Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Algerie - en stormakt i emning

av Daniel Ducrocq

Røde Fane nr 4, 2004

Daniel Ducrocq er leder av Bergen Nei til EU og medlem av AKP


Det finnes tre likhetstrekk mellom Norge og Algerie. Begge landene er unge nasjoner, de har store olje- og gassressurser, de har sterke bånd til EU - men USA passer på.

Utover dette er Norge og Algerie stort sett forskjellige - enten det dreier seg om økonomiske, sosiale, geografiske, klimatiske eller kulturelle og religiøse forhold. Dessuten er Algerie en voksende makt med ambisjoner om å bli hørt i verden. Algerie er i dag medlem av FNs sikkerhetsråd, har stor innflytelse i Afrika og kan på sikt bli Nato-medlem. Siden 2000 har den algirske presidenten blitt invitert som gjest på hvert møte i G8-gruppen.

Også på den diplomatiske arenaen spiller landet en voksende rolle. Det er for eksempel den tidligere algirske utenriksministeren, Lakhdar Brahimi, som ble håndplukket for å være FNs representant i Kabul fra 2001 til 2003 og i Baghdad i 2004.

En sterk oljenasjon

Det er selvfølgelig olje og gass som gir landet en betydelig posisjon i verden. Den daglige produksjonen har steget fra 850.000 fat i 2000 til 1,25 millioner i år. Med olje- og gassinntekter på 24 milliarder dollar i fjor, og en valutareserve på 33 milliarder dollar på slutten av 2003, er algirske finanser sterke og sunne. Høye oljepriser som følge av krigen i Irak gjøre situasjonen enda bedre. Men, som de fleste oljenasjoner, er Algerie sårbar økonomisk. Olje og gass står for 90 % av eksporten, og et betydelig fall i oljeprisene på verdensmarkedet vil få katastrofale konsekvenser.

Algerie er for eksempel Afrikas største importør av matvarer: 80 % av kornet, 33 % av melken, 95 % av matoljen og nærmest 100 % av sukkeret som trengs, er importert. Landbruksproduksjonen i landet dekker kun 20 % av den totale etterspørselen. Da landet ble selvstendig i 1962, var den katolske kirken den største eieren av landbrukseiendommer. Disse ble nasjonaliserte, og paven fikk økonomisk kompensasjon av den unge staten. Seinere har landets myndigheter gjort hederlige forsøk på å øke landbruksproduksjonen, også ved hjelp av privatisering av jordeiendommer. Og produksjonen har økt med 4 % årlig mellom 1990 og 2000, og med 7 % i 2001 og i 2002. Men produksjonskapasiteten har flere begrensninger: tilgang på vann og avfolking av distriktet. Som overalt i verden flytter algirere til de store byene, som konsekvens av industrialisering og som konsekvens av borgekrigen som har rammet først og fremst folk på landsbygda.

Borgerkrigen

Borgekrigen er mer eller mindre det vi hører om når det ved en sjeldenhet skrives om Algerie i norske media. Men hva er bakgrunnen for konflikten?

Da landet ble selvstendig i 1962, gjaldt det for den unge staten å kvitte seg med 130 år kolonistyring. En måte å gjøre det på, var å dyrke frem en sterk arabisk identitet. På skolen skulle en ikke lære fransk lenger, men arabisk. Siden de fleste lærere hadde fransk bakgrunn og hadde forlatt landet, ble det mangel på lærere. Derfor så en seg nødt til å importere arbeidskraft fra andre arabiske land og det var spesielt egyptiske lærere som etablerte seg i Algerie. De var mer eller mindre uønsket i landet sitt på grunn av deres religiøs overbevisning gjennom medlemskap i organisasjon Muslimske brødre. De var politisk brysomme, og Nasser ønsket å kvitte seg med dem. De fikk stillinger i det algirske skolesystemet, og selvfølgelig var undervisningen deres sterk religiøst preget. På denne måten ble det skapte religiøse strømninger som forklarer oppslutningen til de muslimske partiene ved valget i 1991.

Men dette er ikke hele forklaringen. Allerede på 1980-tallet ble moskeer samlingssteder hvor den sosiale misnøyen kom til uttrykk. For selv om det pumpes opp mye olje, er det ikke mye som drypper på folket. Arbeidsledigheten er sannsynligvis 10 % høyere enn de offisielle 30 %. (80 % av de arbeidsledige er under 30 år.)

Gjennomsnittsinntekt per innbygger sank fra 3.524 dollar i 1990 til 1.600 dollar i 2000. Boligsituasjonen er heller ikke god: Det bor i gjennomsnitt syv mennesker per rom i dagens Algerie.

Det har oppstått et gap mellom en mer og mer frustrert befolkning og Front National de Libération (FLN). FLN er det partiet som alene har regjert i Algerie fra 1962 omtrent til våre dager. Den første presidenten, Ahmed Ben Bella, ble fjernet fra første stund av et militær kupp ledet av Houari Boumedienne. Boumedienne regjerte fra 1965 til 1979. Det var han som skapte en sterk og sammensveiset algirsk stat. Grunnpilarer for denne staten har vært det nasjonale oljeselskapet, Sonatrach, med en stivbeint administrasjon og et mektig militært apparat. Som de fleste unge stater, nylig frigjorte fra kolonimakten, søkte Algerie støtte i Sovjetunionen. Det er verdt å merke seg at den sosiale uroen, kanalisert av muslimske partier og organisasjoner, vokste frem på det tidspunktet hvor Sovjetunionen gikk mot slutten. FLN mistet sin støttespiller utad, samtidig som protester innad ble mer og mer høylytte. Rammet av indre generasjonsmotsetninger, klarte ikke FLN å foreta de nødvendige tiltak for å rette opp situasjonen (som for eksempel bekjempe korrupsjon i administrasjonen). Valget i 1991 ble en seier for Front Islamique de Salut (FIS) som fikk oppslutning fra alle som ønsket en forandring, enten de var fattige troende muslimer eller middelklassens liberaler. Regjeringen stanset valgprosessen, muslimske ledere ble arrestert, og en borgekrig som skulle ta livet av over 100.000 mennesker på 10 år begynte.

Etter borgerkrigen

I terrenget vant de militære. I dag er muslimske geriljagrupper mer eller mindre utradert. Men krisen i det algirske samfunnet er ikke løst av den grunn, og det er ingen som lenger fanger opp og kanaliserer misnøyen. Den kommende generasjonen (50 % av befolkning er under 30 år) klamrer seg til håpet om et bedre liv ved å emigrere. Vi har sett nok en reportasje om overfulle båter som forsøker å nå den spanske eller den italienske kysten. Spanske myndigheter antar at så mange som 8.000 mennesker kan ha druknet mellom 1999 og 2003 utenfor Spania. De som velger å ikke emigrere klarer seg, takket være den voksende uformelle økonomien, det vil si svart arbeid, privatkopiering av data- og videoprodukter og trabendo (privat import og salg av varer på det uformelle markedet). Man antar at trabendo står for 60 til 70 % av den private sektorens handelsaktiviteter og ansetter 100.000 personer. Regjeringen lukker øyene velvitende at det ulmer under overflaten. Ethvert forsøk på å kvele den uformelle økonomien ville fort føre til sosialt opprør.

FLN er ikke kommet styrket ut av borgekrigen. I forkant av presidentvalget 19. april i år, så splittelsen dagslyset. Den sittende presidenten Abdelaziz Boutlefika klarte ikke å få flertall i FLN for sitt kandidatur. Det var en annen kandidat som fikk flertall i partiet, den tidligere statsministeren Ali Benflis. Som alle konflikter internt i partier gikk striden mellom Boutlefika og Benflis hardt for seg. Bouteflika gikk rettens vei: Høyesteretten bestemte at flertallet i FLN ikke fikk lov til å bruke FLNs navn, apparat og penger for å drive kampanje for Benflis. Med støtte fra mindretallet i FLN og fra RND (Rassemblement national démocratique) vant Bouteflika presidentvalget.

Mens Benflis er kjent for å være mannen som ønsker å modernisere FLN og landet, anses Bouteflika for å være konservativ i ordets rette forstand. Dette illustreres godt med at Bouteflika i sin forrige presidentperiode valgte Abdelaziz Belkhadem som utenriksminister. Belkhadem ønsker ikke sterke bånd til Frankrike og EU og er tilhenger av en aktiv arabisering av det algirske samfunnet.

Fremtiden

Abdelaziz Bouteflika er gjenvalgt som president. Hva innebærer dette for fremtiden?

I forhold til islamistiske bevegelser, kommer Bouteflika til å satse på forsoning. Har han ikke allerede i september 1999 sørget for å få vedtatt en lov som ga amnesti til geriljasoldatene som la ned våpnene? Denne loven ble svært kritisert av borgerkrigens ofre som krever et skikkelig oppgjør med fortiden. Men et slik oppgjør vil også ramme de militære. En konfrontasjon med generalene er for risikabelt for Bouteflika og hans regjering.

I forhold til kvinners rettigheter forsøker Bouteflika å reformere noe. Men kvinnenes rettigheter er en meget følsom sak i Algerie. Ethvert reformforsøk på dette området krever en ekstrem forsiktighet fra presidenten, og han har små politiske marginer å gå på. For det er slik at kvinnenes kår i Algerie reguleres av to sett lovverk: Selve grunnloven som regulerer kvinnenes rettigheter i den offentlige sfæren, og Familiekodeksen som regulerer kvinnenes rettigheter i den private sfæren. Grunnloven sikrer kvinnene de samme formelle rettighetene som menn: stemmeretten, retten til å bli politisk valgt, retten til utdanning (56 % av de som tok artium i 2002 og 52 % av dagens studenter er kvinner), retten til høyere administrative eller juridiske stillinger, osv. Familiekodeksen som ble satt ut i livet av FLN i 1984 med sjariaen som utgangspunkt, begrenser sterkt kvinnenes rettigheter. En algirsk kvinne kan ikke gifte seg uten verge, kan ikke gifte seg med en mann som ikke er muslim, og kan bli skilt (bli bortstøtt) fra sin mann på stedet (en fraskilt kvinne er mer eller mindre rettsløs). Polygamiet er ubetinget mannens rettighet.

Sterke reaksjonære krefter krever at Familiekodeksen ikke skal røres, mens kvinnebevegelser krever at denne oppheves, enkelt og greit. I oktober 2003 utnevnte Bouteflika en kommisjon på 52 medlemmer (parlamentarikere, jurister, teologer, sosiologer osv) som hadde som oppgave å fremlegge et reformforslag av kodeksen. Forslaget ble vedtatt i regjeringsrådet 19. august 2004 og står på den parlamentariske dagsorden denne høsten. Blir det vedtatt, vil algirske kvinner kunne gifte seg uten verge, polygamiet vil kunne tillates kun med samtykke fra de involverte kvinnene, en skillsmisse vil kunne bli en juridisk prosedyre. Det er langt fra kravet om monogami, like rettigheter for begge parter ved skillsmisse, ubetinget rett til arbeid for kvinner, osv.

Reformen av Familiekodeksen er ikke den eneste saken hvor Bouteflika balanserer på en line. Også i forhold til EU og USA utfordres de diplomatiske evnene til presidenten og hans regjering. EU er fortsatt den viktigste handelspartneren, med Frankrike som hovedleverandør (23 % av importmarkedet) og Italia som hovedkunde. Sistenevnte er uten atomkraft og derfor avhengig av olje- og gass fra Algerie. Men bildet kan være på vei til å endre seg. Importen fra Frankrike har sunket fra 3,5 milliarder dollar i 2001 til 2,5 milliarder dollar i 2002. Alt tyder på at algirere forsøker å importere fra forskjellige kanter av verden: fra USA (1 milliard dollar i 2002), fra Russland (1,2 milliard dollar for innkjøp av femti Mig-29 i år) og fra Kina som forsyner Algerie med det meste innen basis infrastruktur.

Eksporten går fortsatt hovedsakelig til EU-land, mens eksporten til USA nå er på samme nivået til Frankrike (2,5 milliarder dollar i 2002). Skeptisismen til EU har vokst i Algerie. Utvidelsen østover har tatt Brussels oppmerksomhet (og de økonomiske midlene som hører til) fra Middelhavsbassenget til de nye medlemslandene. Dessuten gir den voksende motstanden i EU mot å innlemme Tyrkia i Unionen, av religiøse og kulturelle grunner, dårlige signal til Nord-Afrika.

Derfor er forholdet til USA på sitt beste. To ganger har Bouteflika gjestet Bush i Det hvite hus. Han gjentok han ikke den diplomatiske feilen som den første algirske presidenten Ben Bella gjorde i 1962: å besøke Cuba på veien hjem fra et offentlig besøk i USA!

Ellevte september har bidratt til enda tettere forhold mellom Alger og Washington. Både CIA og FBI har nå kontor i flere store byer. I desember 2002 leverte amerikanere helikopter og annet militært utstyr. Amerikanske og algirske anti-terrorpoliti samarbeider nært. Slikt skaper politiske bånd. Derfor ser algirere gjennom fingrene med den amerikanske støtten til rivalen Marokko i Vest-Sahara-konflikten. Og derfor velger USA å ikke blande seg i algireres planer om å bli en atommakt: Det finnes uran i landet og det finnes atomteknikere. Algerie har ikke ratifisert den internasjonale avtalen om ikke-spredning av atomvåpen.

Etter å ha vært en del av det franske imperiet fra 1830 til 1962 er Algerie dratt med i rivaliseringen mellom stormaktene. De enorme naturressursene gjør landet attraktivt for den internasjonale kapitalen. Går algirere en ny kolonitid i møte uten sterke progressive og mobiliserende politiske krefter?


Kilder:

Maurice Audin-plassen

Midt i byen Alger, er det en plass som heter Maurice Audin. Hvem var han?

Maurice Audin var matematiker, bosatt i Alger og medlem av det algirske kommunistpartiet fra 1951. Partiet støttet Algeries rett til å bli en selvstendig nasjon og var av den grunn forbudt.

11. juni 1957 ble Audin arrestert i sitt hjem av franske soldater og forsvant. Den offisielle forklaringen er at han hadde klart å flykte fra forvaring. Sannheten er at Audin ble fraktet til Villa el-Briar hvor han ble torturert av en offiser som gikk av med pensjon i 1981 med utmerkelsen Légion d'Honneur. Audin ble observert i Villa el-Briar av Henri Alleg, tidligere redaktør av avisen Alger Républicain, som selv satt der i arrest.

Fra januar til september 1957, ble atten tusen personer arrestert i Algerie av franske tropper. Tre tusen av dem forsvant.*

Matematikeren Laurent Schwartz sørget for at Maurice Audins doktoravhandling ble forsvart in absentia på Sorbonne Universitetet i Paris 2 desember 1957.

Enken etter Maurice Audin har brukte alle mulige rettsinstanser for å få frem hele sannheten uten å lykkes. Siste forsøk ble gjort 16. mai 2001.

Tjuesyv år seinere, 26. mai i år, ble en plass i det latinske kvarteret i Paris døpt Place Maurice Audin.

(Kilde: Tidsskriftet Jeune Afrique 6.-12. juni 2004)

* Frankrikes krigsføring i Algerie var lik USAs krigsføring i Irak eller i Afghanistan eller Russlands krigsføring i Tsjetsjenia. De som ønsker seg et sterk EU som motvekt mot USA, fordi europeere skal ha et høyere humanistisk kulturnivå, bør tenke seg om.