Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

EU - ingen motvekt mot USA

av Mikael Nyberg

Røde Fane nr 2a, 2004

Mikael Nyberg er redaktør av det svenske tidsskriftet Clarté,
og forfatter av blant annet boka kapitalet.se.
www.mikaelnyberg.nu

Artikkelen er skrevet i september 2003 i forkant av ØMU-avstemningen i Sverige.


Eurovenstre minner om de kommunistene som for noen tiår siden forestilte seg at Sovjetunionen var den eneste tenkbare motvekten til USAs verdensherredømme, skriver forfatteren i denne artikkelen fra september 2003, før ØMU-avstemningen i Sverige.

Direktørklubben European Round Table of Industrialists klaget etter den forrige krigen mot Irak over at den økonomiske kjempen EU opptrådte som en politisk dverg på den internasjonale arenaen. Umberto Agnelli, en av de sentrale personene i kretsen, har siden uttalt at ØMU-prosjektet burde følges av en samordning av medlemslandenes utenriks- og forsvarspolitikk. Innskrenkning av den nasjonale suvereniteten ville være en pris "verdt å betale for å sikre vår stilling i verden de neste 50 årene." (1)

Eurovenstre argumenterer nå i samme spor. Jürgen Habermas, Jacques Derrida og andre intellektuelle har alle uttrykt sin tro på EU som en redning fra USAs globale hegemoni. Unionen må "hevde seg som en tredje pol mellom De forente stater og Orienten," skriver Umberto Eco. Den nye valutaen bør følges av en "felles utenrikspolitikk og et eget forsvarsvesen". Å "invadere Kina eller slåss mot De forente stater" er riktignok ikke aktuelt, men Europa må "være klar for intervensjoner" uten Natos deltakelse. (2) Hvor disse militære inngrep skal finne sted og med hvilken hensikt presiseres ikke nærmere.

For Jan Guillou er EU "den eneste tenkbare motvekten til amerikansk verdensherredømme. (3) Lasse Berg (4) er av samme oppfatning: "Det er ikke behov for kapprustning, men kanskje likevel en troverdig europeisk militærstyrke." (5) Anders Ehnmark (6) etterlyser et "europeisk sverd". Derfor bør venstresida stemme ja til euroen.

Denne støtten til EU og valutaunionen er et typisk uttrykk for den europeiske venstresidas resignasjon.

I følge Bush-doktrinen, som ble proklamert høsten 2002, mener USA å ha en egenmektig rett til å iverksette militært angrep på en hvilken som helst stat landet har utpekt til å være en trussel mot sin sikkerhet. USA evner også med sin overlegne militære styrke å avskrekke potensielle utfordrere blant de mektigste statene fra å lage problemer. FN-traktaten og andre institusjoner som har regulert forholdet mellom stormaktene er skjøvet til side. USA trenger allierte, heter det, men landet skal ikke la seg binde opp av allianser. Til og med Nato settes på sidelinjen.

Bush-doktrinen er en "up yours" mot de vesteuropeiske stormaktene og deres drømmer om å være jevnbyrdig med USA. Det var derfor det ble bråk før krigen mot Irak. Britene valgte det sporet de har fulgt siden Suez-krisen i 1956, å følge trofast etter. De styrende i Frankrike og Tyskland tok kampen i FN.

Det handlet ikke om noe prinsipielt forsvar for Folkeretten og FN-traktaten. Under bombingen av Jugoslavia i 1999 nølte ikke Frankrike og Tyskland før de satte seg over FN sammen med de andre Nato-landene. Nå insisterte de på et vedtak i Sikkerhetsrådet. Ved å jobbe gjennom FN forsøkte de å tvinge et allerede krigsklart USA til samråd.

25.000 franske soldater sto klare til å slutte seg til marsjen mot Bagdad bare vilkårene var de riktige. (7) Kravet fra den franske regjeringen og deres allierte var at USA skulle oppgi sin unilaterale holdning. Krigsministeriet i Washington ble oppfordret til å lytte til "verdenssamfunnet", det vil si de andre stormaktene.

Den tidligere britiske utenriksministeren Douglas Hurd advarte mot amerikanernes visjoner om en omfattende omveltning av Midtøsten. (8) I dag frykter han at en allmenn motstand skal utvikle seg i Irak. "Vi har ikke råd til å mislykkes." Landet har strategisk betydning for vesten. "Følgelig må også de som var mot krigen støtte anstrengelsene for å vinne freden ..." (9)

Igjen foregår det forhandlinger om å gjøre okkupasjonen til en fellesrisikooperasjon. I bytte mot en viss økonomisk ettergivenhet har de øvrige stormaktene gjennom FN gitt Paul Bremers styre en viss legitimitet, men så lenge Washington nekter å gi dem medinnflytelse holder de tilbake de soldatene USA stadig sterkere etterspør.

I Sveriges ØMU-debatt lever eurovenstres drømmer videre. Göran Persson gjentar reglen deres: "Så vidt jeg vet finnes det bare en kraft i min levetid som kan sørge for balanse mot USA, og det er EU." Men for å presisere: "Ikke en antagonistisk kraft, men en partner som man hører på." (10)

Bestrebelsene på å gjenopprette forbindelsene over Atlanteren betinger forsiktighet. Innbyggere i sju av EUs 15 medlemsland er fengslet av den amerikanske krigsmakten og plassert hinsides lov og rett på Guantánamobasen på Cuba. EU har ennå ikke gjort noe forsøk på å samle seg bak et felles fremstøt i saken. Den franske regjeringen forteller at man ikke vil "helle olje på bålet" nå etter bråket om Irak. En svensk talsperson sier til Financial Times at det er "alt for følelsesladet siden det handler om 11. september". (11)

Motvekten er taus i slike henseende, men under toppmøtet i Thessaloniki hørtes andre signaler: EU skal bli mer "proaktivt" for sammen med USA å håndtere uregjerlige utkantsstater. Formuleringene vil skjerpes under toppmøtet i Roma, forsikrer diplomater Financial Times. Det skal bli snakk om "regimeskifter" og "forebyggende angrep". Der er ord som krigsministeriet i Washington lytter til. (12)

ØMU og stabilitetspakten presser regjeringene til å minske de offentlige utgiftene. Det har hemmet de militære ambisjonene. I forslaget til ny grunnlov for unionen foreslås det derfor at EU-landene skal oppmuntres til å forsterke sine krigsstyrker. Et særskilt byrå opprettes for å få fart på våpenproduksjonen. (13) Tyskland, Frankrike og Italia krever dessuten at slike utgifter skal unntas valutaunionens budsjettregler. (14) Tak på de sosiale utgiftene, minstekrav for de militære - slik fordypes det europeiske samarbeidet.

De sterkeste statene får i forslaget til grunnlov en særstilling. De får rett til å på egen hånd gå foran i utviklingen av EU til en militærmakt. Småstater som vil delta må overbevise de ledende statene om at de passer inn. (15)

Regjeringen innordner som best den kan det svenske forsvaret i disse planene. Den vil bidra til motvekten. "For første gang på 40 år har Sverige snart en tungt bevæpnet flystyrke som er klar til å sendes til andre land," melder Dagens Nyheter entusiastisk 8. august. 280 soldater og åtte kampfly står klare: "Vingene er forsterket, speedometrene er endret fra kilometer til knop, flyene er utrustet for lufttanking etter Natos fly og ny kommunikasjonsutrustning som passer Natos kampledelse. Samtidig pågår det for tiden utprøving av bombefester med Nato-standard."

Det er nok ikke Washington som skal bombes.

Eurovenstre minner om de kommunistene som for noen tiår siden forestilte seg at Sovjetunionen var den eneste tenkbare motvekten til USAs verdensherredømme. Rivaliseringen mellom de to store skapte virkelig rom for svakere stater og fortrykte folk til å manøvrere i, men de bevegelsene som lot seg underordne stormaktsspillet gikk under i svik og harde nederlag.

En selvstendig kraft svekket både USAs og Sovjetunionens styrke. Det var folkenes streben etter frigjøring. Eurovenstre drømmer seg langt vekk fra den.


Noter: