Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

20.000 industriarbeidere ofret for EU
og en feilslått pengepolitikk

av Arne Byrkjeflot

Røde Fane nr 2, 2004

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, medlem av AKP og styremedlem i Nei til EU


En stat har kun to måter å styre den økonomiske politikken på, gjennom finanspolitikk og gjennom pengepolitikken. Finanspolitikk er gjennom de offentlige budsjettene, nasjonalbudsjett og statsbudsjett. Pengepolitikken er gjennom rentefastsettelse og dermed valutakurs. I EU har jo nasjonalstatene gitt fra seg begge styringsverktøyene.

I den økonomiske unionen skal landene ikke ha mer enn 3 % underskudd på statsbudsjettet, statsgjelda skal ikke være på mer enn 60 % av brutto nasjonalprodukt. Renta og valutapolitikken er helt og fullt overgitt til Den europeiske sentralbanken, som styrer etter målet om at inflasjonen skal være på 2 %.

Norge er ikke medlem av EU og har i tillegg en svært sterk økonomi, som gir landet en helt usedvanlig handlefrihet. Når landet ikke er bundet til EU-masta, så innfører Norge sine egne selvpålagte rammer. Dette er bakgrunnen for den tragedien som kalles norsk pengepolitikk.

På begynnelsen av 1990-tallet var den norske krona bundet til ecu, den daværende euro. Da oljeprisfallet kom og norsk økonomi svekket seg, prøvde Norges Bank desperat å holde kronekursen. Renta gikk opp i 30 %. På samme tid fikk Sverige rente på flere hundre prosent. Så sprakk det hele og over natta raste rentenivået i Norge ned til et normalt nivå. Fra 1992 til 2001 hadde Norge en flytende kronekurs, men målet var en stabil valutakurs. Dette fungerte helt utmerket i nesten 10 år.

Helt til mars 2001. Utgangspunktet var innføring av den såkalte handlingsregelen: Norge skulle aldri bruke mer enn 4 % av oljefondet. Samtidig innførte regjeringa Stoltenberg 29. mars 2001 det operative målet for pengepolitikken på 2,5 % inflasjon. En beholdt de tidligere så vakre formuleringer om stabil valutakurs og hensyn til sysselsetting, men det operative målet var 2,5 % inflasjon. Allerede dagen før, 28. mars, gjorde Norges Bank ved sentralbanksjef Gjedrem det klart hvordan de tolket dette. Nemlig slik at deres eneste mål var å holde inflasjonen om 2 år rundt 2,5 %. Siden har Gjedrem og hans nestleder Bergo gjentatt dette i alle foredrag. Denne omlegginga av pengepolitikken var drøftet med LO, som gikk med på det da de greidde å presse målet opp fra EU-målet på 2 % til 2,5 %. Men ikke med særlig entusiasme, siden det jo tross alt var slik at Fremskrittspartiet inntil da hadde vært alene om å fremme kravet om inflasjonsmål for norsk pengepolitikk.

Så kommer våren 2002. Norsk økonomi er god, mens internasjonal økonomi er langt nede. Spesielt i Japan og etter hvert EU. Renta i Japan er 0,25 %, i USA 2,5 %, i EU 2,75 %, i Norge 6,5 %. Utsiktene ved lønnsoppgjøret er gode. Så gode at Gjedrem frykter inflasjon over 2,5 % i 2004 og setter opp renta til 7 %. Det gikk som det måtte gå, i et fallende og usikkert aksjemarked så internasjonal kapital en nødhavn i Norge, her kunne de være sikret en brukbar avkastning på 8 %. Kapitalen flommet til Norge og den norske krona økte i verdi. Kroneverdien økte fra 8,30 på en euro til 7,20 på en euro. Med 13 %. For Fesil der jeg jobbet, som omsatte for 1,2 milliarder i EU, kjøpte inn for 420 millioner i EU, så betydde dette et tap på 780 x 13 % = 100 millioner eller 8 % av omsetninga. Over natta var Fesil og andre eksportbedrifter tapsbedrifter. Og ikke bare eksportbedrifter, en utenlandsk bedrift kunne sette ned prisene med 10 % i Norge og ha akkurat samme fortjeneste.

Dette kunne rett og slett ikke gå bra, og gjorde det heller ikke. 17.200 industriarbeidsplasser gikk offisielt tapt og de fleste er uopprettelige. Mens disse nedleggelsene skjedde, benektet Gabrielsen og regjeringa fakta. Hva så med LO? I et felles brev fra Fellesforbundet, Norsk Kjemisk, NITO, Teknologibedriftenes Landsforening og Prosessindustriens Landsforening til regjeringen foran statsbudsjettet høsten 2002 beskrev de riktignok den dramatiske situasjonen, men konkluderte med at de ikke ønsket noen endring i norsk pengepolitikk. I selve streikegrunnlaget mot statsbudsjettet i 2002 fastslo LO at regjeringa var på rett vei. Det tok oss mye strev og aksjoner før LO snudde våren 2003 og ba om endring i Norges Banks operative mål. Men Arbeiderpartiet har aldri snudd, de forsvarer fortsatt Stoltenbergs kuvending i 2001.

Pliktskyldigst måtte Per Kristian Foss be Gjedrem om en forklaring når det var klart at 20.000 industriarbeidsplasser var tapt og prisstigninga i tillegg var nærmere 1 % enn 2,5 %. Og forklaringa fikk han, Gjedrem hadde ikke gjort noen feil, det operative mål var riktig, det var verdenskonjunkturene som hadde spilt banken et puss. 20.000 arbeidsledige totalt unødvendig, men alle hadde handlet riktig.

Nå er krona sunket i verdi helt ned mot 8,70 mot euro og renta er på EU-nivå 2,25 % og alle er tilsynelatende fornøyde. Unntatt Gjedrem, for han får ikke inflasjonen opp på 2,5 %. Men aldri har det vel vært enklere å se den totale galskap i den norske pengepolitikken. Logikken bak er jo omtrent slik: Dersom renta settes ned med 1 %, øker prisstiginga med 0,2 % om to år, dersom statsbudsjettet øker med 10 milliarder, øker prisstiginga med 0,2 % om to år, dersom lønna øker med 1 % ekstra øker prisstiginga med 0,2 % om to år.

Så derfor kan Gjedrem og Foss og Stoltenberg si at nei vi må holde igjen på statsbudsjettet. Bruker vi 10 milliarder for mye, så må vi øke renta med 1 % og da ødelegger vi for konkurranseevne og industri. Vi må ha et moderat lønnsoppgjør. Blir det gitt 1 % ekstra, da må vi øke renta med 1 % og ødelegger for konkurranseevne og industriarbeidsplasser.

Men hva sier de nå da? Jo, de sier nøyaktig det samme. Tilsynelatende har de ikke oppdaget at alt er snudd på hodet. Nå kunne de jo brukt 20 milliarder ekstra i statsbudsjettet og hjulpet Gjedrem til å nå sitt inflasjonsmål. Nå kan jo alle gode mål oppnås ved tariffoppgjøret, alt fra likelønn, løse lavtlønnsproblemet og pensjon og vi hjelper samtidig Gjedrem til å oppnå sitt inflasjonsmål. I stedet presses Gjedrem til sine ufattelig dumme rentenedsettelser. Sjølsagt burde renta vært stanset på 2,5-3 %. Krona var jo allerede ned på sitt gamle nivå. Sjølsagt burde vi, når vi endelig hadde handlingsrommet, brukt 20 milliarder ekstra til å rette opp den vanskelige kommuneøkonomien, satt i gang ekstraordinær oppussing av skoler og andre offentlige bygg. Sjølsagt burde vi endret det operative mål fra inflasjon til stabil valuta og sysselsetting.

Men i stedet tviholder de på sitt operative mål, de inviterer til kjøpefest, de ber folk om å forlåne seg og vet de får ei ny gjeldskrise når økonomien forandrer seg. Alt for å beholde Norges Bank som et våpen mot lønnskrav og budsjettkrav og for det totalt ydmykende foran ei ny EU-avstemning: Å måtte innrømme at EUs økonomiske union rett og slett er feil medisin for vår økonomiske politikk.