Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

EUs grunnlov

av Arne Byrkjeflot

Røde Fane nr 2a, 2004

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, medlem av AKP og styremedlem i Nei til EU


EUs nye grunnlov skiller seg grunnleggende skiller fra alle grunnlover vi kjenner, fordi den grunnlovfester en bestemt politikk.

Den norske Grunnloven, som de fleste andre grunnlover, vokste fram i ei tid da kapitalismen etablerte seg som rådende. Eiendomsrett og næringsfriheten er behørig fastslått i Grunnloven. Men likevel blander Grunnloven seg i svært liten grad inn i den politikken som utøves.

Jeg kjenner kun til et par tilfeller:

Det viktigste var da Høyesterett i 1918 godkjente en inngripen i den private eiendomsretten, via de norske konsesjonslovene, slik at alle norske vassdrag falt tilbake til staten vederlagsfritt etter 60 år. Siden har vi hatt en gjennomgripende linje i norsk historie fram til den norske petroleumsloven på 1980-tallet. Naturressursene er i prinsippet folkets felles eiendom.

Slik sett er det virkelig et historisk veiskille når EØS-domstolen nå sier at den norske hjemfallsretten er i strid med Roma-traktaten. Det er denne politikken som nå grunnlovfestes, de fire friheter: fri bevegelse av kapital, varer, tjenester og personer samt den frie etableringsretten. Det er grunnlovfesting av markedsliberalismen. Det er disse frihetene som EU-tilhengeren Susan George viser til når hun sier at mye av det Attac vil, nå rett og slett blir forbudt.

Så kan en framholde at dette har stått i alle traktater fra Roma-traktaten til Nice-traktaten. Og det er jo sant. Men nå er de fire friheter grunnlovfestet. Det blir ingen nye runder der en offensiv Jagland (hypotetisk tilfelle) kan sette ned foten og true med et nei dersom han ikke får det som han vil. Denne grunnloven kan bare endres med enstemmighet, det vil si at Jagland måtte få med seg Berlusconi og ytre høyre-regjeringer i de nye medlemslandene. Det er en grunnlovsparagraf som vil bli håndhevet, og som det i praksis er umulig å gjøre noe med.

Er det så en fordel at den sosiale dialogen er kommet inn i Grunnloven og at EU-parlamentet nå har skaffet seg en begrenset form for vetorett? Svaret på dette er sjølsagt avhengig av om en ser en overnasjonal statsdannelse av EUs type som et framskritt. De fleste EU-motstandere og mange EU-tilhengere ønsker jo å begrense EU til et samarbeid mellom suverene stater. Da er det en fordel at minst mulig makt ligger hos overnasjonale organer - Kommisjonen, EU-parlamentet og EF-domstolen - og mest mulig i Ministerrådet, der de enkelte land møter med sine ministere. Men når Grunnloven nå fjerner vetoretten i Ministerrådet på nesten alle områder, er det vanskelig å si hva som er verst.

Når det gjelder den sosiale dialog er jeg livredd for enhver formulering som gir EU muligheten til å gripe inn på områder som velferd, arbeiderrettigheter. Jeg frykter en EU-arbeidsrett. Men hvordan ser problemstillingen ut dersom man er svoren EU-tilhenger og ønsker å utvikle EU til en flernasjonal stat som ligner mest mulig på de gamle demokratier? Og det var jo dette oppdraget Konventet hadde; å minske det demokratiske underskudd og føre beslutningene tilbake til det lavest mulige nivå. Det står faktisk i mandatet. Men det eneste EU-parlamentet har fått, er en mulighet til å si nei. Og et nei er ikke mer nei enn at forslaget da vandrer ut på en endeløs runde mellom Parlament, Kommisjon og Ministerråd. Det er fortsatt bare Kommisjonen som kan fremme lovforslag.

Makta sitter framdeles i Ministerrådet, en forsamling som verken er valgt av eller kan avsettes av EU-parlamentet. Og Ministerrådet har virkelig skaffet seg økt makt i den nye grunnloven - vetoretten er stort sett bare tilbake ved utskriving av skatter. Og innenfor Ministerrådet er det en dramatisk forskyvning av makt fra de små land til de store. Fire land med over 35 prosent av folketallet kan nå blokkere ethvert vedtak. 15 land med 65 prosent av folketallet kan fatte nye vedtak som binder opp medlemslandene på de aller fleste områder.

Dette EU har nå blitt en juridisk person som skriver under internasjonale avtaler på vegne av sine medlemsland uten at de enkelte land skal godkjenne avtalen.

Og dette er altså EUs endelige grunnlov. Å forandre de grunnleggende trekk i denne Grunnloven virker ganske så håpløst. Derimot har de skaffet seg en snedig måte å utvide EUs myndighet på. Områder som i dag ligger utenfor EUs kompetanseområde ifølge Grunnloven, kan bringes inn "passerelle". Ved konsensus kan de bringes inn og da er de der for alltid.

EUs nye grunnlov er virkelig verdt et studium. Men det er ikke til å komme forbi at den grunnleggende skiller seg fra alle grunnlover vi kjenner, fordi den grunnlovfester en bestemt politikk. Og det er uomtvistelig at det formelt folkevalgte organ verken vedtar eller foreslår lover og ikke kan avsette det organ der makta sitter.