Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

På jakt etter en forening

av Peter M Johansen

Røde Fane nr 1a, 2004


Kommer du hit til Daman & Diu med fagforeningene dine, så dreper vi deg!

Trusselen er alvorlig ment, men var ikke årsaken til at Toyota-cruiseren med fagforeningsledere tok av til høyre og ikke til venstre etter å ha kjørt over grensa til delstaten i Gujarat. I Silvassa i Dadra & Nagar Haveli ventet nemlig tusenvis av arbeidere i den nye frihandelssonen tålmodig på representantene fra Mumbai - under avmålt bevoktning av væpnet politi.

Veien nordover langs kysten bærer preg av å være på sporet etter noe nytt. Etter å ha stanget seg opp gjennom hele Mumbai-halvøya langs Western Express Highway og over broa til fastlandet i delstaten Maharashtra, smalner veien igjen slik en forventer at den ville gjøre utenfor storbyene i India. Men etter et par kilometer ligger de to, vekslesvis tre, feltene der i hver kjøreretning med kurs for grensebyen Vapi i Gujarat.

Veien er en økonomisk hovedåre. Men blodstrømmen går ikke lenger bare inn til Mumbai hvor millioner av mennesker har søkt tilflukt i trøstesløs slum i håp om å unnslippe den fengslende fattigdommen på landsbygda. Rett innenfor grensa til Gujarat, etter de lange køene med lastebiler som skal tollklareres, ligger det to områder på hver sin side av hovedveien mellom Mumbai og Ahmadabad.

Det er to såkalte føderasjonsområder, "Union Territories", som trekker til seg utenlandske og hjemlige investeringer. Til venstre ligger Daman, med øya Diu på den andre siden av Cambey-bukta; til høyre Dadra & Nagar Haveli. Daman er stengt for Franklin Francis Dibuza som har jobbet i storselskapet Hindustan Lever siden 1965 og som nå er en markant fagforeningsleder i Mumbai.

"Jeg ble fortalt at jeg ikke ville holde i ett år. Så ble det fem år, og nå 38 år i arbeid og fagforeningen," forteller Franklin. Familien trakk oppover fra den tidligere portugisiske kolonien Goa til Mumbai. Nå ser han hvordan arbeidsplassene blir flyttet ut av megabyen etter at den gammel tekstilindustrien mer eller mindre er knust, til de eksportorienterte frihandelssonen.

Franklin er kjent med veien, og med truslene. Meldingen kommer i forveien om at politiet har møtt opp på jernbanestasjonen i Vapi som mottakelseskomite. Men fagforeningen tar bokstavelig talt innersvingen på dem og ruller gjennom den klassiske indiske portalen som forkynner et velkommen til Dadar & Nagar Haveli sammen med en skog av reklameskilt.

De forkynner like tydelig at her er det alkohol å få, i motsetning til det offisielt tørrlagte Gujarat. Det vansker seks måneder i fengsel dersom en blir tatt med brennevin på seg eller innabords etter en snartur til de to føderale områdene med skjenkerett.

Franklin og delegasjonen har fritt leide til Silvassa på grunn av Mohan S Delkar, uavhengig parlamentsmedlem i nasjonalforsamlingen Lok Sabha i New Delhi. Han vil ta opp truslene og legge inn klager på politiets falske anklager.

"But we will fight!" hamrer han i glassplaten på et skrivebord som reflekterer innflytelse. Praten går på hindi, ispedd lett gjenkjennelige engelske gloser som offer og maximum profits, maximum benefits.

- Dette er et tilbakeliggende området, et adivasi-område, presenterer han. Adivasi er urfolk, oversatt med tribes, stammer.

- Myndighetene gir skattelette for investeringer og inntekter i frihandelssonen i Silvassa. Det er lave strømpriser for å utvikle området og gir sysselsetting til de som bor her, forteller han, uten snev av kritiske randmerknader.

Frihandelssonen ble opprettet allerede i 1992 og har trukket til seg nær 2.000 små og halvstore selskap som sysselsetter rundt 15-20.000 ansatte. Den lokale sysselsettingen er på under 50 prosent, viser det seg ved nærmere etterspørsel, ikke 80 prosent, slik de statlige garantiene lover.

I stedet trekkes det inn arbeidskraft fra Maharashtra og Gujarat og delstater lenger vekk som Andhra Pradesh og Tamil Nadu som sprer arbeidskraft over hele Sør-India. Hver morgen blir det hentet inn dagsarbeidere som trenger seg sammen ved jernbanestasjonen i Dadar; Badra, Khar, Santa Cruz og Goregaon i håp om å bli pekt ut for dagens dont.

Hittil har 6-7 transnasjonale selskap benyttet seg av sonen, opplyser Delkar. Gulf, Pfizer, Hindustan Lever. Resten er indiske, ofte underleverandører.

I Silvassa, som framtrer som en edensk hage, gror det opp postmodernistiske bygg i glinsende industristein og sotfarget glass, mens gumlende vannbøfler lunker langs veiene og adivasiene driver sine langt fra hellige kuene gjennom den nye verden.

Hindustan Lever er eid av den britisk-nederlandske giganten Unilever. Det er ledelsen i selskap i Silvassa som har gitt ordren om at Franklin og hans stab ikke får komme; det er Delkar som likevel har fått i stand møtet på et lite jorde mellom et dike og veien hvor det er rullet ut matter. Hindustan Lever er ute etter Franklin. Han ble kidnappet i Daman; han ble arrestert på jernbanen i Kolkata (Calcutta).

- Hindustan Lever er over hele India og betaler spioner for å overvåker fagforeningsleder, og de betaler politiet, sier en i delegasjonen.

Det var foreningen Hindustan Lever Employees Federation som tok kontakt med Delkar. Han arvet mandatet etter sin far og ved eget arbeid blant de lokale adivasiene, med tilbud om å organisere og Delkars beskyttelse, er det samtidig en illustrasjon på hvordan parlamentsmedlemmer står over det lokale politiet, over loven, over lokale myndigheter. Han har temperament som en hissig, hvitløkstinn Silvassa-kebab.

I Daman sitter et parlamentsmedlem for Kongresspartiet med samme makt og innflytelse. Derfra kommer dødstruslene mot Franklin. Ryktene går om at Congress-representanten samtidig er Damans smuglerkonge. Han vil ikke ha innsyn.

Khakiuniformene står oppmarsjert i god tid før møtet. På den andre siden av diket, knappe femti meter fra talerstolen, og ned ved den lille broa. Politisoldatene hviler seg på sine karabiner eller vipper rundt på sine lathis, de lange bambuskjeppene.

Etterhvert forsvinner politifolkene i veikanten når folk stimler til. Offiserene bak mørke solbriller pisker ut sine lavmælte ordre og holder seg i bakgrunnen når Delkar svinger inn på jordet i sin hvite Ambassador og skrider ut av bilen i sin hvite tradisjonelle drakt og mottar hyllesten.

De ansatte ved Hindustan Lever og andre bedrifter har toget inn fra sine arbeidsplasser. Noen har bånd med slagord rundt pannen. Slagordene for fagorganisering gjaller tett med mild militanse. Møtet er i seg selv en seier, et skritt. Røslige Franklin buldrer mot politiet som kapitalens lakeier. Peker på riflene, slår seg på brystet.

"Hindustan Lever følger deg hele dagen," roper han. "Fra dere står opp til dere legger dere. Når dere pusser tenner, Pepsodent eller Signal. Når dere tar den første koppen med te. Brødet, appelsin- eller mangojuice, kakene, kjeksen, suppen. Fra morgen til kveld bruker dere Hindustan Lever. Matolje, krydder, ris, grønnsaker, ketchup, parfyme. Hindustan Lever."

Dagligvarenes Royal Dutch Shell, men bare enda sterkere i det indiske markedet. Størst i privat sektor; større enn de indiske Birla og Tata. 35.000 ansatte bare i India etter å ha kuttet 50.000.

Hindustan Lever holder lav profil, no logo. De framstår bare med varemerkene, ikke selskapet. En hører knapt om Hindustan Lever, bare reklameerklæringen "jeg liker Lux". Hindustan Lever har trukket til Silvassa og etterlatt seg fagforeningen i Mumbai som en del av "den globaliserte pakken". Franklin har kommet etter og får knyttnevene i været. Det er et løft som hever forsamlingen. De vil ha sin organisasjon; de hører til den indiske arbeiderklassen.