Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

EUs tjenestedirektiv:
Lovfestet tariffknusing

av Rolv Rynning Hanssen

Røde Fane nr 2a, 2004

Rolv Rynning Hanssen arbeider på omstillingskontoret til Fagforbundet og er medlem av AKP.


Norske tariffavtaler er i stor fare for å bli knust dersom EUs tjenestedirektiv blir vedtatt. Her lovfestes sosial dumping som prinsipp.

Utenlandske firma som tar tjenesteoppdrag i Norge, pålegges å følge lover og regler fra det land firmaet er registrert i.

Nytt tjenestedirektiv

Den 13. januar i år la Europakommisjonen fram et forslag til direktiv til liberalisering av tjenestesektoren i EU/EØS-området. Dagens tjenestedirektiv (92/50/EG) er fra 1992 og har blant annet framtvunget loven om offentlige anskaffelser i Norge, dvs offentlige organs plikt til å anbudsutsette innkjøp av varer og tjenester over visse terskelverdier.

Fra arbeidsgiverhold, blant annet NHO, framholdes at forslaget til nytt tjenestedirektiv ikke representerer særlig mange endringer i selve rettsgrunnlaget, men er snarere en presisering av gjeldende rett, på bakgrunn av rettsavgjørelser i EU-domstolen.

Sikrer sosial dumping

Bakgrunnen for direktivet er nå å lovfeste det som etter hvert har blitt praksis. Når dette skrives, avslører NRK at et polsk firma som har oppdrag i Oslo, betaler sine bygningsarbeidere 27 kroner timen, mens norske arbeidere på samme oppdrag har det sjudobbelte i lønn.

Debatten om fri flyt av arbeidskraft og eventuelle overgangsregler for å hindre en flom av utenlandsk, lavtlønna arbeidskraft dreier seg om enkeltarbeidstakere som søker seg arbeid i norske bedrifter. Nå er det snakk om et annet av EUs grunnprinsipper, fri flyt av tjenester. Arbeidstakere som ansettes i for eksempel Polen for et polsk firma for å utføre tjenester i Norge, vil dermed ikke være omfattet av det regelverket som det har vært diskutert overgangsordninger for. Og det er nettopp slike forhold tjenestedirektivet vil gi lovgivning for.

Hovedprinsipp

Direktivet streker opp to hovedprinsipp:

Gjensidig godkjenning

Dette betyr at tjenester som er godkjent i et EU-land, ikke kan nektes levert til tjenestekjøpere i andre EU-land. Actis (dvs. rusfeltets samarbeidsorgan) påpeker at dette kan påvirke norsk alkoholpolitikk i stor grad. Det kan utfordre selve Vinmonopolet, bevillingsordningene og reklameforbudet. Dette er områder som blir underlagt begrepet tjenester. Et av hovedpunktene i direktivet er å fjerne hindringer for konkurranse på tjenesteområdet, og regulering av antall utsalg, hvem som kan tilby tjenester, eller at krav til autorisasjon, registrering og liknede i utgangspunktet skal fjernes.

Derfor kan det være tvilsomt om det vil være mulig å forhindre alkoholreklame i Norge særlig lenge. NHO er i sin høringsuttalelse opptatt av at reklame vil følge opprinnelseslandets regler. Det kan virke urimelig at utenlandske tjenesteleverandører skal ha andre muligheter for å reklamere enn de nasjonale tjenesteleverandørene har.

Imidlertid finnes det unntaksordninger som muligens kan dekke dette området. Men skal et land få unntak, kan dette for eksempel være autorisasjonsordninger som tillates ut fra et overordnet hensyn til allmennhetens interesse. Det kan også være mulig å få inntak når det gjelder forhold som har med beskyttelse av mindreårige å gjøre.

Mer makt til EU-domstolen

Unntakskriteriene er omfattet av kompliserte prosedyrer der Kommisjonen har en overordnet rolle. Unntakene vil være gjenstand for fortløpende vurdering av Kommisjonen, eller ESA (EFTAs overvåkningsorgan) for norsk vedkommende. Det ligger også en mulighet her for at Kommisjonen vil stramme inn.

I alle høringssvar er det reaksjoner som sier at direktivet er preget av at teksten er uklar, selv om målet er klart. EU-metoden for å klargjøre lovverket er å la EU-domstolen ta saken og tolke i tråd med direktivet, men dessuten i lys av EUs grunnleggende prinsipper. Det er verd å merke seg at domstolen er ytterst lojal til de fire friheter når lover skal tolkes, det er ikke å forvente at den protesterende fagbevegelsen får særlig drahjelp derfra.

Samtidig skal ikke gjensidig godkjenning gjelde tjenester som en medlemsstat har forbudt av hensyn til folkehelsa, sikkerhet og offentlig ro og orden. Det ser derfor ut til at det mye brukte eksemplet med legal nederlandsk prostitusjon- og hallikvirksomhet kan unntas fra direktivet her i Norge.

Prinsippene for tjenester er ellers nærmest identisk med bestemmelsen for varer, kalt Cassis de Dijon-prinsippet etter likøren som banet fri flyt for varer.

Opphavslandsprinsippet

Dette betyr at tjenesteprodusenter utelukkende omfattes av lovgivning i det land der de er etablert, og at medlemslandene ikke får innføre begrensninger for tjenester som anskaffes fra leverandører i en annen medlemsstat.

EPSU - den europeiske fagforeningssammenslutning for forbund i offentlig sektor - er på sin kongress i juni i år svært bekymret for at enkelte kollektivavtaler som i dag er lovlige, kan anses for å være handelshindringer og utfordres av bedrifter som har fordel av billig arbeidskraft i opprinnelseslandet.

Det er ikke bare at det undergraver inngåtte avtaler, men det kommer også å lede til sosial dumping og vil gjøre det mye vanskeligere å opprette kollektivavtaler i land med system som ikke bygger på lovfesting av tariffavtaler.

Norsk LO går i sin høringsuttalelse klart imot bruk av opphavslandsprinsippet. Videre krever LO at det skal være mulig å videreføre den norske arbeidsmarkedsmodellen basert på kollektive avtaler og krever at denne rettigheten eksplisitt må tas inn i direktivet.

Videre påpekes det at direktivet åpner for oppretting av "postkasse"-kontor i land hvor regelverket er mindre belastende, slik at man kan ansette folk der på lokale vilkår for oppdrag i mer belastede land, slik som Norge.

EUs største vekstområde

Som det sies i direktivets følgeskriv, så er tjenestesektoren allestedsnærværende i den moderne økonomien. Sammenlagt skaper tjenester nesten 70 prosent av EUs bruttonasjonalprodukt (BNP) og sysselsetting. Samtidig har sektoren et stort potensial for å skape vekst (les: profitt) og sysselsetting. På EU-toppmøtet i Lisboa i 2000, ble det understreket at det å utløse dette potensialet, er den viktigste faktor for å gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsøkonomi i 2010. Tjenestesektorens vekstpotensial har ikke kunnet blitt fullt ut utnyttet pga de mange hindringer som hemmer utveksling av tjenestevirksomheten mellom medlemsstatene.

Hva er tjenester?

I direktivet defineres begrepet tjenester som "all næringsvirksomhet som utøves av en næringsdrivende og som består i å skaffe til veie en tjeneste for hvilken det betales en økonomisk godtgjøring". Direktivets følgeskriv konkretiserer tjenester mye videre enn det man til daglig kaller for tjenester. Her ramses det opp for eksempel konsulenttjenester, sertifisering, vedlikehold, drift og sikkerhet ved kontorer, reklame, rekruttering, bedrifter som utfører midlertidig arbeid, handelsreisende, juridisk og skattemessig rådgivning, tjenester som omfatter leiligheter/boliger, boligmekling, byggevirksomhet, arkitektvirksomhet, distribusjon, organisering av messer, bilutleie, sikkerhetstjenester, turisttjenester, reisebyrå, turistguiding, audiovisuelle tjenester, drift av sportsanlegg og fornøyelsesparker, tjenester på fritidsområdet, omsorgs- og pleietjenester, tjenester i hjemmet, for eksempel hjelp til eldre.

Direktivet omfatter tjenester som kjøpes av både bedrifter og enkeltkonsumenter, og det gjelder uansett om tjenesten betales eller er gratis for sluttmottakeren.

Hva med offentlige tjenester

Mange av Europas faglige organisasjoner protesterer mot direktivet ut fra at det er meget uklart hva som skjer med offentlige tjenester. EPSU (Europeiske føderasjonen for offentlig ansatte) og EFS (Europeiske faglige samorganisasjon) mener at tjenester i allmennhetens interesse kommer til å bli handelsvarer som kjøpes og selges utelukkende i profitthensyn. Det er særskilt de forslagene i utkastet til direktiv som omfater helse- og omsorg, sosiale tjenester og omsorg for eldre og funksjonshemmede som EPSU forkaster. Det er ikke mulig å innføre konkurranse i nasjonale tjenester som bygger på solidaritet, uten å undergrave deres funksjon. Forslaget er stikk i strid med traktatens artikkel 152, som slår fast at dette er et ansvarsområde for medlemsstatene, noe som også er fastslått i forslaget til ny grunnlov.

Fagforbundet påpeker at det er vanskelig å forholde seg til den tvetydige definisjonen av tjenester i direktivet. I forbindelse med utarbeidelsen av strategien for det indre marked brukes begrep som "markedstjenester", "forretningsmessige tjenester" og "økonomiske tjenester" om hverandre med "tjenester". Det er heller ingen referanser til "offentlige tjenester eller allmennyttige tjenester". I direktivet gir Kommisjonen eksempler på hva som menes med tjenester. Blant disse er helsetjenester og hjemmehjelpstjenester. Det finnes heller ingen unntak for "ikke-økonomiske" tjenester i allmennhetens interesse. Samtidig sier Kommisjonen i følgeteksten at den ikke har til hensikt å dekke ikke-økonomiske tjenester i allmennhetens interesse. Dette defineres igjen som tjenester levert direkte av offentlige myndigheter uten økonomisk godtgjøring.

Også NHO er her i tvil og ber om en studie av hvilke sektorer som omfattes av direktivforslaget. Imidlertid mener NHO at når det gjelder tjenester av allmenn økonomisk interesse, som kan utføres av både private tjenesteleverandører og det offentlige, omfattes disse tjenestene av direktivet.

Det vil si at tjenester som kommuner, fylker og stat velger å konkurranseutsette, vil være omfattet av prinsippet om opphavsland. Med all denne uklarheten er det sannsynlig at EU-domstolen vil skjære igjennom på mest mulig markedsvennlig måte, og da er det sannsynlig at NHOs syn ligger nærmere enn EPSU og Fagforbundet sitt.

Arbeidsmiljøloven et hinder?

Arbeidsmiljølovens kapittel XII B handler om arbeidstakere utsendte fra utenlandsk arbeidsgiver til Norge i forbindelse med tjenesteyting. Dette kapittelet i arbeidsmiljøloven bygger på det såkalte utstasjoneringsdirektivet fra 1996. Hovedregelen her er at arbeids- og ansettelsesvilkår skal sikres.

Direktivforslaget fra Kommisjonen gjør unntak for områder som utstasjoneringsdirektivet omfatter.

Det er viktig å være klar over at utstasjoneringsdirektivet ikke regulerer lønns- og tarifforhold, med mindre det er lovfestet. Dette kan lovfestes i form av en minstelønn, noe som ikke er gjort i Norge, eventuelt kan en tariffavtale være allmenngjort. For å kunne møte sosial dumping i forbindelse med EØS-avtalen, ble det i 1993 vedtatt en lov om allmenngjøring av tariffavtaler. Denne loven er til nå ikke blitt brukt, men LO har nå krevd en allmenngjøring av tre landsomfattende tariffavtaler på sju petroleumsanlegg på land. Saken er ikke avsluttet i skrivende stund.

Norge har i motsetning til en rekke andre land ingen lovfesta regler om minstelønn. Lønnsbestemmelser er nedfelt i tariffavtaler og individuelle lønnsavtaler. Eventuelle minstelønnsbestemmelser skal omfatte utsendte arbeidstaker.

Dermed er det bare arbeidsmiljølovens bestemmelser som utstasjoneringsdirektivet vil omfatte. Det vil i hovedsak si krav til arbeidsmiljø, ulike vernetiltak, skriftlig arbeidskontrakt og arbeidsgiver plikter ellers. Ferieloven gjelder. Dette er bestemt i arbeidsmiljølovens § 73M.

Mange har påpekt at det her kan bli en kollisjon mellom utstasjoneringsdirektivet, dvs norsk arbeidsmiljølov, og tjenestedirektivet. I så fall er det arbeidsmiljøloven som må vike. Dette ser også ut til å bli resultatet, for i nytt forslag til arbeidsmiljølov tas bestemmelsene om utstasjonerte arbeidstakere i Norge ut av loven, og erstattes eventuelt av ei forskrift.

Det er også spørsmål hvor lenge lov om allmenngjøring av tariffavtaler får lov til å eksistere i konkurranse med tjenestedirektivet. Dersom loven blir brukt, kan det med hjelp av den innføres bestemmelser for utenlandske tjenesteytere.

Konklusjon

Tjenester er en av EUs fire friheter. Nå blir den særlig lovregulert. Opphavslandsprinsippet sørger for en lovfesta sosial dumping og knusing av norske tariffavtaler. Det er ikke lenger snakk om en mindre grad av underbetaling, direktivet sikrer i lovs form at utenlandske firma skal ha lov til å gi sine ansatte på arbeid i Norge en liten brøkdel av norsk lønn.

Konkurransen skal gjøre tjenesten billigere - og metoden er som vanlig: lønnsdumping. Lave lønninger og lave standarder skal kunne sørge for profitten. I og med at tjenesteyting bidrar med det absolutt største antallet sysselsatte i EU, vil dette føre til en omfattende sosial dumping. Og for å møte dette, vil norske og andre kapitalister vri skruen om enda en gang og rasere norske arbeidsforhold. Nedgangsspiralen, eller the race for the bottom, er i full gang.

Det er en viktig del av bakgrunnsbildet at dette skjer i en periode med svært høy arbeidsledighet i EU, omkring 9 prosent før utvidelsen. Mange er av nød villig til å ta underbetalte jobber.

Det er også høyst uklart om offentlige tjenester er unntatt direktivet, eller om det starter en ny bølge med konkurranseutsetting og privatisering.

LO-leder Gerd Liv Valla sa i sin førstemai-tale 2004: "Sosial dumping foregår i dag. Sosial dumping vil forsterkes om ikke myndighetene følger opp med bedre kontrollordninger. Og ikke minst: Vi må hindre det nye forslaget til tjenestedirektiv i å bli vedtatt. Skulle tjenestedirektivet bli vedtatt i EU, da må vi kreve at regjeringen går til Stortinget med forslag om å legge ned veto!"

Det er all grunn til å være enig med alle de faglige organisasjoner som har uttalt seg: Dette direktivet må stoppes!


Mer informasjon: