Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Helsefarlig arbeidslivslov

av Ebba Wergeland

Røde Fane nr 1, 2004

Ebba Wergeland er lege, og innledet på Trondheimskonferansen i januar 2004 om dette temaet


Nok en gang vil diskusjonen om endringer i arbeidervernlovene handle om klasseinteresser og klassekamp. Det nye lovforslaget er drevet fram av en helsefarlig allianse.

Arbeidslivslovutvalget (ALLU) kommer med forslag til ny arbeidslivslov som de kaller det. Utvalget fikk for snart tre år siden til oppgave å revidere arbeidervernlovene. Over en periode på mer enn hundre år er dette lovverket blitt revidert, utvidet og forbedret etter hvert som arbeiderklassen i Norge fikk makt til å stille større krav.

Ved den foreløpig siste store revisjonen, i 1977, kom navnet Arbeidsmiljøloven i bruk i stedet for arbeidervernloven. Dette var en periode preget av borgfred og klassesamarbeid. Det var ikke god tone å si at arbeiderne trengte vern mot arbeidsgiverne. Det gode arbeidsmiljøet ble framstilt som lønnsomt for alle. Bestemmelser om arbeidsmiljøutvalg og arbeidstakermedvirkning vitnet om tillit til at samarbeid førte fram.

Ved den revisjonen som pågår nå, kalles den "arbeidslivsloven". Dette nye navnet passer godt med nyliberale visjoner om å gjøre til den til en lov der arbeidervernet får vikeplikt for kapitalens behov for fleksibel arbeidskraft.

Det er god grunn til å sabotere de stadige navneskiftene, og holde fast ved at det er arbeidervernlover det handler om. De ble til for å verne arbeiderne mot arbeidsgivere som brukte styringsretten uten hensyn til liv, helse og velferd. De er skanser som er reist gjennom kamp, og de kan fort tapes hvis vi glemmer det.

I sunne og sindige spor

Den første arbeidervernloven kom i 1892, i ei tid da borgerskapet var temmelig enerådende i den offentlige debatten. Fagorganiseringen var i sin spede begynnelse og stemmerett var knyttet til eiendom. Som all annen sosiallovgiving var også dette lovarbeidet en "revolusjonsforsikring" for borgerskapet, en måte å unngå sosial uro. Det var bare noen få år siden Pariskommunen, og Marcus Thrane var heller ikke glemt. Gradvis måtte arbeidsgiverne gi slipp på sine formynderposisjoner som ledere i arbeiderorganisasjonene. De som ville bevare samfunnet og maktfordelingen som den var, hadde grunn til en viss bekymring.

Regjeringens begrunnelse for å ta opp "arbeiderspørsmålet" (datidas navn på sosialpolitikk) og nedsette Arbeiderkommisjonen av 1885 for å foreslå verne- og trygdelover, var klar nok. Om ikke annet, ville det berolige arbeiderbevegelsen:

"Vil samfunnets myndigheter ikke ofre en sådan bevegelse tilbørlig oppmerksomhet ... kan det lett oppstå fare for at måskje velment, men uforstandig og ensidig agitasjon skal forville opinionen ... Selv om der derfor ikke var annet utbytte å vente av å oppta disse spørsmål til offentlig drøftelse ... enn at man derved virket til å holde den også innen vår arbeiderbefolkning begynnende bevegelse i sunne og sindige spor, ville foranstaltningen fra det offentliges side etter departementets mening være vel beføyet ..." (1, side 49).

Det kom også klare krav om lovgiving fra arbeiderne. Dette var før LOs tid, men Socialdemokratisk Forening og Fagforeningenes Centralkomite vedtok et fullstendig lovforslag i 1885 (2, side 81). Forslaget er ikke minst interessant på grunn av det konsekvente klasseperspektivet. Det sa blant annet at alt arbeid skulle være forbudt i "fabrikker og verksteder hvor helbred og sedelighet går tapt". Dette skulle tvinge arbeidsgiverne til å innrette arbeidet så det ble ufarlig. Søndagsarbeid skulle være forbudt. Overarbeid, det vil si alt utover ti timers normalarbeidsdag, som også lå inne i forslaget, skulle bare tillates når det var nødvendig for arbeidernes vel, først ved redningsarbeid, dernest ved maskinhavari som kunne gjøre folk arbeidsløse hvis skaden ikke ble utbedret straks. Og endelig hvis produktet ellers kunne bli ødelagt. De ville ha statlige inspektører til å overvåke at loven ble overholdt, men for at inspektørene ikke skulle fristes til å la seg bestikke, måtte de velges av arbeiderne selv.

Mannen i barnet

Frykten for revolusjon var langt fra det eneste motivet. Arbeiderklassens helse var også viktig. Fra hele Europa kom det skildringer av problemene som fulgte industrialiseringen (som vel likevel skapte bedre tider for folk flest). Humanistiske motiver spilte en rolle - de rikes evige dårlige samvittighet for de fattige. Streiken på Grønvold og Bryn i 1889 sjokkerte mange som ellers levde fjernt fra arbeiderklassens virkelighet. Den avslørte uhyggelige forhold, og fikk Bjørnstjerne Bjørnson og andre "radikale moralister" som Bull kaller dem, til å agitere på de streikendes side (3). Fabrikkene brukte giftig fosfor til fyrstikkene til tross for at dette var blitt forbudt i andre land der de i stedet produserte "sikkerhetsstikker". Fosforskadene som rammet fyrstikkpakkerskene, var smertefulle og ødeleggende. Det giftige fosforet trengte inn i kjevebeinet gjennom tennene og tæret bort beinet. Ett av de streikendes krav var at "vann, sepe og håndklær (bør) være til arbeiderskenes rådighet i tilstrekkelige mengder".

Det var også et nøkternt ønske hos borgerskapet om å ta vare på arbeidskraften. Sekretær Jacob Neumann Mohn i Statistisk Centralbyrå hadde fått i oppdrag av kirkedepartementet å forberede en lov om barnearbeid, fordi dette kom i konflikt med ønsker om å utvide skolegangen. Mohn brukte hensynet til arbeiderklassens helse som argument for å begrense barnearbeid i fabrikkene. Han mente at mange skrøpeligheter senere i livet kunne ha bakgrunn i barnearbeidet (1, side 45-49). Å bevare helsa var spesielt viktig i arbeiderklassen, mente Mohn, fordi kroppsstyrken for dem "sedvanligvis blir personens eneste eiendom i manndomsårene, hvorpå hele deres velferd beror. Fabrikklovens eneste hensikt er, som man treffende har sagt, å beskytte mannen i barnet." Hans forslag til regulering av barnearbeidet kom i 1878, men ble ikke realisert før i loven av 1892.

Konsekvensene av klassesamfunnet for folkehelsa ble også synlig for borgerskapet takket være befolkningsstatistikken. Sunnhetsinspektøren i Oslo, dr. Berner, utga en bok om Dødeligheden i Kristiania inden forskjellige Aldere og Erhvervsgrene 1870-89, som viste store klasseforskjeller i dødelighet. Norsk Magazin for Lægevidenskaben skrev i sin anmeldelse: "det er fra sådanne skrifter der bør hentes argumenter til belysning av arbeidernes sosiale stilling, normalarbeidsdagen og det omfattende viktige lovgivningsspørsmål angående fabrikk- og arbeidshygienen" (2, side 111).

Formålet om å verne arbeiderens helse har fulgt loven fram til idag. Etter hvert kom klassen som hadde egeninteresse av dette, selv til orde i den offentlige debatten, og kunne gjøre sine krav om et anstendig liv gjeldende. Nå til dags spørres det ofte om dette eller hint er helsefarlig, og om noen kan dokumentere at man dør av det? Da, og bare da må det lages forskrifter og forbud. I forbindelse med revisjonen av loven har det i tråd med dette vært forslått å begrense den til det som kan begrunnes medisinsk. Det passer med borgerskapets motivering for loven i 1892. De ønsket å husholde med arbeidskraften, og unngå den sløsingen som fulgte den uregulerte kapitalismen.

For arbeiderklassen har det selvfølgelig handlet om mye mer enn å redusere dødeligheten. Det har handlet om å skape forutsetninger for helse i vid forstand, og om å løfte en hel klasse fram til et anstendig liv. Pionerene krevde for eksempel tid til hvile "så legemet kunne samle styrke og vinne livskraft", så de fikk "leilighed til å utvikle sine åndelige evner", og "tid til å oppdra og veglede sine barn, hvilket no oftest er dem berøvet", som boktrykker Knudsen sa i sitt foredrag på det 3. norske arbeidermøte i 1884 (2, side 79).

Den store striden har aldri stått om å forby farlige maskiner eller giftige stoffer, men om grensene for bruksretten til arbeidskraften: oppsigelsesvernet og normalarbeidsdagen. Da loven fikk en egen formålsparagraf i 1977, var første punkt å sikre "full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger ...", annet punkt "å sikre trygge tilsetningsforhold". For uten trygge tilsettingsforhold er arbeideren i dag som i 1892 oftest prisgitt de forholdene som bys, enten de gir trygghet mot skadevirkninger eller ikke.

Samfunnsansvar eller valgfrihet?

Edvard Bull beskriver motsetningen mellom tilhengerne av det liberalistiske frihetsbegrepet, og dem som mener at samfunnet må gripe inn for å verne medlemmer mot konsekvensene av denne friheten, som et hovedtema i utviklingen av arbeidervernet (1, side 104). Motstanden mot den første loven kom fra konservative arbeidsgivere som i pakt med liberalismen mente det var urimelig å hindre voksne menn (kvinner ble ikke nevnt) i selv å avgjøre hvordan de ville bruke sin arbeidskraft. Det ville være "fullstændig i strid med de bestrebelser for personlighetens frigjørelse i enhver retning, der er den moderne utviklingens høyt skattede særkjenne". Mot dem sto de som mente staten måtte begrense arbeidsgivers styringsrett for å verne arbeiderens helse, blant dem flertallet i Arbeiderkommisjonen av 1885: "Det ligger åpent i dagen at der står mange midler til rådighet for den arbeidsgiver der vil fremtvinge en arbeidstid der er lenger enn hans arbeidere ønsker den."

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen temaet i dag. Regjeringen fikk endret overtidsbestemmelsene i 2003 for, som de sa, å gi den enkelte arbeidstaker frihet til å avtale egen overtid. Arbeidstakerorganisasjonene så det ikke som frihet, men som økt tvang. På samme måte protesterte arbeidstakerorganisasjonene da regjeringen fikk opphevet åpningstidsloven fordi de hevdet at markedet, tilbud og etterspørsel, var bedre egnet enn lovverket til å regulere åpningstidene.

I dagens politiske hverdag er det bare Fremskrittspartiet som åpent bekjenner seg til nyliberalismen. I deres program fra 2002 heter det for eksempel at de vil "forenkle Arbeidsmiljøloven slik at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakere på de enkelte bedrifter". FrPs arbeidervelgere har ikke mer valgfrihet enn andre, men de tror kanskje de har det. Og de er i godt selskap. Det er lett å la seg forføre av tidas maktspråk. I et foredrag på Trondheimskonferansen i 1998 siterte historikeren Harald Berntsen selveste LO-lederen Yngve Hågensens ord om arbeidstidsreformer: "Jeg synes det er et problem at vi kollektivt bestemmer hvilken reform som passer for hver enkelt" (4). Berntsen pekte på det utrolige i at lederen for den norske fagorganisasjonen, som baserer hele sin eksistens på kollektive forhandlinger og avtaler, kunne si dette. Berntsen siterte ved samme anledning en partisekretær i SV, som mente at arbeidstidsforkortelser måtte tas ut etter årsregnskap, fordi "vi må erkjenne at vi har forskjellige behov ... og derfor må det være åpent for et mangfold av løsninger". Det er lett å bli påvirket av tidas herskende tanker. LO-ledelsens støtte til forslaget om tidskontoordninger med fullstendig individualisering av arbeidstidsavtalene, viser det samme.

Klasseinteresser

Liberalismens talsmenn lovpriser den individuelle valgfriheten og fordømmer lover og kollektivavtaler som de hevder begrenser denne friheten. De representerer klasseinteresser. Det er kapitalens valgfrihet som begrenses av vernelover og fagorganisering. Hvis vi godtar liberalismens framstilling av virkeligheten, mister vi interessen for fellesskapsløsningene og klapper igjennom mer privatisering av det som i dag er offentlige tjenester, overgang til individuelle avtaler i arbeidslivet, private pensjonsforsikringer framfor folketrygd osv. Det gjelder å huske at valgfrihet for ulven er ufrihet for lammet. Et samfunn som gir folk som Rimi-Hagen og Hydro-Reiten stor valgfrihet, har desto mindre valgfrihet å tilby dem som er ansatt hos de to. Liberalismen hyller individets frihet, men den friheten de skaper ved å rasere vernelover og fagforeninger blir i virkeligheten en frihet for de få, og større ufrihet for de fleste. Jungelens lov, med andre ord.

Det handler om to konkurrerende beskrivelser av virkeligheten, to motsatte klasseinteresser. Den nyliberale troslæren hevder at enhver er sin egen lykkes smed, og at vi alle er aktører på lik linje i markedet. Derfor er markedet den beste problemløseren. Og derfor må arbeidsmarkedet være mest mulig selvregulert, dvs. uten lover som kan forstyrre markedskreftene. Som den nåværende regjeringen sier det:

"Regjeringens visjon er å gjøre arbeidsmarkedet mest mulig selvregulerende og med høy yrkesdeltakelse. Det innebærer at flest mulig av strømmene på arbeidsmarkedet kan skje uten behov for myndighetenes medvirkning. Myndighetene kan da konsentrere sine ressurser til områder hvor markedet ikke leverer tilfredsstillende løsninger" (5).

De fleste har andre erfaringer: Valgfriheten i markedet som kjøper er liten for den som ikke har kjøpekraft (penger), og valgfriheten som arbeidskraftselger er liten for det store, lett utbyttbare flertallet av oss. Da gjelder det å være del av et fellesskap som kan gi støtte og dermed litt mer valgfrihet i livet. De fleste taper på å overlate skjebnen i markedets hender. De fleste tjener på solidariske løsninger bygd på felles interesser: i dag støtter jeg deg, i morgen støtter du meg. Du betaler skatt mens jeg går på skole, og finansierer min utdanning. Når du blir pensjonist, betaler jeg skatt som sikrer din alderstrygd.

De fleste har fordel av at markedet for kjøp og salg av arbeidskraft er regulert av lover og kollektive avtaler. Den som er avhengig av å selge arbeidskraften, står svakt aleine.

Individuell valgfrihet vil vel alle gjerne ha, men i virkelighetens verden har de fleste lite rom for å velge hvordan livet skal bli - eller lage karriereplaner som noen kaller det.

De fleste er avhengige av andres solidaritet for å få valgmuligheter. Det er altså ikke snakk om å velge frihet framfor fellesløsninger slik liberalistene liker å framstille det, men om å vinne frihet gjennom fellesløsninger.

Forutsetninger for helse

Også i helsepolitikken møter vi de samme to konkurrerende beskrivelsene av virkeligheten. Det skyldes selvfølgelig at de samme klasseinteressene kommer i konflikt på alle samfunnsområder. På 1980- og 90-tallet var det ganske stor oppslutning i Norge om en virkelighetsoppfatning som sa at de viktigste forutsetningene for helse ligger utenfor individets kontroll, og må være et samfunnsansvar. Grunnlaget skapes først og fremst gjennom sosial rettferdighet. Norge deltok i en stor WHO-kampanje, Helse for alle år 2000, som hadde en overordnet målsetting om forandring: helseulikhetene mellom privilegerte og vanskeligstilte grupper skulle fjernes. Hovedretningslinjene var oppsummert i Helsedirektoratets grunnlagsdokument for kampanjen (6). Første punkt lød slik: Helse for alle har med likhet å gjøre. Det må derfor legges vekt på å oppspore og fjerne ulikheter.

Så lenge det var liv i kampanjen var helsearbeidere, byråkrater og politikere tilsynelatende skjønt enige om at det gjaldt å sikre de samfunnsmessige forutsetningene for helse. Samfunnsmessige forutsetninger måtte legges til rette slik at de sunneste valgene ble de enkleste valgene for hver enkelt. Slike forutsetninger kunne for eksempel være gode arbeidsmuligheter, lave boligpriser, utbygd kollektivtransport. "Hvis man ikke legger tilstrekkelig vekt på å ivareta forutsetningene for god helse på andre sektorer, vil selv drastiske forsøk innen helsesektoren for å bedre helseforholdene bli lite effektive og de vil kunne bli meget dyre," sto det i dokumentet fra Helsedirektoratet (6).

Men den nyliberale revolusjonen feide dokumentet vekk fra Helsedirektoratets skrivebord lenge før år 2000. Inn kom de som hevdet at helse først og fremst var et spørsmål om riktige individuelle valg, mens samfunnets ansvar nærmest var å dele ut brosjyrer:

"Den enkelte har et ansvar for egen helse og vil på mange områder ha valgmuligheter og stå ansvarlig for egne valg. Men samfunnet kan og bør påvirke valgene gjennom å informere, tilføre kunnskap og påvirke holdninger," står det i Folkehelsemeldingen fra 2003 (7). Den nye virkelighetsbeskrivelsen sier at helse og velstand handler om å gjøre kloke individuelle valg og ha god arbeidsmoral. Bare de dumme og dovne blir syke og fattige.

Igjen stilles samfunnsansvar opp mot individuell valgfrihet, mens det i virkeligheten er samfunnet, fellesskapet, som kan skape forutsetningene for flertallets valgfrihet. De fleste av oss har bare marginal valgfrihet også når det gjelder helse, hvis ikke samfunnet legger til rette alt det som ligger utenfor hver enkelts kontroll. For eksempel "et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger ... trygge tilsetningsforhold og en meningsfylt arbeidssituasjon ...", som det står i formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (Arbeidsmiljøloven).

Pensjonskommisjonen vil ha folk til å jobbe lenger. Hvordan skal det foregå? Lettere jobber, mindre tempo, kortere arbeidsdag? Nei, i følge dagens regjering og nyliberalernes oppskrift, skal det skje ved individuell mestring: Ta deg sammen! Her er helseministerens svar i følge en NTB-melding (Klassekampen 28.01.04): "Med bibelske termer manet helseministeren til en medisinsk vekkelse som skal gjøre det lettere for kronisk syke å mestre både sitt eget liv og arbeidslivet ... målet om lavere sykefravær og lavere trygdeutgifter er umulig å nå hvis ikke helsevesen og trygdevesen vektlegger mestring mer enn sykelighet."

Når folkehelsa i Norge er dramatisk mye bedre i 2004 enn i 1892, skyldes det ikke bare medisinske framskritt. I så fall skulle jo velsignelsen gjelde for folkehelsa globalt. Det skyldes at forutsetningene for god helse, og tilgangen til helserelevante goder er blitt jevnere fordelt, det skyldes folketrygdlov og arbeidervernlov. En klasse er løftet gjennom klassekamp og har hatt styrke nok til å inngå et kompromiss med kapitalen: velferdsstaten. Sammenliknet med andre liknende land har vi også stor individuell valgfrihet, nettopp takket være kollektiv organisering og lovvern. Men med den nyliberale revolusjonen øker ulikhetene igjen, og dermed er folkehelsa i fare.

Ikke så moderne likevel?

Står vi overfor helt nye risikoforhold i det moderne arbeidslivet, sammenliknet med det vi kjenner fra før? Det skjer selvsagt hele tida forandringer, men skraper vi på overflaten oppdager vi ofte at det bare er "mer av det samme". Folk hadde "psykososiale problemer" for hundre år siden også. Arbeidsgiver og -eier krevde omstillingsvillighet og fleksibilitet den gangen også. Unge menn brøt overtids- og akkorddisiplinen og jobbet helsa av seg den gangen også, før datarevolusjonen. Så vi må være forsiktige med å mystifisere det moderne arbeidslivet.

Jeg hørte en berømt engelsk stress-ekspert presentere sitt framtidsscenario - verden av i morgen - med løs jobbtilknytning, stadig jobbskifte, nye arbeidstider, kjernearbeidskraft og perifer arbeidskraft, og sosial dumping med slavekontrakter. Publikum klappet for den visjonære forskeren som kunne forutsi "utviklingen". Men det han beskrev var egentlig et litt oppusset bilde fra 1800-tallets Europa og tida før arbeiderklassens organisering. Det lød som en nøktern framstilling av hva fagforeningsknusing og nyliberalisme bringer oss tilbake til. Det handler ikke om en ustoppelig "utvikling", men om villet politikk.

Kapitalismen er i en annen fase nå enn i 1892, men grunntrekkene er bevart. Noen kjøper og noen selger arbeidskraft, det jages etter merverdi. Derfor er det dypest sett de samme forholdene som truer folkehelsa i dag som i 1892. Kapitalens jakt på maksimal utnyttelse av arbeidskraften er den samme, derfor blir stridstemaene de samme:

Det handler fortsatt om kapitalens forsøk på å tøye arbeidsdagen uten andre grenser enn døgnets 24 timer. Normalarbeidsdagen tøyes mot lengre dager og mer ubekvem tid.

Det handler om kapitalens interesse for stadig større arbeidsintensitet: økt tempo, redusert bemanning. Moderne arbeidssosiologer og arbeidsmedisinere snakker om problemene og helserisikoen som oppstår når "porøsiteten" i arbeidsdagen blir borte, alle de små avbrekkene og uforutsette ventetidene som ga litt pusterom til dem som trengte det. De låner et begrep fra Marx. Han beskriver hvordan kapitalen vant igjen det tapte da ti-timersdagen ble lovfestet, ved å intensivere arbeidet, først og fremst ved hjelp av stykklønn og akkordlønn: "Ti-timersdagens mer intensive arbeidstime inneholder nå like mye eller mer arbeid, det vil si forbrukt arbeidskraft, enn tolvtimers-dagens mer porøse arbeidstime" (8).

Det handler om kapitalens interesse av å svekke arbeidskraftselgerens posisjon ved svekket oppsigelsesvern. En usikker jobb gir svakere forhandlingsposisjon. Frykten for arbeidsløshet er reell nok i dagens Norge, og gjør at arbeidere i 2004 fortsatt godtar arbeidsmiljø med høy sykdomsrisiko. Arbeidsløshet er verre. Vi mangler ikke bestemmelser om "farlige stoffer", men vi mangler tilstrekkelig trygghet for arbeid. For å løse dette problemet har Robert E. Wages, president for USAs olje- og kjemiarbeiderforbund (OCAW) foreslått at arbeidere som mister jobben på grunn av farlige kjemikalier eller produkter blir forbudt, skal sikres kompensasjon for tapt arbeid.

Det handler om kapitalens interesse av å prise arbeidskraften lavest mulig, også under arbeidskraftens verdi, for å bruke et begrep fra Marx igjen. Det vil si at lønna blir for liten til at arbeidskraften kan reproduseres, repareres, gjenskapes. Det er fortsatt mange, spesielt kvinner som må selge arbeidskrafta si så billig at det er helsefarlig. De får for lange dager, eller må utsette pensjonering, eller ikke får nok hvile og tid til å ta seg inn igjen og bevare helsa. De får ikke råd til å bruke nødvendige helsetjenester eller betale for viktige forutsetninger for helse: bolig, transport, ferie.

Det hender også at slitasjen blir så stor at ingen lønn kan gjenvinne det tapte.

For å ta vare på folkehelsa må det tas hensyn til menneskenes tålegrenser. Dagens arbeidervernlov har en bestemmelse i § 14 om at arbeidet skal innrettes etter den enkeltes alder, helse og øvrige forutsetninger. Dette prinsippet er riktig og viktig, men vanskelig å få satt ut i livet. At det er så vanskelig, vitner om en grunnleggende motsetning under kapitalismen. Kapitalens interesse er ikke tilrettelegging etter individuelle behov, men maksimal bruk av arbeidskraften.

Kapitalen spør ikke

Alle skjønner at du ikke kan vente det samme av en 25-årig mann og en 65-årig kvinne, av en frisk person og en med hjertefeil. Du kan ikke vente at alle mennesker kan følge et standardtempo. Du kan ikke vente at mennesker skal oppføre seg som flaggermus og tåle nattarbeid like godt som dagarbeid. Folk er ikke standardenheter av arbeidskraft med gjennomsnittsytelser. Arbeidskraften er mennesker av kjøtt og blod med individuelle "rammebetingelser" avhengig av alder, helse, arv osv. Et arbeidsliv som bryter med disse rammebetingelsene fører ubønnhørlig til sykdom, skader, uførhet og for tidlig død. Og dette er kanskje den mest grunnleggende forklaringen på hvorfor kapitalen truer folkehelsa. Kapitalen respekterer ikke menneskets rammebetingelser:

"Kapitalen spør ikke etter arbeidskraftens levetid. Det den interesserer seg for, er utelukkende det maksimum av arbeidskraft som kan aktiviseres i løpet av en dag. Den oppnår dette ved å forkorte arbeidskraftens varighet, på samme måte som en grisk jordbruker kan oppnå et økt utbytte av jorden ved å ødelegge jordens fruktbarhet" (9).

Helse kan måles på mange måter. En måte er å se på arbeidsførhet. Bladet Du & Jobbet spurte i 2002 sekshundre svenske verneombud hvilke forhold ved jobben som hindret dem i å stå i arbeid til pensjonsalderen, som de altså trodde ville gjøre dem arbeidsuføre. Det vanligste svaret var at arbeidet var "för jäktigt", for hektisk. Hele 72 % mente at dette ville sende dem ut av porten før tida. Mange kan skrive under på dette. Arbeidsintensiteten er presset for høyt, bemanningen er for liten i forhold til arbeidsmengde og tidsfrister. Og det gjør folk uføre.

En annen måte å måle helse på, er dødelighet. Det er fortsatt store forskjeller i dødelighet i Oslo, akkurat som da dr. Berner gjorde sin undersøkelse før den første loven. I perioden 1990-94 var dødeligheten i aldersgruppen 50-69 år en halv gang høyere for kvinner som var ufaglærte arbeidere enn for høyere funksjonærer, for mennene var dødeligheten nesten dobbelt så høy blant ufaglærte som blant høyere funksjonærer (10). Vi har fått bedre folkehelse, men den er fortsatt ulikt fordelt. Større sosial rettferdighet kan gi bedre folkehelse.

Den helsefarlige alliansen

Nok en gang vil diskusjonen om endringer i arbeidervernlovene handle om klasseinteresser og klassekamp. Det nye lovforslaget er drevet fram av en helsefarlig allianse. Forberedelsene starter nok tidligere, men vi kan begynne med Colbjørnsen-utvalget som ble oppnevnt av regjeringen for å forberede lovrevisjonen. Flertallet i dette utvalget foreslo i 1999 revisjon av arbeidstidsbestemmelsene og stillingsvernet. I NHOs høringsuttalelse til regjeringen om Colbjørnsen-utvalgets innstilling, ba de regjeringen om å prioritere nettopp endringene av reglene om arbeidstid og stillingsvern. Dessuten måtte loven tilpasses "utviklingen":

"Det er ikke minst viktig å ha et regelverk som er tilpasset den utvikling arbeidslivet gjennomgår. NHO erfarer at stadig flere virksomheter har problemer med å overholde dagens regelverk, fordi det ikke er tilpasset blant annet konkurransesituasjonen. Dette er uheldig fordi det undergraver loven og i en del tilfeller tvinger virksomhetene til lovbrudd. Lovverket må tilpasses et arbeidsliv i endring. Det vil føre galt av sted å sette inn stadig mer resurser på å håndheve og sanksjonere et foreldet regelverk" (11).

Tilpass loven til vår praksis, ellers må vi bryte den, skriver NHO. Neste gang er det vel spritsmuglerne som krever at lovene tilpasses praksis.

Regjeringen Bondevik fulgte oppfordringen fra NHO, og lot ikke en gang ALLU arbeide ferdig før de sørget for å få opphevet åpningstidsloven og endret overtidsreglene. De forsøkte også å svekke stillingsvernet med et forslag om mer bruk av midlertidige ansettelser, men da reagerte heldigvis arbeidstakerorganisasjonene samlet og truet med å gå ut av ALLU. Forslaget ble trukket - inntil videre.

Vi står overfor en helsefarlig allianse med klare klasseinteresser. Løpet er planlagt og samkjørt etter en langsiktig strategi. Klasseinteressene er også nedfelt i ALLUs mandat:

"Regjeringens hovedambisjon er at en videreutvikling av Arbeidsmiljøloven vil bidra til ... en bedre tilpasning av loven til utviklingen i arbeidslivet ..." Det folk flest trenger, er ikke en lov som er tilpasset "utviklingen", det vil si dagens politiske regime. Vi trenger tvert imot en lov som kan bremse en utvikling som går ut over folkehelsa. Arbeidervernloven skal ikke tilpasses brutaliseringen av arbeidslivet, den skal selvfølgelig være et redskap for å regulere og stanse slik praksis.

Derfor er vi bedre tjent med å beholde og forbedre den loven vi har. Arbeidervernet er vunnet gjennom kamp, og kan tapes igjen hvis for mange lar seg forføre av tilbudet om individuell frihet til å avtale sine egne arbeidsvilkår. Slik mange allerede i dag avtaler seg bort fra lovvernet og over på lokale eller individuelle avtaler om arbeidstid og arbeidsforhold. Marx ga dette rådet til arbeiderklassen under kapitalismen (her omtalt med et litt spesielt økenavn): "Til beskyttelse mot 'deres kvalers slange' må arbeiderne legge hodene sammen og som klasse framtvinge en statslov, en overmektig samfunnsmessig barriere som vil hindre dem sjøl, gjennom en frivillig kontrakt med kapitalen, å selge seg og sin slekt til død og slaveri".

Arbeidervernloven er en samfunnsmessig barriere mot det våre illusjoner om "individuell valgfrihet" kan få oss til å gå med på. Den trenger forbedringer, ikke rasering som flertallet i ALLU og den helsefarlige alliansen legger opp til.

Litteratur: