Frihet og liv er ett

Av Morten Falck

Sto i Rf 2 - 1999


"Det fødtes i oss en visshet:
Frihet og liv er ett,
så enkelt og så uundværlig
som menneskets åndedrett."
(Nordahl Grieg: 17. mai 1940)

Drømmen om kommunismen springer ut av menneskets lengsel etter frihet. Kommunismen er den samfunnsformen der denne lengselen blir virkelighet. Kampen for menneskenes frihet har alltid vært kjerna i kommunismen, og kommunistenes inspirasjon og målsetting. Er det ikke et paradoks at kommunismen i våre dager blir forbundet med undertrykking, fengsling og forfølgelse?

Dette er borgerskapets største ideologiske seier, og skal vi greie å vinne oppslutning om kommunismen, må vi gjenreise denne drømmen, og vise at det kommunistiske samfunnet faktisk er forutsetninga for å realisere menneskehetens aller største drøm: Drømmen om frihet.

Skal vi klare dette, er det helt nødvendig å være krystallklar når det gjelder spørsmål om frihet og menneskerettigheter. Overalt må vi reise kampen for friheten, overalt må vi peke på borgerskapets hykleri og den skrikende motsigelsen mellom borgerskapets offisielle bekjennelser til friheten og dets egen praksis med undertrykking, utbytting, tortur og drap. Og vi må være krystallklare når det gjelder hva som er vårt mål. Det er ikke en annen form for undertrykking, men virkelig frihet for menneskene. Selv under sosialismen, som er et ufullkomment overgangssamfunn mellom kapitalismen og kommunismen, må friheten være større, mer omfattende, mer vidtrekkende, enn det er mulig under kapitalismens mest demokratiske former.

Så lenge klassene eksisterer, så lenge det finnes en stat, vil friheten være begrenset på noen områder, for noen grupper. Men sosialismen må ikke bare innebære større frihet enn kapitalismen, den må også utvikle seg i retning av å utvide friheten. Den skal jo være en overgang til et samfunn uten undertrykkelse, uten klasser, uten utbytting.

Hvis ikke vi greier å erobre troverdighet på dette området, vil vi ikke kunne vinne større oppslutning om kommunismen. Derfor er det nødvendig å være krystallklar. Og å vise i praksis at vi mener alvor. Sånn som verden ser ut, bekreftes marxismens analyser og teorier hundre ganger hver dag, i alle mulige sammenhenger. Det finnes nesten ikke ett eneste samfunnsmessig spørsmål som ikke hver eneste dag demonstrerer nødvendigheten av å avskaffe kapitalismen og privateiendommen, vareøkonomien og markedet. Men hva skal vi erstatte det med? Hvem peker på alternativet? Hvem holder menneskehetens gamle drøm i live?

I. PÅ HVILKE SKULDRE STÅR MARX?

Karl Marx og Friedrich Engels skapte den kommunistiske teorien slik vi kjenner den i dag. Men de oppfant ikke kommunismen. Tvert imot bygger de på en lang tradisjon, eller som de sjøl var de første til å understreke, de står på andres skuldre. Det er nyttig å kjenne litt til den tradisjonen, både for å se marxismens innhold og dens særpreg.

Drømmen om frihet er naturligvis like gammel som det klassedelte samfunnet, like gammel som undertrykkinga. Den går gjennom myter, eventyr og sagn, gjennom opprør og historiske endringer, alltid preget av det samfunnet som eksisterer. For de gamle grekerne er spørsmålet om frihet ikke et spørsmål om frihet for slavene, bare for statens frie menn. Slavene hadde nok sine drømmer, og førte sin kamp. Men hvor mye av det er bevart? Kristendommen har i utgangspunktet mange trekk av kampen for frihet, men skulle likevel bli ideologi for undertrykking og underkastelse. Føydalsamfunnet har sine frihetsmyter. Tenk på fortellingene om Robin Hood. Men omkring år 1500 skjer det noe nytt. Borgerskapet er blitt forholdsvis sterkt, det begynner å røre på seg for å markere sine egne behov. Det nærmer seg tida da borgerskapet starter kampen for å erobre makta. Det er ikke mulig uten i allianse med alle andre undertrykte klasser, og borgerskapet skaper gradvis idéen om frihet for hele menneskeheten, om menneskets rettigheter. I denne perioden, borgerskapets tidlige vår, er motsigelsen mellom borgere og proletarer bare så vidt i sin begynnelse, nesten ikke synlig. Borgerskapets kamp for frihet tar form av en kamp for hele folkets frihet.

1. Thomas More setter fingeren på problemets kjerne

1500-tallet er renessansens århundre. Kunst og vitenskap sprenger seg ut avføydalismens stengsler, først i Italia, etterhvert lenger nordover i Europa. Humanismen er den ideologiske overbygninga for det framvoksende borgerskapet. Fornuften blir retningsgivende, ikke bare troen.

Og det er humanismen som videreutvikler den store drømmen om frihet. Klarest ser vi det kanskje i Thomas Mores strålende bok "Utopia", som blei grunnlaget for en hel litterær tradisjon (1). Her retter han en flengende kritikk mot samfunnsforholda i England på begynnelsen av 1500-tallet (boka kom i 1516). Veveriene i Flandern gjorde det svært lønnsomt å eksportere ull. De engelske jordeierne la om til sauehold i stor stil, og fordrev dem som dyrket jorda. Gjennom en hardhendt ekspropriasjon av småbrukere og leilendinger oppsto en enorm sosial nød, der horder av mennesker ikke hadde annen utvei enn å tigge og stjele for å opprettholde livet – og begge forbrytelser blei straffet med døden. Første delen av boka er en direkte kritikk av det engelske samfunnet, lagt i munnen på den erfarne sjømannen Rafael Hythlodaeus (som betyr vrøvlemester), andre delen er Hythlodaeus' beskrivelse av samfunnet på øya Utopia (navnet er et ordspill som kan bety både "ingen steder" og "godt sted").

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen det engelske borgerskapets behov i Thomas Mores beskrivelse av det utopiske samfunnet. Den speiler trangen til erobring og det unge borgerskapets asketiske flid, som vel hundre år seinere skulle gi engelskmennene en borgerlig revolusjon i puritanske kledebon. Dessuten har boka en avvæpnende, jordnær humor som nok var et godt forsvar mot sensuren.

Thomas More peker klart og tydelig på årsaken til at utopierne er frie og lykkelige. Det vil si at han peker på årsaken til at folkene i England og Europa ikke er det. Det er ikke bare det at utopierne forakter ytre velstand og vurderer utvendig prakt og edle metaller som foraktelig og lite verdt. Men de kjenner ikke privateiendommen. I det utopiske samfunnet er alle ressurser felleseie, og alle arbeider på like fot og like mye (2). Arbeidets produkter fordeles fritt til alle, etter behov. Innbyggerne bare henter det de har behov for, det er rikelig til alle.

Eksproprieringa av de engelske bøndene var en konflikt om eiendomsretten. Men Thomas More stiller ikke kravet om en liten jordlapp til alle. Han greier å se framover, mot en virkelig løsning på problemet. Det er en form for kommunisme More skildrer. Til forskjell fra den urkristne kommunismen er Thomas Mores ikke bare begrunnet i moral og idéverdenen, men i de materielle vilkåra. Det var mulig for Thomas More å se at privateiendommen var ondets rot, og at samfunnsressursene var rikelige nok til å forsørge alle samfunnets medlemmer godt hvis de ble likt fordelt, og den snyltende overklassens luksusforbruk blei avskaffa.

More levde i ei voldsom tid. Drømmen om frihet materialiserte seg i store opprør som feide ikke bare over England, men over store deler av Europa. I 1525, ni år etter at han ga ut Utopia, feide de revolusjonære bondekrigene over Tyskland. Og opprør og stridigheter satte Gustav Wasa på tronen i Sverige og skapte den svenske nasjonalstaten. I disse opprørene var det bøndene som reiste seg – i Tyskland med krav om "Fryheit" (frihet) på sine faner. Ikke noen av disse opprørene førte til føydalismens fall, men de var voldsomme, blodige klassekonflikter som dreiv historien framover. Neste århundre skulle se det revolusjonære borgerskapet ta makta i de første borgerlige revolusjonene, i Nederland og England.

2. Et skritt videre: Milton forsvarer ytringsfriheten.

Den vakre visa "Din tanke er fri", som synges ved humanetiske konfirmasjoner i Norge, skriver seg fra bondekrigens Tyskland. Men bondekrigen led nederlag, og om ingen undertrykker noen sinne kan tvinge tanken, kunne de iallfall tvinge de tenkende til å holde kjeft. Med ytringsfriheten var det smått bevendt, og i den engelske revolusjonen skulle den få sitt teoretiske forsvarsskrift.

Thomas More måtte kamuflere sin kritikk av det engelske samfunnet som en fortelling fra en ukjent øy i Den nye verden, lagt i munnen på en oppdiktet sjømann og med mange reservasjoner. Boka blei til og med skrivi på latin, og gitt ut i Frankrike. Det var den harde engelske sensuren som tvang sjøl en så framtredende mann som More til å være så fordekt. Sensuren rammet alle. De færreste tenker over det, men Shakespeare skreiv under en knallhard og vilkårlig sensur som tvang ham til å gjemme bort alle politiske tanker. Et interessant eksempel er den passasjen han bidro med til et stykke om Thomas More, hvor manuskriptet finnes bevart med sensurens strykninger (3). Den som ikke prøver å lese mellom linjene hos Shakespeare (og andre engelske forfattere fra 1500- og 1600-tallet), går glipp av denne litteraturens store samfunnsmessige innhold, og skjønner verken litteraturen eller historien (4).

Den formelle forankringa for sensuren hang mye på et system med monopoler og lisenser, der trykkerne var ansvarlige for litteraturen og utøvde en hard overvåking og jakt på illegale trykksaker. Men i 1640 løsna det. Sensuren blei oppheva. Shakespeare var død, men John Milton var i høy grad aktiv. Blant det han offentliggjorde, var etpar brosjyrer om skilsmisse, der han gikk inn for å utvide adgangen til å skille seg. Det førte til voldsomme reaksjoner, og forsøk på å gjeninnføre sensuren. Milton forsvarte seg gjennom det lille skriftet Areopagitica, der han argumenterer prinsipielt mot sensur og for full ytringsfrihet (5). 1644 er det året da ytringsfriheten får sin prinsipielle formulering. Miltons argumentasjon holder den dag i dag, sjøl om vi nok ville gitt den en mer verdslig form. Den engelske revolusjonen som Milton er uløselig knytta til og en av de fremste talsmennene for, hadde et strengt pietistisk uttrykk.

Så Miltons argumentasjon har en strengt kristen form. Han starter med å sammenligne det å forby en bok med å ta livet av en mann – det er bare det at boka er et reint åndsprodukt, så det er verre å forby den. Det er å angripe en udødelig sjel. Han hevder at ingen av antikkens store kultursamfunn noen sinne fant på å forby bøker, og sensur har heller ingen støtte i Bibelen. Han siterer apostelen Paulus: "Prøv alt, hold fast på det gode." (1. Tess., 5:21.). Men kjerna i argumentasjonen hans er sånn:

Sensur har ingen virkning på tanker. Det nytter ikke å forby tanker og meninger, derfor er forbud mot bøker meningsløst. Tankene vil være der likevel, man får bare ikke tak på dem, de kommer ikke åpent fram.

Dersom man forbyr de onde tankene, vil de overleve i det skjulte, i hodene hos mennesker som ikke tør å si hva de tenker og mener. Fordi de ikke blir prøvd i åpen debatt, vil de heller ikke bli avslørt som onde, og overleve. Sensur er direkte skadelig, fordi det hindrer og hemmer kampen mot de onde tankene. Og når vi ikke kjenner de onde tankene, vil vi heller ikke kunne verge oss mot dem. Vi vil ikke kunne vurdere dem og kjenne dem for det de er, men vil stå forsvarsløse, og de onde tankene vil få større utbredelse enn om de kunne vært lagt fram åpent.

Kunnskap og søking etter sannheten er avhengig av at alle tanker er tillatt, alle muligheter kan vurderes åpent, alle standpunkter prøves mot hverandre. Derfor vil sensur og forbud også hemme søkingen etter sannheten, etter kunnskap og visdom. Det vil gjøre folk kunnskapsløse og dumme. Fullstendig ytringsfrihet er nødvendig for utvikling av tenkinga. Dette gjelder vitenskap, filosofi, kunst og religion, kort sagt alle former for tenkning.

Sensur og forbud vil også undergrave folkets enhet (som var et viktig argument i 1644, kanskje verdt å tenke gjennom også i 1999). For en enhet som ikke er bygd på bevisst diskusjon mellom alle forskjellige (splittende) synspunkter, er skjør og ubestandig, den sprekker når den blir utsatt for press. En slagkraftig enighet forutsetter frihet til å legge fram alle meninger, og en åpen diskusjon. "Meninger hos gode menn er ikke noe annet enn kunnskap som er i ferd med å bli skapt."

"Gi meg friheten til å vite, til å ytre meg, til å argumentere fritt for samvittigheten, framfor alle andre friheter," sier Milton.

Argumentasjonen hans er strålende, og holder vann den dag i dag. Ingen har levert noe bedre forsvar for ytringsfriheten. Den lille brosjyren, formet som en tale til det engelske parlamentet, fikk likevel ingen stor virkning da den kom. Sensuren ble gjeninnført og bortsett fra enkelte perioder med lettere regime, varte den lenger enn Miltons levetid. Kanskje var det noen som så seg mer tjent med makt enn med sannhet – og attpåtil så en motsigelse mellom de to?

3. Mannen fra de to revolusjonene

Først i 1695 blei den engelske forhåndssensuren oppheva. Og da var det, som Christopher Hill bemerker, mer begrunnet med økonomi enn med hensyn til friheten: Sensuren var en hindring for produksjonsfriheten i en blomstrende boktrykkerbransje.

Slik har det seg at de franske opplysningsfilosofene i det neste århundret kunne finne inspirasjon i en engelsk litteratur der tanker og synspunkter blei lagt åpent fram. Kapitalismen hadde tatt makta i Nederland og England, og borgerskapet utviklet seg og vokste i Frankrike og andre europeiske land.

1700-tallet er opplysningsfilosofenes tid. De snudde og vendte på alt, på statsskikk og styresett, på religion og jus, på kunst og filosofi, og vendte hver stein i det menneskelige livet. Montesquieu, Voltaire, Rousseau, Diderot og Condorcet er blant de store navn i menneskenes historie, fordi de la det ideologiske grunnlaget for borgerskapets store revolusjon i Frankrike. Men det var mange andre navn i koret. Ett av dem var den italienske markien Cesare Bonesana de Beccaria, som i sitt lille skrift "Dei delitti e delle pene" (Om forbrytelse og straff) i 1764 gikk til angrep på inkvisisjonens grusomheter, påviste at tortur og dødsstraff verken forebygger eller minsker kriminaliteten, og la grunnlaget for en "moderne" strafferett. Som ennå ikke har vunnet allmenn oppslutning.

1700-tallet er også de store revolusjonenes århundre. Det var i Amerika at opplysningsidéene først ble materiell virkelighet gjennom en borgerlig revolusjon. Her var framtredende borgerlige intellektuelle i virksomhet, som Benjamin Franklin og Thomas Jefferson, som begge var tilhengere av opplysningsfilosofien. Men om noe enkelt skrift skal ha æren for å ha satt i gang den amerikanske revolusjonen, må det være Thomas Paines vesle brosjyre "Common Sense" (Sunn fornuft), som kom ut anonymt den 10. januar 1776, og blei revet vekk i femtiseks utgaver før året var omme. Hvis en forfatters suksess skal måles etter opplag, er det tvilsomt om noen forfatter i historien kan måle seg med Tom Paine (6).

Den amerikanske revolusjonen proklamerer den 4. juli 1776 for første gang prinsippet om visse rettigheter som er felles for alle mennesker, med Thomas Jeffersons berømte ord i uavhengighetserklæringen:

"Vi holder disse sannhetene for å være selvinnlysende: At alle mennesker er skapt like, at de av sin skaper er utstyrt med visse umistelige rettigheter, at blant disse er liv, frihet og jakten på lykken."

I 1791 vedtok Kongressen en "Bill of Rights", som består av 10 tillegg til grunnloven. Det mest berømte er kanskje det første (First amendment, for den som ser amerikanske TV-serier), som garanterer religionsfrihet, ytringsfrihet, trykkefrihet, forsamlingsfrihet og frihet til å klage til regjeringa (7). Retten til eiendom er ikke slått fast i den amerikanske konstitusjonen. Likevel var retten til eiendom sentral for "grunnlovsfedrene", det var jo nettopp deres kapitalistiske eiendom som var truet av den engelske kolonimakta. Først og fremst denne trusselen dreiv dem til opprør og løsrivelse.

Både Thomas Jefferson og Benjamin Franklin var amerikanske sendemenn i Frankrike, og ble tatt imot med åpne armer. De var representanter for revolusjonen, opplysningen, menneskets naturgitte rettigheter. I 1789 fulgte det franske folket i amerikanernes spor i en revolusjon som skulle ryste Europa og besegle føydalismens skjebne. Både Jefferson og Franklin reiste hjem det året, men Thomas Paine, som var kommet til Frankrike i 1787, skulle komme til å oppholde seg i Frankrike store deler av de følgende årene.

For at borgerskapet skal kunne beseire føydalstaten, må det samle alle folkelige krefter bak revolusjonens faner. Formuleringen av allmenne menneskerettigheter er et ideologisk uttrykk for dette behovet. Den franske deklarasjonen om menneskerettighetene, som den revolusjonære nasjonalforsamlinga vedtok den 27. august 1789, definerer disse rettighetene i 2. avsnitt:

"Hensikten med all politisk sammenslutning er å bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheter. Disse rettigheter er rett til frihet, eiendom og personlig sikkerhet, samt rett til å gjøre motstand mot undertrykking." (8)

Her er menneskets rettigheter naturgitte, det er Rousseaus og opplysningsfilosofenes teori om naturretten som seirer. Men det folket som her i samme åndedrett fastslår sin rett til å gjøre opprør mot undertrykking og sin rett til eiendom, det folket er bare et annet navn på borgerskapet. Retten til eiendom er retten til å eie maskiner og jord, retten til å utbytte andre mennesker. Det er den "menneskeretten" som skulle komme til å få forrang framfor alle de andre rettighetene naturen hadde gitt alle mennesker, og tilintetgjøre dem alle sammen. Retten til å være kapitalist. Erklæringa omtaler eiendomsretten som en "ukrenkelig og hellig rettighet". Arbeid nevnes derimot ikke blant menneskets naturgitte rettigheter.

Men i 1789 lå alt dette innhyllet i framtida. Revolusjonen var en stor frigjøring, den virvlet over Frankrike og tilintetgjorde tusen og atter tusen lenker og bånd. Håndverkeren Tom Paine så utviklinga, og han var begeistret.

Alle var ikke det. Revolusjonen hadde sine fiender. I England skremte den vannet av den borgerlige overklassen, og de rike, borgerlige godseierne. Derimot inspirerte og oppflammet den håndverkere og andre småfolk. Nettopp mot den smitteeffekten revolusjonen hadde i England, var det Edmund Burke reagerte. Han hadde støttet revolusjonen i de amerikanske koloniene i 1776, og Tom Paine hadde regnet ham som en venn. I november 1790 gikk han til frontalangrep med det som er kalt "et kontrarevolusjonært manifest", boka "Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike". (9)

Den blei godt mottatt av den engelske overklassen, og Burke, som hadde vært i en vanskelig situasjon økonomisk, fikk en pensjon på 1200 pund i året. (Marx bemerker i en fotnote at "han (...) alltid har klart å selge seg selv på det beste markedet".) Burke svartmaler revolusjonen fullstendig, beskylder den for lovløshet, anarki og terror, og hevder at den har vært til ulykke for landet og folket. Og dette var vel å merke i en rolig fase av revolusjonen, før henrettelsen av kongen, før terroren mot adelen, før Robespierres korte regime.

Tre måneder seinere, i februar 1791, kom første delen av Tom Paines "Menneskets rettigheter", der han svarer Burke. Med sin enkle og respektløse stil blei Paine umiddelbart populær hos håndverkere og arbeidere. Så populær at det var viktig å bekjempe ham. Åtte til ti "Svar til Paine" blei gitt ut på de 12 månedene som gikk før andre delen av boka kom – og nesten umiddelbart glemt.

Paine gjentok sin suksess fra 1776, boka hans blei spredt i utrolige opplag. Første delen kom i 50.000 eksemplarer på fem måneder. Annen del kom i fem opplag på en eneste måned, første opplag blei utsolgt på to timer. Periodevis solgte den 10.000 eksemplarer i uka, og Paine sjøl anslår at det blei solgt mellom 400.000 og 450.000 eksemplarer av boka på ti år, bare i England. I et England hvor befolkninga var på ca. 10 millioner, men bare halvparten av de voksne kunne lese.

Første delen av Paines bok forsvarer den franske revolusjonen prinsipielt. Andre delen går lenger, med oppfordringer til å gjøre opprør og krav om sosial sikkerhet, paroler som foregriper velferdsstaten.

Den offentlige kjempedebatten som disse bøkene var en del av, var viktig, men det var kontrarevolusjonen som vant. Ikke fordi den hadde rett, men fordi den hadde makt. Det ser vi ikke minst på det faktum at denne debatten er så lite kjent. Paine ble fredløs i England og vendte aldri tilbake dit, sjøl om det var fedrelandet hans. Den dag i dag er det Edmund Burke som bestemmer det offisielle synet på revolusjon.

Paine brakte derimot borgerskapet så langt som det kunne komme. Den revolusjonære håndverkeren som var aktiv deltaker i to revolusjoner, strakte grensene for borgerskapets radikalisme så langt som det gikk. Men den private eiendommen, retten til utbytting, forsvarte han til sin dødsdag.

4. Proletariatets kortvarige menneskerettigheter.

Tom Paine blei valgt inn i den franske nasjonalforsamlinga. I 1793 skreiv han forslag til en ny grunnlov. Det blei ikke vedtatt. Det blei derimot det forslaget Robespierre førte i pennen. I den sydende, bølgende revolusjonen var representanter for det gryende, ennå umodne proletariatet blitt slynget fram til makta. I Robespierres erklæring om menneskerettighetene settes det grenser for eiendomsretten: "Eiendomsretten begrenses likesom alle andre rettigheter av plikten til å respektere andres rettigheter.

Den kan verken være til skade for våre likemenns sikkerhet, for deres frihet, deres eksistens eller deres eiendom."

Derimot garanteres retten til arbeid, og eksistensmidler for dem som er ute av stand til å arbeide. Og: "Når regjeringen krenker folkets rettigheter, er opprøret den helligste av alle rettigheter og den mest uunngåelige av plikter for folket og for hver del av folket." (10)

Men proletariatet var altfor uutvikla til å kunne holde på makta og utvikle sitt styre. Det hadde en altfor smal basis. Derfor utvikla jakobinerne et terrorregime som raskt var nødt til å gå under, bli sprengt av sine egne indre motsigelser. Og derfor måtte menneskerettserklæringa fra 1793 også raskt bli satt ut av kraft. Den mest hellige av alle rettigheter viste seg å være eiendomsretten.

5. Et sidespor mot nord

Som et sluttpunkt, la oss sende tankene på en liten utflukt mot nord, til det opprørske Norge i 1814. Her samles rikets ledende menn på Eidsvoll i mai for å lage en konstitusjon for det sjølstendige Norge. Flere av dem har med seg utkast som er sterkt inspirert av den franske revolusjonen, av menneskerettighetene av 1789 og til og med 1793. En av dem var Nicolai Wergeland, sognepresten i Kristiansand, som seinere skulle bli mest kjent gjennom sin sønn Henrik.

Pastor Wergeland innleder sitt grunnlovsutkast med 10 "Grundsætninger" om folkets suverenitet og individets frihet. Her heter det blant annet: "Individenes absolute Menneskerettigheder ere: Frihed, Lighed, Sikkerhed. Heraf flyder Ejendomsret og Modstands-Ret." (11)

For borgerskapet er den individuelle sikkerheten viktig for at de andre frihetene skal kunne settes ut i livet. Dette punktet hadde Wergeland hentet fra den franske 1789-erklæringa. Som vi viste, kom disse punktene ikke med i den endelige norske grunnloven. Marxismen har lagt større vekt på det kollektive – men kanskje vi bør ofre dette problemet en ny tanke, spesielt i lys av utviklinga i vår egen tid?

II: FRIHETENS FORUTSETNINGER

6. Marx og Engels

Her vender tida. Etter at borgerskapet har erobra makta i Frankrike, og Napoleons arméer har dratt fram gjennom det meste av Europa, er føydaladelen ikke i stand til å sette dagsordenen. Det er blitt borgerskapets verden. Og nå utvikles motsigelsene, det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter. Men kampen for friheten ligger ikke død, den blusser opp igjen og igjen, i 1830 er det revolusjon i Paris igjen, og det tar fem år før borgerskapet får lagt lokket på. Og så bærer det mot 1848 og ny revolusjon.

Dette er nettopp den tida da Marx og Engels er unge og erobrer sine liv og sine historiske roller. De kommer ikke som guder ut av maskinen, de befinner seg midt i en tradisjon, i en konkret virkelighet, og de preges av sin tid. Som alle andre tenkende ungdommer lengter de glødende etter frihet og hater urettferdigheten. Det brenner som en ild i det de skriver. Men de har lært seg å analysere, Hegel og Heraklit har lært dem dialektikk, og de er materialister. De er ikke svermere, de leser og studerer og prøver å finne ut av den konkrete virkeligheten. Hvilke motsigelser bestemmer frihetens vilkår? Hva er egentlig frihet? Hvilke krefter kan forsvare den, kjempe den gjennom, utvide den? Hvilke krefter står imot den, prøver å begrense og innsnevre den? Og hvilke objektive grenser finnes det?

Mange år seinere skriver Engels om dette i boka "Anti-Dühring":

"Hegel var den første som framstilte forholdet mellom frihet og nødvendighet riktig. For ham er friheten innsikten i nødvendigheten. 'Blind er nødvendigheten bare for så vidt den ikke er innsett.' Friheten ligger ikke i den drømte uavhengigheten av naturlovene, men i kunnskapen om disse lovene og i den dermed gitte muligheten til å la dem virke planmessig for bestemte formål. Dette gjelder med hensyn til såvel den ytre naturens lover som til de lover som regulerer menneskenes fysiske og åndelige tilværelse – to klasser av lover som vi i høyden kan skille fra hverandre i forestillingen, men ikke i virkeligheten." (12)

De to kameratene kjempet for frihet hele livet. Ikke for en svermerisk, drømt frihet hinsides det mulige. Ikke for en allmenn liksom-frihet som skulle vise seg å være en klasses frihet til å undertrykke og utbytte andre. Men for en virkelig, konkret, jordisk frihet, menneskenes frihet fra utbytting og undertrykking, fra sult og nød og slaveri. De kjempet for et samfunn "hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling." (13)

Marx og Engels la ned et enormt arbeid i å kartlegge lovmessighetene som styrer kapitalismen. Og i å organisere arbeiderklassen. Fordi den som klasse ikke kan ha interesse av å utbytte og undertrykke andre, men derimot interesse av å forene seg med flest mulig av folket for å gjøre slutt på all ufrihet, all utbytting, all nød og alt savn. Marx og Engels visste veldig godt hvilken tradisjon de var en del av, og på hvilke skuldre de sto. Deres kjempeinnsats var å stille frihetsdrømmene på et nytt klassegrunnlag, og å utvikle dem fra idealistisk drøm til materialistisk analyse av forutsetningene. Kommunismen ble forvandlet fra utopi til en reell framtid, som vi klart kan se de store trekkene av når vi analyserer vår nåværende hverdag.

Frihet og likhet forutsetter mat, klær, hus, møbler, bøker, TV, bil, PC og mobiltelefon osv., som alt sammen er frukter av materielt arbeid. Altså må vi arbeide. Men arbeidet må fordeles likt. Som umulig kan bety at en bjørnesterk 30-årig ungdom skal arbeide like mye som en sliten, 70-årig gamling. Altså: Fra enhver etter evne. Og de materielle godene skal også deles likt på samfunnets medlemmer. Men en 30-årig bjørnesterk ungdom trenger mere av både mat og klær og kanskje hus og møbler og mobiltelefoner enn en sliten, 70-årig gamling. Altså: Til enhver etter behov.

Kapitalismen setter grenser for friheten, grenser som vi må vite hvordan vi skal bekjempe. Marx blei økonom for å fremme kampen for menneskets frihet. Han forklarte hvordan utbyttinga fungerer og gjorde det dermed mulig å avskaffe den. Han ga oss innsikt i hva som var nødvendig og hva som var unødvendig. Vi marxister har lagt stor vekt på de materielle vilkåra, og hatt lite sans for borgerskapets hyklerske, dobbeltmoralske snakk om frihet. Men la oss ikke glemme hva Marx og Engels sier uttrykkelig allerede i Manifestet: "Første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet." (14)

Marxismens kritikk av de borgerlige frihetene og rettighetene, av parlamentarismen og det demokratiet borgerskapet er istand til eller villig til å opprettholde, er en kritikk fra venstre. Vi kritiserer borgerskapets friheter for å være utilstrekkelige. Borgerskapet later som det har frihet for alle, men, som den franske forfatteren Anatole France med isnende ironi formulerte det, betyr det alles like rett til å tigge på gatene, sove under broene og stjele brød. Vi vil ikke ha sånne falske friheter. Vi vil ha lik rett til god mat, en varm seng, et trygt hus, fritid, gode bøker, filmer, musikk, billedkunst, reiser, vakre blomster, varme, pene klær. Vi vil ha lik rett til å studere og utvikle våre intellektuelle og kreative evner. Vi vil ha lik rett til å delta i samfunnets utvikling og utforming, vi vil bestemme like mye som alle andre. Kort sagt: Vi vil ha lik rett til å være mennesker, og leve et rikt, menneskelig liv som likeverdige. Slik er vår drøm om kommunismen, og for den er det vi slåss. For den er det vi vil styrte dette skjendige undertrykkersamfunnet med sin falske likhet og sitt høyst utilstrekkelige demokrati. For denne drømmen vil vi gjøre revolusjon. På våre faner står de tyske bøndenes parole: "Frihet!"

7. Fred, brød og seks fot jord?

Nå ble det i Russland revolusjonen først kom og arbeiderklassen erobret makta. Det var et land der produktivkreftene på ingen måte var framskredne og utgjorde et grunnlag for en rask overgang til en avansert sosialisme. Revolusjonen ble møtt med innbyrdeskrig og intervensjonskrig. Det ga den unge sosialismen et enda dårligere utgangspunkt.

Klasseskillene var store, og lot seg ikke avskaffe ved vedtak. Tvert imot antok de nye former, og den ideologiske overbevisningen om at de ikke var der, gjorde det umulig å se dem og behandle dem riktig. Det raste en intens klassekamp i Sovjetstaten fram gjennom mellomkrigstida og den fortsatte under og etter krigen. Denne klassekampen er ikke analysert historisk, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på det her. Jeg mener også at mange av detaljene i dette bildet er det historikernes oppgave å klarlegge, og at det vil ta mange, mange år. Etter Sovjet-Unionens sammenbrudd har noen arkiver åpnet seg og mange ting er blitt dokumentert, mange av dem fryktelige. Men ennå kjenner vi bare innholdet av de færreste arkivskapene. Stiller vi oss spørsmålet om hvilken informasjon det er nyttig/opportunt å slippe fram – og for hvem? De bitene av det store puslespillet som hittil er kommet på bordet virker altfor samstemt politisk korrekte. Det kan være klokt å ta høyde for at store deler av bildet kan endre seg.

Vi kjenner jo Edmund Burkes makt over sinnene, og den gjengse borgerlige svartmalinga av "Stalins Sovjet". Vi kjenner også den offisielle holdninga til Stalin og til den sovjetiske kommunismen. Den går ut på å ta avstand fra "stalinismen". Ja, hvis man med det mener å ta avstand fra terror, vilkårlig undertrykking, konsentrasjonsleire, massegraver - da er jo en sånn avstandtaken omtrent verdiløs, intetsigende. For det er vel ingen som er uenig. Men den er også verdiløs av en annen grunn. I denne tradisjonen er det om å gjøre å rense sin sjel, utdrive Stalins eller kommunismens onde ånd, for å bli rein og kunne slutte seg til de borgerlige brødrene. Det er ikke snakk om å forstå historien. Dermed forsvinner de store massebevegelsene, de sovjetiske folkenes og arbeiderklassens, bøndenes, de intellektuelle og ungdommens heltemodige innsats for å bygge opp landet sitt, øke produksjonen, skape velstand, stå imot og knuse de nazistiske angrepene - enheten, offerviljen, de store debattene, kreativiteten, oppfinnsomheten, demokratiet. Som også var der.

Det er interessant i disse tider av religiøst monolittisk anti-stalinisme, å lese gamle reiseskildringer fra Sovjet-Unionen. For eksempel Edgar Snows "Fra Stalingrad mot seieren" (Red Glory and Brown Bondage) som kom på norsk i 1946 (på Tiden, Arbeiderpartiets forlag). Snow reiste til Sovjet i oktober 1942. Han var på Den røde plass da Stalin talte til Oktoberrevolusjonens 25-årsdag, og beskriver "denne bløte, langsomme, tillitsfulle georgiske stemme". "Stalin stanset for å drikke et glass vann (engang ba han om unnskyldning for det og sa at han hadde spist for mange sild om morgenen, og Russland brølte av latter)" (s.14–15) – et ganske uvant bilde i våre dager. Snow intervjuer en hvithåret, gammel mann i en landsby: "Sammenlignet med det gamle Russland, er det som himmelen i forhold til helvete. Den største forskjellen er simpelthen at vi jordbruksarbeidere ikke lenger sulter om vinteren." Gamlingen forteller detaljert om nøden i det gamle Russland, og fortsetter: "Nå begynte vi virkelig å leve et rikt liv, da tyskerne ødela det alt sammen." (s.70) En hvithåret kvinne i samme landsby forteller det samme: "Disse tyske svina som ødelegger landet vårt nettopp som vi begynte å få det godt." (s.73)

Dette betyr jo ikke at massegravene ikke er der, at konsentrasjonsleire, vilkårlighet og terror ikke fant sted, eller at det var trygt å kritisere partiet. Problemet er at begge bildene er sanne. Og den som vil forstå det som skjedde, må se begge bildene, og prøve å tenke kritisk. Det er altfor politisk korrekt å "ta avstand" og lukke øynene for det positive. Nå for tida ligger antakelig den største utfordringa på det området.

Men for marxister, som bærer på en lang tradisjon av forsvar for Sovjet-Unionen, finnes det også en annen viktig utfordring, nemlig å diskutere den sovjetiske kommunismen kritisk. Det har rent mye vann i havet og vi har store lærdommer å hente i de sovjetiske kommunistenes erfaringer.

Se på Lenins glimrende analyse av demokratiet i "Staten og revolusjonen", både innafor kapitalismen og under proletariatets diktatur. Om det siste sier han blant annet: "Og proletariatets diktatur, dvs. organiseringa av fortroppen for dei undertrykte som herskarklasse, kan ikkje berre få som fylgje at demokratiet vert utvida. Til same tid som demokratiet vert veldig utvida – og dette vert for fyrste gong demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane – legg proletariatets diktatur ei lang rekkje innskrenkingar på fridomen til undertrykkjarane og utbyttarane og kapitalistane. Vi må undertrykkja dei for å fri menneska frå lønnsslaveriet. Motstanden deira må knusast med makt. Det er klårt det ikkje er nokon fridom og noko demokrati der det er undertrykking og der det er vald." (15)

Er det mulig at vi i etterpåklokskapens klare lys kan si at Lenin her undervurderer og forenkler problemet? Hva slags undertrykking av kapitalistene må til, og hva slags undertrykking kan tillates? Må de minste ytringsfriheten? Stemmeretten? Retten til arbeid og lønn, retten til å kunne bevege seg fritt? Eller livet? Bolsjevikene bygde sosialismen i et land hvor den tsaristiske undertrykkinga hadde lange tradisjoner. Kan det tenkes at de blei overmanna av "vanens forferdelige makt" – vanen er som kjent uttrykk for materielle forhold – og ikke greide å reise den prinsipielle kampen for frihet og demokratiske rettigheter? Kan dette forklare trekk vi oppfatter som kyniske og unødig harde i politikken deres, en forkjærlighet for politimetoder framfor åpen diskusjon?

Forandra målet seg underveis? Hva sto det på Sovjet-Unionens faner i 1917, i 1926, i 1939, i 1946 og i 1956? "Fryheit"? Eller blei oppbygginga av en sterk Sovjetstat - av økonomien og statsapparatet - viktigere enn folkets frihet?

Den tunge og tvers igjennom idealistiske politiske styringa av vitenskapen som ga seg utslag i favoriseringa av en sjarlatan som Lysenko og bannlysinga av genetikken, en politikk som knekket ryggen på store og viktige deler av vitenskapen i landet og gjorde vitenskapelig framgang umulig fordi kjetterske tanker var farlige – det kan kanskje lære oss noe om viktigheten av demokrati på alle områder. For vitenskapen er den frie diskusjonen avgjørende. Er det overhodet mulig å ha åpen og fri diskusjon og tankeutvikling i vitenskapen dersom resten av samfunnet er underlagt sensur og knebling?

8. Et rikholdig blomsterbed

Edmund Burke er også i ferd med å feste sitt grep på revolusjonen i Kina. Eller rettere sagt: på revolusjonene. Det er ekstremt PUK (politisk ukorrekt) å lese Mao, som i våre dager helst skal beskrives som tyrann. Sjølsagt viktig, for dermed forsvinner den ubehagelige virkeligheten under teppet. Den virkeligheten at revolusjonene i Kina (både den som seiret i 1949 og Kulturrevolusjonen, som ikke seiret) var enorme massebevegelser som utløste en utrolig energi og skaperkraft. Som løftet Kina fra middelalderen til et punkt der kapitalismen kunne utfolde seg i moderne målestokk. Som økte det kinesiske folkets levestandard over all forventning, som ga de kinesiske bondemassene et demokrati og en kontroll med sitt eget liv som verden aldri har sett maken til. Det dreier seg om en fjerdedel av menneskeheten, bare det gjør disse enorme sosiale bevegelsene til verdenshistoriske begivenheter. I våre dagers bilde av Kina er sosialismen blitt til et rabiat, ukontrollert intrigespill på toppen av maktapparatet, der det sjakres med millioner av menneskeliv i tøylesløse oppløp og konflikter. Der de ville, ustyrlige massene, pøbelen, mobben, settes i bevegelse, liv går tapt og kultur går under. Sånn var det sjølsagt ikke. Les de gode, konkrete skildringene fra folk som var der og studerte. Les for eksempel Jan Myrdals bøker fra den lille landsbyen Liu Ling. (16) I disse bøkene skildrer Myrdal virkelig et "demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane", slik Lenin skriver om. Men dette enorme, store, utvida demokratiet, der de fattige bøndene blir herrer over sine egne liv på en måte som er utenkelig i kapitalismen, det blir borte i de moderne Edmund Burke-beskrivelsene av Kina.

Det blir også Maos kritikk av Stalin og bolsjevikene. Den dreier seg om ganske mye mer enn et billedlig anslag om hvor stor prosentdel som er feil og riktig i Stalins politikk. Blant annet om demokrati, ytringsfrihet, ideologisk kamp. I den store talen "Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket", som han holdt i januar 1957, sier han blant annet:

"Å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides er linja for å fremme framskrittet innafor kunst og vitenskap og for en blomstrende sosialistisk kultur i landet vårt. Ulike former og stilarter i kunsten bør utvikle seg fritt, og ulike retninger i vitenskapen bør strides fritt. Vi mener at det er skadelig for veksten av kunst og vitenskap om det blir brukt administrative tiltak for å tvinge fram en særskilt stilart i kunsten eller ei tankeretning og å forby ei annen. Spørsmål om riktig og galt innafor kunst og vitenskap må avgjøres gjennom fri diskusjon..."

Mao snakker om å oppmuntre fri diskusjon og unngå forhasta slutninger. Oppfordrer til å oppmuntre til kritikk av marxismen. For at marxismen skal utvikle seg og styrke seg. "Det er ikke bare nytteløst, men svært skadelig å bruke grove metoder i behandlinga av ideologiske spørsmål innafor folket, i behandlinga av menneskets tankeverden. Dere kan forby folk å uttrykke feilaktige idéer, men idéene vil fortsatt være der. På den andre sida, dersom riktige idéer blir dulla med i drivhus og aldri blir utsatt for stygt vær og gjort motstandsdyktige mot sjukdom, vil de ikke vinne over feilaktige idéer. Derfor er det bare ved å bruke metoden med diskusjon, kritikk og forklaring at vi virkelig kan fostre riktige idéer og overvinne gale. (...) Det er uunngåelig at borgerskapet og småborgerskapet vil gi uttrykk for sine egne ideologier. (...) Vi bør ikke bruke undertrykkelsesmetoden og hindre dem i å uttrykke seg. Vi bør la dem få lov til å uttrykke seg og samtidig diskutere med dem og rette treffende kritikk mot dem." (17) Seinere samme år sier han i en annen tale: "Vi kan ikke tvinge folk til å godta marxismen, vi kan bare overbevise dem." (18)

Har du følelsen av å ha lest det før? Minner det om John Milton?

9. Tilbake til start?

Men Kina hadde heller ikke en materiell basis som kunne bære en utvikla sosialisme. Klassemotsigelsene blei for sterke, og kapitalismen erobret makta etter Kulturrevolusjonen og Maos død. Og vi kan være enige med Mao i synet på ytringsfriheten, men vi veit at det ikke blei gjennomført som en generell og stabil politikk i Kina på Maos tid. Det forekom overgrep, og undertrykking. Kina var ingen idyll, men et samfunn med hard klassekamp som tok seg mange former. Og de historiske tradisjonene i Kina er ikke demokratiske.

Så hva står vi igjen med? FNs erklæring om menneskets rettigheter, som fylte 50 år i fjor? Den kan være et bra grunnlag for kritikk av undertrykking og despoti, men den er i bunn og grunn et tilbakeskritt til Tom Paine. Den inneholder de samme tvetydighetene som borgerskapets menneskerettserklæringer alltid har gjort: Eiendommen og retten til utbytting er også en ukrenkelig rettighet, og kapitalismens motsigelser river hele rettighetsbegrepet fra hverandre. (Les mer om dette i Røde Fane nr. 2 1998)

III: DAGES DET, BRØDRE?

10. Sannheten er en sleip jævel.

M-l-bevegelsen sprang ut av det store oppbruddet fra 50-åras konformitet som skjedde mot slutten av 60-tallet. Den var inspirert av de fargedes borgerrettsbevegelse i USA, av krigen i Vietnam, av Kulturrevolusjonen i Kina. Bevegelsen søkte mot kommunismen, fordi det var her løsningene, logikken og friheten lå. Og den søkte mot arbeiderklassen og folket i Norge, som den eneste krafta som kan kjempe fram framtida.

Vi var stolte av å kalle oss kommunister i 1966. Vi var for frihet, for fred. Vi var mot undertrykking, sensur og fengsling. Men vi var unge og uerfarne. Bevegelsen manglet gamle og erfarne kommunister, de som var, var for få til å dominere. Det var både bra og dårlig. Bra, fordi det gjorde det mulig å gå nye veier. Dårlig, fordi manglende erfaring gjorde at vi gikk i samme fella som tidligere kommunistpartier, med altfor stor usjølstendighet i forhold til land og partier vi så opp til (Kina, Albania), og fordi ungdommelig begeistring kunne drive oss ut i dogmatikk og vingling.

Gikk vi for langt i å forsvare Kina og Albania? Utvilsomt. Men det er viktigere at vi gikk for kort i å kritisere dem. Sannheten er ingen lett fisk å fange, og den som kan slå seg på brystet og si at han (det blir antakelig en han) kjente sannheten om Kina bedre enn vi gjorde den gangen på 1970-tallet, skal få lov å være nådeløs i kritikken. Den usjølstendigheten AKP viste, hadde historiske årsaker og er ingenting å moralisere over. Det er bedre å kunne se den og lære av den. Og hvem var ikke påvirket av andre? NKP? Arbeiderpartiet, SV, og alle de andre partiene? Det er vel snarere snakk om at deres mangel på sjølstendighet er mere gjengs, og dermed mindre synlig. M-l-bevegelsen gikk jo utafor det gjengse og utfordra det offisielle synet på punkt etter punkt.

Er det ikke sant at AKP har en ganske stor sjølstendighet? En evne til å tenke på tvers av gjengse dogmer, en evne til å analysere virkeligheten og gå ut over det våre forgjengere har tenkt? Ett av de områdene hvor AKP har grunn til stolthet, er kvinnepolitikken. Ut fra konkret analyse av den konkrete virkeligheten, det som Lenin kalte "marxismens levende sjel", har partiet på dette feltet tatt et langt skritt fram. Kan AKP sammen med sine venner (og for den saks skyld folk som ikke vil ta i partiet med ildtang, men er oppriktig opptatt av de viktige spørsmåla) gjøre det også når det gjelder spørsmålet om frihet?

La oss ikke være apologeter og skjønnmale verken AKP eller andre. La oss prøve å se virkeligheten, og begge sider av den. Alle bevegelser gjør feil, alle mennesker tar feil en stor del av tida. Sannheten kan vi gradvis komme nærmere, men den fulle sannheten når vi aldri fram til. Til det er virkeligheten for komplisert, for full av motsigelser. Vi kan kjenne deler av den, men så snart vi har fått sikker kunnskap om en ting, åpner det seg nye motsigelser, nye sider som må undersøkes og analyseres, og som bringer kunnskapen videre. Menneskets kamp for å nå fram til sannheten er en evig kamp. Det viktige er å ikke være ensidig. Se både gode og dårlige sider, se både feil og fortjenester.

12. Et skritt fram!

Etter Sovjet-blokkas sammenbrudd har sosialismen hatt dårlig ry. Og det er kommet fram mange opplysninger om mangel på frihet og demokrati under sosialismen.

– Men Sovjet-blokkas sammenbrudd bekrefta jo våre analyser fra 1970-tallet?

Det hjelper lite, når det gjengse bildet er at kommunistene bare vil erstatte en type undertrykking med en annen, at kommunismen betyr ufrihet. Vi står på bar bakke. Vi må finne nye veier. Dette er en frihet, en gunstig posisjon, en anledning til å lære av fortida og andre kulturer og land, mens vi samtidig konsentrerer oss om vår egen virkelighet, bygger på norske erfaringer og peiler oss inn mot vår egen framtid. Etter min oppfatning må vi være dristige, tenke nytt og stole på egen erfaring og egne krefter.

Det er nødvendig å ta debatten om friheten og demokratiet. Vi må slå fast at vi vil ha frihet, en reell frihet for alle mennesker. Veien dit kan ikke gå gjennom økt undertrykking, men gjennom økt frihet. Det er demokrati og frihet vi trenger trening i, ikke ufrihet. På det feltet har menneskene 10.000 års erfaring!

Vi må være klare når det gjelder marxismen og den kommunistiske historien. Vi er for marxismen. Den er et skattkammer av analyser og erfaring, og uvurderlig når det gjelder å analysere verden og forstå de materielle årsakene til utviklinga. Vi er for å overta tradisjonen kritisk: Forholde oss kritisk til Mao og Lenin og Marx såvel som til andre teorier. Vi må måle mot våre egne erfaringer og vår egen kunnskap om verden og historien. Det er 23 år siden Mao døde. Har vi ikke fått en enorm mengde kunnskap siden da? Så la oss bruke denne kunnskapen også til å analysere den kommunistiske historien, og bygge videre på våre forgjengere. Etter min oppfatning viser historien om både Sovjet og Kina og andre land er det viktig å ta et avgjørende skritt fram når det gjelder demokratiske rettigheter.

Vi må være for en mest mulig ubegrensa menings- og ytringsfrihet. John Milton og Mao Zedong har analysert dette spørsmålet og vi må være glassklare som morgenhimmelen en solskinnsdag i september når det gjelder hva vi er for og hva vi er mot. Tåketale, ulne formuleringer og "på den ene side og på den annen side" holder ikke. Det er ikke nok å peke på at det er kommunismens tanker som egentlig er de farlige tankene, eller at noen kan bli skremt eller krenket av andres frie ytringer. Uten full frihet er det umulig å utvikle tenkinga, og vår egen bevissthet. La oss være konkrete i kritikken av hvordan borgerskapets profittbegjær innskrenker ytringsfriheten, la oss støtte alle som kjemper for frihet til å si sin mening, uansett hva den meningen måtte være. Bare åpen kamp om meninger kan styrke sannheten.

Ett av de store temaene i debatten om sosialismens muligheter er hvordan vi skal forsikre oss om at det virkelig er de arbeidende som har makta, og hindre at ledelsen i staten utvikler seg til en ny herskerklasse og innfører et nytt undertrykkerregime. Dette spørsmålet opptok også Marx da han analyserte erfaringene fra Paris-kommunen i 1871. Hvordan kan vi sikre at makta virkelig ligger hos arbeiderklassen og det arbeidende folket? Antakelig bare ved en voldsom utvidelse av ytringsfriheten, av friheten til kritikk, av retten til innsyn i offentlige anliggender, av de demokratiske rettighetene. Vi mener jo alvor når vi snakker om at alle mennesker har samme rettigheter. Det er borgerskapet som hykler, og mener at eiendomsretten, utbyttinga, går foran alt. Vi mener den må avskaffes for å kunne realisere den virkelige friheten.

Vi er for full frihet for vitenskapen. Frihet fra binding til lønnsomhetskriterier og profittmuligheter, frihet fra politiske bånd og forbud. Det holder ikke å tro at det går an å legge lokk på visse former for kunnskap, som for eksempel genetikkens eller atomfysikkens landevinninger. Vi kan ikke forby kunnskapen om kjedereaksjoner eller kloning. Vi må kjempe for mest mulig kunnskap, og samtidig reise kampen for fornuftig bruk av kunnskapen. Her vil vi også få alle de gode argumentene for sosialismen. I vår verden galopperer den biologiske vitenskapen framover med raske sjumilsskritt. Vi aner konturene av et kommende "biologiens århundre". Men de store kapitalistiske selskapene tar patenter og gjemmer kunnskapene for hverandres og våre blikk. Som om noen levende art eller del av den kan være en eksklusiv eiendom for et enkelt firma!

Vi er for en absolutt frihet til kunnskap. Informasjonsteknologien og Internett vil før eller siden (sannsynligvis før) gi opphavsretten det endelige nådestøtet, men så lenge kapitalen bestemmer vil mye kunnskap koste penger og være forbeholdt dem som har råd. Vi vil ikke det, vi vil at kunnskapen skal være fritt tilgjengelig for alle. Samtidig som vi vil at det skal være mulig for alle mennesker å bruke tid og krefter på å skape bilder, musikk, romaner og dikt, bruke sine skapende evner og bli fullstendige mennesker.

Vi må også markere tydelig at vi er for individuell sikkerhet, for den enkeltes trygghet, på linje med pastor Wergeland og den franske stenderforsamlinga i 1789. Marxismen har kjempet for klassen, og kanskje i altfor stor grad neglisjert individet? Men arbeiderklassen består også av individer. Hvordan kan arbeiderklassen være fri hvis ikke individene i klassen har personlig trygghet? Hvordan kan menings- og ytringsfrihet bli virkelighet uten den individuelle tryggheten som gjør at alle kan snakke fritt, uavhengig av hva man sier? Hvordan kan arbeiderklassen ha makta hvis ikke de individene som tilsammen utgjør klassen ikke har sikkerhet til å si hva de vil, kritisere hva de vil, uten fare for å bli forfulgt, trakassert, slått eller det som verre er? Hva slags frihet er det som ikke kan sikre individet? Det er ingen frihet i det hele tatt.

Det er friheten det dreier seg om. Det er den vi slåss for. Arbeiderklassens frihet, men også alle menneskers frihet. Den kommunismen som ikke har friheten som mål, er ingen kommunisme. Vi må overbevise gjennom vår praksis, ved å kritisere ufrihet og kjempe for frihet her og nå. Ved å lage programformuleringer som er utvetydige, klare og forståelige, og ved å følge dem opp i vår daglige virksomhet. Det programarbeidet som nå skal gjøres i både AKP og RV, er nødt til å merke seg Miltons ord: "Gi meg friheten til å vite, til å ytre, og til å argumentere fritt overfor samvittigheten, framfor alle andre friheter." Og Marx og Engels: "Den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling."

Nordahl Grieg hadde helt rett: "Frihet og liv er ett."


FOTNOTER:

1) Norsk utgave: Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 1982. Oversettelsen er litt uhistorisk, men boka finnes også på engelsk.
2) Utopierne arbeider 6 timer om dagen. Allerede i 1516 anså altså Thomas More dette for å være tilstrekkelig. Det er kanskje på tide å få gjennomført et så gammelt krav?
3) Shakespeares bidrag til stykket om Thomas More (med sensurens inngrep) står ofte trykt i ettbinds-utgaver av The Complete Works of William Shakespeare, for eksempel i Player's Edition, Collin's, London 1968.
4) Les om dette hos den lærde historikeren Christopher Hill: Writing and Revolution in 17th Century England, The Harvester Press 1985, kapitlet Censorship and English Literature.
5) Areopagitica, og mange andre av Miltons skrifter, finner du på internett: http://www.dartmouth.edu/~milton/reading_room/areopagitica/part_1/text.html. Noen av verkene hans er også oversatt til norsk. Det finnes visstnok en norsk utgave av Areopagitica, men den er neppe gitt ut i bokform. Her ligger det en oppgave og venter på et ærgjerrig og kulturbevisst forlag.
6) Tom Paine er gitt ut på svensk av Ordfronts Förlag, både "Sunt förnuft" og "Människans rettigheter". Finnes i billigutgaver på engelsk, og tekstene ligger på Internett sammen med andre Tom Paine-tekster.
7) Internett er det enkleste stedet å finne den amerikanske uavhengighetserklæringa og konstitusjonen med alle tillegg. Det ligger mange steder. Søk!
8) Sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens Bilder, 1989.
9) "Reflections on the Revolution in France". Billigutgave på Penguin. Denne reaksjonære boka finnes alltid tilgjengelig. Internett: Prøv den fantastiske basen "Great Books": http://www.anova.org/gb2.html – her vil du også finne mange andre kilder, både Tom Paine, Thomas Jefferson, Thomas More og mye annet.
10) Denne erklæringa er ikke lett å finne. Her er den sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens bilder.
11) Sitert etter Paal Berg: Eidsvoll-grunnloven og menneskerettene, i "Arven fra Eidsvoll", Sverdrup Dahls forlag, Oslo 1945.
12) Svensk utgave, Arbetarkultur , Stockholm 1955, s. 156.
13) Manifestet, norsk utgave, Røde Fane 1998, s. 70.
14) Samme sted, s. 68.
15) Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Forlaget Oktober 1977. Bind 8: Staten og revolusjonen, s. 109.
16) Rapport från kinesisk by (1963), Kina: Revolutionen går vidare (1970), Kinesiska frågor från Liu Ling 1975, Kinesisk by 20 år senare (1983).
17) Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 5, Forlaget Oktober, Oslo 1977. S. 420–423.
18) Tale på det kinesiske kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid. Samme sted, s. 436.

Tilbake til Røde Fane-sida