Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Bokomtale

Langs myrraveien

av Viktor Brevik

Røde Fane nr 2, 2004

Tomm Kristiansen: Langs myrraveien, Cappelen

Tomm Kristiansen: Langs myrraveien


Vasco da Gama reiste rundt med et åpent sinn. Abraham fra Ur reiste rundt med et lukket sinn og betraktet området han kom til som sitt. Kristiansen har et åpent sinn og en grunnleggende sympati for de mennesker og de kulturer han møter.

Det hele begynner i myrraens hjemland.

Jemen

Tomm Kristiansens reiseskildring begynner i Jemen. Jemen er et fascinerende, men fattig land. Skjønt det har ikke alltid vært et fattig land. Her hersket tidligere i historien dronningen av Saba. Denne herskeren er kjent i bibelen for sitt historiske besøk hos kong Salomo. Handelsruten med blant annet myrrasalven gikk fra Saba-riket og til Gaza. Spesielt vakker var denne kvinnen etter sigende ikke, men desto mer rik. Den salige kong Salomo hadde som hersker mange unge kvinner i sitt harem. Om han også gikk til sengs med dronningen av Saba vites ikke, men det er ikke usannsynlig. Her bodde også de tre vise menn og Abrahams sønn Sem. Under dekke av sand og støv finnes høye bygninger og store rikdommer fra fordums tid nedgravd. Jemen, eller riktigere, det sørlige delen av landet er den eneste stat i den arabiske verden som i navnet har vært erklært kommunistisk. Noe som varte fra 1967 til dets allierte, Sovjetunionen, ble oppløst. Fra dette landet kom utvandreren og entreprenøren Mohammed bin Laden, som i Jeddah 10. mars 1957 fikk sin syttende barn, med navnet Osama, hvilket betyr den unge løve. Moren var syrisk. At rikmannsgutten og verdens mest kjente terrorist skulle bli assosiert med Jemen er ikke bare populært hos gamle naboer og nære slektninger av entreprenøren.

Sri Lanka

Fra Jemen beveger Kristiansen til Sri Lanka, hvor han treffer nordmannen og saudabuen Arne Fjørtoft. Tidligere NRK-mann og Venstre-politiker Fjørtoft som nå står i spissen for et sponset utviklingsprosjekt. Skal dataverdenen spres til den fattige verden eller skal Fjørtoft skape et marked for data-finansfyrstene? Eller lar dette seg fint kombinere? Fjørtoft er involvert i jordbruk og folkeopplysning. Forfatteren er tydeligvis i tvil. Ennå mer i tvil er revisoren fra Norad som fotfølger Fjørtofts virksomhet. Her prøver også SV-veteranen Erik Solheim seg på diplomatkarriere. Målet er å mekle fram en fredsavtale mellom tamil-tigrene og den singalesiske regjeringen. I den britiske kolonitiden ble tamilene gitt privilegier foran singaleserne, men da landet fikk sin sjølstendighet i 1948, ble makta gitt til singaleserne. Slik var britenes splitt-og-hersk-taktikk. At dette har påført landet en årelang borgerkrig, hvor 68.0000 mennesker har mistet livet, skaper ingen bondeanger i London. Singaleserne spør hvorfor lille, rike Norge er så interessert i freden på Sri Lanka. Er Norge styrt av tamilske flyktinger i Norge, av eksportinteresser eller lignende? Når forfatteren forsøker overfor singaleserne å vise til vår fredskompetanse og gode velvilje blir han møtt med spørsmål om Norge ikke har en egen utenrikspolitikk? Et relevant spørsmål, spør du meg. Sri Lanka har imidlertid blitt besøkt av større personligheter enn Fjørtoft og Solheim. Buddha har etterlatt seg en jeksel i landet og den salige Adam et fotavtrykk da Vårherre kastet ham ut av paradiset. Riktignok er både jeksel og fot i unormalt store format, men er man guddommelig så er man guddommelig.

Arne Fjørtoft er Kristiansens gjennomgangsperson i en stor del av boka. Jeg tror boka hadde blitt bedre ved å redusere omfanget av Fjørtoft i boka.

Thailand

Deretter går ferden til Thailand. I Graham Greene og Rudyard Kipling sine fotefar, men også i den amerikanske sivilisasjonens spor. Amerikanerne drepte kvinnene på rismarkene og voldtok nabolandets døtre. Deretter slappet de av i Bangkok, betalte tjue dollar for ei hore og bidro til å befeste byens posisjon som prostitusjonssted. Og Kristiansen forteller om kvinnene med giraffhalsene, om Karen-folket og om nabolandet Burma hvor den vakre Aung San Suu Kyi sitter i husarrest.

Bangla Desh

Boken tar leseren med til tidligere Øst-Pakistan, hvor løsrivelsen på syttitallet førte til en nedslakting av tre millioner mennesker. I dag plages landet i Bengal-bukta av flommer, korrupsjon, tiggere og en ufattelig fattigdom. Der det er industri å skape tiggere, noe som fører til at mange blir lemlestet med henblikk på sitt framtidige tiggeryrke allerede som småbarn. Samtidig forteller Kristiansen om blomstene rundt hovedstaden Dhaka. Et vakkert land med andre ord, hvis samfunnsforholdene hadde vært annerledes.

Nepal

I Katmandu er kua hellig, men geita ofres til guden Kali. Kali er Shivas gemalinne. Her går buddhister og hinduister om hverandre, og religionene er vanskelig å skille fra hverandre. I denne verdens siste hindustat. Mange norske fjellklatrere har prøvd seg på Mount Everest, godt hjulpet av sherpaenes sterke hender og rygger. Flertallet i Nepal er fattige og analfabeter. Uten barnearbeidet stopper Nepal, sies det. Fjørtoft bygger ut fjernsyn i folkeopplysningens navn. Landet bortfører unge jenter til prostitusjonsslaveri i indiske Mumbai. Korrupsjonen er stor. Ikke rart dette landet har blant verdens mest aktive maoister. Bevegelsen ledes av barna til det intellektuelle aristokrati. Hovedmålet er å fjerne monarkiet.

Cecil Rhodes drøm

I siste delen av boka forsøker forfatteren sammen med to andre jevnaldrende femtiåringer å reise med tog fra Kapp til Kairo. Denne toglinjen var den britiske kolonialisten Cecil John Rhodes drøm. Borgerkrigen i Sudan stopper forfatterens reise. I mellomtiden besøker vi Sør-Afrika. Vi besøker Mugabes Zimbabwe. Vi lærer en grasrotarbeider i Zanu-pf å kjenne, som har en mer tjen-folket-agenda enn sin partileder. Det fortelles om den kritiske og berømte universitetsprofessoren som parodisk blir diktatorens informasjonsminister. Videre føres leseren gjennom Zambia og Tanzania. Det berettes om aidsens forbannelse. Her er det strikkhopping over Viktoria-fallene i Zambesi-elven. I Zanzibar bor forfatteren på Tembo House, hotellet som huset Henry Morten Stanley før hans ekspedisjon for å finne Livingstone. David Livingstone som da han døde hadde blitt mer afrikaner enn brite.

Avslutning

Boken er fragmentert og springende, som reiseinntrykk gjerne er.

I innledningen til boka skriver Tomm Kristiansen at vandringsmenn i området har hatt ulike attityder. Vasco da Gama reiste rundt med et åpent sinn som besøkende, mens Abraham fra Ur reiste rundt med et lukket sinn og betraktet området han kom til som sitt. Kristiansen har et åpent sinn og en grunnleggende sympati for de mennesker og de kulturer han møter. Hvor han kommer, faller de vestlige fordommer han ofte først inn, men har korrigerer raskt med motforestillinger til våre tradisjonelle oppfatninger.

Derfor er dette en åpen og interessant bok.