Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Klasse teller

av Siri Jensen

Røde Fane nr 3, 2004

Siri Jensen er sekretær og medlem av sentralstyret i AKP


Sommer betyr bøker. Hyttesommer betyr enda flere bøker, i solvegg, i dårlig vær, i senga eller på trappa med morgenteen. Krim - for å gire ned, fag og politiske bøker når energien kommer tilbake, skjønnlitteratur når du har fått tilstrekkelig ro. Tid til sammenhengende lesning, uten å skulle bruke det til noe som "må gjøres". Etter hvert kommer lysten til å dele det en har lest - diskutere det, bruke det.

Jeg har i mange år vært opptatt av vanlige kvinners liv og rolle i kampen for et annet samfunn, kvinnene i arbeiderklassen, både kvinnepolitisk og fagligpolitisk. Likevel har jeg de siste åra skygget unna diskusjonen om klasseanalyse, som alltid har sett ut til å måtte ende med diskusjonen om sykepleiere og lærere, med konkret analyse, moralisme og kjønnsmotsetninger i en uskjønn blanding.

I sommer har to bøker gitt meg ny inspirasjon. Sosiologen Erik Olin Wright har skrevet boka Class counts, som innbyr til andre diskusjoner. Wright og Goldthorpe er de to mest refererte klasseteoretikerne i engelskspråklig litteratur, Wright i en marxistisk tradisjon med utgangspunkt i utbyttinga, Goldthorpe i en weberiansk tradisjon med lagdelingsteori.

Wright bygger opp sin klasseanalyse på tre kriterier, eiendomsretten til produksjonsmidlene (som den grunnleggende), makt/ledelse (authority) og fagkunnskap/ekspertise (skills/expertise). Han begrunner de to siste kriteriene blant annet med at de gir privilegerte posisjoner i forhold til utbyttinga og i forhold til mulighetene for å dominere eller å bli dominert.

Med 3 dimensjoner på hver av de to siste kriteriene får han en matrise med 9 ulike plasseringer, fra rendyrket arbeiderklasseposisjoner uten fagkunnskaper eller formell autoritet i den ene enden til ledere som også er eksperter i den andre. Mellomposisjonene betegner han som motsetningsfylte klasseplasseringer. I arbeiderklassen regner han inn faglærte arbeidere og arbeidsledere/mellomledere uten fagkunnskaper/ekspertise, men ikke mellomledere med fagekspertise, men modellen er ikke avhengig av å følge ham i dette.

Wright går også inn på ulike måter kjønn og klasse virker inn på hverandre, uten at han serverer noen ferdig teori. Han argumenter mot Goldthorpe som klasseplasserer familier etter "hovedperson", ikke individer. I stedet innfører han begrepet formidlede klasseplasseringer (mediated class locations), som en måte å beskrive og forstå de som ikke tar direkte del i samfunnsmessig produksjon. Dette bruker han også til å diskutere gifte kvinners klasseplassering som dels bestemt av eget arbeid, dels av ektefellens gjennom familiens posisjon/økonomi og vice versa. Igjen brukes begrepet motsetningsfylte klasseplasseringer. Wright ser ikke klasseplasseringer som et rom i et hus, men som en knute i et nettverk av relasjoner.

Boka bygger på en omfattende spørreundersøkelse utført i mange land, blant annet i Norge, men han legger mest vekt på resultatene fra USA og Sverige og sammenlikningen mellom dem. Utfra marxistisk tenkning stiller han så opp en rekke hypoteser som han bruker det empiriske materialet til å teste ut. Han ser på hvor lett det er å krysse klassegrenser, på forholdet mellom klasser og deling av husarbeidet, på kjønnsgapet når det gjelder lederposisjoner, og på forholdet mellom klasseplassering og klassebevissthet.

Han finner blant annet ingen forskjell på arbeidsdelingen i hjemmet etter klasse, noe som gjør at han overrasket må konkludere at resultatet støtter dem som hevder at kjønn er en sjølstendig faktor som ikke kan reduseres til klassespørsmål. Han finner også at yrkesaktive kvinner i Sverige i større grad får sin klasseidentitet bestemt av eget yrke enn kvinner i USA.

Boka finnes i en studentversjon som jeg leste - og det var nok lurt å starte der - og i en mer omfattende versjon som inneholder grundigere metodebeskrivelser og to ekstra kapitler. Her diskuterer han forholdet mellom en marxistisk strukturtilnærming til klasseanalyse og en prosesstilnærming som ser på hvordan klasseidentitet skapes gjennom levde erfaringer. Han ser dette som ulike dimensjoner, selv om han legger strukturen i bånn. Han ser empirisk på betydningen av klassebakgrunn i forhold til nåværende klasseplassering, og tar også opp forholdet mellom klassebevissthet i offentlig og privat sektor. For meg åpnet Wright for en rekke spennende problemstillinger, uavhengig av om man er enig med ham i de konkrete vurderingene.

Wright konkluderer med at det store flertallet i den amerikanske arbeiderklassen er kvinner eller svarte. Og han viser hvordan den antikapitalistiske bevisstheten er større blant svarte enn hvite. For øvrig går han ikke mye inn på det økte innslaget av innvandrere i arbeiderklassen i andre land enn USA.

Dette påpekes av Diana Mullinari og Anders Neergaard i boka Den nya svenska arbetarklassen. Denne boka tar utgangspunkt i studiet av et nettverk av faglig aktive innvandrere som arbeider for å løfte fram spørsmål som gjelder diskriminering, underordning og rasisme innenfor de faglige organisasjonene.

For meg var det umiddelbart viktigste ved boka at den gjorde meg kjent med begrepet rasifisering. "Med dette menes prosesser der grupper av mennesker, flertallet - men ikke alle - innvandrere eller barn av innvandrere skapes som annerledes og underordnede gjennom antakelsen om deres biologiske eller etniske/kulturelle forskjeller. Gjennom rasifisering skapes et "dem" og samtidig et "vi" der blant annet nasjonstilhørighet er det sentrale."

På samme måte som kvinner kjønnes, dvs det at de er kvinner gjøres til det sentrale som bestemmer plassering og oppfatninger, blir innvandrere rasifiserte - det at de er innvandrere bestemmer i svært mange sammenhenger deres plassering og hvordan de sees og møtes.

Sentral i rasifiseringsprosesser er den herskende klassen og staten. Rasifiseringen fører blant annet til at innvandreres plass i de dårligst betalte jobbene framstår som naturlig.

Boka knytter an både til klasseteori, antirasistisk postkolonial teori og feministisk teori, og drøfter teoretisk både forholdet til arbeidsmarkedet og synet på ideologi. Dette kan gjøre deler av den litt vanskelig for oss som ikke er inne området, men det gir et viktig innblikk i aktuelle diskusjoner.

Samtidig gjør den en konkret analyse av LO-tidningen i Sverige og hvordan framstillingen bidrar til å rasifisere innvandrere, og den formidler erfaringene fra nettverket for faglig aktive innvandrere (FAI). Her kommer det fram momenter som det er lett å kjenne seg igjen i. Det tydeligste bildet i bladet er innvandreren som problem. Innvandrere koples opp mot arbeidsløshet, arbeidsmarkedspolitiske tiltak og sosialhjelp. Og de framstilles som vanskelige å rekruttere og passive. Det framheves at de ikke forstår og møtes med en blanding av oppdragelse og hjelp, som barn. Språkundervisning løftes fram som en sentral strategi som alle er enige om, mens antidiskrimineringslovgivning er et kontroversielt tema. En tråd som løper mange av artiklene er at innvandrere ofte beskrives med en avstand som innebærer at de koples bort fra fagforeningene, problemene de har som gruppe behandles bare delvis som noe som angår fagbevegelsen. Det er hele tiden tydeligere at de er innvandrere enn at vi har felles klasseinteresser.

FAI forteller om hvordan tillitsvalgte unngår å ta opp rasismen, gjennom typiske, men ikke nødvendigvis bevisste strategier. De møter konkrete episoder med at innvandrere tolker feil, de kjenner ikke til de faktiske forholdene innvandrere arbeider under og de legger ansvaret for å ta opp rasismen på innvandrerne sjøl. FAI er også opptatt av at fagbevegelsen framstiller rasismen som noe som bare er knytta til de mest ytterliggående åpne rasistene. Dette gjør det lettere å fornekte at rasisme og rasifisering finnes i egen organisasjon.

Boka løfter også fram unntakene som bryter med det dominerende synet og drøfter FAIs betydning og strategi. Den drøfter også særskilt rasifiseringen av innvandrerkvinner. Både drøftingen av rasifiseringsbegrepet, analysen av LO-tidningen og erfaringene fra FAI legger et godt grunnlag for en kritisk diskusjon av hva det er å drive antirasistisk kamp i fagbevegelsen.


Erik Olin Wright: Class Counts

Erik Olin Wright: Class Counts. Comparative Studies in Class Analysis
Cambridge University Press 1996
Forlagsomtale av boka her - Wrights hjemmeside her

Gunn Elisabeth Birkelund, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, viser til Wrights tall for ulike klasseplasseringer i Norge, etter kjønn, i artikkelen "Kjønn og makt i arbeidslivet - klasseanalytiske perspektiv" i Ellingsæter og Solheim: Den usynlige hånd? i serien fra Maktutredningen.

Diana Mulinari & Anders Neergaard: Den nya svenska arbetarklassen

Diana Mulinari & Anders Neergaard: Den nya svenska arbetarklassen. Facket och de rasifierade arbetarna
Borea bokförlag 2004