Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Det runde bord, EU
og pensjonsreformen

av Siri Jensen

Røde Fane nr 1, 2004


Finanskapitalen i EU har helt siden opprettelsen av det indre markedet ønsket tilgang til de enorme pensjonsmidlene som ligger i de offentlige pensjonsordningene i hele området. Offensiven for privatisering av offentlig sektor har ikke bare handlet om et økt marked for private tjenester, men i like stor grad om økt tilgang til kapital.

Det europeiske rundebord av industriherrer (ERT) (note 1) har derfor lenge vært pådrivere for omlegging av pensjonsordningene, fra systemer bygd på løpende utbetalinger over statsbudsjettet, eller i noen land fra arbeidsgivere, til ordninger basert på oppbygging av fond. Utviklingen har likevel gått for langsomt for kapitalinteressene, og ulike nasjonale regler for plassering av pensjonsmidler hindrer den frie flyten av kapital. I 1999 var den samlede verdien av pensjonsfond i EU anslått til å være på 2.000 milliarder euro. Kommissæren for det indre markedet, Fritz Bolkenstein, uttalte i 2000 at om alle land hadde hatt relativt sett like store fond som Nederland, ville det skaffet 3-5 tusen milliarder euro til EUs kapitalmarked (note 2).

Samtidig har gjennomføring av den økonomiske unionen (ØMU) og innføring av euro ført til at spørsmålet om økende pensjonsutgifter har blitt mer akutt. Stabilitetspakten har ført til at store pensjonsforpliktelser i ett land ikke lenger bare er et nasjonalt anliggende. Det kan føre til underskudd på statsbudsjettene som er i strid med stabilitetskravene, og til at de økonomiske byrdene ved felles valuta veltes over på andre land, dvs. at euroen trues. Det er i dag sterk strid på grunn av at EUs ministerråd lot være å gripe inn i forhold til underskuddene i Frankrike og Tyskland, slik de har gjort i forhold til mindre land.

For det tredje prioriterer EU nå stadig høyere å sikre fri flyt av arbeidskraft. Det er for eksempel noe av hensikten med Østutvidelsen at økt bevegelse av arbeidskraft skal bidra til å bryte ned rettigheter og fagforeninger i de gamle EU-landa. Ulike pensjonsrettigheter i EU-landa hindrer en slik fri flyt, fordi de ikke nødvendigvis er sammenliknbare og lette å ta med seg over grensene.

Dette er bakgrunnen for at pensjon er blitt et sentralt spørsmål innafor EU. ERT legger som vanlig premissene, i et eget notat om pensjon fra 1999, publisert i 2000: "Europeiske pensjoner - en appell om reform. Pensjonssystemer som Europa virkelig har råd til". Her beskriver de situasjonen og trekker opp linjene framover, og kommer med anbefalinger både til EU og til medlemslanda.

Beskrivelsen kjenner vi fra vår hjemlige arena: Det blir for få yrkesaktive til å betale for såkalt generøse pensjoner til den raskt økende andel pensjonister. Resultatet vil være at det trengs høyere skatter og større bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette står i motsetning til forbedringer av konkurranseevne og økt økonomisk vekst. Økt gjeld vil true euroen, økte bidrag fra arbeidstakere kan føre til høyere lønnskrav og til økt arbeidsløshet.

ERT understreker at reformene ikke vil være de samme i alle medlemsland, men slår fast at det trengs felles prinsipper til grunn for reformene hvis de skal bidra til å oppnå felles mål.

Oppfordringer til EU-systemet

ERTs oppfordringer til EU-systemet konsentrerer seg om fri bevegelighet av arbeidskraft og kapital. De fire frihetene er en del av det indre markedet, og nye regler vil derfor kunne bli en del av EØS-avtalen selv om det handler om skattepolitikk og sosiale rettigheter.

ERT mener at retten til å overføre pensjonsrettigheter over grensene bør inkluderes i selve begrepet om unionsborgerskap. Det er nødvendig å gradvis redusere nasjonale regler som gjør dette vanskelig. De nevner særlig regler om ulike former for opptjeningsperioder for å oppnå fulle rettigheter. Hos oss vil dette dreie seg både om regelen om 40 års opptjeningstid for å få full tilleggspensjon (*) og besteårsregelen som sier at størrelsen på pensjonen regnes ut fra de 20 beste år. Dette er nettopp regler som Pensjonskommisjonen (PK) nå ønsker å endre.

Det andre hovedpunktet dreier seg om fri flyt av kapital. Det trengs skatteregler som ikke hindrer fri bevegelse av pensjoner, og det er viktig å hindre at det settes nasjonale begrensninger på hvordan private pensjonsfond skal investeres.

Oppfordringer til medlemslandene

ERT har mange direkte oppfordringer til medlemslandene. De bør prioritere offentlige pensjonsutgifter til det som ikke det private marked kan gjøre, for eksempel å garantere de eldre en grunnleggende levestandard. Dette er tenkningen som ligger til grunn i FrPs pensjonsforslag: felles garantipensjon til alle finansiert av skatten. Utover dette overlates alt til tjenestepensjoner og private forsikringer.

Landa bør sikte seg inn på en riktig balanse mellom offentlige og private pensjonssystemer, dvs. si redusere offentlige systemer, og sørge for at en betydelig andel av pensjonsordningen bygger på fond. De bør åpne et marked for private pensjoner og sørge for konkurranse mellom pensjonstilbydere. Enkeltpersoner skal oppfordres til å spare til pensjonsalderen. PKs forslag imøtekommer disse ønskene, gjennom å redusere nivået på Folketrygden vil de i praksis bidra til økning i private pensjonsforsikringer. Allerede forslaget fra PK har ført til økt marked for forsikringsselskapene. Fondering av deler av pensjonene i Statens Pensjonsfond skal sikre at oljepengene reserveres for investeringer i utlandet, og ikke brukes til utvikling av industri, infrastruktur eller offentlig virksomhet i Norge.

ERT anbefaler en heving av pensjonsalderen, slik det allerede er gjort i flere EU-land, og å sørge for at eldre arbeidstakere har økonomiske fordeler av å jobbe utover pensjonsalderen dersom de ønsker det. PKs modell erstatter dagens mulighet til å gå av med AFP med rett til å gå av ved 62 år med lavere pensjon resten av livet. Lavtlønte skal ikke engang ha den retten, de vil ikke ha tilstrekkelig opptjening.

De mektige industriherrer fraråder at pensjonsutgiftene skal økes gjennom at de knyttes opp til lønnsutviklingen. Gamle, fattige kvinner er langt fra deres virkelighet. PK går inn for at pensjonene ikke lenger skal reguleres etter lønnsutviklingen. Dette har vært en målsetting til nå, og selv om pensjonene i perioder har vært underregulert, har det gitt pensjonistene en plattform å slåss på. Nå skal pensjonene reguleres etter gjennomsnitt av lønns- og prisutviklingen.

ERT mener det er viktig å fremme et sosialt partnerskap mellom arbeidstakere og industrien når det gjelder å framskaffe pensjonsinntekt, dvs. øke betydningen av tjenestepensjoner. Samt sørge for skattefordeler der arbeidstakere bidrar til tjenestepensjonssystemer.

Til slutt går ERT inn for at medlemslanda skal overvåke mer presist utviklingen av framtidige offentlige pensjonskostnader. PK foreslår at det årlig skal lages et regnskap der det framgår hvor mye av de framtidige pensjonsutgiftene som er fondert i Statens Pensjonsfond, og hvor mye som ikke er dekket opp. De vil også legge inn et kontinuerlig press for kutt i pensjonene. Dersom de ufonderte pensjonsforpliktelsene, altså de som ikke er dekket opp i fondet, overstiger en viss prosent av BNP, skal regjeringen være pålagt å foreslå endringer i finanspolitikken eller ytterligere innstramminger i pensjonene. Dette har først og fremst en pedagogisk hensikt, for utbetaling av pensjoner avhenger uansett fond av realøkonomien på tidspunktet pensjonene skal betales ut, ikke hvor mye det er i fond. Pensjonsfondet er et opplegg for at oljepengene aldri skal brukes. Og dette er ikke nok, hver innbygger skal årlig få et brev der det går fram hvor mye av vedkommendes opptjente rettigheter som har dekning i fondet. Slik at alle skal løpe til private forsikringsselskaper.

Oppfølging i EU-systemet

ERT legger normalt premissene for mye av det EUs organer vedtar. Lisboa-strategien (2000) slår fast at EU skal bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi i 2010(!). Som et ledd i dette vedtok rådsmøtet i Stockholm i 2001 en målsetting for gjennomsnittlig yrkesaktivitet blant eldre arbeidere (55-64 år) på 50 % i 2010. EU-toppmøtet i Barcelona mars 2002 vedtok en målsetting om 5 års økning i effektiv pensjonsalder innen 2010. EU-kommisjonen slår fast at dette betyr at landene skal nå et mål om at folk flest skal stå i arbeid til de er 65 år.

Dette er fulgt opp med en serie rapporter og anbefalinger fra EUs økonomiske råd (note 4):

Det er også vedtatt et direktiv om tjenestepensjonsordninger (note 5) som et første skritt på veien mot et indre marked for tjenestepensjoner. Direktivet åpner for at institusjoner som tilbyr tjenestepensjoner skal kunne drive virksomhet over landegrensene. Hva som har skjedd med dette direktivet i EØS-sammenheng, har jeg ikke oversikt over.

Hvem bestemmer?

Pensjon ligger i skjæringspunktet mellom de fire friheter og nasjonal kontroll med velferdspolitikken. EU forholder seg til pensjonsreformer på tre nivåer. Stabilitetspakten trekker opp de overordnete rammene for den økonomiske politikken, med sine begrensninger på underskudd.

For det andre er reformer i pensjonssystemene en del av det som heter Broad Economic Policy Guidelines. Dette er sentrale styringsverktøy for koordinering av den økonomiske politikken, og vedtas årlig av finansministrenes råd og godkjennes av Ministerrådet. I 2001 ble EU enige om en tredelt strategi (note 6) for å sikre bærekraftige offentlige finanser og håndtere problemene med flere eldre:

På det tredje nivået understrekes det at spørsmål om sosial trygghet ligger innenfor medlemslandenes eksklusive kompetanse. Derfor er det den "åpne metoden med koordinering" som er måten en samkjører diskusjonen av konkret strategi i det enkelte land. I 2002 laget alle medlemslandene en rapport som beskrev deres eget arbeid med å sikre bærekraftige pensjonssystemer. Disse ble diskutert og la grunnlag for en rapport til rådsmøtet våren 2003 som oppsummerer utfordringene og legger grunnlag for felles politikk (note 7). Presset på det enkelte medlemsland er stort.

Det haster

Pensjonssystemene er en integrert del av den offentlige økonomien og av samfunnskontrakten i de enkelte land. Selv om det har skjedd og skjer endringer, går dette ikke så fort som ERT - og EU-kommisjonen ønsker seg. Motstanden er stor og nedskjæringspolitikk har store politiske omkostninger. EU anbefaler metoden med nasjonal konsensus både mellom partier og med fagbevegelsen for å få endringene gjennom, men ser at dette i praksis er vanskelig.

Problemet er at de faktisk har dårlig tid. ERT er i sitt notat opptatt av det de kaller et "mulighetens vindu": "Det tidsrommet, 'window of opportunity', da det er mulig å gjennomføre reformer er veldig begrenset. I de neste 10 til 15 år vil den store etterkrigsgenerasjonen begynne å gå av med pensjon og de politiske omkostningene ved betydelige pensjonsreformer vil bli mye høyere."


Noter:

Stabilitetspakten krever at de nasjonale statsbudsjettene aldri må ha større underskudd enn 3 % av nasjonalproduktet. For hver prosent underskuddet overstiger de 3 prosentene, skal en kvart prosent av nasjonalproduktet betales som depositum til Brussel og først fås tilbake når underskuddet er under 3 %. [Tilbake]

Retting:
I papirutgaven av bladet står det her "full tjenestepensjon". Det skal altså være "full tilleggspensjon". [Tilbake]