Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Kvinner på tvers 10 år
Pustehull og handlingsrom

Bokomtale ved Kjersti Ericsson

Røde Fane nr 1, 2004

Forsida på "Pustehull og handlingsrom"

Siri Jensen: Kvinner på tvers 10 år. Pustehull og handlingsrom, september 2003.
For bestilling - se http://home.no.net/kptvers


Forfatteren av det fyldige heftet med denne tittelen er Siri Jensen. Hun er sjøl en på-tvers-person: Hun har lang erfaring, både som kvinnepolitisk og faglig aktiv (det siste i privat så vel som i offentlig sektor). Dessuten er hun både aktivist og teoretiker, og vel bevandret i andre teoretikeres og kvinneforskeres arbeid. Det foreliggende heftet bærer preg av alle sidene ved på-tvers-personen Siri Jensen.

Hvordan utløse kampkrafta til den kvinnelige delen av arbeiderklassen og deres nærmeste allierte? Dette er spørsmålet som ligger under det meste av Siri Jensens arbeid. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen må kjempe på grunnlag av sin egen plattform, sin egen situasjon, der det å være undertrykt som klasse og som kjønn er vevd i hverandre. Kvinner trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet for å kunne slåss framgangsrikt for sine interesser.

Det finnes imidlertid ikke noe fiks ferdig organisatorisk uttrykk for denne dobbeltheten klasse/kjønn. Fagbevegelsen har bygd, og bygger i hovedsak fortsatt, på mannen som mønster. Det betyr at kvinnesaker lett blir utdefinert som særspørsmål - de passer ikke inn i organisasjonens tenke- og arbeidsmåte og i bildet av hvem det "typiske" medlemmet er.

Kvinnebevegelsen på sin side fanger ikke nødvendigvis opp klassespørsmålene. Ofte er det kvinner fra mellomlagene som har vært toneangivende i kvinnebevegelsen og satt dagsorden der.

Organisasjonen Kvinner på tvers var et forsøk på å skape et forum der kvinnebevegelse og kvinnebevissthet kunne møte fagbevegelse og klassebevissthet, og gjensidig befrukte hverandre. Dessuten var det et mål å gi kvinner i ulike deler av fagbevegelsen, på tvers av hovedorganisasjon, bransje og skillet privat/offentlig en mulighet til å møtes og diskutere ting av felles interesse i et kvinneperspektiv. Ut av disse møtene kunne det kanskje også vokse noen nye handlingsmuligheter.

Kvinner på tvers har nå eksistert i 10 år. Det er disse 10 årene organisasjonens mor, Siri Jensen, oppsummerer i det foreliggende heftet. Men dette er blitt noe langt mer enn historien om en organisasjon. Heftet består av artikler som langt på vei kan leses uavhengig av hverandre. Noen er nært knyttet til erfaringene med Kvinner på tvers. Andre benytter disse erfaringene som avspark for en drøfting av mer generelle temaer, som kjønn og klasse og særegen kvinneorganisering.

Heftet åpner med en artikkel om de ti årene og hva de har betydd for dem som har deltatt. Hovedaktiviteten har vært de årlige konferansene. Disse har delvis vært brukt til å drøfte aktuelle spørsmål, som strategien i kampen for å heve kvinners lønn. Sjøl om Kvinner på tvers aldri har tatt mål av seg til å bli verken generalstab eller resolusjonskvern, har nok disse diskusjonene hatt betydning for den økte militansen kvinnedominerte fagforeninger har vist i lønnskampen. I tillegg har konferansene tatt opp en rekke andre temaer av kvinnepolitisk betydning, som ellers sjelden finner veien til fagbevegelsens dagsorden. Heftets undertittel "Pustehull og handlingsrom" oppsummerer noen viktige funksjoner Kvinner på tvers har hatt for mange travle fagforeningskvinner. "Pustehull"-metaforen synliggjør at i det daglige fagforeningsarbeidet står kvinneperspektivet hele tida i fare for å dø av oksygenmangel. Det gjelder også i foreninger der flertallet av medlemmene er kvinner. "Handlingsrom" viser at diskusjoner på tvers også kan åpne for nye måter å gjøre tingene på.

To artikler tar for seg viktige kampspørsmål: kvinnelønna og sekstimersdagen. Hvordan disse kampene er blitt ført, stridigheter og fellesskap, resultater og tilbakeslag, oppsummeres og diskuteres i lys av samarbeidet i Kvinner på tvers. Mye har skjedd i det norske samfunnet på disse 10 årene, rammebetingelsene for både kvinnelønnskampen og kampen for sekstimersdagen er endret. Hvor skal veien gå videre? Er det mulig å finne fram til en plattform som de kvinnedominerte fagforeningene kan enes om og slik utnytte felles styrke, samtidig som det gis rom for hver enkelt organisasjons særegne taktikk? Disse spørsmålene burde stå høyt oppe på dagsordenen til alle som er interessert i hverdagen for kvinner flest i dette landet. Heftets to artikler er et godt utgangspunkt for en slik diskusjon. De kombinerer gjennomgangen av konkrete erfaringer hittil med å skissere mer prinsipielle spørsmål og dilemma kampen reiser.

Tre artikler bruker erfaringene fra Kvinner på tvers til å diskutere spørsmål som vil være aktuelle i svært mange sammenhenger. I disse artiklene trekker Siri Jensen også inn norsk og internasjonal kvinneforskning. Mange (også undertegnede) har næret en viss bekymring for at avstanden mellom kvinneforskningen og kvinnebevegelsen er økende. Derfor er det spennende å se hvordan kvinneforskningens resultater og tanker gjøres praktisk relevante i disse artiklene.

Den første av de tre nevnte artiklene har tittelen "Mangfold som grunnlag for fellesskap". I denne tittelen uttrykkes nettopp den motsetningen som er en utfordring for alle interesseorganisasjoner i dag: Det er slutt (eller burde være slutt) på den tida da fellesskapet kunne basere seg på at alle underordnet seg ett dominerende mønster, på den måten at "mannen med hjelm" definerte hva som var klassens "felles" interesser, og at den hvite, heterofile kvinnen definerte hva som var kvinners "felles" interesser. Mangfold, motsetninger og undertrykkingsforhold synliggjøres, også innad i de organisasjonene som skal være uttrykk for "fellesskapet". Samtidig er lite vunnet dersom fellesskapet faller fra hverandre i grupper, eller til og med individer (til sjuende og sist finnes det jo ikke to mennesker som er like!). Utfordringen blir å etablere fellesskapet på et nytt grunnlag, som ikke innebærer at ei gruppe får hegemoni, mens de andre blir usynliggjort og marginalisert. Dette er ingen enkel oppgave, det viser erfaringene til Kvinner på tvers, som virkelig har prøvd. Men det er ingen vei utenom, og det er verdifullt at denne utfordringen tematiseres så tydelig i heftet.

Den andre artikkelen heter "Kvinneorganisering på tvers" og tar for seg særorganisering av kvinner. Her reises også en rekke spørsmål som er relevante langt utenfor den konkrete sammenhengen de drøftes i her: Risikerer kvinner som organiserer seg sammen å forsterke de rådende kjønnsmønstrene de egentlig ønsker å bryte? Men hva er alternativet? Det finnes nok av nedslående erfaringer for at såkalt "mainstreaming" - det å prøve å innarbeide kvinneperspektivet og kvinnesakene i en organisasjons vanlige virksomhet - bare betyr at de forsvinner. I dag er det påfallende lite kvinneorganisering i norsk fagbevegelse, påpeker Siri Jensen. Dette kan kanskje skyldes at kvinner som organiserer seg på grunnlag av kjønn, både ses på som farlige og foraktelige: Kvinner som organiserer seg kan true organisasjonens "business as usual", samtidig som det lett betraktes som litt foraktelig å ikke delta på "like fot", men påberope seg behovet for en særegen kjønnsorganisering.

Den tredje artikkelen tar for seg kjønn og klasse. Her siteres den engelske feministen Beatrix Campbell, som i 1984 skrev: "Vi har ennå til gode å skape en arbeiderbevegelse i kvinners bilde, hvor klassekamp utformes i et symbiotisk forhold til kvinners interesser som kvinner." 20 år etter står denne oppgaven fortsatt uløst. Arbeidet med dette er vanskelig og motsetningsfylt, som Siri Jensen blant annet viser gjennom sin kloke drøfting av forholdet mellom kvinner i privat og offentlig sektor i Kvinner på tvers-samarbeidet. Kulturen, identiteten og handlingsbetingelsene er annerledes i transport og industri enn i helse- og sosialsektoren. Dette krever ulik strategi. Det er viktig at kvinner gjensidig anerkjenner hverandres ulike handlingsbetingelser. Ellers kan det, som Siri Jensen peker på, ende med "mistillit og gjensidige beskyldninger om ikke å være nok arbeiderklasse, men borgerlige feminister, eller ikke være nok kvinne, men manipulert av menn".

Sjølsagt kan det også reises kritiske innvendinger mot det som sies i dette heftet. I denne omgang overlater jeg dette til heftets forhåpentligvis mange lesere. Det viktigste er å feire denne usedvanlige utgivelsen: En praktisk teoretiker, stinn av allsidige erfaringer, setter seg ned og oppsummerer et spennende faglig- og kvinnepolitisk eksperiment, et skikkelig motstrømsinitiativ, som hittil har overlevd i ti år. Gå ikke glipp av de lærdommene som her tilbys!