Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Sannheten bak muren

av Lars Akerhaug

Røde Fane nr 2, 2004

Lars Akerhaug er internasjonalt ansvarlig i Rød Valgallianse


Der de fleste andre kolonimakter vil være interessert i en viss økonomisk utvikling i områdene de okkuperer, har Israel i Gaza skrudd den økonomiske utviklingen tilbake.

Yossi Sarid, medlem av Knesset og tidligere leder av Meretz (note 1), skriver i Haaretz 21. januar om hvorfor de støttet muren: "Jeg skrev, for klargjøringens skyld, at muren burde følge langs grensene fra 1967. Jeg innrømmer at selv i mine verste mareritt ville jeg noensinne trodd at Ariel Sharon ville gå så langt som han har gjort i sine inngjerende bestrebelser."

De første som snakket om apartheidmuren som hver dag spiser opp nye dunum (mål) av palestinsk jord, var Ehud Barak, tidligere statsminister for det israelske Arbeiderpartiet. Argumentasjonen omkring muren gikk på tradisjonelle argumenter om at "det må være en grense" kombinert med et forsøk på å tilfredsstille den israelske opinionens behov for "sikkerhet". For Arbeiderpartiet har en slik tilnærmingsmåte vært sentral for å kunne rettferdiggjøre en ny fredsprosess i den israelske opinionen.

Dette ser vi blir reflektert i Geneve-planen, som kan forstås dithen at murens foreløpig utbygde trase anses som en realitet, og med det at disse områdene blir innlemmet i det som regnes som det "egentlige Israel". I sammenheng med dette blir palestinerne tilbudt land, eller rettere sagt: en utviding av Gaza inn i Negev. (Kanskje i tråd med det opprinnelige delingsforslaget fra 1948?) Avtalen er for upresis til at det er mulig å spekulere mer om dette, men logikken er klar: land for fred, sikkerhet for fred. De israelske sosialdemokratenes viktigste mål er å oppnå en permanent fred, eller i det minste effektiv våpenstillstand.

Høyresiden har lenge strittet mot dette. Det var slett ikke åpenbart at Sharon ville gå inn for denne muren, som strider med Herut og Begins ide om "Eretz Israel" (sjøen til elven, Eufrat til havet). Mulighetene for israelsk ekspansjonisme blir kraftig redusert med en slik mur, og begrenser seg effektivt til nordområdene. I tillegg betyr muren oppgivelse av noen få utposter som i det store bildet ikke er svært viktige, men som symbolsk betyr mye for den nasjonalreligiøse og sekulær-fascistiske høyresiden i Israel.

Men ettersom Israel er et demokrati for sine jødiske innbyggere, har et kompromiss tvunget seg fram, og dermed en løsning ingen egentlig ønsker. Både høyresiden og venstresiden ville foretrukket andre alternativer, også støttespilleren USA er svært kritisk til dette prosjektet. Realpolitikeren Sharon ser imidlertid sitt snitt til å gjøre det beste ut av situasjonen, og bygge "fakta på bakken" før en fredsavtale alle ser, kommer og innhenter ham. Resultatene av dette kan det i midlertidig være vanskelig å forstå rammene av.

Sara Roy, en amerikansk midtøstenekspert, har beskrevet Israels kolonipolitikk i Gaza som helt særegen. Der de fleste andre kolonimakter vil være interessert i en viss økonomisk utvikling i områdene de okkuperer, rett nok en utvikling basert på et avhengighetsforhold til kolonimakten, har Israel i Gaza skrudd den økonomiske utviklingen tilbake. Formålet med okkupasjonen av Gaza er ikke økonomisk utbytte, men en langsiktig ødeleggelse av hele det palestinske samfunnet og eksistensgrunnlaget. Når muren nå bygges omkring og inn i selve Vestbredden er dette en del av Israels destruksjonspolitikk, som vil ødelegge livsgrunnlaget i det vakre, kuperte landbrukslandskapet. Bønder blir avsondret tilgang på dyrket mark, og befolkningen blir presset inn i store byer. Når dette kombineres med at Israel nekter palestinske arbeidere å jobbe i selve Israel, er det en stor fare for at dette vil få uante konsekvenser selv for det israelske etablissementet.

En av de kortsiktige konsekvensene er internasjonal isolasjon av Israel. Dette virker å være godt kjent og kalkulert i Israel. Fasaden utad ser ut til å være at så lenge Sharons forhold til Bush er godt, er det ikke så farlig med resten av verden. Det er to brister i denne framstillingen. Den ene er stadige rapporter om dårligere klima mellom Tel Aviv og Washington. Uttalelsene fra Condoleezza Rice og USAs godkjenning av at veikartet nå skal gjennomføres av FN sitt sikkerhetsråd, er begge skjær i sjøen for Israels forhold til USA, som nettopp baserer seg på å være bistatlig. Det er lett å se de to tiltakene i sammenheng, og som et symptom på at USA ønsker å engasjere seg mindre direkte i forhold til USA. Den andre bristen er de økende utfallene mot antisemittisme i Europa og resten av verden.

Sharon har forsøkt å bruke en undersøkelse som viser at et overveldende flertall av EUs innbyggere er kritiske til Israels okkupasjonspolitikk, som et bevis på "antisemittisme". Her i Norge har vi sett at Israels ambassadør har fristet å anklage norsk media for ensidig støtte til palestinerne, og igjen: antisemittisme. Denne tendensen er først og fremst et symptom på at Israel ser med økende uro på at opinionen i Europa er sterkt pro-palestinsk og at dette på sikt kan påvirke europeiske regjeringer. Når Sharon spiller "antisemittismekortet", er det et tegn på at Israel ikke klarer å møte logikk med motargumentasjon.

Men den virkelige sprengladningen bak muren ligger bokstavelig talt i det palestinske samfunnet. Desperasjonen og håpløsheten er det viktigste trekket ved den andre palestinske intifadaen. Alternativene til det daglige slitet er enten å flykte, slik noen, men foreløpig ikke veldig mange palestinere har gjort, eller å yte motstand. Og i den situasjonen palestinerne som nå gjennom over tre år har måttet henge opp nye bilder av døde familiemedlemmer og venner, er selvmordsbomber og militær motstand det mest åpenbare våpenet å gripe til.

Alt dette er resultatet av en politikk "duene" i Israel, politikere fra Arbeiderpartiet og Meretz, satte igang for over et år siden. For disse politikerne har målet vært en kontrollert fred, eller i det minste våpenstillstand. Denne freden henger også godt sammen med Geneve-planen, som nettopp åpner for en fredsløsning der de bosettingene muren inkluderer, også inkluderes i en israelsk stat i bytte for at deler av Negev-ørkenen blir en del av Gaza.

Men det virkelige resultatet kan fort bli det motsatte, fortsatt motstand og fortsatte angrep på Israel. For vanlige israelere kan dette bety nye år med ødeleggelse og terror. Men for høyresiden, der ideen om fordrivelse av den palestinske befolkningen i de okkuperte områdene lenge har eksistert, kan muren bli begynnelsen på fullbyrdelsen av en slik tankegang.

For å forstå dette må man analysere motsetningene i det israelske borgerskapet:

Sharon, som tilhører sentrum og ikke høyresiden i israelsk politikk, balanserer mellom fløyene i borgerskapet. Derfor er muren en konstruksjon som i den formen den tar, ikke er ønsket av noen av fløyene, men som heller ikke er kontroversiell nok til å skape noen virkelig israelsk opposisjon. En realitet som skaper reaksjoner få kan forutse.

Fordrivelse, transfer i amerikansk-israelsk sjargong, må ikke først og fremst forstås som en ensidig militær aksjon slik de åpne fascistene propaganderer. Derimot er fordrivelse en mulig løsning på en situasjon der gjentatte militære aksjoner og håpløse fredsinitiativ mislykkes. Dette er ikke en uttalt politikk verken fra Arbeiderpartiet eller Likud. Men i den virkelige verden kan det fort bli resultatet.

Note:

1) Meretz = Sosialistisk og venstresionistisk parti. For bygging av muren tettest opp mot Israels grenser fra 1948. For fredsforhandlinger med palestinerne, ledende folk fra Meretz var med å foreslå høstens "Geneve-plan". [Tilbake]