Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Kina - en reise på livets elv

Omtale ved Viktor Brevik

Røde Fane nr 1, 2004

Torbjørn Færøvik: Kina - en reise på livets elv

Torbjørn Færøvik: Kina - en reise på livets elv, Cappelen 2003
www.kinaforum.com


Torbjørn Færøvik har gjort det igjen. Ny reiseskildring er skrevet. Også denne gangen fra den asiatiske verdensdel, men nå fra Kina.

Indeksen i boka er bygget rundt den ene av de to store vannveiene i Kina, nemlig elva Yangzi. Denne elva strekker seg fra det tibetanske høyplatå og ned til havet, hvor den utløper ved havnebyen Shanghai. Færøvik har gjort reisen motstrøms og reist oppetter elva. Fra ende til annen. Stemningsbilder, naturbilder, bruddstykker fra kinesisk historie og dagens politikk er flettet sammen. Godt skrevet.

Når man skal beskrive Kina må store tallstørrelser benyttes. For en del år siden skulle undertegnede fortelle om arbeidsplassen til ledelsen i det kinesiske statsoljeselskap, som var på Norges-besøk. Jeg kunne gi gjestene store tall med hensyn til dimensjoner, produksjonsvolum og desslike, men valgte behendig å unnlate å oppgi bedriftens antall ansatte. Færøvik skriver at 400 millioner mennesker bor omkring elva Yangzi. Yangzi er 632 mil fra start til slutt. Hele landet har 1.265 millioner innbyggere, eksklusiv provinsene Hongkong, Macao og Taiwan. Siden 1980 har 150 millioner kinesiske bønder forlatt gård og grunn, for å bosette seg i de store kystbyene. Største folkevandring i verdenshistorien.

Fram til 1800-tallet var Kina Midtens Rike. Den britiske imperialismen sørget for å holde denne stormakt nede på 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. At Europa inntok en slik dominerende posisjon fra seinmiddelalderen og utover skyldes blant annet de store oppdagelsene. Man kan bare spekulere i hvordan verden ville ha sett ut hvis Kinas oppdager, evnukken Zheng, under Ming-dynastiet hadde fått fortsette sine reiser etter år 1433. Noen virkelig sjølstendighet gjenvant ikke landet før kommunistpartiet og den røde hær inntok Beijing i oktober 1949. Mao satt som statsleder i et kvart århundre, noe som ikke er så lang periode i et historisk perspektiv. Men at denne perioden likevel har fått slik fokus har nok sammenheng med at landet på ny ble en stormakt, grunnlaget for en eventyrlig økonomisk vekst ble lagt, landet brøt med tusenårige konvensjoner og fordommer når det gjaldt likestilling og menneskeverd (sjøl om det gjerne var langt fra ord til handling), og KKP representerte en politisk retning som inspirerte langt utafor Kinas grenser.

En julidag i 1921 møttes 13 opprørte og forfulgte kinesere i et mursteinshus i den franske bydelen i Shanghai, avbrøt etter en stund møtet på grunn av politiforfølgelse og avsluttet det samme møtet på Vestsjøen utenfor Hangzhou med følgende erklæring: "Vi, stifterne av Kinas kommunistiske parti, vil styrte de herskende klasser og skape et nytt samfunn basert på rettferdighet og brorskap."

Men til tross for alt det grensesprengende som KKP og Mao representerte er Færøvik meget kritisk i sine skildringer. Etter hvert fikk Mao en keiserlig status med mye av keiserens praksis. Kulturrevolusjonen beskrives langt på vei som en katastrofe, hvor statlige og lokale offisielle institusjoner ble satt til side. Folk ble vilkårlig behandlet, fordommer fikk vokse fritt, og rettssikkerheten ble underminert. Avstanden mellom ledelse og folket ble så stort at mange av de gamle kadrene (eksempelvis general Peng) ble sjokkert når det fikk se realitetene av partiets og statens politikk. De som ikke så dette, gjorde idealistiske politiske beslutninger. Sannsynligvis var det største feilgrepet i Mao-perioden lanseringen av Det Store Spranget (1958-1961). Gjennom en nasjonal kraftanstrengelse skulle Kina industrialiseres og ta kampen opp og konkurrere med de fremste industrialiserte landa i verden. Spesielt skulle produksjon av jern prioriteres. Jordbruket ble nedprioritert. Kampanjen falt i tid sammen med bruddet med Sovjetunionen, noe som stanset matimporten. I tillegg ble det påstått at klimaet var ugunstig for avlingene i denne perioden, noe Færøvik imidlertid trekker i tvil. Resultatet av denne perioden ble i hvert fall sult og nød. Tallene varier fra at noen millioner led en unaturlig død, til at så mange som 45 millioner gjorde det.

Å være kinesisk kvinne har aldri vært enkelt. I hundreder av år har man forkrøplet den kvinnelige befolkning ved å snøre føttene. Kvinnene har vært slaver, mannens eiendom og konkubiner. Selv tenker jeg at da kommunistene lanserte slagordet om at kvinnene var halve himmelen, må dette ha vært meget grensesprengende. Sammenlign bare med hva AKPs parole om å oppløse familien skapte av debatt i "det moderne Norge" for noen år siden.

Men i praksis har det vært langt fra ord tilhandling både under Mao, Deng, Zemin og Jintao. I de første revolusjonsårene var det konene til de fremste statslederne som markerte seg som toneangivende politikere. De andre kvinnene hadde trangere kår. Den dag i dag er eksempelvis bare 7 av det de 193 medlemmene i KKPs sentralkomite kvinner. Ingen kvinner sitter i politbyrået.

Dengs ettbarnspolitikk har vært vellykket med hensyn til å kunne redusere befolkningstilveksten, men har ført til mange grusomme drap på jentebarn. Ett barn er for mange kinesere synonymt med en gutt. Kina opplever nå at hundretusener av kvinner kidnappes og blir slaver, systemet med konkubiner er gjeninnført og bordellvirksomhet foregår åpent. Dekadente missekonkurranser arrangeres.

Samtidig påpeker forfatteren at millioner av kvinner opplever kjærlighet, får utdannelse, har arbeid og lever i lykkelige ekteskap, hvilket får forfatteren til å konstatere: "Kina er et land med plass til mange sannheter."

Yangzi-elva, "dragen", skal nå temmes for å gi landet sårt tiltrengt energi. Prisen for oppdemmingen er høy i form av tvangsflytting av millioner av mennesker og risikoen er betydelig hvis demninger skulle ryke. Store kulturminner går nå tapt. Klimaet blir påvirket. Men kineserne har sansen for det teatralske. Som en folkeunderholdende avledning arrangerte myndighetene The Great China Skywalk. En linedanser gikk en spektakulær spasertur på stram line mellom fjelltoppene Tigerhodet og Løvehodet. Turen tok 53 minutter og var 642 meter. 411 meter over elvestrykene. Den 54-årige amerikaneren Jay Cochrane gjorde vågestykket 28. oktober 1995, lyktes, innkasserte en betydelig honorar og fikk sin fortjente plass i en viss rekordbok.

Kina vandrer nå på den kapitalistiske vei. Internasjonalt ble landet medlem av frihandelsorganisasjonen WTO fra 1.januar 2002. Omstillingskravene dette innebærer, vil kaste nye millioner av mennesker ut i arbeidsledighet. Landet er attraktivt for investorer, blant annet fordi streik er forbudt ved lov. Spillegalskapen florerer. Likeså korrupsjonsskandalene, og de påfølgende dødsdommer ser ikke ut til å stoppe den store korrupsjonen. Landet har dramatiske sosiale forskjeller: Fremdeles finnes det kinesere som har en inntekt på 65 kroner per år, mens den rikeste kineser tjener 18,2 milliarder kroner.

Denne boka av Færøvik har vært kritisert av norske sinologer for blant annet å være overforenklet, hvilket har ført til en opphetet debatt i litteraturspaltene i dagspressen. Noen spaltister har skissert motsetningen mellom lekfolk og fagfolk. Uansett, Færøvik er ingen novise når det gjelder Kina. For 30 år siden var han leder av Vennskapssambandet Norge - Kina og bidro blant annet til å åpne opp de kulturelle forbindelsene mellom våre to land. Seinere var han NRK-korrespondent i Kina. Hans tre foregående bøker har alle handlet om Asia og delvis om Kina (ikke minst den om Marco Polos fotspor). Likevel sitter også jeg igjen med et inntrykk av at boka er for fragmentert og at han ikke helt har lyktes med å bruke Yangzi som nerven i boka. Siste delen av boka blir til tider kjedelig. Men dette er underordnet alt det interessante boka inneholder. Anbefales.