Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Til Paul M Sweezys minne

av Dr Gupta

Røde Fane nr 3, 2004

Artikkelen er hentet fra nettsiden People's March volume 5, nr 6, juni 2004.
People's March er knyttet til bevegelser som for tiden er i væpnet kamp mot indiske myndigheter.
Dr Gupta er derfor et dekknavn.
Se: www.peoplesmarch.com

Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo


Da den kalde krigen ble intensivert på 1950-tallet og den brutale mccarthyismen i USA begynte å bli en trussel, leverte Sweezy og Huberman en så veltalende og bitende kritikk gjennom Monthly Review at justisministeren i New Hampshire stevnet Sweezy og fikk ham endog fengslet for forakt for retten.

En av de fremste marxistiske politiske økonomer Paul M Sweezy trakk sitt siste åndedrag i Larchmont, New York 27. februar 2004. Sweezys liv strakk seg over ni tiår. Han var sønn av en rik bankier og begynte sin akademiske tilværelse som student ved Harvard 1931-32, siden ved den prestisjefylte London School of Economics der han ble kjent med marxismen. Da han døde over 70 år senere var han fortsatt marxist. For mange er fortsatt Monthly Review, som han grunnla sammen med Leo Huberman i 1949 og redigerte til sin død, ved siden av en rekke bøker han skrev alene eller i samarbeid med andre, en viktig kilde for forståelse av de marxistiske synspunktene på den kapitalistiske økonomien, imperialistisk utbytting i den tredje verden, sosialisme osv. Sweezys skrifter om politisk økonomi gjenspeiler at han ikke bare behersket marxistisk økonomi, men også andre økonomiske tankeretninger. Det som fremfor alt preger det lange livet hans er en urokkelig tillit til marxismen og sosialismens uunngåelighet som erstatning for det eksisterende kapitalistiske systemet. Det er levert fornuftig kritikk av Sweezys økonomiske analyser, men det undergraver på ingen måte hans rolle som en av verdens ledende radikale økonomiske og politiske analytikere.

Allerede i 1938 skrev Sweezy det viktige verket The Theory of Capitalist Development: Principles of Marxian Political Economy. Det var en nyskapende lærebok i de marxistiske økonomiske prinsippene. Her begynte Sweezy sin omfattende debatt mot Joseph Schumpeter og de synspunktene han fremmet i Capitalism, Socialism and Democracy. Det bør påpekes at Schumpeter, en fremstående ikke-marxistisk økonom, var en nær venn av Sweezy og holdt ham høyt. Med utgangspunkt i en sammensausing av elementer fra Marx og Keynes, uten noen egen modell, måtte også Schumpeter erkjenne at sosialismen måtte være en konsekvens av en økonomisk utvikling der "samfunnets økonomiske anliggender tilhører den offentlige og ikke den private sfæren".

Schumpeter mente at det kapitalistiske systemets stagnasjon var forårsaket av politisk kontroll, mens Sweezy viste til de motsetningene som er innebygd i selve utviklingen av det kapitalistiske systemet. For Sweezy er kapitalen et hinder for seg selv. Dette er særlig fremtredende i analysen hans av tendensene i retning av underforbruk i det kapitalistiske systemet.

Sweezy underviste en periode ved Harvard, jobbet for flere New Deal-institusjoner og sluttet seg til den amerikanske hæren når andre verdenskrig var i gang. Han var medlem av League Against Fascism og andre folkefrontbevegelser sent på 1930-tallet. Mens han arbeidet hos Hærens forskningsavdeling i London i 1943, redigerte han også det månedlige magasinet European Political Report, som hadde et klart antifascistisk, venstreorientert ståsted. Etter sitt korte virke i hæren ble han nektet nyansettelse ved Harvard, og han konkluderte med at han som marxist ikke hadde mulighet til ansettelse. Den politisk bevisste Sweezy avsverget seg ikke sitt marxistiske ståsted og slo seg heller sammen med Leo Huberman for å utgi et av verdens fremste marxistiske tidsskrifter, Monthly Review: An Independent Socialist magazine, i mai 1949 med økonomisk hjelp fra litteraturprofessor ved Harvard F O Matheissen. I det første nummeret var det en artikkel skrevet av Albert Einstein om "Hvorfor sosialisme?" (1). Monthly Review har forblitt et nødvendig og uvurderlig magasin for å forstå kapitalismen og bevegelser gjennom tiår.

Da den kalde krigen ble intensivert på 1950-tallet og den brutale mccarthyismen i USA begynte å bli en trussel, leverte Sweezy og Huberman en så veltalende og bitende kritikk gjennom Monthly Review at justisministeren i New Hampshire stevnet Sweezy og fikk ham endog fengslet for forakt for retten. Som marxist nektet Sweezy å svare på spørsmålene i retten og senere, i 1957, tok også amerikansk høyesterett opp fengslingen. Sweezy fremsto som en seierherre som symboliserte mot og intellektuell ærlighet. På denne tiden var antikommunismen også den amerikanske imperialismens krigsrop. Den amerikanske hæren invaderte Korea og USA-imperialismen gjorde mye for å spre sin oppkonstruerte versjon av Korea-krigen. Monthly Review Press ble etablert gjennom utgivelsen av I F Stones bok som tilbakeviste den offisielle versjonen av krigen.

Etter den andre verdenskrig førte spørsmålet om overgangen fra føydalisme til kapitalisme til en omfattende debatt ved utgivelsen av Maurice Dobbs bok Studies in the Development of Capitalism i 1946. Dobb la vekt på de indre motsigelsene i det føydale systemet og fremveksten av nye produktivkrefter i England som de grunnleggende årsakene til kapitalismens fremvekst. Noen år senere utfordret Paul Sweezy dette synet med sitt "bytteforholdperspektiv" der han definerte kapitalismen i form av produksjon for profitt gjennom bytte i markedet i motsetning til føydalismens tilnærmede subsistensøkonomi. Med styrke fremmet Sweezy sitt syn at kapitalismen oppsto ved hjelp av krefter som handel og internasjonal arbeidsdeling. Han mente at særlig aspekter knyttet til utbredelsen av utenriks- og innenrikshandel, inkludert ulik kolonihandel, var den viktigste faktor bak oppløsningen av føydalismen. Etter at denne viktige debatten har gått i et halvt århundre, synes det imidlertid som om de interne eller eksterne forklaringene - vektlagt av henholdsvis Dobb og Sweezy - ikke passer til utviklingen av kapitalismen i alle ulike land. I alle tilfelle er det her på plass å legge til at både Dobb og Sweezy hovedsakelig fokuserte på økonomiske endringer eller samspillet av økonomiske faktorer mot den rådende borgerlige sosiologien til Max Weber, som mente at katalysatoren i overgangen fra føydalisme lå i den "protestantiske etikken", en kulturell forklaring.

Sweezy fikk sin akademiske opplæring i klassisk og nyklassisk økonomi, og han innrømte at han måtte streve for å forstå den marxistiske teorien og å forkaste marginalnytteteorien. I Theory of Capitalist Development var den viktigste konklusjonen at langvarig kapitalstagnasjon utvikles som en følge av kapitalens tendens til overakkumulasjon. Sweezy var negativt påvirket av John Manyard Keynes, den fremste representanten for reformert kapitalisme, som likevel var kommet mye lenger enn klassiske økonomer som Ricardo og andre. I diskusjonen rundt verdifastsettelse og inntektsfordeling startet de tidligere økonomene fra det utgangspunktet at alle faktorer er fullstendig integrert i det kapitalistiske systemet og at det, gitt dette, aldri finnes noen mangel på aktiv etterspørsel. I sin General Theory forkastet Keynes dette rådende synet om konstant samspill mellom alle faktorer som ren gjetning. Keynes ville bevise at det eksisterer ufrivillig arbeidsløshet i et kapitalistisk system, at produksjonsnivået ligger langt under fullt sysselsettingsnivå og at full sysselsetting ikke er en uunngåelig realitet her. Han hevdet at en nedgang i lønningene også ville redusere etterspørselen etter varer og at en reduksjon i etterspørselen ville føre til stagnasjon. Keynes anbefalte at staten, i perioder med fallende privat forbruk, ubenyttet kapasitet i ulike sektorer og akutt arbeidsløshet, burde gå inn for økt utbud av papirpenger til å finansiere jobbskapende prosjekter. Keynes snakket også om "omfattende sosialisering av investeringer" - et synspunkt som imidlertid forble vagt. I virkeligheten er keynesiansk teori viet til å overvinne den omfattende krisen på 1930-tallet. Paul Sweezy beundret Keynes som en autentisk representant for den nyklassiske skolen "hvis fremste bedrift var å redde den fra noen av sine groveste feil". I likhet med Marx forkastet også Keynes Says lov om markeder (som benektet muligheten for manglende etterspørsel i forhold til produksjonen) og for Sweezy var Keynes fremste bidrag at han frigjorde angloamerikansk økonomi fra et tyrannisk dogme. Sweezy fant imidlertid at denne forkastelsen forble "umatchet av positive oppdagelser". Av Keynes lærte Sweezy den "omfattende analysen av den kapitalistiske økonomien som viser at depresjon og arbeidsløshet heller enn å være umulig er normen økonomien tenderer mot og som sprenger myten om at harmoni mellom private og offentlige interesser var hjørnesteinen i 1800-tallets liberalisme. Men her stoppet Keynes i sin kritikk av det eksisterende samfunnet ..." (2). Sweezy så et kritisk utgangspunkt i noen av analysene av det kapitalistiske systemet, men her sluttet overlappingen, siden Sweezy mente at Keynes ikke klarte å se "økonomien som en integrert del av et sosialt system" og siden Sweezy selv var tilhenger av "en grunnleggende endring i samfunnsforholdenes struktur" til fordel for en fremgang i "menneskerasens materielle og kulturelle forhold".

I Marx' Kapitalen er spørsmål om kapitalakkumulasjon, tendensen til kapitalkonsentrasjon osv viktige, og innen den marxistiske tradisjonen har Lenin og andre argumentert for at monopolisering betyr at konkurransen øker, ikke avvikles. De baserte seg på Marx' teori om profittratens fall. I sitt innflytelsesrike verk Monopoly Capital poengterte Paul Sweezy og Paul Baran, i tråd med underforbrukssynet, tendensen til stagnasjon og anså at monopolet erstattet konkurransen og nødvendigheten av å investere. I keynesiansk teori er også mangler i etterspørselsnivået i markedet prominent. Sweezy og Baran argumenterte feilaktig for at monopolistiske selskaper har en voksende profitt, i motsetning til Marx' lov om den fallende profittraten. I henhold til deres syn er profitten tilnærmet samfunnets økonomiske overskudd og tenderer til å vokse både absolutt og relativt med systemets utvikling. Her, mente de, ligger den strukturelle overgangen fra "konkurranse- til monopolkapitalisme". Det voksende "økonomiske overskuddet" i nasjonalinntekten er forskjellen mellom det samfunnet produserer, og utgiftene ved å produsere det. Denne forståelsen av "økonomisk overskudd" er åpenbart noe ganske annerledes enn Marx' begrep om merverdi. Den regnes ut fra markedspriser i stedet for verdi og den avhenger av de samfunnsmessig nødvendige kostnadene. Når videre et slik "økonomisk overskudd", en del av bytteprosessen, dominerer markedet, står dette i motsetning til Marx' oppdagelse av merarbeid som en del av selve arbeidsprosessen. Sweezy og Baran var inspirerte av Michal Kalecki når de konkluderte med at dersom den voksende stagnasjonen ikke gjøres noe med, må den på grunn av systemets innebygde manglende evne til å benytte seg av overskuddet, føre til underforbruk. Med dette driver de vekk fra den marxistiske forståelsen.

De refererte også til "sløsing" som en grunnleggende del av monopolkapitalismen, i langt større grad enn under konkurransekapitalisme. Slik sløsing er en sentral del av alle salgsfremstøt fra store selskaper, salgsfremmende utlegg i forskningen, jevnlige rettsutgifter, underholdning av kunder og klienter, lobbyisme osv. Slike fenomener er alt for vanlige i dagens kapitalistiske verden. I flere senere skrifter viste Sweezy og Magdoff til disse nye tendensene. Sweezy la særlig vekt på "en økning i samfunnets gjeldsstrukturer med et parallelt fall i bedriftenes og privatpersoners likviditet. Dermed ble økonomien stadig mer sårbar for den typen sjokk som i tidligere tider pleide å skape panikk; og for å demme opp for denne trusselen blir behovet for enda større inflasjon stadig mer akutt ..."

Monthly Review og Monthly Review Press måtte arbeide i kraftig motgang. Allerede fra 1950-tallet leverte både Sweezy og Huberman jevnlig knusende kritikk av Vietnamkrigen i det de skrev. Etter den cubanske revolusjonen i 1959, bare 15 mil fra USA, ikke bare støttet Paul Sweezy og Leo Huberman hendelsen, de ble personlig kjent med Fidel Castro og Che Guevara, ettersom de fikk det privilegiet å reise rundt øya med dem. I kjølvannet av revolusjonen så Sweezy og Huberman at det var grunnleggende for Cuba å gå i mer sosialistisk retning for at den skulle overleve. Monthly Review Press ga ut to bøker om Cuba som fokuserte på landets økonomiske transformasjon.

Paul Barans The Political Economy of Growth representerte en nyvinning ved at avhengighetsteorien med denne boka ble brakt til første rekke og etablerte Monthly Review som en dedikert støttespiller for revolusjoner i den tredje verden. Nesten et tiår senere, da Sweezy og Baran skrev Monopoly Capital: An Essay on the American Economic and Social Order, var den dedikert til Che Guevara. Blant de andre bemerkelsesverdige bøkene som ble utgitt av Monthly Review Press på 1950- og 60-tallet var William Hiltons Fanshen - en levende beskrivelse av landreformene i Maos Kina. I 1967 hevdet Sweezy at ledelsen av kampene gjennom hele 1900-tallet hadde blitt flyttet til den tredje verden og at opprørene mot kapitalismen og oppbyggingen av sosialismen først og fremst ville finne sted i periferien av den kapitalistiske verden. I denne sammenhengen er det nødvendig å nevne Allendes marxistiske regjering som kom til makten gjennom parlamentariske valg og dens fall gjennom det CIA-støttede kuppet i 1973. Sweezy var selv en æresgjest ved Allende-regjeringens innsettelsesseremoni. Selv om han fullt og helt støttet denne regjeringen, lot han ikke være å advare om at uten støtte av en væpnet styrke og omringet på alle kanter av kapitalistiske stater, ville regjeringen forbli svak. I Monthly Review analyserte Sweezy på en briljant måte den tragiske erfaringen fra Chile med den klare konklusjonen at i land omgitt av den kapitalistiske verden kan revolusjonen bare vinne gjennom væpnet kamp. Fra slutten av 1980-tallet begynte Monthly Review å støtte radikale arbeiderklassebevegelser for sosiale endringer. Ikke bare var Sweezy en trofast tilhenger av det anti-amerikanske opprøret i El Salvador. Under ledelse av Paul Sweezy og Harry Magdoff trakk Monthly Review frem naxalittbevegelsen, studentbevegelsen i Frankrike, Tyskland, Italia osv i 1968, maoistbevegelsen i Nepal, Chiapas-opprøret i Mexico osv. Paul Sweezy slo seg sammen med andre intellektuelle tidlig på 1970-tallet for å protestere mot den statlige undertrykkelsen av hovedsakelig naxalittiske styrker i India. I 1974 var han underskriver av et memorandum i protest mot indisk statlig undertrykking.

Sweezy huskes også for sin berømmelige debatt (1970) med Charles Bettelheim som var enig med Sweezy om Monthly Reviews syn på Kina og Kulturrevolusjonen. Mens Bettelheim karakteriserte herskerklassen i Sovjetunionen som "statlig borgerskap", som KKP, mente Sweezy feilaktig at Sovjetunionen var et "post-revolusjonært samfunn", verken sosialistisk eller kapitalistisk, men med potensial til å utvikle seg til et genuint sosialistisk samfunn. Sweezy kunne ikke, på tross av erkjennelsen av den nye herskerklassen i Sovjetunionen, forlate den gamle troen på at det ikke eksisterte privatkapitalister under planøkonomi, og at det ikke kunne finne sted noen deling av det totale samfunnets kapital inn i konkurrerende eller potensielt konkurrerende enheter. Man kan vise til kamerat Charu Mazumdars motsatte påstand i 1968, der han viste til fremveksten av kapitalisme i Sovjetunionen der den klassiske kapitalistklassen ikke fantes. Likevel, det som skal slås fast her, er at Sweezy i Monthly Review i desember 1970 klart påpekte at den byråkratkontrollerte økonomien i Sovjetunionen enten måtte gå fremover ved å svekke byråkratiet gjennom å politisere folket eller gå tilbake til en profittgenererende kurs som pekte mot kapitalistisk styre. Sweezy innrømte også at de nye post-revolusjonære samfunnene utviklet "en militærlignende kløft mellom lederne og folket som med tiden ... hardnet og utviklet seg til et selvreproduserende system av antagonistiske klasser ..." (3).

Sweezy var aldri medlem av Communist Party of USA, som han kritiserte for sin feilaktige politikk. Men han var dessverre heller aldri medlem av noe annet kommunistisk parti og forble bare en mektig revolusjonær intellektuell tenker. Han var også kritisk til SUKP og de andre kommunistpartiene som var tro mot sovjetlinja fra Khrustsjov-perioden og fremover. Samtidig var han optimistisk med henblikk på den kinesiske sosialismen, og han satte Mao høyt. Da Kulturrevolusjonen ble iverksatt under Maos ledelse støttet Sweezy den. I en av sine glimrende artikler, "Hundred Years After Marx" i Monthly Review fra mars 1983 slo Sweezy fast at Mao etter sin død hadde blitt forkastet av KKP og at "marxismen", som i Sovjetunionen, i det minste i en overgangsperiode, hadde blitt den kinesiske herskerklassens ideologi. Men som den optimisten han var, la Sweezy til at Marx, Engels, Lenin og Maos marxisme levde, og ville fortsette å gjøre det, som en ledesnor for menneskets frigjøring.

På tross av en slik robust optimisme og skarp analytisk tenking ble både Sweezy og Magdoff midlertidig slått av et falskt håp da perestrojka og glasnost ble presentert som en demokratisk tilbakevending til sosialistiske prinsipper av Gorbatsjov. Den raske historiske endringen og Sovjetunionens og andre tidligere sosialistiske land i Øst-Europas fall gjorde brutalt slutt på disse forhåpningene. Likevel kom han i utgaven av Post-Revolutionary Society fra 1990 den merkverdige kommentaren at "... krisen i Sovjetunionen og kollapsen hos deres østeuropeiske allierte hadde ikke å gjøre med at sosialismen feilet. Kampen for sosialisme i Sovjetunionen ... var tapt lenge før da et klassesystem ble konsolidert, og det var dette systemet som, på tross av sine ubestridte prestasjoner, til slutt mislyktes." Det bør legges til at Sweezy på mange måter bidro til forståelsen av problemene i en sosialistisk økonomi. Han sto støtt på sin forståelse av at markedsreformer i Sovjetunionen og Øst-Europa var uforenelige med en sosialistisk transformasjon.

I september 1997 skrev Sweezy at globaliseringen verken var en hendelse eller en tilstand; det var en prosess som hadde pågått siden kapitalismens begynnelse. Sweezy reagerte kraftig på USAs aggresjon mot Irak i 1991 og anskueliggjorde den påtrengende trusselen USA-imperialismen representerer for verden. Han var ingen sofakritiker av imperialismen. Han var heller ingen eklektisk tenker. Den kreative analytiske tenkemåten hans er godt uttrykt i hans skrifter. Monthly Review har ikke bare fremvist et antiimperialistisk og antikapitalistisk standpunkt, det har generelt fremmet sosialismens sak. Sweezy leverte også sammen med kollegene en skarp kritikk av markedsbasert sosialisme. Tilsvarende ga artikler i Monthly Review passende svar til antimarxistiske postmodernistiske synspunkter. Samtidig ble det gitt stort rom for å fremme marxistiske syn på miljø- og kjønnsproblemer. Sweezy vil bli husket som en marxist som mente at "ulikt mennesker dør ikke samfunnssystemer av seg selv. De må styrtes av mennesker som ikke lenger tolererer all elendigheten ..."


Noter: