Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

m-l-suget

av Unni Nielsen og Erik Ness

Røde Fane nr 3, 2004


Vi var på musikalen (m-l) - en med et utenfrablikk og en med et innenfrablikk. Det ble en samtale over flere eposter. Nedskrevet ble det to tilbakeblikk: på forestillingen og på tida og hendelsene den handler om, SUF(m-l) fra 1967 til AKP 2003.

Politisk CV:
Unni Nielsen:

Seilte til sjøs som telegrafist 1960-69.
Frilansjournalist.
Lokalpolitiker for AP 1970-1987 med kommunale og fylkeskommunale verv.
Satt blant annet APs landsstyre en periode.
Forfatter, sekretær etc fra 1982.
Har skrevet 8 romaner, 11 ungdomsbøker, en bildebok og en illustrert barnebok.

Erik Ness:

Miljøarbeider.
Leder av AKP (MLG) i Vestfold mesteparten av tida fra 1972.
Nestleder og sekretær i klubben på Kaldnes Mek.
Medlem av AKPs faglige utvalg på 80-tallet.
Sentralstyremedlem i AKP mesteparten av tida fra 1989 til våren 2004. 
Redaktør av Røde Fane fra 1993.
Stått på RVs lister i Vestfold siden 1973.

Unni: Vi sitter på Papirhuset i Tønsberg og skal se musikalen (m-l), og mens vi venter, spør jeg meg: Er det ikke litt stusselig at det er blitt kultur, alt sammen nå? Den gamle papirfabrikken i Tønsberg er blitt teatersal, og m-l er altså blitt musikal, og det er noe med drømmer og virkelighet, noe med at vi var unge i -67, og da var det virkelighet, drømmer ingen andre hadde drømt før, ikke bare musikal, liksom. Men på den gamle papirfabrikken som er blitt kultur, mens vi venter på (m-l) som er blitt musikal, spiller de gamle arbeidersanger, i det minste; Rudolf Nilsen: "Gi meg de rene og ranke ..."

Musikalen starter med den turbulente tida fra 1967 til -69, demonstrasjoner mot seksdagerskrigen og Israels okkupasjon av Vestbredden, SUF blir til SUF(m-l). I musikalen er det sommerleirsamba og borgerpressetango, og m-l-paret Aksel og Erla som blir kjærester og hovedpersoner, i tillegg til andre, mer kjente, typefiguren Partisekretær og paret Steigan og Øgrim, for eksempel.

På den tida var jeg virkelig utafor. Jeg stemte AP og visste knapt hva SUF var for noe. I -67 seilte jeg til sjøs som telegrafist om bord i en norsk båt som var chartret av United Fruit Company. Vi gikk i fast rute mellom kaianleggene deres på Manhattan og bananrepublikkene deres i Latin-Amerika. Vi demonstrerte, vi også, ja, jøss, mot Vietnamkrigen og alle andre imperialistiske kriger foran FN-bygningen på Manhattan. Vi marsjerte mot kongressen i Washington for borgerrettigheter. Men i USA var det ikke noe særlig snakk om seksdagerskrigen i Israel og slett ikke om m-l. Det spesielle med akkurat den tida, føler jeg, var at vi trodde alt var mulig, alle sammen. Jeg mener, det var ikke bare m-l.

Erik: Noe av det jeg synes musikalen fikk fram best, var holdninga til m-l-bevegelsen, og det virkelig spesielle i det politiske Norge å støtte palestinernes kamp. Det var jo en av årsakene til at SUF(m-l) brøt med SF. Jeg har lest ungdomsboka di Toccata Fuge som med utgangspunkt i New York blant annet handler om motstanden mot Vietnamkrigen. Det var ikke enkelt å være motstander av krigen i USA, men det var ikke akkurat Olaf Palme-tilstander i Det Norske Arbeiderpartiet, mens du demonstrerte utenfor FN-bygningen. Eller tar jeg feil, var spenningene større i AP om Israel og Vietnam enn det jeg tror? Du var jo innafor.

Unni: Hvis vi rykker fram til neste tidsepoke i musikalen (m-l), 1970-åra, så kan du si at jeg var innafor. I Norge var sympatien for Israel enorm, i den grad folk brydde seg i det hele tatt, da. Jeg mente nok på den tida at Israel kjempet med ryggen mot veggen, og klappet nærmest da de "vant" seksdagerskrigen. Mediakjøret for Israel var massivt. Da jeg mønstret av den siste båten min, i Saudi, mellomlandet flyet hjem i Beirut. Der hadde Israel sveipa inn en tid i forveien og bomba alle Libanons kampfly sønder og sammen, på bakken, en liten rakett mot hvert fly. Vi satt i flyterminalen og så kratrene. Og jeg beundret Israel som hadde "klart det". Men så gikk flyet videre til Fornebu, da, og her hjemme var folk opptatt av en eneste ting: Ja eller nei til EF. Resten av verden var bare et annet sted, opplevde jeg.

Erik: Jeg meldte meg inn i SUF(m-l) i 1972 etter å ha tenkt meg lenge om og lest mye Mao og NKPeren Regi Enerstvedts gode bok, Dialektikk og samfunnsvitenskap. SUF(m-l) var en befrielse, det var mange som trodde det var mulig å skape en verden uten sult og krig. Talekorene i begynnelsen av musikalen reagerte jeg kraftig på, og framtoninga av partisekretæren. Jeg fikk assosiasjoner til Hitlerjugend av måten partisekretæren stirret på. Selvsagt var det noe galskap over trøkket vårt på den tida, selvsagt var det enkeltpersoner som ble med og som like etterpå meldte seg inn i Maranata. Men jeg oppfattet oss ikke som fanatiske, mest som befriende - og ganske humoristisk. De blikkene fra han partisekretæren synes jeg var veldig ubehagelige.

Unni: Vi hadde da sannelig nok med vår egen partisekretær, Håkon Lie. Han er også fundamentalist, på sine premisser. Forresten har jeg ett m-l-minne, det må ha vært i -68, om bord i MS Ada av Haugesund, på vei fra Singapore til Kobe. En del av jobben min var å ta værmeldinger hver fjerde time. Det var et nettverk av kystradiostasjoner som sendte værmeldinger på engelsk til alle skip. Radio Singapore dekket området fram til Filippinene, der overtok radio Manila, og da vi kom gjennom Luzonstredet  og inn i Sørkinahavet, overtok Radio Beijing, skjønner du. Og de sendte en helt strøken værmelding til alle skip, på engelsk, de også, bare at den begynte sånn: "Denne værmelding er tilegnet formann Mao, den rødeste sol som skinner i våre hjerter ..."

Erik: Jeg tror du syntes Mao-værmeldinga var litt komisk, men hva med partisekretæren?

Unni: Jeg synes Mao-værmeldingen var rørende, ikke komisk. Og for folk i Kina betydde Mao helt åpenbart mange slags store sprang framover. Mao dukker opp i (m-l)-musikalen også. Vi er kommet fram til 1975, til sentralismen og de sosialistiske "fyrtårna" Kina og Albania, og 1976 med Maos død og Albanias brudd og ideologisk krise i m-l-bevegelsen. Dette blir ei vanskelig tid for m-l-erne Erla og Aksel i musikalen også. De er ektepar nå med to barn og store diskusjoner om likestilling og barnepass og "saka" som er viktigere enn alt. For meg betydde den perioden likestilling, kvinneår og alt det derre der, husker jeg. I 1975 og -76 var jeg tilbake i Larvik og jobbet for den lokale AP-avisa, Nybrott. Jeg hadde småbarn og sjonglerte som best jeg kunne med arbeidsfordeling i hjemmet. Du skjønner, jeg hadde seilt til sjøs siden jeg var atten og hatt menn til å lage maten min og gjøre reint rundt meg og ta oppvasken og skjønte veldig godt dem som gjerne ville ha det sånn hele livet. Det skulle jeg også gjerne hatt.

Men for m-l, i virkeligheten, og i musikalen (m-l) var det gudene som falt, da, den rødeste sol som skinte i våre hjerter, og hjelpe og trøste så mye kritikk m-l-erne har fått for den tiden der! Jeg husker at jeg startet en avisdebatt i Nybrott mot ei bok Håkon Lie skrev på den tida, kommunisthets, skrev jeg. Boka, eller pamfletten, het Hvem kan vi stole på?. Han gadd aldri svare, men noen andre ihuga partifeller tok agnet, og det ble da en liten debatt av det. Nå, i tilbakeblikk, kan vi vel bare riste på hodet og spørre oss hvor troverdige Håkon Lie og hans venner i Amerika var. Det var det jeg stilte spørsmål ved den gangen. Og det er jeg litt stolt av, da.

Erik: I 1972 hadde jeg bilde på veggen av Mao og Lenin. Husker fars blikk da han åpnet døra og Vladimir i helfigur slo mot han. Og jeg tenker fortsatt at takk og pris for revolusjonen i Russland og at de turte å prøve å bygge sosialisme til tross for at de som skulle ha blitt maktas herskere ikke kunne lese og strøm bare var forbeholdt rikfolk. Hvordan ville det vært i Kina i dag uten kommunistene og revolusjonen i 1949? Kanskje som i India der folk dør som fluer?

Unni: I musikalen synger reisesekretæren Angrearie tilegnet professor Hagtvet og alle andre lunkne demokrater, går jeg ut ifra. Hva tror du Rudolf Nilsen ville ha sagt om angrekravene fra herrene Helskog og Hagtvet? - "Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil ..."

Erik: Jeg likte Rudolf Nilsen bedre før enn nå. Tror ikke vi behøver å være så veldig "rene og ranke", og definitivt bør vi tvile, dvs. stille spørsmålstegn hele tida. Men Rulle hadde rett at vi ikke må gi opp. Jeg tror det er sånn at de mest firkanta holder kortest, for de kommer ikke til å kjenne seg igjen i verden lenge, og en verden som er ukjent er vanskelig å forandre. Marxisme er ikke leveregler eller oppskrifter, men en kritisk teori med utgangspunkt i et klassegrunnlag. Det er en teori i utvikling, men målet er frihet.

Unni: Jeg er hjertens enig i at det er de mest firkanta som først slutter å kjenne seg igjen i verden. Se bare på Håkon Lie. Han skjønte aldri at AP kunne "tape" EU-kampene. Han mener at man må beskytte demokratiet mot menneskene som bor i det.

Men hvorfor føler m-l-erne at de må unnskylde seg hvert eneste valgår for at de har brent for noe? Vi blir så fort historieløse. Jeg husker så tydelig at solidaritet betydde noe helt annet i 70-åra enn i dag, for alle oss andre også, ikke bare for dere i m-l-bevegelsen. Det er bare det at vi må tenke oss om og tenke riktig godt etter for å virkelig legge merke den gradvise egotrippen vi har vært med på alle sammen de siste tretti åra. Hos oss i Arbeiderpartiet for tretti år siden kunne vi ikke ha hatt den stygge kritikken av Jagland for åpen mikrofon som vi hadde før siste valg.

Ja, vi var autoritetstro, vi også. Og ukritiske. Jeg var på Arbeiderpartiets landsmøte i 1977. Der markerte vi Einar Gerhardsens 80-årsdag. Og da 250 delegater sang Internasjonalen, var det høy stemning, fellesskap, solidaritetstripp. Ingen av oss tenkte på at vi skulle ha femretters  jubileumssupé om kvelden da vi sang "De stjeler vårt arbeid, beskjærer vårt brød, til arbeide, liv eller død"... . Og vi tenkte ikke over det da vi sang Sleggene synger neste morgen heller. Jeg mener, det var tross alt gått over tretti år siden krigen og - "Enige skarer i trampende takt, styrker vår sak, øker vår makt", sang vi.

Erik: Jeg husker at det i et eller annet skriv i 1972 sto at SUF(m-l) ledet arbeiderklassen. Jeg trodde de mente noen annet enn det som sto der, bokstavelig talt. For det var sjølsagt bare tull. Men vi prøvde, og på noen områder etter noen år spilte vi en stor rolle i fagbevegelsen.

Unni: Ja, det derre der syntes jeg var ganske patetisk, husker jeg. Ærlig talt. Vi var arbeiderklasse, og trengte vi noen til å tenke for oss? Spurte vi.

Skjønt bevares. Vi var lojale og solidariske i syttiåra, vi også. Det var ikke bare dere. Jeg husker for eksempel at jeg intervjuet en gammel AP-veteran og spurte:

- Var du tilhenger eller motstander av Nato?
- Tilhenger, så klart, det var vi, nesten alle sammen.
- Okei, men hvorfor var DU det?
- Jo, du skjønner, Einar sa det var best, og så tenkte jeg at så var det vel best, da.

Og det var ikke bare Einar. Rundt omkring i kommunene satt det ordførere som ganske mektige bygdehøvdinger i år etter år etter år, akkurat som Einar satt og satt, mange små og store soler rundt omkring, ikke bare i Kina. Og DET var IKKE bare bra.

Erik: Den delen av kritikken av m-l-bevegelsen for å ha vært udemokratisk i sin ungdom, har jeg vanskelig for å forholde meg til. Saklig sett har jeg mange argumenter for at dette var en bevegelse som bygde på et demokrati nedenfra. Jeg husker det første utkastet til partiprogram for AKP. Det delte jeg ut i garderobene på skipsverftet i Tønsberg, Kaldnes Mek. Det var i hvert fall en intensjon om at vi ikke bare skulle lære bort, men være i dialog. Andre forteller at det var hardt å nå fram med synspunkter som var avvikende. Mulig jeg var for nær makta (var leder i Vestfold AKP de første åra), mulig jeg ikke ble herja med, mulig jeg lukker øynene. For etter som tida har gått, er jeg mer åpen for at det var et skeivt forhold mellom demokrati og sentralisme. Kanskje var det kvinneopprøret på midten av 1980-tallet, med en uavbrudt rekke med partiledere fram til Jorun Gulbrandsen i dag som var "oppgjøret" som ble gjort i praksis.

Min erfaring med AP er veldig knyttet til de femten åra jeg var platearbeider. Lars Skytøen var leder av Jern og Metall og Kaldnes-klubben var ledet av Jernlaget. Jeg tror jeg ble valgt til nestleder i klubben på grunn av behovet for å reise kamp mot nedleggingstruslene - men kanskje også som et frisk, og jeg tror demokratisk, pust. Håkon Lie var ikke bare en person, men et begrep, selv om han hadde forlatt APs partikontorer på det tidspunktet.

Du jobbet i Nybrott på den tida. Kjenner du deg igjen, eller må jeg skifte briller?

Unni: På den tida var Håkon Lie blitt en patetisk gammel gubbe, med mine briller. Han var så forbanna på Einar at han reiste seg og forlot landsmøtet da Einars 80-årsdag skulle markeres, og slikt kan en jo bare riste på hodet av. Vi holdt rådslag og studiesirkler om hvert eneste partiprogram, vi også. Men i hvor sterk grad vi ble hørt, er vanskelig å si. Abortsaken som kom inn i programmet etter et benkeforslag på landsmøtet var i hvert fall ei rein arbeidsulykke.

Jeg er enig i at sentralstyringa var udemokratisk. Men solidaritetssamfunnet skulle vi gjerne ha beholdt. Ingen av oss er jo rike og unge og sterke hele livet. Og hvor langt må det gå før folk flest begynner å skjønne det igjen?

Musikalen (m-l) ruller videre til perioden 1999 til 2003. Nå er det Erla og Aksels voksne barn, Runa og Georg som spiller hovedrollen. Runa er blitt med i Rød Ungdom, og Georg har vervet seg til beredskapsstyrken og drar til Kosovo. Og så slutter musikalen der den begynte, ringen sluttes med Runa og kjæresten i Rød Ungdom i demonstrasjon mot Israels aggresjon i Palestina. - "Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil" ...