Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

"Tidsklemmedebatten"
- hvem lurer hvem?

av Sigrid Angen

Røde Fane nr 2, 2004

Sigrid Angen er leder av Kvinnefronten


Debatten om "tidsklemma" har rast etter at Sissel Gran i sin psykologspalte i Aftenposten i vinter tok inn et innlegg fra en kvinne som sa hun følte seg lurt av feministene. De hadde sagt at det var mulig å kombinere jobb og familie.

Hun følte det ikke slik, og anklaget dem som hadde sagt det var så lett. Det er mange ting å ta tak i i denne debatten. Hadde kvinnen som skrev inn, brukt et annet ord en "lurt" i innlegget sitt, kan det nok hende debatten ikke hadde tatt slik av som den gjorde. Men den anklagen som lå i dette - at kvinnen beskyldte noen andre kvinner for å være skyld i det hun opplevde, var nok noe av det som gjorde at media begjærlig tok tak i debatten. Mulighet til personifisering og "cat-fight" lå åpenlyst lett tilgjengelig for tabloidene. Men også i selve saken ligger det flere interessante forhold. Jeg skal se på noen av dem.

For det første:
Skal det ikke være en selvfølge å kunne kreve å ha både (fulltids)jobb og en familie på en gang?

Noen av debattantene som har deltatt i denne diskusjonen, har sagt at kvinnene sutrer. Det er ikke synd på dem. Dette dreier seg om middelklassekvinner med gode jobber og karrieremuligheter. Omkvedet har vært: Tenk på hvor ille kvinner hadde det før og hvor langt vi tross alt har kommet i dag. Andre har sagt at hvis man velger å få barn, må man ta konsekvensene av dette.

Felles for denne type argumentasjon er at den er særdeles godt egnet til å gi dårlig samvittighet. Kvinnene som klager, skal virkelig føle på at det de framfører som egne erfaringer bare er sutring. Men det er vel ikke mange som tviler på at dagens yrkesliv er tøft, og betraktelig hardere enn tidligere? "Brutaliseringen av arbeidslivet" er etter hvert et kjent og innarbeidet uttrykk, og krav til produktivitet og effektivitet har økt på stadig flere områder. Der arbeidslivet tidligere hadde naturlige pustepauser hvor ansatte fikk anledning til å ta seg inn igjen, opplever stadig flere at slik er det ikke lenger. Det er klart at dette gjør noe med arbeidstakere. Dette er like relevant for folk som ikke har barn, som også opplever utbrenthet og slitasje. Det dreier seg altså ikke om ubegrunnet sutring, men om opplevde realiteter.

Det som er spesielt for arbeidstakere med små barn, er at de har så små marginer i forhold til det å skulle jobbe full tid og samtidig rekke barnehage/skole. Er man to, kan man lage en kabal hvor en henter og en bringer, og slik sett få det til å fungere. Men det er også slitsomt å måtte planlegge livet slik ned til minste detalj. Og skjer det noe uforutsett, som for eksempel et sykt barn, så blir det nok lett til at foreldrene krangler om hvem som skal være hjemme fra jobben. Dermed blir det ofte slik at en av foreldrene (mor) går ned i redusert stilling for å få litt mer slingringsmonn i hverdagen - noe hun taper både inntekt, karrieremuligheter og pensjonspoeng på. Og er man alene med omsorgen for et barn, er denne daglige runden hjem-barnehage-jobb-barnehage-hjem desto mer krevende. En forståelsesfull arbeidsgiver er en forutsetning for å få det til - og det er det ikke alle som har. Og uansett er det en kamp på marginene for å få hverdagen til å henge sammen.

Til det jeg har sagt her, vil flere svare at man må regne at det er krevende å få barn. Da må man prioritere barna, og innstille livet deretter. Ja, livet forandres når barn kommer inn i bildet. Men de fleste får faktisk barn, og det kunne kanskje derfor være naturlig å stoppe opp et øyeblikk, og spørre om det ikke dermed burde være på tide at arbeidslivet begynte å ta hensyn til dette.

Konsekvensene av at barna kommer inn i familien, er fortsatt svært forskjellige for kvinner og menn. Det at det var en kvinne som skrev inn til Sissel Gran i Aftenposten var slik sett ikke en tilfeldighet. Det er fortsatt slik at kvinner føler mest på dette presset mellom arbeidsliv og familie, og det er fortsatt "naturlig" at det er kvinner som "velger" å løse konflikten arbeid-familie med å gå ned i redusert stilling. Dette er "naturlig" fordi kvinner tjener mindre enn menn - og derfor taper familien samlet sett minst når hun reduserer sin stilling. Men, verdt å merke seg, dette gjelder også i tilfeller hvor begge har lik utdannelse og er på samme stadium i karrieren. Kjønnsdimensjonen er altså til stede også der forholdene ellers er mer like - det er altså fortsatt en "morspresumpsjon" (slik det har vært i barnefordelingssaker, og som innebærer at mor har blitt ansett av retten for mest egnet til å ta vare på barna ved skilsmisse) til stede i slike valg. Og dermed er ikke de valg man gjør, så frie likevel.

Det grunnleggende spørsmålet gjenstår: Skal det ikke være mulig å kombinere fulltidsjobb og familie på samme tid? Dette kravet fra feminister siden 1970-tallet - er det avleggs/feil? Utgangspunktet er klart: De fleste ønsker å jobbe. Spørsmålet er om de ikke skal kunne gjøre det i den perioden de har barn. Jeg vil si at kravet om å få jobbe er et selvsagt krav. Både fordi det ofte gir en følelse av egenverd og egenutvikling som det å få barn ikke kan kompensere for, og fordi det er svært mange rettigheter i samfunnet som er koplet opp til lønnsarbeidet. Dermed blir det et tap, både i forhold til egen utvikling og i forhold til formelle rettigheter hvis kvinner ikke jobber eller jobber redusert.

Det å jobbe er også svært viktig i forhold til det å kunne være et selvstendig menneske. Det å ha ei lønn å leve av, er ikke bare et tomt slagord, det har svært stor betydning for kvinners muligheter for å velge ut fra egne premisser. Er den lønnen kvinner har, ikke nok til å kunne leve et selvstendig liv og forsørge seg selv, da legger dette bånd på de muligheter kvinner har for å velge for eksempel å ikke bo i en familie. Det blir et moment en kvinne må ta med i betraktningen hvis hun ikke lenger ønsker å være i et parforhold. For å ta de mest ekstreme eksemplene: Det blir vanskeligere å gå i et voldelig forhold, hvis hun ikke har en jobb å gå til eller tilstrekkelig inntekt til å kunne forsørge seg selv etter bruddet. Det viser seg også at forekomsten av vold er langt høyere i parforhold med lav utdanning/dårlig økonomi enn i andre parforhold.

Og vi kommer ikke bort fra at det forholdet at mannen i mindre grad tar del i husarbeidet, gjør at spørsmålet om kvinners yrkesdeltakelse fortsatt er et spørsmål om likestilling i heimen. Fortsatt er det slik at når kvinner bruker 15 minutter på klesvask daglig, så bruker mannen til sammenligning bare to. Dette kan framstilles (og blir framstilt) som at kvinner ønsker å ta kontrollen over husvasken, fordi det handler om familiens ære. Men det kan (og bør) heller framstilles som et likestillingsspørsmål. Er det virkelig noen som tror at det å ta andres skittentøy er en drømmejobb? Er det noen som tror at å ligge på sofaen med en avis eller en god bok ikke heller hadde vært et ønske? Eller å lære småen å sykle?

For det andre:
Hvem har skylda?

Skylda ble av den oppgitte kvinnen i Grans spalte i Aftenposten lagt på 70-talls-feministene, som hadde lurt henne til å tro at det var mulig å kombinere familie og jobb på en gang. Jeg har nok litt problemer med å se at det skal være feministenes feil. Kvinnekampen har alltid vært ført på mange fronter, og ulike feminister er vel dem som hele tiden har hevdet at det fortsatt ikke er likestilling i Norge. Kvinner er ikke økonomisk selvstendige, kvinner jobber mer deltid, kvinner er oftest hjemme med syke barn etc. De mekanismene som forårsaker denne ulikheten mellom kjønnene er også det som forårsaker at det nettopp er kvinner som føler seg mest dradd mellom hjem og jobb. Det er fortsatt kvinner som jobber mest dobbelt, og som i størst grad føler på den dårlige samvittigheten for ikke å strekke til i forhold til gamle husmor- og morsidealer, som skal rekkes på toppen av alt det andre. Riktignok har vi fått langt flere valg enn vi har hatt tidligere, og riktignok jobber de fleste kvinner i dag - men det er grunn til å spørre om ikke seigkvinnen snart dras i to. Døgnet har tross alt bare 24 timer, og det er ikke mulig å presse alt inn i disse 24 timene. I tidligere tiders kamp om arbeidstidsreduksjoner var idealet og kravet fra fagbevegelsen 8 timer jobb, 8 timer fritid, 8 timer søvn. Dette har aldri vært kvinnevirkeligheten. Trekk fra et par timer på alle de tre kategoriene for husarbeid og barneomsorg, og vi nærmer oss nok mer realitetene for mange kvinner.

Men alle disse realitetene gjør ikke at vi bør slutte å snakke om idealet - som er at det skal være mulig å både jobbe og ha tid og overskudd til å ha en familie og/eller fritidsinteresser utenom jobben. For kvinner handler det om det grunnleggende kravet om økonomisk selvstendighet. Uten jobb, og da helst fulltidsjobb, er dette kravet en umulighet. Og uten en heving av kvinners lønninger, er det også en umulighet. Og så lenge kvinner ikke har sin del av kaka økonomisk sett, stiller kvinner svakere både når det gjelder formelle og reelle rettigheter i samfunnet. Og 100.000 kroner i lønnsforskjell gjør noe med for eksempel et parforhold. Det gir ubalanse, og større makt for den som ut fra lønningsposen kan defineres som "forsørger". Dette er per i dag fortsatt i all hovedsak mannen, og er med på å gjøre kvinner underordnet menn. Og 100.000 kroner i lønnsforskjell sier noe om hvem sitt og hvilket arbeid som er verdsatt i samfunnet.

Så hvem er det da som har skylda? Hvem er dagens samfunnsforhold og maktfordeling til fordel for? Det er for eksempel alle de kommuner som har lavt lønnede kvinner ansatte til å ta seg av de små, de syke, de gamle og de gale innbyggerne. Det er for eksempel staten, som ikke trenger betale ut så mye som det koster å ha alle kontantstøttebarna i barnehagen. Det er alle de arbeidsgivere som ikke trenger å betale overtidstillegg til deltidsansatte kvinner. Det er alle kommuner som ikke trenger betale for pleie av noens gamle mor. Til sammen blir dette det store og uhåndgripelige "samfunnet", som det ikke er lett å opponere mot. Det vi i alle fall kan si, er at det offentlige, personifisert gjennom representanter på Stortinget som er lovgivende myndighet, har sviktet sitt ansvar gjennom å vedta lover som ikke tar hensyn til kvinners liv. Og det er arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, som ikke har ønsket å sette slike spørsmål på dagsorden i tilstrekkelig grad - enten fordi det ikke er viktig nok i forhold til andre krav, eller fordi de tjener på dagens situasjon. Og det er ulike regjeringer opp igjennom tidene, som sier at dette skal løses gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Og slik går runddansen. Men at skylda heller ligger på de med reell makt i samfunnet enn på feminister, er en kjensgjerning.

For det tredje:
Hva er fornuftige løsninger?

Jeg kan alltids løse min personlige tidsklemme gjennom å jobbe mindre. Problemet mitt er at jeg ikke har råd til det. Noen par har råd til det der og da, men det blir uansett et tap for den (kvinnen) som reduserer stillingen sin, og dermed taper karrieremuligheter, pensjonspoeng og lønn.

Eller tidsklemma kan løses gjennom å ansette noen til å passe ens barn, mens en selv jobber full tid. Problemet er at dette ikke er en realistisk løsning for de fleste kvinner, rett og slett fordi de ikke har råd til det. I tillegg kommer den dimensjonen at det da er noen som må ansettes i den enkeltes heim, for å gjøre de oppgavene de selv ikke vil gjøre. Dette vil da gjerne være kvinner fra for eksempel tredjeverdenland. Det bygges opp større klasseskiller mellom rike, hvite kvinner og fattige, svarte kvinner. Så kan vi alltids si at kvinner er forskjellige, og at slik har det alltid vært. Men et slikt perspektiv fører uvergelig til at vi blant annet tømmer andre land for arbeidskraft de kunne ha bruk for selv. Og et slikt perspektiv er rasistisk, for det sier at noen (andre) er mer egnet til den type arbeid enn oss, og at de vil komme til oss for å jobbe med vårt skittentøy og våre barn, heller enn å være hjemme hos sin egen familie. Og det bidrar til å opprettholde et arbeidsliv som ikke er bra for svært mange.

Konklusjonen ut fra ovenstående blir (kanskje ikke overraskende?) at det må finnes løsninger som er bra for flertallet av kvinner og menn. Dette innebærer løsninger som er de samme for alle, og som alle har råd til å delta i. Det mest nærliggende er en ytterligere reduksjon av arbeidstida, med sekstimersdagen som mål. Det gamle kravet om sekstimersdagen har blitt løftet fram igjen fra flere i debatten om tidsklemma, og det er kanskje det mest positive denne debatten har ført med seg. En kortere arbeidstid ville gi gladere, friskere, mer tilfredse arbeidstakere, og fjerne det verste presset i marginene mellom jobben og barnehagen. Og kanskje kunne vi fått tid til å ha det litt hyggelig i lykkebo i tillegg.