Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Paris

Bokomtale ved Victor Brevik

Røde Fane nr 1, 2004

Paris after the Liberation

Antony Beevor og Artemis Cooper: Paris after the Liberation 1944-1949, Penguin 1994


Antony Beevor har gjort det til sin spesialitet å skrive bøker omkring den andre verdenskrig. De mest kjente bøkene for dagens norske lesere er de om Stalingrad og Berlin. Sammen med Artemis Cooper har han imidlertid tidligere skrevet om Paris, som omhandler Frankrike og Paris under krigen og i etterkrigstiden. Undertittelen er noe misvisende "After the liberation: 1944-1949", da boka trekker trådene helt tilbake til 1940.

Andre verdenskrig i Frankrike var først og fremst preget av Vichy-regimet og motstandsbevegelsen. Men general Charles de Gaulle i utlendighet spilte også en viss rolle.

Begrunnet med å skulle redde det resterende Frankrike, det som i første omgang ikke var okkupert av Tyskland, bestemte nasjonalforsamlingen å etablere seg i byen Vichy. Og å samarbeide med tyskerne. Forræderne i Vichy-regjeringen, med Marshal Pátain og Pierre Laval i spissen, var spesielt ivrige kollaboratører. Jødelover ble innført, jøder og andre ble deportert til de tyske nazistene og franske soldater ble tvangsutskrevet til den tyske fronten. I forfølgelsen av jødiske barn gikk Vichy-regimet lengre enn nazi-tyskerne hadde foreskrevet. Pátains angivelige linje for å holde rest-Frankrike fritt mistet en hver troverdighet da Tyskland inntok den sørlige franske sone og koloniene i Nord-Afrika, uten at Vichy-regjeringen protesterte.

Mens England og de Gaulle i eksil holdt en konsekvent avstand til Vichy, forteller boken at USA derimot hadde en åpen dør til deler av Vichy-regjeringen.

Motstandsbevegelsen skulle etter hvert vokse seg sterk. Denne var i stor grad dominert av kommunistene, som var orientert mot Moskva. Av kommunistene ble unge oberst Fabien en legendarisk skikkelse. Forventningene til kommunistene og deres leder i russisk eksil, Maurice Thorez (som hadde desertert), ble meget store. Men Sovjetunionens egeninteresse ble også de franske kommunistenes linje. Sovjet hadde interesse av fortsatt forsyning fra vest-maktene og av å sikre egne nærområder, som nå var under kontroll av den røde arme.

I stedet for at motstanden gikk over i en revolusjonær fase i krigsavslutningen, oppfordret Thorez til samhold i arbeidslivet og til økt produksjon. Dette ble en stor skuffelse for mange i den franske arbeiderklassen.

Den intellektuelle elite i delte seg også i to leire under krigen. Spesielt Paris besto av et mangslungent; politiske flyktinger fra andre land, som representerte politisk høyre og venstre, bohemer, franske kulturpersonligheter osv. I motstandsbevegelsen i Paris finner man kjente navn som Ernest Hemingway og Simone Beauvoir.

Frankrike ble ikke fritt ved egen hjelp. Frankrike ble okkupert av amerikanske soldater. I utgangspunktet ble soldatene jublende mottatt av den franske befolkning som befriere, selv om både de Gaulle og motstandsbevegelsen hadde mer blandede følelser. I tillegg til USAs frynsete forhold til Vichy-regimet, hadde det faktum at stormaktene hadde latt være inviterte Frankrike til Jalta-konferansen, der framtidens Europa-kart skulle tegnes, vært en bitter pille å svelge for Charles de Gaulle. Og okkupasjon har sin egen logikk. Amerikansk arroganse kombinert med omfattende svartebørs gjorde de kakikledde amerikanske soldatene mer og mer upopulær. Frankrike var etter krigen en splittet og ydmyket nasjon, der unnfallenheten overfor nazi-Tyskland hadde vært stor. I hvert fall blant makteliten og iden intellektuelle elite.

Etter krigen var den kulturelle avantgarde sterk. Kjente navn som Pablo Picasso og Jean Paul Sartre preget venstresiden. Det var sterke spenninger mellom de som hadde vært på tyskernes og Vichy-regimets side under krigen og de som hadde vært motstandsfolk. Ifølge forfatterne var deler av rettsoppgjøret en ren farse og kravet om hevn hadde av og til andre motiver enn bare behovet for et rettferdig rettsoppgjør.

Men kommunistene var sterke og var i medvind. Selv surrealisten Pablo Picasso ble partimedlem, medlem i en bevegelse som tradisjonelt hadde hyllet sosialrealismen. Partiet fikk ved valget i oktober 1945 26 prosent av stemmene og var det største enkeltpartiet i nasjonalforsamlingen og fikk fire ministerposter i regjeringen. Selv om dette var langt fra de tyngste postene i regjeringen, fikk dette innvirkning på partiet og resulterte i opportunistisk politikk. I praksis hadde partiet ledelsen i fagbevegelsen, CGT, stor innflytelse i politi- og militærvesen og stor støtte blant kultureliten. Frankrike og Italia hadde etterkrigstidens sterkeste kommunistpartier i Vest-Europa. Å representere både posisjon og opposisjon samtidig var likevel ikke lett. Og nedgangen fulgte. Eksempelvis ble regjeringens vedtak om lønnsfrys støttet av partilederen Thorez, som nå var regjeringens visepresident. Når Renault-arbeiderne gikk til ulovlig streik for høyere lønn gikk først partiet ut mot arbeiderne med anklager om trotskisme. Streiken ble så populær at partiledelsen måtte skifte standpunkt.

Kommunisten og forsvarsministeren Francois Billoux, hadde demonstrativt blitt sittende i nasjonalforsamlingen under en sermoni for drepte tjenestemenn i krigen i Indo-Kina. Å ikke støtte fransk kolonistyre i Sørøst-Asia førte til anklager om upatriotisme.

Samtidig som kommunistene var blind i sin hyllet til Sovjet, kom avsløringer av Stalintidens mørkere sider fram i pressen. Avsløringene ble utnyttet for det dette var verdt. Avhopperen Viktor Kravchenkos memoarer I Choose Freedom ble bestseller, Margrete Buber-Neumann, som hadde flyktet til Russland fra Hitler, berettet fra fangenskap i sovjetiske fangeleire. Anti-kommunisten Arthur Koestler var aktiv i forfatterkretser. Sartre snudde seg mot kommunismen i 1947 og ville etablere en politisk tredje kraft.

I 1947 var Frankrike i økonomisk krise og uten pengereserver. Så ble den amerikanske økonomiske hjelpen lansert i form av Marshall-planen. Planen forutsatte tilslutning til den amerikanske modell for kapitalisme. Fra 1948 og i løpet av 5 år, ble 17 milliarder dollar på gitte vilkår pumpet inn i Vest-Europa. Venstresiden i Frankrike (og deler av høyresiden) protesterte mot planen. Men fra 1949 stilnet protestene av, parallelt med oppløsning av brødkøene, fri omsetning av meieriprodukter og økt bilproduksjonen.

I kjølvannet av forsøk på et militærkupp fra ytterste høyre, så Charles de Gaulle sitt snitt til å etablere sin egen politiske bevegelse og gjøre comeback i fransk politikk. Høyresiden arbeidet systematisk for å redusere kommunistenes posisjoner i statsapparatet. Etter noen få år var kommunistene manøvrert ut av regjeringen.

Fransk politisk venstreside fikk en ny oppblomstring i maidagene 1968. Jean-Paul Sartre var svært aktivt med. Reaksjonen mobiliserte og bestod blant annet av Marshal Pétains gamle supportere, - ironisk nok nå på de Gaulle sin side. Etter en stund kuliminerte opprøret og den vanlige franskmann gikk lei av streiker og kaos. Forfatterne av boken konkluderer lakonisk: Sartres vei til frihet hadde stoppet opp og radikale ideer hadde feilet i forsøket på å erobre borgerskapet.

Time will show.

Boka er stappfull av opplysninger, historier og persongalleri, og er ei skikkelig politisk bok.