Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Bokomtale

Kan EU-fisket reddes?

av Frode Bygdnes

Røde Fane nr 2, 2004

Dag Seierstad: Kan EU-fisket reddes?
Nei til EUs skriftserie nr 1, 2003
Heftet kan bestilles hos Nei til EU

Dag Seierstad: Kan EU-fisket reddes?


Dag Seierstads hefte Kan EU-fisket reddes? er et glimrende skoleringshefte.

Den nystifta organisasjonen "Kysten inn i EU", som blant annet fylkesordføreren i Troms fronter, prøver å fremstille EU med ny og ressursvennlig fiskeripolitikk. For de veit at kystens befolkning ser på EU-medlemskap som avståelse av ressursene våre. Nasjonen Norge må gi fra seg fiskeressursene og all styring med disse utenfor 12 nautiske mil. Det betviles ikke, men det hevdes at det er nødvendig for å få overnasjonale kontrollordninger som kan fungere. EU fremstilles som redningen for å få bedre kontroll med fisket. En av lederne i Kysten inn i EU, Geir-Ove Ystmark, går så langt som å fremstille skotske og shetlandske fiskere som uansvarlige fiskere hvor EU tar affære. De prøver å skape et bilde av at EUs overordna prinsipper skulle være bærekraftig ressursforvaltning. I deres propaganda overser de helt hva kampen dreier seg om; EU-fiskere skal ha lik rett til å fiske på marginale ressurser som kystbefolkninga.

For å møte denne form for EU-propaganda er Nei til EUs skriftserie nr 1, 2003 - Dag Seierstad: Kan EU-fisket reddes? - et glimrende skoleringshefte. Det ministerrådet har klart å samle seg om i 2003, er bare ord. Ord om økosystemet og ønske om skroting av fiskefartøy. Uten å målrette og adressere overkapasiteten, blir dette meningsløst. Derfor er deres reguleringer ikke troverdige. Vi må se på praksisen.

EU nektet Sverige å frede torsken i Østersjøen i fjor. Fiskerikommissær Fischer vågde ikke å gå inn for full stopp, men foreslo en reduksjon til 1/5-del i det nordlige EU-havet. Selv dette ble for mye for de femten fiskeriministrene. Torskekvotene ble bare redusert med 45 % på en sterkt trua torskestamme. Og denne reguleringa skulle bare vare i 6 måneder. Årets kvoter ble satt til samme nivå som i fjor enda havforskerne anbefalte total stans. Da er ikke EU sitt mål om bærekraftig nivå om 5 år troverdig.

Når EU-havet er trua, har EU sendt sin flåte verden rundt. Blant annet utenfor Afrika betaler EU for å fiske. EU betaler for fiskerettigheter uten noen begrensning på uttaket. Reguleringen går bare på antall båter. Skriftseriens hefte med gjennomgang av erfaringene til den enkelte kyststat i Afrika, er skremmende. Bak EU-flåten tømmes havet, og kystbefolkninga er de som rammes. Mens personer som frontfigurene i "Kysten inn i EU" er det som får gode leieinntekter.

Bare ett av landene i Afrika, Namibia, har lagt forvaltningene inn under nasjonal styring. Annerledeslandet har hatt positiv utvikling fordi de har sjøl kontroll over utviklingen basert på økologisk bærekraftig fiskerinæring. Slik blir Afrika et godt eksempel på at nasjonale reguleringer er den beste forvaltningen av ressursene, og særlig en forvaltning som tar høyde for kystbefolkningens behov.

EU har fisket tomt de afrikanske farvann. Nå ser de etter områder i nord. Og da er det ikke så rart at oppdrettsnæringas folk som tror de eier kysten vår innenfor 12 mil, velger å selge havet vårt i den økonomiske sonen. Men da er det viktig at vi skolerer oss på EU sin historikk. Da blir ikke de nye tonene om EU sine kontrollordninger troverdige. Vi skal ha den historia med oss. Da bør det være uaktuelt å overlate fiskerireguleringene til EU i vår økonomiske sone. Da vil det være uaktuelt å la EU bestemme kvoteandelen for norskregistrerte fiskerifartøy.

I dag er et av de større problemene å få stoppet fiskefusk som utkast ute på havet. Ved EU-medlemskap vil det bli utkastpåbud i norsk økonomisk sone. Ved EU-medlemskap vil råfiskloven, som har vernet kystbefolkninga, falle. Minstepris vil ikke eksistere. Og dersom markedsprisen faller under referansepris, vil fisken måtte trekkes tilbake og ødelegges.

Ved EU-medlemskap vil omsettelige kvoter uten restriksjoner bli innført. Dette vil kystbefolkninga tape på. Når rettighetene er solgt, blir vi som kystbefolkning sittende som statister i fjæra og se på den grådige fiskerikapitalismens herjinger til havet er tomt.

EU er nå inne på en fiskeripolitisk veg som likner mer på USA sin forvaltning av ressursene. De langsiktige interessene må vike for de profitable kortsiktige interessene. Dette vil føre til økt press på ressursene i de norske områdene.

Ved hver korsvei har EU krevd å få fiskekvoter i norske farvann. Kampen mellom EU-statene om stadig knappere fiskeressurser har blitt hardere. Konklusjonen i dette siste heftet til NTEU er at det ikke er noen grunn til å tro at vi kan få en bedre fiskeriavtale med EU nå enn hva vi fikk i 1994.

Fisken er vår viktigste nasjonale naturressurs. EU sin forvaltning og EU-flåtens kapasitet, gjør det helt nødvendig å verne om vår suverenitet. Vi må og skal forvalte fisken slik at kystbefolkninga kan leve av den, slik at vi kan bo her langs kysten.