Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Yasser Arafat

av Peter M Johansen

Røde Fane nr 4, 2004


Yasser Arafat var Palestinas ansikt; hans kaffiyeh, hodeplagget, ble frigjøringssymbolet og den palestinske identiteten. Hans livslange rettesnor var å lede frigjøringsbevegelsen, holde den mest mulig samlet og ikke tape synet av al-Quds, Jerusalem. Arafat ga aldri fra seg det palestinske kortet til andre arabiske ledere. Han var dermed den ubestridte palestinske lederen som samlet på seg kritikk fra mange hold.

Portrettene av Arafat er mange. Vi har fulgt ham fra Jerusalem til Kairo, til Kuwait og geriljabasen Karameh, fra Amman til Beirut og via Tripoli til Tunisia, før han kunne vende tilbake til de fortsatt okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza i den landflyktiges triumf, men med en forræderisk avtale i bagasjen. Men sviket var ikke Arafats.

Den samme Oslo-avtalen som førte til en de facto anerkjenning av Arafat, PLO og selvstyremyndigheten som det palestinske folkets legitime politiske uttrykk, inneholdt samtidig USAs, Vestens og den norske regjeringas fortsatte svik overfor det samme palestinske folkets rettmessige krav nedfelt i FN-resolusjon 242 og 338 om de okkuperte områdene og FN-resolusjon 194 om flyktningenes folkerett til å vende tilbake.

Oslo-avtalen illustrerer Arafats dilemma som leder for en frigjøringskamp med politiske, militære og ikke-voldelige midler og som statssjef for en palestinsk "stat" som ble utropt av Palestinas nasjonalkongress i Tunis i 1988 i et forsøk på å bygge bro mellom PLOs utefront og intifadaen på hjemmefronten. Oslo-avtalen ble fordømt av den sekulære opposisjonen, Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Den demokratiske fronten for Palestinas frigjøring (DFLP), av den islamistiske opposisjonen, Hamas og Islamsk Jihad, og av palestinske intellektuelle og politikere som Edward Said.

Etter Golfkrigen i 1991 var USA nødt til å gripe fatt i den nye situasjonen i Midtøsten etter Murens fall og USAs nye strategi for en ny verdensorden som ble utformet under president George H Bush. USA benyttet anledningen at PLO lå nede, avsagd fra finansielle støtte fra Kuwait og Saudi-Arabia fordi Arafat angivelig gikk i allianse med Iraks Saddam Hussein.

Arafat var ute i Palestinas ærend. Han ville koble Iraks invasjon av Kuwait til andre uløste spørsmål i Midtøsten, ikke ulikt det franske forslaget som kom opp et døgn før USAs tidsfrist løp ut 17. januar 1991. Arafat svarte på kritikken mot å ha omfavnet Saddam Hussein med at han aldri ville slutte å lytte til de palestinske stemmene på Vestbredden og i Gaza. For det fikk han svi mer enn Jordans kong Hussein som ble brent av USA fordi han hevdet å ha en "arabisk løsning" på Kuwait-konflikten på plass inntil Washington presset og lokket Egypt inn i "alliansen" ved blant annet å halvere landets gjeld.

Oslo-avtalen, som var Midtøstens utgave av García Márquez-romanen Beretningen om et varslet mord, danner derfor rammene for Arafats politiske testament. Avtalen var en kynisk kalkulert undergraving av FN-resolusjonen og åpnet for en politisk prosess på Israels premisser, styrt ut fra kravet om at ethvert palestinsk kompromiss blir møtt med kravet om et nytt - uten reaksjoner eller sanksjoner overfor Israels systematiske utbygging av bosettingene på okkupert område og smygende innhegning av det palestinske folket.

Arafat ble aldri det redskapet mot det palestinske folket som USA og Israel la opp til i tillempningen av Oslo-avtalen. Han fortsatte å styre som en frigjøringsleder i krigssonen, med sitt sikkerhetsapparat og korrupsjonen som det nasjonale borgerskapet og eksilledelsen plantet i de palestinske institusjonene. Men Arafat legger etter seg en kamp om legitimitet som ikke utelukkende handler om arverekkefølger og valgprosedyrer i de ulike palestinske organene, men som står forankret på de bærebjelkene som frigjøringskampen er tuftet på.

Arafat var i Camp David i juli 2000 villig til å ta neste skritt for så å kreve mer. Men hans nei til å selge ut grunnprinsippene i kampen, er hans siste politiske ettermæle som kommer til å stå i sentrum for etableringen av en palestinsk ledelse, nå uten Arafat til å håndtere en ruinert Oslo-avtale og et uoversiktlig "Veikart for fred". I kanskje det siste intervjuet sier Arafat til den engelskspråklige Kairo-avisa:

"Vi har gjort Palestina-saken til det største problemet i verden. Se på Haag-domstolens kjennelse om muren. 130 land støttet oss i FNs hovedforsamling. 107 år etter Basel-konferansen, 90 år etter Sykes/Picot-avtalen, har Israel ikke lykkes med å utslette oss. Vi er her, i Palestina, ansikt til ansikt med dem."