Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Frigjøringskamp
i terrorkrigens skygge

av Arnljot Ask

Røde Fane nr 4, 2004

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i AKP


"Motstanden er folkets egen puls," sier den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubaisi. "De er banditter og al-Qa'ida-terrorister som kommer inn i landet," sier Iayd Allawi.

(Al-Qa'ida betyr Basen etter et hus i Peshawar i Pakistan under Sovjets okkupasjon av Afghanistan hvor utenlandske mujahedins holdt til; rekrutteringskontoret til Osama bin Laden. )

Iayd Allawi er den USA-innsatte statsministeren. Alle beskriver de den samme saken: de som motarbeider den amerikanske nykoloniseringen av Irak. Ikke alle kan ha rett.

På tv-skjermene her i Vesten ser vi videoklipp med gisler voktet av truende, maskerte menn med geværer og lange kniver, eller klipp fra redslene etter bombeattentater, som så å si alltid framstilles som sjølmordsaksjoner. Sant skal sies, innimellom får vi også se utbombede boligområder etter såkalte presisjonsbombinger fra amerikanske fly som angivelig var på jakt etter folk som motarbeider regimet. Hvis al-Kubaisi sin karakteristikk stemmer, så er det ikke så rart at disse bildene oftest viser at det er vanlige irakiske borgere, menn, kvinner som barn, som rammes her.

I september 2004 var det de fire-fem gisselaksjonene som tv og andre medier dvelte ved. Vi måtte gå inn i enkeltsetninger i lengre artikler, eller små margnotiser, for å få vite at det i samme tidsrom var rundt 2.700 angrep mot USA-styrker eller irakiske kollaboratører. Hvem sto bak disse? Abu Musab al-Zarqawi eller "grupper med tilknytning til Ansar al Islam" var standardsvaret fra okkupasjonsmakten. Vi behøver strengt tatt ikke se grundigere på virkeligheten i Irak for å skjønne at dette er en propagandafasade tilpasset den amerikanske mission i Irak. Men for vårt behov, vi som er i mot okkupasjonen og ønsker å støtte dem som slåss direkte mot den, er det nødvendig å undersøke dette nærmere, for å avsløre de nye løgnene om Irak.

Før invasjonen dreide løgnene om Irak seg om masseødeleggelsesvåpen og Saddams tilknytning til al-Qa'ida og Twin Tower. Nå dreier løgnene seg om hva som skjer i Irak, og spesielt om hvem som aktivt motsetter seg okkupasjonen.

Siden april 2003 har det dessverre vært slik at også viktige deler av den fronten som hindra at Norge ble med i invasjonskrigen, har stilt seg på sidelinja i kampen mot okkupasjonen. Det eneste det etter hvert ble mulig å få en bred enhet rundt, har vært kravet om at norske soldater ikke skal delta i okkupasjonen. Men deler av fronten ville ikke gå så langt som å si at alle okkupantene, også USA, måtte ut for å komme videre. Det som lå under her, var tenkinga om at "den hvite mann måtte ordne opp for de usiviliserte irakerne", ellers ville de fly i strupen på hverandre. "Okkupanten hadde plikt til å skape ro og orden igjen etter krigen!" Dette slo også inn da Norge skulle være med på å trene opp irakiske sikkerhetsstyrker som skulle jobbe for den USA-innsatte regjeringa. Sjøl SV-ledelsen gikk inn for dette, før den ble korrigert av grunnplanet sitt. Og da Norge 1. november 2004 tok i mot 19 irakiske offiserer og andre kollaboratører for trening på norsk jord, var politiske aktører i kongeriket stort sett tause, sjøl om opinionsmålinger tidligere hadde vist at 71 % av folket var i mot dette. Heller ikke når den USA-innsatte statssjefen i Irak erklærer unntakstilstand, og det var åpenbart at de folka Norge nå trente opp var del av det apparatet som skulle settes inn mot dem som ikke godtar okkupasjonen, ble det noe krav om å sende hjem quislingene.

Vi finner årsaken til denne aksepten av okkupasjonsfred i stor grad i at de nye løgnene om Irak ikke er avslørt. Derfor ser folk gjennom fingrene med at USA prøver å etablere et vasallstyre i landet, da alternativet framstilles som anarki og terror - eller, enda verre, et nytt islamsk prestestyre. Mens det norske politiske etablissementet utnytter denne situasjonen til å reparere forholdet til sin storebror.

Hensikten med denne artikkelen er derfor å spre noe mer informasjon om hva som virkelig skjer i Irak, særskilt å avmystifisere motstandsbevegelsen.

I terrorkrigens skygge

Men først: Det er viktig å være klar over de overordna politiske rammebetingelsene for frigjøringskampen i Irak. Irak er ikke helt parallelt til Vietnam, sjøl om det meste tyder på at USA vil få et nytt nederlag her og at det i begge tilfeller dreier seg om en antikolonial frigjøringskamp. I Vietnam var det en politisk frigjøringsfront som starta en væpna frigjøringskamp, og den fant sted i en periode hvor undertrykte nasjoner, med støtte i et sosialistisk Kina og et sosialimperialistisk Sovjet, frigjorde seg fra politisk overstyring fra den vestlige imperialistiske blokka. I Irak står vi ovenfor et forsøk på nykolonisering av et land, som umiddelbart blir møtt med væpna motstand, før en klar politisk motstandsfront er etablert.

Det er imidlertid en viktig modifikasjon her; motstanden er ikke fri for politisk og ideologiske overtoner. Det er bare det at den er prega av tankegods som gjør det enda vanskeligere å samle støtte til motstandskampen i Vesten; den mest artikulerte ideologiske agitasjonen for motstandskampen er ikke sekulær, men religiøst farga. Det gjelder irakiske grupper, som i tillegg til å slåss for et fritt Irak også vil ha et styre som bygger på islam. Og det gjelder grupper med al-Qa'ida-liknende retorikk, som slåss ikke bare for å frigjøre Irak, men også en sivilisasjonskrig for å utbre islam og knekke den samfunnsformen som den vestlige imperialismen er assosiert med. Sjøl om den siste gruppa utgjør bare et lite mindretall i motstandsbevegelsen, er det nok at den er der og vises fram, for å dempe støtta til motstandskampen i Vesten.

Det er derfor forståelig at okkupantene sørger for å holde fokus på denne siste delen av motstandsfronten. Sjøl om det er en kortsiktig strategi fra okkupantenes side. Den vil ikke minske tilsiget av krefter i Irak og den arabiske verden til motstandskampen. Snarere tvert i mot. Og det er det som skjer i folkedypet i det okkuperte landet og resten av Midtøsten som til sjuende og sist vil veie tyngst. I tillegg bygger også Bush & co med dette opp om rekrutteringa til al-Qa'ida-miljøet i vid forstand og en utvidelse av deres overordna prosjekt, ved å samle enda større deler av den muslimske verden på et ideologisk grunnlag, i kamp mot Vesten. Bush og hans folk har døpt sin krig for å sikre høyst materielle gevinster for herskerne i USA med en klar ideologisk fasade; krigen mot terror. Han spiller opp på en bane hvor han trenger en bin Laden, en al Zarqawi for å legitimere sine erobringstokter, sjøl om det er å nære en slange ved sitt bryst.

Det er under slike rammebetingelser motstandskampen i Irak nå utvikler seg - i terrorkrigens skygge. Den politiske plattformen for en nasjonal sosial og demokratisk frigjøring må utvikle seg ut i fra disse særegne forholda og ut i fra de nasjonale, sosiale og historiske røttene i det irakiske samfunnet og hele den arabiske verden. Frigjøringskampen til irakerne og palestinerne gror også mer og mer sammen på grunn av dette.

Sammensatt motstandsbevegelse

Det er et mylder av grupper og miljøer som deltar i motstandskampen. Både militært og med ulike former for sivil ulydighet. Det som forener er at de ikke vil ha et fremmed styre i landet. I tillegg har okkupantene stått for så mange overgrep mot slektninger og venner at familier og klaner også tar affære på egen hånd for å hevne seg, uten at det står noen annen organisasjon bak.

Rundt 100.000 irakere regnes å ha mista livet siden invasjonen, regner forskere ved John Hopkins School of Public Health i Baltimore med - av krigshandlingene og for tidlig død som følge av sammenbrudd i helsetilbud og ernæringssituasjonen. Før dette kommer de 1,7 millioner som Unicef høsten 2002 anslo hadde dødd for tidlig som følge av sanksjonene fra 1991 av. Det er ikke så rart at det er grobunn for motstand, og at den øker på. Og at all form for vestlig hjelp blir sett på med mistenksomhet. Heller ikke genuine hjelpearbeidere kan være trygge. I november 2003 anslo de militære sjefene til USA i Irak og CIA at det var ca 5.000 "harde" opprørere med et nettverk på 20-50.000 støttespillere. I september i år var anslaget steget til rundt 20.000 "harde". Tidligere våpeninspektør for USA, Scott Ritter, som har god kjennskap til landet, sier at et standardanslag blant antigeriljaeksperter er å regne mellom 1.000 og 10.000 aktive støttespillere bak 100 militært operative geriljasoldater. Dvs flere hundre tusen, sannsynligvis over millionen, er aktivt med i en eller annen form for motstandskamp.

Jeg skal her prøve å gi en oversikt over ulike deler av motstandsbevegelsen, slik den framstår høsten 2004. Jeg bygger mye av opplysningene på en oversikt fra en ukeavis i Bagdad, Al Zawra, utgitt av det irakiske journalistlaget. I tillegg til informasjon jeg har gjennom direkte kontakt med irakere. Det nettbaserte leksikonet Wikipedia har også nyttig informasjon om ulike motstandsgrupper.

Sunni-motstand

Den største gruppa her regnes å være 1920-revolusjonens brigader, offisielt Iraks nasjonale islamske motstandsfront. Den dukket først opp sommeren 2003 og erklærte som målsetting "å frigjøre Irak for utenlandske tropper og politisk okkupasjon og etablere et fritt og uavhengig Irak bygd på islam". Den angriper USA-styrkene militært; hevder sjøl at i perioden 27. september til 7. august 2004 hadde den 10 angrep i snitt per dag, hvor de blant annet skjøt ned to helikoptre (noe som ikke kommer på nyhetene her til lands lenger). Angrepene er konsentrert til områdene vest for Bagdad, inkludert Falluja.

En annen gruppe er Den nasjonale fronten for frigjøring av Irak. Den ble etablert i dagene etter okkupasjonen i april 2003 og består av 10 undergrupper med både nasjonalister og islamister. Den er spredt over større deler av landet, fra Arbil og Kirkuk i Kurdistan til Tikrit, Falluja og Samarra i "sunni-triangelet" til Basra og Babil i sør og Diyali i vest.

Det finnes ellers dusinvis av mindre grupper som delvis samarbeider, men har sin egen kjerneaktivitet. De aller fleste av disse består av folk som var mot Saddam. Flere av de militære i Saddams hær er imidlertid aktive i motstandskampen, men ikke som egne grupper. Baathist-fraksjonens aktiviteter er først og fremst knytta til finansiering av motstandskampen eller etterretningsarbeid, ifølge Al Zawra. Deler av Saddams Fedayeen er imidlertid operative, men først og fremst nå knytta til andre islamittiske og nasjonale grupper.

Den gruppa som ledes av den fengsla Abbar al-Kubaisi, nå kalt Iraks patriotiske allianse (IPA), er den som for oss her i Vesten framstår som mest politisk fundert, med utkast til et helhetlig politisk program for motstandskampen. Den er ikke en rein sunni-gruppering og sprang ut av Nasjonalalliansen som ble etablert på en konferanse i Sverige i 1992. Den jobba for å avskaffe FN-sanksjonene mot Irak, samtidig som den fra eksil lanserte en bevegelse for endring av det politiske systemet i Irak, med ny grunnlov og avskaffelse av Baath-partiets monopol. Høsten 2002 åpna den kontor i Bagdad, og Saddam inngikk da i forhandlinger med dem om de systemendringene de krevde. Hvorvidt Saddam mente alvor med dette, eller det var hans behov for å inngå taktisk allianse med dem som var i mot USA-aggresjonen mot landet, kan vi sjølsagt spekulere i. IPA hadde et nettverk i landet, sjøl om den offisielle ledelsen satt i eksil, som også vil være en kraft for å opprettholde en sekulær statsform i en situasjon hvor det ble dragkamp rundt dette. Store deler av ledelsen kom fra den tidligere sosialistiske og kommunistiske fløyen innafor det opprinnelige Baath-partiet og den panarabiske bevegelsen, som det nasserittiske Sosialistiske enhetspartiet. Sjia-grupperinger og mindre kurdiske grupper er også innafor IPA i dag. Blant annet samarbeider de med Iraks islamske konferanse, som ledes av barnebarnet til den legendariske Sjeik Meladi al-Kalashi, fra 1920-opprøret mot britene.

I tillegg til kravene om tilbaketrekking av alle okkupasjonstropper, stadfesting av at enhver irakisk autoritet satt opp av okkupanten er illegitim og må bekjempes og at samarbeid med okkupanten er forbudt, reiser IPA også kravet om krigserstatning. Når det gjelder den framtidige styringsforma i Irak, så mener de at motstandsfronten må samarbeide om å bygge en ny demokratisk regjering, hvor alle grupper må delta. Hvordan dette skal organiseres er en del av debatten som pågår nå, om det skal jobbes gjennom en konstitusjonsforsamling som vedtar en prosess for utarbeiding av ny grunnlov og valg for eksempel.

Sjia-motstand

Dette dreier seg i hovedsak om Al-Mahdi-armeen, eller gruppa til Moqtada al Sadr. Det regnes at denne armeen har rundt 10.000 veltrente ungdommer. Den har slåss militært mot okkupasjonen. Najaf og Sadr-bydelen i Bagdad har vært hovedarenaen for dette, og den resolutte motstanden har økt al Sadrs popularitet vis a vis det åndelige overhodet for sjiaene, al Sistani, som til nå har unnlatt å gå i konfrontasjon med okkupantmakta. Nå i november 2004 forbereder al Sadr seg på muligheten for å delta i det varsla valget i januar 2005, men har ikke gitt fra seg våpna. Han oppretter et politisk parti, Patriotisk allianse, som foreløpig har en vag plattform. Sannsynligvis opprettholder han kravet om at okkupasjonsstyrkene må ut av Irak umiddelbart, eventuelt seinest når valget i januar er gjennomført. Det er her han sannsynligvis ser muligheten til å utmanøvrere al Sistani, som muligens kan renonsere på dette hvis hans fløy vinner valget. (Valget vil ikke være mellom personer, men mellom partilister. Sannsynligvis blir det danna koalisjoner, og disse vil ikke nødvendigvis følge sjia-sunni-mønstret.) Al Sadr vil sannsynligvis jobbe for en islamsk stat, muligens også en iransk prestestyremodell. Noen mener han har støtte fra Iran.

Utenom al Sadrs gruppe er det Imam Ali-Bin-Abi-Talib Jihadi-brigaden, som har tatt opp militær motstand mot USA, men i mindre omfang. De truer også med å føre krigen ut av Irak, inn i de landa som har tropper i Irak.

Utlendinger

Disse utgjør et lite mindretall av de som slåss mot okkupanten. Men noen gjør mye ut av seg, det er i hovedsak disse som står bak de politiske kidnappingene og henrettelser for åpen tv-skjerm. Dessuten ønsker USA å fokusere på disse, for å kunne sette al-Qa'ida-merkelappen på motstanden og knytte okkupasjonen til "krigen mot terror".

Den mest kjente er gruppa til Abu Musab al Zarqawi. Han får også "æren" for Al Tawid wa al-Jihad-gruppa. Ansar al-Sunnah-bevegelsen sto bak drapet på de 12 nepalske gislene, som utgjør nesten halvparten av de rundt 30 gisseldrapene. Det er også en al-Qa'ida-inspirert gruppe, på lik linje med Den irakiske islamske arme, som tok de to franske journalistene. Flere av sjølmordsbomberne kommer fra Saudi-Arabia, men noen av dem jobber med irakiske grupper.

USA vil tape

Når dette leses, veit vi hva som skjedde i Falluja; at sjøl om USA tok byen, så knekte de ikke motstanden i Irak. Den vil bare øke på fram mot det planlagte valget på nyåret. Og sjøl om Bremer la den irakiske økonomien åpen for Halliburton & co sommeren 2003, så klarer ikke det amerikanske borgerskapets stat å tjene penger på røveriet av irakernes land. Både mannefall og pengesluk svekker USA såpass at de om ikke så lenge blir tvunget til å gjøre noe nytt.

Problemet er at å gi opp Irak-koloniseringa gir dystre utsikter for The new American century. Sjøl om Bush nå fikk mandat til å kjøre videre på den arrogante måten han har lagt i vei på, kan det være at han blir tvunget til å dele byttet i denne omgangen med sine europeiske rivaler? Strateger i hans eget parti var inne på det allerede før valget. Det samme var den gamle ringreven Zbigniew Brzezinski, som for vel fem år siden skisserte scenariet om at USA hadde innen 2015 på seg med å ta kontrollen over den euroasiatiske korridoren, fram til Kinas grenser. Nå foreskriver han at USAs eneste sjanse er å få en allianse med Europa på å få bilagt både Palestina-konflikten, Irak-krigen og Iran-problemet. (Gjengitt i Dagbladet 29. oktober.) Knapt er dette på trykk, før Thorbjørn Jagland kommer med lignende skisser her på berget. Strømningene i fredsbevegelsen som ble beskrevet først i denne artikkelen, viser at garden mot slike hestehandler på det irakiske og det palestinske folkets vegne ikke er så høy. Derfor må vi stå på for å jobbe opp støtten til de tapre folkene som slåss! - ikke bare for seg sjøl, men også for oss og alle som higer etter sjølstendighet og rettferdig fred.