Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Verdens fattigdom, utarming
og konsentrasjon av kapital

av Samir Amin

Røde Fane nr 1, 2004

Samir Amin er leder av Third World Forum i Dakar, Senegal

Artikkelen sto første gang trykt i Monthly Review nr 5, 2003.
Den trykkes med tillatelse fra Monthly Review og forfatteren.
Artikkelen er oversatt til norsk av Unni Nielsen.


Diskusjon om fattigdom, og nødvendigheten av å redusere omfanget av den, er nå kommet på mote. Det er en diskusjon om veldedighet, i nittenhundretalls-stil, som ikke søker å forstå de økonomiske og sosiale mekanismene som skaper fattigdommen, selv om de vitenskaplige og teknologiske midlene for å utrydde den nå er tilgjengelige.

Kapitalismen og det nye jordbruksspørsmålet

Alle samfunn før moderne (kapitalistisk) tid var bondesamfunn. Produksjonen ble regulert av forskjellige bestemte systemer og årsakssammenhenger - men ikke av dem som styrer kapitalismen i et markedssystem, så som maksimering av kapitalutbytte.

Moderne kapitalistisk jordbruk - som omfatter både rike familiejordbruk i stor skala, og kooperative landbruksvirksomheter - er nå engasjert i et massivt angrep på den tredje verdens småbruksproduksjon. Grønt lys for dette ble gitt av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) under WTOs sesjon i Doha, Qatar i november 2001. I dette angrepet er det mange ofre, og de fleste er småbrukere i den tredje verden, som stadig utgjør halvparten av menneskeheten.

Kapitalistisk landbruk, styrt av prinsippet om utbytte på kapital, lokalisert nesten utelukkende i Nord-Amerika, Europa, Australia og i det sørlige Latin-Amerika, sysselsetter bare noen få titalls millioner bønder, som ikke lenger er småbrukere. På grunn av mekaniseringsgraden og utstrekningen av gårder drevet av én bonde, er disses produktivitet mellom 1 og 2 millioner kilo korn per bonde.

I skarp kontrast til dette står tre milliarder sysselsatte i småbruksproduksjon. Deres gårder kan grupperes i to atskilte sektorer med svært forskjellige produksjonsmåter, økonomiske og sosiale kjennetegn og effektivitetsgrad. Den ene sektoren har klart å tjene på den grønne revolusjonen, de har skaffet seg kunstgjødsel, plantevernmidler og forbedrede frøsorter, og en viss grad av mekanisering. Produktiviteten til disse småbøndene ligger mellom 10 og 15.000 kilogram korn pr. år, mens den årlige produktiviteten til småbønder som er utelukket fra ny teknologi er anslått til ca 1.000 kilogram korn per bonde.

Forholdet mellom produktiviteten i det mest avansert kapitalistiske segmentet av verdens landbruk og det fattigste, som var ca. 10 til 1 før 1940, nærmer seg nå 2000 til 1! Det betyr at ulikheten i produktiviteten er blitt mye større innenfor feltet landbruk og matproduksjon enn innenfor noe annet felt. Samtidig har denne utviklingen ført til relativt prisfall på matvarer (sammenliknet med andre industri- og serviceprodukter) ned til en femdel av hva de var for 50 år siden. Den nye landbrukssituasjonen er et resultat av denne ulikheten i utvikling.

Modernisering har alltid kombinert konstruktive sider, så som akkumulering av kapital og økt produktivitet, med destruktive sider, - som at arbeid reduseres til samme status som varer solgt på markedet, og ofte ført til ødeleggelse av den naturlige økologiske basis som er nødvendig for liv og reproduksjon, og også polarisering av verdifordelingen globalt. Modernisering har alltid, samtidig, integrert noen, og ekskludert andre som ikke ble med i den nye arbeidsstyrken etter å ha mistet de posisjonene de hadde i det tidligere systemet. I sin framvekst har kapitalistisk global ekspansjon hele tiden integrert mange samtidig med sine ekskluderende prosesser. Men nå ekskluderer den et massivt antall mennesker i den tredje verdens småbrukersamfunn mens den bare inkluderer relativt få.

Spørsmålet som reises her er hvorvidt denne trenden vil fortsette å gjøre seg gjeldende overfor tre milliarder mennesker som stadig lever og produserer i småbrukssamfunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Hva vil skje dersom landbruk og matproduksjon skal behandles likt med annen produksjon, underlagt reglene om fri konkurranse i et åpent og deregulert marked, slik det i prinsippet ble bestemt av WTO på møtet i Doha i 2001. Vil slike prinsipper føre til økt produksjon?

En kan tenke seg at den maten som blir brakt til torgs av dagens tre milliarder småbønder, etter at de har sørget for sitt eget livsopphold, i stedet var blitt produsert av 20 millioner nye, moderne bønder. Betingelsen for at dette skulle bli vellykket ville være: 1) overføring av viktige deler god dyrkingsjord til kapitalistfarmerne (Og denne jorda måtte tas ut av hendene på småbøndene) ; 2) Kapital (til forsyninger og utstyr); og 3) adgang til konsumentmarkedene. Slike bønder kunne utvilsomt konkurrere effektivt med milliarder av småbrukere. Men hva ville skje med disse milliarder av mennesker?

Under disse forholdene vil det å gå med på et generelt prinsipp om fri konkurranse på jordbruksprodukter og matvarer, slik WTO har bestemt, bety å akseptere at milliarder av ikke konkurransedyktige produsenter elimineres i løpet av få tiår. Hvordan vil det gå med disse milliarder av mennesker? De fleste av dem er allerede fattige blant fattige som bare vanskelig kan brødfø seg. I løpet av femti år kan ikke den industrielle utviklingen, selv med en fantasifull hypotese om 7 % årlig vekstrate, engang sysselsette en tredel av denne arbeidskraftreserven.

Hovedargumentet som ble presentert for å legitimere WTOs konkurransedoktrine er at en slik utvikling virkelig fant sted i det nittende og tjuende århundre i Europa og USA hvor resultatet ble et moderne, rikt, urban-industrielt og post-industrielt samfunn med et moderne jordbruk som var i stand til å brødfø nasjonene og eksportere mat. Hvorfor skulle ikke dette mønsteret kunne gjentas i dagens tredje verdens land?

Dette argumentet tar ikke hensyn til to hovedfaktorer som gjør dette nesten umulig i land i den tredje verden. For det første ble den europeiske modellen utviklet i løpet av halvannet århundre med arbeidsintensiv teknologi. Moderne teknologi bruker mye mindre arbeidskraft, og nykommere i den tredje verden må ta den i bruk hvis deres industrieksport skal kunne konkurrere på verdensmarkedet. For det andre hadde Europa fordelen av en massiv utvandring til Amerika av sitt overskudd av arbeidskraft.

Overbevisningen om at kapitalismen virkelig har løst jordbruksspørsmålet i sitt utviklede sentrum har alltid blitt godtatt av store deler av venstresida, for eksempel i Karl Kautskys berømte bok The agrarian question (Jordbrukspørsmålet), som ble skrevet før første verdenkrig. Sovjetideologien arvet dette synet og tok fatt på moderniseringen av jordbruket sitt med dette som basis gjennom den stalinistiske kollektiviseringen, med dårlig resultat. Det man hele tiden har oversett, var at kapitalismen, selv om den løste spørsmålet i sine sentre, samtidig har skapt et gigantisk jordbruksproblem i periferiene, som bare kan løses gjennom folkemord på halve menneskeheten. Innenfor marxismen var det bare maoismen som forsto denne utfordringens omfang. De som anklaget maoismen for "jordbruks-avvik", viser derfor med denne kritikken at de mangler den analytiske evnen til å forstå imperialistisk kapitalisme, som de reduserer til en abstrakt diskusjon om kapitalisme generelt.

Modernisering gjennom kapitalistisk markedsliberalisme, slik det er foreslått av WTO og deres tilhengere, stiller til syvende og sist to komponenter opp side om side, uten at de nødvendigvis virker sammen; matproduksjon i global skala av moderne, konkurrerende jordbruk, i hovedsak i nord, men også muligvis i fremtiden i noen avgrensede områder i sør, og marginalisering, utestenging og ytterligere utarming av flertallet av de tre milliarder småbønder i dagens tredje verden, inntil de ender opp i en form for reservater. Forslaget kombinerer derfor en moderniseringsvennlig, effektivitetsdominert diskusjon med et sett av økologisk-kultur-reservat strategier som gir ofrene mulighet til å overleve i en tilstand av materiell (og økologisk) fattigdom. Det er derfor disse to komponentene kan komme til å komplettere snarere enn komme i konflikt med hverandre.

Kan vi tenke oss andre alternativer og få til en bred debatt om dem? Alternativer der småbruksvirksomhet kan opprettholdes i overskuelig framtid i det tjueførste århundre, men som samtidig gir denne virksomheten del i en kontinuerlig teknologisk og sosial utviklingsprosess? Slik kunne forandringer finne sted på en måte som tillot en gradvis omstilling av småbrukere til virksomhet i andre sektorer enn jordbruk. Et slikt sett av strategiske mål innebærer komplekse kombinasjoner av fremgangsmåter på nasjonalt, regionalt og globalt plan.

På det nasjonale plan betyr det makrostrategier som beskytter småbønders matproduksjon fra den ulike konkurransen fra modernisert landbruk og kooperativer av matvareprodusenter, lokalt og internasjonalt. Dette vil også bidra til å garantere akseptable innenlandske matpriser, løsrevet fra internasjonale markedspriser, som i tillegg blir subsidiert av det rike nord.

Slike strategiske mål stiller også spørsmål ved mønstrene i utviklingen av industrialisering og urbanisering, som bør være mindre fokusert på eksportorienterte hensyn (som å holde lønningene nede, blant annet ved lave matpriser), og mer oppmerksomhet på sosialt balansert ekspansjon på det nasjonale markedet.

Samtidig innebærer dette et helhetlig sett av strategier for å sikre nasjonal sjølberging - et ufravikelig vilkår for at et land kan fungere som aktivt medlem i det globale fellesskapet og nyte godt av en uunnværlig grad av selvstendighet og forhandlingsstyrke.

På det regionale og globale plan innebærer det internasjonale avtaler og strategier som beveger seg bort fra den doktrinære markedsliberalismen som rår i WTO - og erstatter den med visjonære og konkrete løsninger for forskjellige områder, løsninger som tar hensyn til de enkelte særforhold og reelle historiske og sosiale forhold.

Spørsmålet om den nye arbeidskraften

Klodens urbane befolkning representerer nå omtrent halvparten av menneskeheten, minst tre milliarder mennesker, mens småbønder utgjør alt bortsett fra en statistisk sett uvesentlig del av den andre halvparten. De data vi har om denne befolkningen gir oss mulighet til å skille mellom det vi kan kalle middelklassen og underklassen.

I det nåværende stadium av den kapitalistiske utvikling representerer de dominerende klasser, dvs. formelle eiere av de viktigste produksjonsmidlene, og konsernledere som styrer dem, bare en svært liten del av klodens befolkning, selv om inntektene de tar ut av sine samfunns disponible inntekt er betydelig. I tillegg til disse kommer de vi fra gammelt av betegner som middelklassen, dvs. ikke lønnstakere, eiere av småbedrifter og mellomledere. Deres antall er ikke nødvendigvis i tilbakegang.

Det store flertallet av arbeidere i de moderne segmentene av produksjonen består av lønnstakere som nå utgjør mer enn fire femdeler av befolkningen i de utviklede sentrene. Denne massen er delt i minst to kategorier, der skillelinjene både er synlige for utenforstående og oppleves som reelle i de berørtes bevissthet.

Det er dem vi kan betegne som den stabile arbeiderklassen i den forstand at de er relativt sikre i sine jobber, blant annet takket være faglige kvalifikasjoner som gir dem forhandlingsstyrke overfor arbeidsgiverne, og følgelig er de ofte organisert, i det minste i noen land, i sterke fagforeninger. I alle fall har disse massene politisk makt som styrker deres forhandlingsevne.

De andre utgjør den usikre arbeiderklassen, som innbefatter arbeidere som er svekket av sin svake forhandlingsstyrke (som følge av sine lave faglige kvalifikasjoner, sin status som gjestearbeidere, eller rase eller kjønn), i likhet med ikke-lønnstakere (de formelt arbeidsløse og de fattige som arbeider i uformell sektor). Vi kan kalle denne andre kategorien av underklassen for de usikre, snarere enn uintegrerte eller marginaliserte. For disse arbeiderne er helt integrert i den systemlogikken som styrer kapitalkonsentrasjonen.

Ut fra tilgjengelig informasjon for utviklede land og enkelte sørlige land (som vi trekker ut data fra) får vi vite hvilken relativ størrelse hver av de ovenfor definerte kategorier utgjør av klodens befolkning.

Selv om sentrene bare står for 18 prosent av klodens befolkning, er de hjemsted for en tredel av verdens urbane befolkning, siden befolkningen deres er 90 % urban. (Se tabellen.)

Verdens urbane befolkning
I sentrene I periferien I verden
Rike og middelklassen 11 % 13 % 25 %
De folkelige klassene 24 % 54 % 75 %
-- De stabile (13 %) (11 %) (25 %)
-- De usikre (9 %) (43 %) (50 %)
Totalt 33 % 67 % 100 %
Folkemengde i millioner 1.000 2.000 3.000

Underklassen utgjør tre firedeler av verdens urbane befolkning, mens kategorien usikre representerer to tredeler av verdens underklasse. (Om lag 40 % av underklassen i sentrene og 80 % i utkantene er i den usikre kategorien.) Med andre ord representerer de usikre minst halvparten av verdens urbane befolkning, og mye mer i utkantene.

Et blikk på sammensetningen av den urbane underklassen for femti år siden, like etter annen verdenskrig, viser at strukturene i underklassen da var svært forskjellig fra det de er blitt til nå.

Den gang oversteg ikke den tredje verdens del halvparten av klodens urbane befolkning (om lag en milliard mennesker den gang), mot to tredeler i dag. Enorme storbyer, slik vi kjenner dem i dag i praktisk talt alle land i sør, eksisterte ennå ikke. Det var bare få virkelig store byer, i Kina, India og Latin-Amerika. I etterkrigstiden hadde den urbane underklassen fordelen av det spesielle historiske kompromisset som ble påført kapitalen av arbeiderklassen. Dette kompromisset gjorde det mulig for flertallet av arbeiderne å skaffe seg stabile forhold under den formen for organisering av arbeidet som kalles "Fordist" fabrikksystem. I utkantene var andelen fattige, som alltid, større enn sentrene, men antallet oversteg ikke halvparten av den urbane arbeiderklassen, (mot mer enn 70 % i dag). Den andre halvparten besto ennå delvis av stabile lønnstakere i form av ny koloniøkonomi og av moderne samfunn, og delvis av gamle former for handverk.

Den viktigste sosiale forandringen som kjennetegner andre halvdel av det tjuende århundre kan oppsummeres i en eneste statistikk: Andelen fattige økte fra under en firedel til mer enn halvparten av verdens urbane befolkning, og dette utarmingsfenomenet har gjenoppstått i stor skala i selve de utviklede sentrene. Denne usikre urbane befolkningen har øket fra under en kvart milliard til mer enn halvannen milliard mennesker på femti år. Vekstraten overstiger den økonomiske veksten, og selve urbaniseringsprosessen.

Utarming - det finnes ingen bedre betegnelse for utviklingstrenden i andre halvdel av det tjuende århundre. I og for seg er dette faktum innrømmet og anerkjent i den nye terminologien. "Fattigdomsreduksjon" er blitt et tilbakevendende tema for de målene regjeringsstrategier påstår seg å ha. Men den fattigdommen det er snakk om, blir bare presentert som statistikk, enten svært grovt beregnet som inntektsutjevning, (fattigdomslinjer), eller ikke fullt så grovt, av sammenlignende prognoser (som FNs utviklingsprograms prognoser for menneskelig utvikling), uten engang å stille spørsmål ved hvilke sammenhenger og mekanismer som forårsaker denne fattigdommen.

Vår presentasjon av de samme fakta går lenger fordi den lar oss begynne å forklare fenomenet og utviklingen av det nøyaktig. De brede lag, stabile arbeiderklasselag og fattige underklasselag er alle integrert i det samme system av sosial produksjon, men de har forskjellige funksjoner i det. Noen er til og med ekskludert fra vekstgodene. De ekskluderte er i høyeste grad delaktige i systemet og er ikke marginalisert på den måten at de ikke er integrert - funksjonelt - i systemet.

Utarming er et moderne fenomen som slett ikke kan reduseres til bare å dreie seg om å mangle tilstrekkelig inntekt til å overleve. Det er i virkeligheten en moderne versjon av fattigdom og har ødeleggende effekt på alle sider av det sosiale liv. Innvandrere fra utkantene ble ganske bra integrert i den stabile arbeiderklassen i gullalderen (1945-1975) - de ble ofte fabrikkarbeidere. Nå står de nyankomne i utkanten av produksjonssystemene. De skaper gunstige vilkår for å bytte ut samfunnets solidaritet og klassebevissthet. Samtidig er kvinnene enda mer fange av økonomisk fattigdom enn menn, og resultatet er forverring av deres materielle og sosiale kår. Og selv om feministiske bevegelser utvilsomt har oppnådd viktige fremskritt både med ideer og praksis, er det nesten bare middelklassekvinner som har hatt fordel av dette, og i hvert fall ikke verdens fattige underklassekvinner. Når det gjelder demokrati, blir demokratiets troverdighet - og dermed dets legitimitet - stadig svekket av manglende evne til å bremse utarmingen av en stadig voksende del av underklassen.

Utarmingen henger uløselig sammen med polariseringen på verdensbasis - et arveprodukt av reell eksisterende kapitalisme, som vi derfor må kalle imperialistisk av natur.

Utarming av den utbane arbeiderklassen henger nøye sammen med den utviklingen den tredje verdens småbrukersamfunn er offer for. At disse samfunnene underlegges kapitalistisk markedsekspansjon, fremmer nye former for polarisering som utelukker en stadig større andel bønder fra adgang til dyrkingsjord. Utarmede småbønder og jordløse stimulerer - mer enn befolkningsveksten - økningen i tilstrømming til brakkebyene. Men alle disse fenomenene er dømt til å forverre seg så lenge som kapitalistiske dogmer ikke utfordres, og ingen korrigerende tiltak innenfor dette liberale rammeverket kan hindre at de brer om seg.

Utarming stiller spørsmålstegn ved både økonomisk teori og strategier for sosial kamp.

Konvensjonell økonomisk vulgærteori unngår de virkelige spørsmålene som reises ved kapitalismens ekspansjon. Dette fordi den bytter ut analyse av reell - eksisterende kapitalisme med teorier om en innbilt kapitalisme, unnfanget som en enkel og vedvarende forlengelse av byttehandelen (markedet), mens systemet fungerer og ekspanderer på basis av kapitalistisk produksjon og handel (ikke enkle markedsrelasjoner). Denne ombyttingen kan lett koples til den forestilling, som verken historien eller den rasjonelle tenkning bekrefter, at markedet regulerer seg selv og produserer sosialt optimale forhold. Fattigdom kan da bare forklares med årsaker som ligger utenfor den økonomiske logikken, så som befolkningsvekst og feilslåtte strategier. Forholdet mellom fattigdom og selve akkumuleringsprosessen blir avvist av konvensjonell økonomisk teori. Det resulterende sosiale virus, som forurenser samtidens sosiale tenkning og tilintetgjør evnen til å forstå verden, for ikke å snakke om å forandre den, har trengt dypt inn i de forskjellige venstrebevegelsene som har oppstått etter annen verdenskrig. De bevegelsene som i dag er engasjert i sosial kamp for "en annen verden", og alternativ globalisering vil bare kunne produsere synbar sosial fremgang hvis de blir kvitt dette viruset for så å konstruere en autentisk teoretisk debatt. Så lenge de ikke er blitt kvitt viruset, vil sosiale bevegelser, selv de mest velmenende blant dem, forbli lenket fast i konvensjonell tenkning, og derfor gisler for ineffektive korrigeringsforslag - som næres av retorikken om fattigdomsbekjempelse.

Ovenstående analyse skal bidra til å åpne opp denne debatten. Dette fordi den gjenoppretter relevansen av forbindelsen mellom akkumulering av kapital på den ene siden og fenomenet utarming på den andre. For et hundre og femti år siden innledet Marx en analyse av mekanismene bak denne forbindelsen, en analyse som nesten ikke har blitt fulgt opp siden da, og knapt nok overhodet i global skala.