Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

To måter å tenke på

av Friedrich Engels

Røde Fane nr 3, 2004

Oversatt av Øyvind Bremer Karlsen


Naturen er prøvesteinen for dialektikken, skriver Engels i denne artikkelen om dialektisk materialisme fra boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap.


Denne artikkelen er kapittel 2 i Friedrich Engels' bok Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap utgitt på Oktober forlag i 1982. Vi trykker denne delen for å bidra til å øke interessen for marxistisk tenkemåte, dialektisk materialisme. Sjølsagt er det lureste å skaffe seg hele boka som bare er på 102 sider, inkludert flere forord.

I forordet til forlaget heter det blant annet:

Boka oppsto av tre kapitler fra verket Herr Dührings omveltning av vitenskapen ("Anti-Dühring"), som Engels hadde skrevet fra 1876 til 1878.

På forespørsel fra Paul Lafargue omarbeidde Engels i 1880 tre kapitler fra Anti-Dühring (første kapittel av innledninga og kapittel 1 og 2 fra tredje avsnitt) til et sjølstendig populært skrift, som først blei trykt i det franske sosialistiske tidsskriftet La Revue Socialiste og så alt samme år blei utgitt som sjølstendig brosjyre. Den franske utgava blei grunnlaget for den polske og italienske utgava. I 1882 blei brosjyra utgitt på tysk, etter å ha blitt bearbeidd av Engels sjøl. Mens Engels levde, blei denne utgava oversatt til ei rekke europeiske språk. Den blei mye lest av arbeiderne og spilte ei vesentlig rolle i propagandaen for marxistiske ideer.

Samtidig med og etter den franske filosofien i det 18. hundreåret, hadde imidlertid den nyere, tyske filosofien oppstått og blitt fullbyrda i og med Hegel. Å ta opp igjen dialektikken som den høyeste form for tenking, var den største tjenesten til denne filosofien. De gamle, greske filosofene var alle fødte, naturlige dialektikere, og den mest universelle tenkeren av dem, Aristoteles, har også allerede undersøkt de vesentligste formene for dialektisk tenking. Men sjøl om den nyere filosofien hadde noen strålende representanter for dialektikken (for eksempel Descartes og Spinoza), hadde den kjørt seg mer og mer fast i den såkalte metafysiske tenkemåten, særlig under engelsk innflytelse. Også franskmennene i det 18. hundreåret var nesten fullt og helt under innflytelse av denne tenkemåten, særlig i de spesielt filosofiske arbeidene sine. Utafor den egentlige filosofien var de likevel i stand til å levere dialektiske mesterverk; vi kan bare huske på Nevøen til Rameau av Diderot og Avhandling om opprinnelsen til og grunnlaget for ulikheta mellom menneskene av Rousseau. Vi skal her kort gjengi det vesentligste ved de to måtene å tenke på.

Når vi tenker over naturen eller historia til menneskene eller vår egen åndelige virksomhet, kommer det først og fremst for oss et bilde av uendelige sammenviklinger av sammenhenger og vekselvirkninger der ikke noe fortsetter å være hva, hvor og hvordan det var, der alt derimot beveger seg, endrer seg, blir til og går under. Vi ser altså først og fremst helhetsbildet der enkelthetene mer eller mindre trer i bakgrunnen, vi er mer oppmerksomme på bevegelsen, endringa, sammenhengene enn på hva det er som beveger seg, endrer seg og henger sammen. Dette opprinnelige, naive, men saklig sett riktige synet på verden tilhører den gamle, greske filosofien og er først klart uttrykt av Heraklit: Alt er og er likevel ikke, for alt flyter, er i stadig endring, blir stadig til og går stadig under. Men så riktig dette synet enn griper fatt i den allmenne karakteren i helhetsbildet av foreteelsene, så duger det likevel ikke til å forklare enkelthetene som dette helhetsbildet er satt sammen av; og så lenge vi ikke kjenner dem, forstår vi heller ikke helhetsbildet. For å kunne erkjenne disse enkelthetene, må vi ta dem ut av den naturlige eller historiske sammenhengen sin og undersøke dem hver for seg etter den egenarten, de særskilte årsakene og virkningene osv. som de har. Dette er først og fremst oppgava til naturvitenskapen og historieforskninga; forskningsgreiner som av svært gode grunnen bare hadde underordna rang hos grekerne i den klassiske tida, fordi det framfor alt var de som først måtte samle inn materialet for dette. Først etter at viten om naturen og historia til en viss grad er samla inn, kan en begynne med kritisk gransking, sammenlikning og inndeling i klasser, ordener og arter. Den nøyaktige naturforskninga begynte derfor hos grekerne først i den aleksandrinske perioden, og blei etterpå videreutvikla av araberne i middelalderen: en virkelig naturvitenskap daterer seg imidlertid først fra den andre halvdelen av det 15. hundreåret, og fra da av har den gjort framskritt med stadig større fart. Forutsetningene for de kjempemessige framskritta som de siste fire hundre åra har brakt oss når det gjelder naturerkjennelse, var oppdelinga av naturen i sine enkelte deler, inndelinga av prosessene og gjenstandene i naturen i forskjellige klasser og undersøkelser av det indre av de organiske legemene med henblikk på den mangfoldige, anatomiske oppbygninga deres. Men denne arbeidsmåten har også vent oss til å oppfatte gjenstandene og prosessene i naturen enkeltvis, utafor den store helhetssammenhengen; dermed ikke i bevegelse, men i stillstand; ikke som noe som etter sitt vesen er foranderlig, men derimot som noe fast bestående; ikke som noe levende, men dødt. Og idet denne synsmåten blir overført fra naturvitenskapen til filosofien, noe som skjedde i og med Bacon og Locke, skapte den det særegne trangsynet fra det forrige hundreåret, den metafysiske tenkemåten.

Tinga og tankebildene deres, ideene, blir betrakta enkeltvis av metafysikeren, det ene etter det andre og uten det andre, faste, urørlige forskningsgjenstander som er gitt en gang for alle; han sier ja, ja, nei, nei, og det som går utover dette, det er av det vonde. Enten så eksisterer en ting for han, eller så eksisterer den ikke: En ting kan nettopp ikke være seg sjøl og noe annet samtidig. Positiv og negativ utelukker hverandre fullt og helt; årsak og virkning står likedan i urokkelig motsetning til hverandre. Denne tenkemåten ser derfor svært så innlysende ut ved første blikk fordi den svarer til såkalt sunt folkevett. Men om det sunne folkevettet er en aldri så god følgesvenn i hverdagshusholdninga, så opplever det noen merkelige eventyr så snart det våger seg ut i den vide verden til forskninga: Og hvor berettiga og til og med nødvendig den metafysiske tenkemåten enn er på så mange og utstrakte områder, alt etter tingenes natur, så kommer det likevel alltid til ei grense før eller seinere. På den andre sida av denne grensa blir den metafysiske tenkemåten ensidig, trangsynt og abstrakt og forviller seg inn i uløselige motsigelser, fordi den ser de enkelte tinga og glømmer sammenhengen, fordi den ser at noe er og glømmer at det har blitt til og skal gå under, fordi den ser ting i ro og glømmer bevegelsen, fordi den ikke ser skauen for bare trær. Til daglig bruk veit vi for eksempel om et dyr lever eller ikke, og kan hevde det med sikkerhet:

Men ved nærmere undersøkelse finner vi at dette mange ganger er ei høyst innvikla sak, noe som juristene veit svært godt, de som har strevd forgjeves med å finne ei rasjonell grense for hva som er mord eller ikke når det gjelder drap av barn i mors liv: Og like umulig er det å fastslå, når døden inntreffer ettersom fysiologien påviser at døden ikke er noe som skjer på en gang og øyeblikkelig, men derimot er en svært langvarig prosess. Likedan er ethvert organisk vesen hvert øyeblikk det samme og ikke det samme; hvert øyeblikk bearbeider det stoff som en tilført utafra og utskiller andre, hvert øyeblikk dør det celler i legemet til ethvert organisk vesen og det dannes nye; alt ettersom det går lengre eller kontere tid, blir stoffet i dette legemet fullstendig fornya med andre stoffatomer, sånn at ethvert organisert vesen er det samme og likevel et annet. Ved nærmere gransking finnen vi også at de to polene i en motsetning, som positiv og negativ, er like uatskillelige som de står i motsetning til hverandre, og at de trass i all motsatthet gjennomtrenger hverandre gjensidig. Likedan at årsak og virkning er forestillinger som i og for seg er gyldige bare når de blir anvendt på det enkelte tilfellet, men at de går sammen så snart vi gransker det enkelte tilfellet i allmenn sammenheng med helheta i verden. De løser seg opp i synet på den universelle vekselvirkninga der årsaker og vinkninger stadig bytter plass, det som her eller nå er virkning, blir der eller da årsak og omvendt.

Ingen av disse prosessene og tenkemåtene passer inn i rammene til den metafysiske tenkinga. Men for dialektikken, derimot, er sånne prosesser som nevnt ovafor, en bekreftelse på dens egen framgangsmåte, fordi dialektikken oppfatter tinga og tenkebildene deres, ideene, som noe som etter sitt vesen står i sammenheng med hverandre, er kjeda sammen, er i bevegelse, oppstår og går under. Naturen er prøvesteinen for dialektikken, og vi må gi den moderne naturvitenskapen æra for at det fins et ytterst rikelig og stadig voksende materiale for denne prøva, og dermed beviset for at det til sjuende og sist går dialektisk for seg i naturen og ikke metafysisk, at naturen ikke beveger seg i en evig ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomgår ei virkelig historie. Framfor alt må en her nevne Darwin som tildelte den metafysiske naturoppfatninga det kraftigste støtet ved at han påviste at hele den nåværende organiske naturen, planter og dyr og dermed også mennesket, er produktet av en utviklingsprosess som har foregått i millioner av år. Men ettersom de naturforskerne som til nå han lært seg å tenke dialektisk, kan telles på fingrene, så er det konflikten mellom forskningsresultatene og den tradisjonelle tenkemåten som er skyld i den grenseløse forvirringa som nå hersker i den teoretiske naturvitenskapen, og som bringer så vel lærer som elev, forfatter som leser til fortvilelse.

Ei nøyaktig framstilling av helheta i verden og utviklinga av denne helheta og av menneskeheten, så vel som gjenspeilinga av denne utviklinga i tankene til menneskene, kan altså bare gis ved hjelp av dialektikken ved stadig å iaktta den allmenne vekselvirkninga mellom det som blir til og det som går under, mellom de endringene som går fram og de som går tilbake. Og i denne ånd stod også den nyere, tyske filosofien straks fram. Kant åpna løpebana si med at han oppløste det uforanderlige solsystemet til Newton, og - etter at det hadde fått det berømte første støtet - evigvarigheta til dette systemet, han oppløste det i en historisk prosess: i at sola og alle planetene hadde oppstått av en roterende tåkemasse. Dermed trakk han den slutningen at i og med at det hadde oppstått, måtte solsystemet nødvendigvis også gå under en gang. Et halvt hundreår seinere blei påstanden hans begrunna matematisk av Laplace, og enda et halvt hundreår seinere viste spektroskopet at sånne glødende gassmasser eksisterte i forskjellige stadier av fortetting i verdensrommet.

Denne nyere, tyske filosofien fant avslutninga si i systemet til Hegel, der - og det er hans store fortjeneste - hele den naturlige, historiske og åndelige verden for første gang blei forstått som og framstilt som en prosess, dvs. som noe i stadig bevegelse, endring, omdanning og utvikling, og det blei gjort forsøk på å påvise den indre sammenhengen i denne bevegelsen og utviklinga. Ut fra dette synspunktet så ikke historia til menneskeheten lenger ut som et kaotisk virvar av meningsløse voldshandlinger som alle er like forkastelige framfor domstolen til den nå mer modne, filosofiske fornuften, og som en gjør best i å glømme så fort som mulig, men den stod fram som utviklingsprosessen til menneskeheten sjøl, og oppgava til tenkinga blei nå å følge den gradvise utviklinga til denne prosessen trinn for trinn gjennom alle irrganger, og å påvise den indre lovmessigheta ved alt det som så ut som tilfeldigheter.

At del hegelske systemet ikke løste den oppgava som det stilte seg, er her likegyldig. Den epokegjørende fortjenesten til dette systemet var at det stilte seg denne oppgava. Det en nettopp ei oppgave som ingen enkeltperson noensinne vil kunne løse. Sjøl om Hegel - ved sida av Saint-Simon - var den mest universelle tenkeren i samtida si, så var han hindra for det første av at omfanget av hans egne kunnskaper nødvendigvis var begrensa, og for det andre av at det likeledes var begrensa hvor langt og hvor djupt kunnskapene og erkjennelsene i samtida hans rakk. Men i tillegg til dette kom det enda en tredje ting. Hegel var idealist, dvs han rekna ikke tankene i hodet sitt som mer eller mindre abstrakte bilder av de virkelige tinga og foreteelsene, men tvert om rekna han tinga og utviklinga deres bare som virkeliggjorte bilder av "ideen" som på en eller annen måte hadde eksistert før verden blei til. Dermed var alt stilt på hodet, og den virkelige sammenhengen i verden blei snudd fullstendig opp ned. Og hvor riktig og genialt detaljsammenhenger enn blei oppfatta av Hegel, så måtte mye av denne grunnen, også i detalj, te seg som et lappverk, som noe kunstig, konstruert, kort sagt galt. Det hegelske systemet var i seg sjøl et kolossalt misfoster - men også det siste i sitt slag. Det lei nemlig av enda en indre, uhelbredelig motsigelse: på den ene sida hadde det som vesentlig forutsetning den historieoppfatninga at menneskenes historie er en utviklingsprosess som etter sin natur ikke kan finne sin intellektuelle avslutning ved å oppdage ei såkalt absolutt sannhet; på den andre sida hevda dette systemet at del var sammenfatninga av nettopp denne absolutte sannheta. Et altomfattende erkjennelsessystem for natur og historie som er avslutta en gang for alle, står i motsigelse til grunnreglene for dialektisk tenking; dette utelukker imidlertid ikke på noen måte, men tvert om innebærer at den systematiske erkjennelsen av hele den ytre verden kan gjøre enorme framskritt fra slekt til slekt.

Innsikten i hvor totalt uriktig den tyske idealismen var til nå, førte nødvendigvis til materialisme, men vel og merke ikke til den helt og holdent metafysiske, utelukkende mekaniske materialismen fra det 18. hundreår. Mot denne naiv-revolusjonære, enkle forkastinga av all tidligere historie, ser den moderne materialismen på historia som utviklingsprosessen til menneskeheten, og ser på det som oppgava si å oppdage lovene for bevegelse i denne prosessen. Såvel hos franskmennene i det 18. hundreåret som ennå hos Hegel, hersker den forestillinga om naturen at den er et alltid uforanderlig hele med evige himmellegemer som beveger seg i trange kretsløp, som Newton lærte dem, og at den består av uforanderlige arter av organiske vesener, som Linné lærte dem. Mot dette setter materialismen opp ei sammenfatning av de nyere framskritta i naturvitenskapen, der naturen altså har si historia i tida, at så vel himmellegemene som de organiske artene, som under gunstige forhold lever på dem, blir til og går under, og at kretsløpa, i den grad de i det hele tatt kan godtas, antar uendelig mer storslåtte dimensjoner. I begge fall er materialismen i sitt vesen dialektisk og trenger ikke lenger en filosofi som står over de andre vitenskapene. Så snart en stiller kravet til hver enkelt vitenskap om at den må klargjøre si stilling i helhetssammenhengen mellom tinga og kunnskapen om tinga, så er enhver spesiell vitenskap om helhetssammenhengen overflødig. Det som da blir igjen av hele den eksisterende filosofien som sjølstendig vitenskap, er læra om tenkinga og lovene til tenkinga - den formelle logikken og dialektikken. Alt annet inngår i den positive vitenskapen om naturen og historia.

Imidlertid - mens omslaget i naturerkjennelsen bare kunne foregå i den grad som forskninga kunne gi det tilsvarende positive erkjennelsesmaterialet, så hadde det allerede mye tidligere skjedd historiske kjensgjerninger som medførte at historieoppfatninga tok ei avgjørende vending. I 1831 fant den første arbeideroppstanden sted i Lyon; fra 1838 til 1842 nådde den første, nasjonale arbeiderbevegelsen, den til de engelske chartistene, høydepunktet sitt. Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet kom i forgrunnen i historia til de landa i Europa som hadde kommet lengst, i samme grad som på den ene sida storindustrien, på den andre sida det nyerobra, politiske herredømmet til borgerskapet utvikla seg der. Læra til den borgerlige økonomien om at kapital og arbeid har like interesser, om at den frie konkurransen fører til allmenn lykke og velstand for folket, ble stadig mer slagkraftig tilbakevist som løgn av kjensgjerningene. Alle disse tinga kunne ikke lenger avvises, like så lite som den franske og engelske sosialismen som var det teoretiske om enn høyst ufullkomne uttrykket for dem. Men den gamle, idealistiske historieoppfatninga som ennå ikke var fortrengt, kjente ikke til noen klassekamp ut fra materielle interesser, kjente overhodet ikke til noen materielle interesser i det hele tatt; ut fra dette historiesynet forekom så vel produksjonen som alle økonomiske forhold bane på si' som underordna elementer i "kulturhistoria".

De nye kjensgjerningene gjorde det nødvendig å foreta en ny undersøkelse av hele historia til nå, og da viste det seg at all historia unntatt urtilstanden var historia om klassekampen, at disse samfunnsklassene som kjempa mot hverandre, alltid var frambrakt av produksjons- og samferdselsforhold, kort sagt de økonomiske forholda i tida; at altså den økonomiske strukturen i samfunnet til enhver tid danner det virkelige grunnlaget som i siste omgang forklarer hele overbygningen av rettslige og politiske institusjoner så vel som religiøse, filosofiske og andre forestillinger i ethvert historisk tidsavsnitt. Hegel befridde historieoppfatninga fra metafysikken, han gjorde den dialektisk - men oppfatninga han hadde av historia, var i sitt vesen idealistisk. Nå var idealismen drevet ut av det siste tilfluktsstedet sitt, ut av historieoppfatninga, ei materialistisk historieoppfatning var gitt og vegen var funnet til å forklare bevisstheta til menneskene ut fra eksistensen deres istedenfor som hittil å forklare eksistensen deres ut fra bevisstheta deres.

Heretter framstod ikke sosialismen lenger som en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men som det nødvendige resultatet av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, proletariatet og borgerskapet. Oppgava til sosialismen var ikke lenger å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historiske og økonomiske utviklinga som disse klassene og kampen dem imellom nødvendigvis har sprunget ut av, og å oppdage midlene til å løse konflikten i den økonomiske situasjonen som dermed er oppstått. Men den sosialismen som hittil hadde rådd, var like så uforenlig med denne materialistiske oppfatninga som naturoppfatninga til den franske materialismen var med dialektikken og den nyere naturvitenskapen. Hittil hadde sosialismen riktignok kritisert den kapitalistiske produksjonsmåten som fans og følgene av den, men kunne ikke forklare den, altså heller ikke gjøre seg av med den; kunne bare ganske enkelt forkaste den som dårlig. Jo heftigere den argumenterte mot at arbeiderklassen blei utbytta, noe som var uløselig forbundet med denne produksjonsmåten, jo mindre var den i stand til tydelig å påvise hva denne utbyttinga bestod i og hvordan den oppstod. Men det som det dreide seg om, var på den ene sida å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten i sin historiske sammenheng og hvor nødvendig den er i et bestemt historisk tidsavsnitt, og altså også hvor nødvendig det er at den går under, og på den andre sida å blotlegge den indre egenarten til denne produksjonsmåten som fremdeles var skjult. Dette skjedde ved avdekking av merverdien. Det blei bevist at å tilegne seg ubetalt arbeid er grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten, og for den utbyttinga av arbeiderne som dermed skjer; at kapitalisten likevel trekker mer verdi ut av arbeidskrafta til arbeiderne sine enn det han har betalt for den, sjøl om han har kjøpt den til den fulle verdien den har som vare på varemarkedet; og at denne merverdien i siste omgang utgjør den verdisummen som hoper seg opp i hendene på eierklassen som en stadig voksende kapitalmasse. Det var forklart åssen både den kapitalistiske produksjonen og produksjonen av kapital gikk for seg.

Disse to store oppdagelsene: den materialistiske historieoppfatninga og avdekkinga av hemmeligheta ved den kapitalistiske produksjonen ved hjelp av merverdien, har vi Marx å takke for. Dermed blei sosialismen til en vitenskap som det nå først og fremst gjelder å utarbeide videre i alle sine enkeltheter og sammenhenger.