Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Freedom and determination

av Joseph Ferraro

Røde Fane nr 4, 2004

Artikkelen er forordet til boka Freedom and determination in history according to Marx & Engels.
Se Mathias Bismos omtale her. Forordet trykkes med tillatelse fra forfatteren, og er oversatt av Bismo.

Joseph Ferraro er professor i sosiologi ved The Autónomous Metropolitan University,
Iztapalapa Campus (Universidad Autónoma Metropolitana, Unidad Iztapalapa) i Mexico byy.


Nødvendighet og frihet

Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv, skriver Joseph Ferraro i dette forordet.

En av de kanskje største manglene innen marxismen er mangelen på en klar presentasjon av den dialektiske metoden fra enten Karl Marx eller Friedrich Engels. Selv om det er en beskrivelse av dette i Den Europeiske Budbringeren, som er sitert av Marx i etterordet til den andre tyske utgaven av Kapitalen, er denne langt fra komplett. Det virker som om Marx selv merket et behov for å klargjøre metoden sin, siden han i et brev til Joseph Dietzgen 9. mai 1868 skrev at han skulle skrive et arbeid om dialektikken så snart han fikk tid. Dessverre døde han uten en gang å ha ferdigstilt andre og tredje bok av Kapitalen for utgivelse.

I etterordet forteller Den Europeiske Budbringeren oss at "Marx betrakter samfunnsutviklingen som en naturhistorisk prosess, styrt av lover som ikke bare er uavhengige av viljen, bevisstheten og intellektet, men tvert om, snarere bestemmer deres vilje, bevissthet og intellekt". Det virker som om dette innebærer en streng historisk determinisme, men den samme beskrivelsen sier også at "de gamle økonomene misforsto de økonomiske lovenes natur når de sammenlignet dem med fysiske og kjemiske lover". Ikke bare betyr dette at "økonomene" ikke anerkjente den kjensgjerningen at lover som gjør seg gjeldende innen den økonomiske sfæren er historisk betinget og gjelder bare i forhold til tilsvarende økonomiske former, men det betyr også at økonomene ikke skiller mellom dialektisk og mekanisk nødvendighet. Dersom en mekanisk determinisme virker i historien er det ikke plass til menneskelig frihet. På den annen side, dersom en dialektisk determinisme virker slik, da er historien nødvendigvis frihetens grunnlag.

Denne forståelsen, at kapitalens historiske lover eksisterer uavhengig av viljen og er bestemmende for den, ble formulert tidligere i forordet til Kritikken av den politiske økonomi (1859), og den mekaniske fortolkningen hos mange markante marxister er, i stor grad, ansvarlig for Den Annen Internasjonales fallitt. For eksempel forsøkte Georgi V Plekhanov og, etter Den Annen Internasjonale, Nikolai Bukharin, å forme den historiske materialismen i henhold til forståelsen sin av sin tids naturvitenskap - de gikk i den fella Den Europeiske Budbringeren hadde advart mot. Dersom historisk materialisme skal være en sann vitenskap, mente de, må den forklare utviklingen av samfunnsforhold i henhold til faktiske årsaker, årsaker som i stedet for å være utledet på en dialektisk måte var utledet på en tradisjonell materialistisk måte. Med utgangspunkt i at forordet fra 1859 representerte et greit uttrykk for Marx' tenking mente de at Marx i dette verket formet vitenskapen sin i henhold til naturlovene. Plekhanov, som verken skjønte hva Marx forsøkte å gjøre eller den generelle metodologien hans, mente at Marx reduserte "hele spørsmålet om utviklingen av økonomien til spørsmålet om bestemmende årsaker for utviklingen av de produktivkreftene som er tilgjengelige for samfunnet". (1) For Plekhanov finnes disse årsakene i de geografiske omgivelsenes natur. Disse bestemmer utviklingen av produktivkreftene, som i sin tur bestemmer alle samfunnsforholdene.

Med andre ord utvikler, i følge Plekhanov, det økonomiske livet seg med utviklingen av produktivkreftene. Dette forklarer hvorfor forhold mellom mennesker endres og, med dem, vår psyke. Kvantitative endringer i produktivkreftene fører etter hvert til en kvalitativ transformasjon, den gamle produksjonsmåten, eller samfunnsformen, erstattes av en ny produksjonsmåte. I følge Plekhanov og Bukharin skaper menneskene historien sin for å stille behovene sine. Resultatet er at samtlige historiske kjensgjerninger er betinget av samfunnets økonomi eller utviklingen av produktivkreftene.

Derfor nektet Plekhanov og Bukharin for at det eksisterte fri vilje. De mente at selv om menneskelig streben er en faktor i samfunnsutviklingen, må vi innse at menneskene nødvendigvis skaper historien sin på en heller enn en annen måte. (2)

I stedet for å ta disse begrepene fra Marx og Engels, som "uunngåelig", "jernnødvendighet" etc i sin dialektiske kontekst, tolker disse mennene dem på en mekanisk måte, der den økonomiske faktoren spiller den dominerende rollen. Vi kan faktisk gå et steg videre; disse to mennene har konstruert en marxistisk inspirert doktrine, der Hegels idealistiske historiske determinisme er erstattet av en materialistisk determinisme. Eller, for å si det samme på en annen måte, læren til marxismens grunnleggere er blitt tolket slik at Hegels idealistiske ontologi i praksis er erstattet av en materialistisk ontologi.

Karl Kautsky, Engels' etterfølger som leder for det tyske sosialdemokratiet, misforsto likedan hva Marx og Engels ville si og gjøre, med det samme resultatet - den frie viljens negasjon. Kautsky forteller oss med bakgrunn i sin oppfatning av hvordan utviklingen av produktivkreftene bestemmer menneskets vilje at menneskets vilje tar en annen form enn hos dyrene. Hos dyrene eksisterer kun viljen til å leve, men hos menneskene finnes det, takket være utviklingen av teknologien, en vilje til å leve bedre. Under kapitalismen antar kapitalistenes vilje til å leve bedre form av en ustoppelig søken etter profitt, en konstant jakt på kapital å akkumulere. For proletaren, som lever under andre forhold enn kapitalisten, fører viljen til å leve bedre til en søken etter en bedre pris for arbeidskraften. På den ene siden har vi altså kapitalistenes ønske om å berike seg selv, som tvinger dem til å underlegge andre sin vilje, til å få andre til å arbeide for sin fortjeneste. På den andre siden har vi arbeidernes vilje, som presser dem til å slåss mot kapitalistenes vilje. Klassekamp er dermed et resultat av de motsetningene som nødvendigvis oppstår av motsatte viljer, og siden det, mer eller mindre åpenbart, ikke finnes noen viljesfrihet, kan det ikke være tvil om proletarenes uunngåelige seier over kapitalistene som et resultat av de økonomiske lovenes jernhånd.

Alt dette har viktige følger, ikke bare i forhold til Den Annen Internasjonales fallitt, men også i forhold til den offisielle teorien under det stalinistiske diktaturet. For Stalin finnes også Marx' forståelse av historisk materialisme i forordet fra 1859, og den består av å benytte seg av disse dialektisk materialistiske lovene. Som ventet forstås disse lovene, så vel som lovene for samfunnsutviklingen på samme måte som hos Plekhanov og Bukharin, med samme bestemthet og nødvendighet som innen naturvitenskapene.

På motsatt side finnes imidlertid de som har gjort opprør mot den deterministiske fortolkningen av Marx' doktrine og som legger vekt på humanismen hans heller enn den økonomiske vitenskapen. Blant disse er Frederick L Bender, George Lichtheim, Shlomo Avineri, Z A Jordan, Robert C Tucker, Jean-Paul Sartre osv, hvorav noen vil bli behandlet i denne boka. For Bender, Lichtheim og Avineri kommer de deterministiske fortolkningene av Marx i stor grad av den eldre Engels og hans interesse i sin tids vitenskap, særlig etter Marx' død i 1883. I følge disse havnet Engels på en eller annen måte på den tradisjonelle materialismens standpunkt, og hans forståelse av naturdialektikken reduserte alt til et deterministisk forstyrret positivistisk speilbilde av den hegelianske dialektikken.

Selv om Engels' interesser på ingen måte innebar en deterministisk doktrine i ordets vanlige betydning, det vil si en lære som benekter eksistensen av fri vilje, har hans senere arbeider (hovedsakelig Anti-Dühring og Naturdialektikken) blitt fortolket slik. I følge disse forfatterne avvek den eldre Engels fra Marx' autentiske doktriner i forhold til viktigheten av "materialisme" og dialektikken, og i forhold til eksistensen av determinisme og frihet i historien. Dette opprøret mot determinisme innebærer også at "den unge Marx" settes opp mot den eldre.

Som jeg imidlertid skal vise er historien, selv om en viss "determinisme" (hvis vi kan benytte oss av det begrepet) visst eksisterte i historien for Marx og Engels, i like stor grad en arena for frihet, og den historiske utviklingen av mennesket er et bevis på dette. Virkelige, konkrete mennesker har ikke en biogenetisk, forutbestemt arbeidsaktivitet slik bier, maur osv er det. De har heller ikke en oppførsel som er fullstendig forutbestemt av omgivelsene de lever i eller av utviklingsnivået for produktivkreftene. De kan betinge oppførselen, men de bestemmer bare et begrenset område for valg, ikke selve valget. Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv. Aktivitetene deres er betinget av fortiden. Resultatet av tidligere generasjoner av individers valg, særlig på det økonomiske området, fremstår for senere generasjoner som nødvendighet, som "determinisme", som noe som dominerer dem, særlig når medlemmene av den nye generasjonen befinner seg blant de utbyttede klassene. Men, som det er skrevet i Teser om Feuerbach, skaper ikke bare mennesker omgivelsene, mennesker forandrer også sine omgivelser. I den moderne epoken betyr dette at proletariatet er slavebundet på grunn av en tidligere historisk prosess, slavebundet av en "determinisme", hvis vi skal benytte oss av det begrepet, påtvunget det av kapitalismen. Det er imidlertid ikke, som det hevdes i de mekaniske fortolkningene av den marxistiske doktrinen, slik at den sosialistiske revolusjonen er det "nødvendige" resultatet av utviklingen av objektive økonomiske og politiske forhold, den har å gjøre med en frihetshandling som knuser kapitalismens "determinisme". Og, i motsetning til rent humanistiske fortolkninger av Marx, frigjør ikke proletariatet seg fra kapitalistisk "determinisme" i det abstrakte, men i samsvar med objektivt eksisterende lover.

I de følgende kapitlene vil jeg, etter å ha presentert posisjonene til samtidige forfattere som fornekter determinisme hos Marx og til G A Choen, som går tilbake til Plekhanovs klassiske historiske materialisme, vise at, i stedet for at historien styres av en jernhard nødvendighet og i stedet for at den sosialistiske revolusjonen finner sted på den samme måten, består nødvendigheten i at man forutsetter menneskelig frihet. Det er en betinget nødvendighet. Dersom kapitalistene velger å holde seg til rollen som kapitalist, som består i å akkumulere, vil de bli tvunget av de samme samfunnskreftene de har satt i gang, til brutalt å utbytte arbeiderne sine. Dersom proletariatet ønsker å frigjøre seg fra degraderingen og armodet kapitalistene og det økonomiske systemet deres påfører det, må det gjennomføre en revolusjon. Valget av premisset - dersom kapitalistene velger osv osv, dersom proletariatet vil være fritt osv - avhenger av menneskelig frihet. Men med en gang premisset er lagt må både kapitalistene og proletariatet velge det tilsvarende - må drive brutal utbytting for å overleve eller må gjennomføre en revolusjon.

Men det er også en annen ting som må tas med i betraktning. Som vi vil se i det følgende, mente både Marx og Engels at dersom omstendighetene endres, endres også lovene. Dette gjelder ikke bare muligheten for revolusjon, men også til den kjensgjerningen at den eneste veien til sosialismen ikke går gjennom vold. Både Marx og Engels så muligheten av å ende opp med sosialisme gjennom demokratiske metoder. I denne boka vil vi se at Marx og Engels verken holdt seg ensidig til determinisme eller frihet (vitenskap eller humanisme), men så en dialektisk forening av disse elementene i selve den historiske prosessen.


Noter

1) The Development of the Monist View of History, hevder Plekhanov at Marx og Engels "så samfunnsutviklingen som en nødvendig prosess, bestemt av lover, og her hadde de rett". [Tilbake]

2) Likt Plekhanov slår Bukharin fast at "sosialismen vil uunngåelig bli realisert fordi det er uunngåelig at menneskene, bestemte klasser av mennesker, slåss for å realisere den og at de gjør det under forhold som vil sikre dem seier. Marxismen fornekter ikke viljen, marxismen forklarer den. Når marxister organiserer seg og leder kommunistpartiet i kamp er dette også et uttrykk for historisk nødvendighet, som realiseres nettopp gjennom menneskenes vilje og handlinger." Verken hos Bukharin eller Plekhanov må samfunnsdeterminisme forveksles med passiv fatalisme eller nihilisme. Der determinismen ser mennesket som aktivt, ser fatalismen, ikke i den forstand Plekhanov bruker begrepet, menneskets rolle som passivt og "benekter den menneskelige viljes betydning som faktor" i den historiske utviklingen. [Tilbake]

To definisjoner

Arne Næss definerer ontologi som "læren om det som eksisterer/er". Vi kan også kalle det naturfilosofi - læren om hvordan naturen er og utvikler seg. Her kan vi ha underavdelinger som biologi og psykologi. Dette i motsetning til epistemologi som er "læren om hvordan menneskene oppfatter det som eksisterer/er".