Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Landbrukspolitikken til EU

av Dag Seierstad

Røde Fane nr 1, 2004

Dag Seierstad var inntil før jul utredningsleder i Nei til EU

Denne artikkelen er et kapittel i Nei til EUs skriftserie nr 3, 2002:
EUs rolle i globaliseringen. Artikkelen trykkes med tillatelse fra forfatteren.


"EUs landbrukspolitikk er en forbrytelse mot menneskeheten." (Professor Meghnad Desai, 2001)

Landbruket er EUs verste dilemma. Stadig færre bønder produserer mer og mer. Men hvis EU-bøndene skal følge med i velstandsutviklingen, må EU sette inn en landbruksstøtte som tar nesten halvparten av EU-budsjettet.

Problemene står i kø i EUs eget landbruk: Det er overproduksjon på de fleste varene. Grunnvannet forgiftes av plantevernmidler og overdreven gjødsling. Og hele tida fortsetter avfolkingen av landdistriktene. Siden 1987 er hvert femte bruk nedlagt, og målt i årsverk er sysselsettingen i landbruket gått ned med 25 prosent.

EU tok over landbrukspolitikken fra medlemslanda alt i 1962. Målet var å gjøre EU sjølberga med viktige matvarer som melk og meieriprodukter, kjøtt og korn. I løpet av et tiår ble målet nådd, og fra midten av 1970-tallet strevde EU med overproduksjon på stadig flere matvarer rundt om i EU. For å holde overskuddslagrene (de beryktede "vinsjøene" og "smørfjella") på et overkommelig nivå, satsa EU etter hvert på et aggressivt billigsalg av stadig flere slags matvarer utafor EU. I løpet av 1990-tallet forsøkte EU-kommisjonen flere ganger å dempe produksjonsveksten, men det lyktes bare delvis. Pressgruppene innen EU-landbruket var for sterke.

Under den såkalte Uruguay-runden, de langvarige forhandlingene fra 1987-1993 om å etablere WTO, lovte USA og EU at de begge to skulle redusere støtten til landbruket. Det eneste som skjedde på 1990-tallet, var at støtten ble omdefinert, slik at deler av den ikke lenger skulle oppfattes som subsidier i WTO-forstand. Men i virkeligheten økte landbruksstøtten både i EU og i USA. Det siste som har skjedd er at USA sommeren 2002 slo til med en dramatisk økning i landbruksstøtten - en økning helt opp i 70 prosent.


  • Hver ku i EU utløses en EU-støtte som er 16 ganger større enn det land i den tredje verden bruker på utdanning hvis en regner per innbygger, 25 ganger mer enn det brukes per innbygger i Afrika sør for Sahara og 90 ganger mer enn det brukes per innbygger i de 49 MUL-land.
  • Med landbruksstøtten sin kunne EU ha frakta alle sine 21 millioner kuer verden rundt i fly - med opphold i London, Singapore, Hanoi, Hong Kong, Shanghai, Brisbane, Auckland, Raratonga, Los Angeles og San Francisco - og attpå til gitt hver ku 5.000 kroner i lommepenger på turen. (CAFOD: Dumping on the poor, side 6)

Landbrukspolitikken til EU rammer u-land på to måter:

Det er eksportstøtten som rammer mest direkte - og som det samtidig burde være enklest å fjerne.

Dumping av matvarer

"De rike land har endra det globale jordbruket fra et jordbruk basert på komparative produksjonsfortrinn til et jordbruk basert på komparative subsidieringsfortrinn." (CAFOD: Dumping on the poor)

EU dumper subsidierte matvarer på verdensmarkedet - og rammer med det fattigbønder over hele kloden. CAFOD (Catholic Agency for Overseas Development) ga i september 2002 ut en rapport om EUs dumping av matvarer i u-land (Dumping on the Poor). I 2001 brukte EU nærmere 30 milliarder kroner på å subsidiere eksporten av matvarer.

Norge har de siste åra brukt en halv milliard på tilsvarende eksportsubsidiering. Det betyr at Norge - målt i forhold til folketallet - bruker forholdsmessig mer penger på eksportstøtte enn EU. Det er likevel én viktig forskjell. Det alt vesentlige av den norske eksportstøtten går til å få solgt norsk ost på europeiske markeder, mens EU-støtten for en stor del fremmer eksport til land i den tredje verden.

I følge en Oxfam-rapport selger EU hvete på verdensmarkedet til en pris som ligger 34 prosent under produksjonskostnadene. Melkepulver selges til en pris rundt halvparten av produksjonskostnadene, mens sukker dumpes helt ned til en fjerdepart av produksjonskostnadene. (Rigged rules and double standards, Oxfam 2002) Da er det ikke så underlig at EU er blitt verdens største eksportør av både melkepulver og sukker.


Matvaredumpingen til EU utkonkurrerer u-landsbønder både i eget land og på eksportmarkedene. Av den samlede matvareeksporten i verden har u-landas andel gått ned fra 32 prosent i 1970-72 til 26 prosent i 1998-99. Andelen til MUL-landa gikk i samme tidsrom ned fra 3,5 prosent til 1,0 prosent - til tross for at det er MUL-landa som slipper lettest til på markedene i Europa. (CAFOD: Dumping on the poor, side 5)

"I en fornuftig verden ville EU ha importert alt sukker." (Oxfam)

Roesukkeret til EU er langt dyrere å produsere enn rørsukkeret som dyrkes i mange u-land. Likevel er EU verdens største sukkereksportør. Over tredjedelen av sukkerproduksjonen selges på verdensmarkedet. Det er 40 prosent av den samlede verdenshandelen med sukker.

I 1970 var EU storimportør av sukker. I 2001 ble det produsert 17 millioner tonn sukker i EU. 7 millioner tonn av sukkeret - mer enn en tredjedel av EUs sukkerproduksjon - ble dumpa på verdensmarkedet.

En del av sukkereksporten på 7 millioner tonn skyldes at EU importerer 1,5 millioner tonn sukker fra ACP-land, tidligere kolonier av EU-land i Afrika, Karibien og Asia. Den eksporten må også subsidieres. Den samlede eksportstøtten går opp i 1,6 milliarder euro i året. (Oxfam)

Ved hjelp av kvoter og høye tollsatser kan EU holde sukkerprisene tre ganger så høye som på verdensmarkedet. Det gjør det mulig å dyrke sukkerroer for salg i EU-land som England, Tyskland og Frankrike. Hvert år betaler skattebetalerne 1,6 milliarder euro for å finansiere sukkerordningen. Til gjengjeld eksporterer EU sukker til en billig pris, ofte helt ned mot tredjeparten av prisen innad i EU.

Dette rammer særlig de u-land som har gjort seg avhengig av å eksportere sukker for å skaffe seg valutainntekter. Filippinene er ett eksempel. Her sto en på randen til omfattende hungersnød i flere regioner da sukkerprisene var på sitt laveste midt på 1980-tallet.

Sukkerdumpingen rammer ikke bare land som eksporterer sukker. Den river også grunnlaget vekk for lokal sukkerproduksjon i mange andre u-land, fordi EU-sukkeret er så mye billigere enn det lokale sukkeret.

U-land rammes av sukkerpolitikken til EU på fire måter:

  1. En sukkertoll på 140 prosent og stramme importkvoter hindrer u-land i å selge sukker til EU. Moçambique taper over 100 millioner euro i året fordi landet får ødelagt mulighetene til å eksportere sukker til EU. U-hjelpen fra EU er på 150 millioner euro.
  2. Eksportstøtten gjør at EU-sukker fortrenger sukker fra u-land på markedene i andre land. Det rammer store sukkerprodusenter som Brasil og Thailand. Men det rammer også Moçambique, ett av verdens fattigste land. I 2001 eksporterte EU 770.000 tonn sukker til Algerie. Det markedet gikk tapt for sukker som kunne vært produsert langt billigere lenger sør i Afrika.
  3. Eksportstøtten omfatter også sukker i sjokolade og andre søtsaker. Dermed utkonkurreres også u-landsprodusenter av sjokolade og søtsaker. Swaziland begynte å lage sine egne søtsaker på basis av lokalt produsert rørsukker. Nå utkonkurreres denne næringa av import fra EU - import som bare er konkurransedyktig fordi sukkerinnholdet er subsidiert.
  4. Eksportstøtten presser sukkerprisen på verdensmarkedet lavere enn den ellers ville ha vært. Det rammer alle andre produsenter av sukker, naturligvis også u-land. I perioder faller sukkerprisen så lavt at den ikke dekker produksjonskostnadene i land som Malawi, Moçambique og Zambia. (The great EU sugar scam, Oxfam august 2002)
Sukkerstøtten i EU

Over halvparten av EU-sukkeret, 9 millioner tonn, dyrkes i Frankrike og Tyskland. Italia, Storbritannia, Spania, Nederland og Belgia er også store sukkerprodusenter, med over 1 million tonn i året. I Danmark produseres det en halv million tonn i året. Bare fire prosent av EU-bøndene dyrker sukker. De største fins i Sørøst-England, rundt Paris og i Nedre Sachsen. De største britiske sukkerdyrkerne får over 700.000 kroner i støtte hvert år.

Sukkerindustrien er en av de mest monopoliserte i EU. I åtte land kontrollerer ett selskap hele sukkerkvoten. Ett av disse monopolselskapene er British Sugar i Storbritannia. Dette selskapet får en EU-støtte på 120 millioner euro i året (900 millioner kroner) og har hatt en profittmargin på over 20 prosent i alle år - unntatt ett etter 1994. Verdens største sukkerkonsern er Südzucker som eier raffinerier i 12 europeiske land og står for fjerdeparten av EUs sukkerkvote. Danske Danisco har raffinerier i fem land og er enerådende i Danmark, Sverige og Finland.

For å hindre at sukkerproduksjonen løper løpsk, er alle selskap tildelt kvoter som ikke må overskrides. Selskapene inngår så kontrakter med de bøndene som skal dyrke sukkeret. Prisen er garantert av EU. Bønder som dyrker sukker utover kontrakten, må selge sukkeret uten noen støtte fra EU. Eksporteres det, skjer det uten eksportstøtte.

Sukkerroer er i dag det mest lønnsomme av alt som kan dyrkes i EU. Etter EU-kommisjonens anslag gir sukkerroer 25-30 prosent mer fortjeneste enn korn. Og støttesatsene er ikke rørt i de harde interne dragkampene mellom EU-regjeringene som de siste åra har ført til en viss nedgang i støtten til produksjon av korn, melk og kjøtt. En grunn til det er at kvotene som fordeles, settes i forhold til sukkerforbruket i det enkelte EU-land. Deretter må prisen holdes så høy at det blir lønnsomt å dyrke sukkerroer også i det landet hvor kostnadene er høyest. (Min kommentar: Hvis Norge var med i EU, ville ordningen sprekke!)

Sukkerordningen til EU "ivaretar interessene til alle berørte parter. Den ble bevisst konstruert for å få til det. Ordningen må opprettholdes." (The European Sugar Manufacturers' Association (CEFS))

Lobbyistene fra sukkerindustrien hevder at ordningen er sjølfinansierende. Begrunnelsen er at eksportstøtten finansieres ved avgifter fra bønder og raffinerier, avgifter som kommer opp i 800 millioner euro pr år. Men avgiftene betales naturligvis av den betalingen raffinerier og bønder får for sukkeret de leverer. Sukkerraffineriene var sommeren 2002 garantert en pris på 632 euro per tonn sukker. På samme tidspunkt lå prisen på verdensmarkedet på 184 euro per tonn.

Virkninger i u-land

Sør-Afrika har gode vilkår for sukkerrør og kunne greidd konkurransen godt hvis det ikke var for eksportstøtten til EU. Det koster mellom 250 og 300 dollar å produsere et tonn råsukker i Sør-Afrika. I EU koster det oppimot 600 dollar. Likevel eksporterer EU sukker til Sør-Afrika. Sørafrikanske sukkerprodusenter taper også på at EU-sukkeret presser prisen på verdensmarkedet nedover - kanskje så mye som med 20-40 prosent (CAFOD). Også i Brasil, Colombia, Guatemala og Zambia ligger kostnadene under 300 dollar for et tonn råsukker (Oxfam).

Brasil klagde i september 2002 EU inn for WTO. Men det er ytterst uvisst om WTO-reglene er til noen hjelp for Brasil. WTO-reglene om eksportstøtte ble til under Uruguay-runden (de langvarige forhandlingene fra 1987-1993 om å etablere WTO) og fastslår at slik støtte må reduseres. Men kravet rettes bare mot det som kalles direkte eksportstøtte. EUs system med eksportstøtte finansiert med avgifter på produsentene, faller utafor regelverket.

USA praktiserer samme system som EU - med litt andre virkemidler. Tollsatsen for importert sukker er enda høyere, 150 prosent. Det sikrer produsentene en høy sukkerpris på hjemmemarkedet, samtidig som de får billige lån. I tillegg kjøper regjeringen opp overskuddssukker for å holde prisene oppe. På forsommeren 2002 økte støtten til sukkerprodusentene ytterligere (Oxfam).

17 ACP-land får selge råsukker innen fastlagte kvoter (i alt 1,5 millioner tonn) til EU - til EUs høye priser. Men de får bare selge råsukker. All raffinering skal skje i EU. Av de 17 er bare fire MUL-land, Madagaskar, Malawi, Tanzania og Zambia, og de leverer bare fire prosent av ACP-kvoten. De fem som har størst kvote, i alt 80 prosent, er ikke MUL-land (Mauritius, Fiji, Guyana, Swaziland og Jamaica).

I 2001 lanserte EU "alt-unntatt-våpen"-initiativet sitt. Det var meningen at dette initiativet skulle omfatte fri adgang til EUs sukkermarked for alle 49 MUL-land. Men slik gikk det ikke. Sukkerlobbyen i EU gikk til aksjon, og fikk i gjennom en svært så gradvis økning av markedsadgangen. I 2001/2002 skulle merkvoten være på ynkelige 74.000 tonn, bare fem prosent av hva den samlede ACP-kvoten har vært. Og i tillegg ble ACP-kvoten redusert nesten like mye!

Denne "alt-unntatt-våpen"-kvoten på 74.000 tonn skal så økes med 15 prosent i året. Det betyr en kvote på 197.000 tonn i 2009, etter planene i dag i alt vesentlig på bekostning av importen fra 17 ACP-land. Sukkerproduksjonen i EU skal ikke røres! (Oxfam)


Maktbruk gjennom IMF og Verdensbanken

USA og EU bruker IMF og Verdensbanken aktivt for å sikre dumpingsalget sitt på verdensmarkedet. Land som havner i valuta- eller gjeldskrise, må kutte toll på importsukker for å få de lån som trengs for å komme ut av krisene. Det skjedde f.eks. med Moçambique i 1999, ett av verdens fattigste land etter tiår med borgerkrig. Regjeringen i Moçambique hadde prøvd å støtte innenlandsk sukkerproduksjon også på andre måter, men ble satt under hardt press fra IMF. Regjeringen bøyde av - men omfattende sosial uro tvang regjeringen til å gjøre om vedtaket om å føye IMF.

IMF kommenterer dette slik i en rapport om Moçambique fra januar 2001: "Regjeringen er fortsatt bestemt på å bygge opp igjen sukkernæringen. (...) IMF-staben har sett økt beskyttelse som et bekymringsfullt tegn på en innad-orientert næringspolitikk." Verdensbanken anbefalte i februar 2001 i en tilsvarende rapport om Moçambique at regjeringen burde prioritere å redusere importollen på sukker.

Hvem ville tjene på det om EU ga opp sukkerdumpingen og senket tollen på importert sukker?

Australia, Brasil og Thailand ville være de første til å tjene på en slik omlegging. Fattige land som India, Colombia, Cuba og Sør-Afrika har også store muligheter til å øke produksjonen av sukker. Men også MUL-land som Bangladesh, Malawi, Madagaskar, Moçambique og Zambia ville øke eksportinntektene kraftig.

Dumpingen av kjøtt

Den billigste løsningen: Å ofre en nomade

Tsetse-flua delte Vest-Afrika i to, i et kjøttproduserende nord og et kjøttimporterende sør. Tsetse-flua sprer sovesjuken såpass effektivt i de fleste kyststatene i Vest-Afrika at land som Ghana, Elfenbeinskysten, Togo, Dahomey og det sørlige Nigeria må kjøpe kjøtt utafra. Nomader fra Sahel-området lengre nord, fra Nord-Nigeria, Tsjad, Niger, Burkina Faso og Mali har i generasjoner drevet flokker av slaktekveg sørover til regnskogbeltet der tsetseflua hindrer kveghold. Dette tradisjonsrike systemet av nomader, kveghandlere og kjøttmarkeder blir stadig revet i filler av lastebilene med billig kjøtt fra EU.

Halv pris kunne EU tilby i forhold til hva Sahel-nomadene måtte ha for å leve sitt ytterst nødtørftige liv: det eneste livet det er mulig å leve på stadig tørrere savanner langs Saharas sørgrense. EU har mange næringspolitiske alternativ, det har ikke Sahel-nomadene. Det eneste måtte være å krysse både Sahara og Middelhavet som illegal immigrant med Vest-Europa som mål.

Ingen Sahel-nomade kan livberge seg på "halv kjøttpris". Det kan heller ikke noen kjøttprodusent i EU. Men kjøttdumpingen i Vest-Afrika berger den skjøre balansen i EUs landbrukspolitikk. Det er ikke noe offer for EU å kvitte seg med overskuddskjøtt til en brøkdel av produksjonspris. Tvert imot: Det er kvegnomadene i Sahel som ofres for å holde liv i en landbrukspolitikk som økonomisk er stadig mer meningsløs og som økologisk er stadig mer uforsvarlig - uansett synsvinkel.

EU er en stadig større produsent av kjøtt. Mye av det dumpes på verdensmarkedet i konkurranse med kjøtt fra USA, Australia og Argentina. EUs kjøttdumping rammer store deler av Afrika og Latin-Amerika. Det mest meningsløse: Med den ene handa gir EU støtte til kvegprosjekt (vanningsanlegg, avl og veterinærhjelp). Med den andre handa undergraves de samme prosjektene av dumpingsalget av kjøtt.

Land som kan eksportere kjøtt, taper markedsandeler til EU, prisene svekkes og de samlede valutainntektene går ned. Det gjelder for eksempel land som Botswana og Uruguay. Argentina taper rundt tre milliarder dollar i året på kjøtt- og korndumpingen fra EU og USA. Det svarte - før den argentinske valutaen ble helt verdiløs - til to tredeler av de renter og avdrag som Argentina måtte betale på utenlandsgjelda si.

For kjøttimporterende land er bildet mer sammensatt. Billige kjøttpriser er en fordel for forbrukerne, men ikke hvis lokal kjøttproduksjon undergraves slik at stadig mer av kjøttforbruket må importeres.

Når melkebønder skvises

I 1992 måtte Jamaica redusere tollen på melkepulver og fjerne alle subsidier til lokal produksjon av melk. Det var et vilkår for å få et sårt tiltrengt lån fra Verdensbanken i 1990. Siden 1995 har melkeproduksjonen i Jamaica falt med en tredjedel. Årsaken er at EU oversvømmer Jamaica med subsidiert melkepulver. Meieriene på Jamaica kjøper heller melkepulver fra EU enn melk fra lokale bønder. Jamaica dekker nå bare 12 prosent av sitt eget forbruk av melk (CAFOD). EU bruker 30 millioner kroner i året på å subsidiere sin eksport av melkepulver til Jamaica - og har ikke protestert på at Verdensbanken nekter Jamaica å subsidiere sine egne melkebønder. (CAFOD: Dumping on the poor, høsten 2002.)

EU er for lengst verdens største eksportør av melkepulver, men ikke fordi melkebøndene i EU er de mest konkurransedyktige. Tvert om. Produksjonskostnadene i EU lå rundt århundreskiftet 30 prosent over kostnadene i USA - og dobbelt så høyt som i Australia og Argentina. Kraftig eksportstøtte måtte til for at EU skulle få solgt overskuddsmelka si på verdensmarkedet.

I 1999 lå prisen for melkepulver (skumma) på verdensmarkedet 1,16 euro per kilo. Men for å kunne selge til denne prisen, måtte EU subsidiere eksporten med 0,90 euro per kilo. For helmelkpulver var EU-subsidiene på 1,20 euro per kilo, mens prisen på verdensmarkedet var 1,38 euro. For smør var subsidiene på 1,70 euro per kilo - og prisen på verdensmarkedet 1,32 euro. (Dumping in Jamaica: Dairy farming undermined by subsidised EU exports, Eurostep 1999)

Et internasjonalt konsulentfirma, KPMG, anbefalte i 1994 Jamaica å innføre en toll på 137 prosent på importert melkepulver. Det har regjeringen ikke vågd å følge opp på grunn av advarslene fra IMF og Verdensbanken. Jamaica har heller ikke vågd å reise saken innen WTO. Landet er for avhengig av å selge bananer til EU på fordelaktige vilkår. (Dumping on the poor, side 10.)

I Latin-Amerika har flere land havna i samme situasjon. Etter krav fra IMF og Verdensbanken har Brasil åpna markedet sitt for import av melk. Det første til at prisen bøndene får, falt med inntil en tredjedel. EU står i dag for størstedelen av den brasilianske importen. Det samme har skjedd i Bolivia. I mange afrikanske og asiatiske land er melkeproduksjonen halvert på grunn av den støtten som eksporten av melkeprodukter fra EU får. India er ett av dem som rammes.

Danmark mot karibiske fattigbønder

Danmark er ett av de EU-land som er storeksportør av melkepulver. Dansk melkepulver har tvunget 20.000 fattigbønder i Den dominikanske republikk til å gi opp. Dette melkepulveret får eksportstøtte fra EU. Ellers ville fattigbøndene klart seg.


Den dominikanske republikk er et lite land, men er blitt det største markedet for dansk melkepulver, tre ganger større enn det nest største som er Nederland. Hvert år sendes 15.000 tonn melkepulver med skip over Atlanterhavet. Pulver basert på helmelk får i 2002 en EU-støtte på kr 8,10 per kilo. For skumma melk er eksportstøtten kr 5.60.

I EU er meieriene garantert en minstepris på kr 15,20 for et kilo melkepulver basert på skumma melk. Men på verdensmarkedet ligger prisen på snaue 9 kroner. Med en eksportstøtte på kr 5,60 blir danske meierier konkurransedyktige på verdensmarkedet - hvis de kan finne de rette importører og få ry for god kvalitet. Det har danske meierier klart.

Samtidig har EU brukt 23 millioner euro på et prosjekt som skulle øke produksjonen av melk i Den dominikanske republikk. Prosjektet var vellykt. Produksjonen økte kraftig. Men melka kunne ikke selges. Den var for dyr - sammenlikna med det danske melkepulveret. (Jyllands-Posten 12.11.02.)

Dansk eksport av smør støttes på samme måte Danske meierier er garantert en minstepris på 22 kroner. Da er det ikke fristende å selge smør på et verdensmarked der prisen i høst har ligget under 10 kroner. Meieriene i New Zealand trenger ikke mer enn 9 kroner kiloen for å dekke kostnadene sine. Frakta til Europa øker smørprisen til 10 kroner. Men det produseres for mye

For mye melk

Det produseres 10-12 prosent for mye melk i EU - med dagens priser. Hvis alt ble forsøkt solgt innen EU, ville prisene på melk, smør og ost falle. Men hvis prisene faller, er EU forplikta til å kjøpe melkepulver til 15,20 kroner kiloen. EU har derfor valget mellom å bygge opp enorme lagre - eller eksportere med betydelig eksportstøtte. Eller å endre landbrukspolitikken slik at det ikke produseres mer melk enn det som trengs internt i EU.

Det siste er ingen enkel utvei. Danske bønder er tildelt en kvote på 4,5 millioner tonn melk. Denne kvoten er fordelt videre på det enkelte bruk. Melk innenfor kvoten blir betalt med den minsteprisen EU har satt. Skal kvotene ned, vil det ramme melkebønder i alle EU-land. Men noen land har flere melkebønder enn andre. Derfor er kampen om kvotekutt en vond sak innad i EU.

Norge er i samme situasjon. Her produseres det også ti prosent mer melk enn vi trenger til innenlands forbruk av melk, smør og ost. Vi kvitter oss også med overskuddet ved prisdumping utenlands. Men vi bruker i all hovedsak eksportstøtten til å selge ost på europeiske markeder. Indirekte bidrar vi dermed til overproduksjonen av melkeprodukter i EU.

Dumping av korn og raps

Korn dumpes på samme måte som sukker, kjøtt og meieriprodukter. Midt på 1980-tallet solgte EU-hvete i Vest-Afrika for 6 cent kiloen. Det var hvete som hadde fått en eksportstøtte på 10 cent kiloen. Lokal produksjon av hirse og durra ble utkonkurrert. Folk flytta i store mengder til byene. Sluttresultatet var arbeidsløshet, økt fattigdom, svekka sjølberging med mat. Det samme skjedde i Sudan, Ruanda og Burundi i Øst-Afrika.

Støtten til korneksport er nå lavere enn på 1980-tallet, men fortsatt er den etter Oxfams beregninger stor nok til at EU i 2001 solgte hvete til en pris som lå 34 prosent under produksjonskostnadene.

Dyrking av raps har skutt i været i mange EU-land etter 1980. EU dumper overskuddet av rapsolje på verdensmarkedet til så lave priser at salget av kokosolje, palmeolje og andre tropiske oljer rammes.

Overflod som trussel

Er overproduksjonen av mat i EU og USA en garanti mot hungersnød?

På kort sikt - og som krisehjelp - kan dette være et besnærende argument. Men på lengre sikt kan denne overproduksjonen bli skjebnesvanger. Når USA og EU systematisk dumper mat til langt under produksjonskostnadene, trues matvaresikkerheten rundt om på kloden. Dumpingen av matvarer fra EU og USA bidrar til at stadig flere u-land blir avhengig av å importere mat. Tallet på land har for lengst passert 100. På kort sikt er det bra at det fins billig mat å få kjøpt på verdensmarkedet. På lengre sikt ligger det en fare i lave priser.

Verdensmarkedet for matvarer er dessuten grunnleggende ustabilt. Små endringer i produksjon kan slå voldsomt ut i leveranser og priser. Kornprisen steg for eksempel i 1988 til det dobbelte på grunn av tørken i Nord-Amerika. Slike priser slår hardt ut for alle de u-land som må bruke beskjedne valutainntekter til matimport. Mange afrikanske land er så fattige at de ikke har råd til å kjøpe nok korn sjøl med de dumpingprisene som normalt preger verdensmarkedet. Så tidlig som i 1988 fastslo FNs økonomiske kommisjon for Afrika: "Afrikas muligheter til å overleve avhenger først og fremst av om det kan brødfø befolkningen ut fra egne ressurser."

Den siste tida har den britiske regjeringen gått til harde angrep på EUs landbrukspolitikk og brukt dumpingen av overskuddsvarer som viktigste argument. 1. oktober fordømte handelsminister Patricia Hewitt dobbeltmoralen i at EU krever at u-land skal åpne sine markeder samtidig som EU beskytter seg mot import fra de samme u-landene. Hun fortalte Labours landsmøte at kuene i EU får EU-støtte på to euro om dagen, det dobbelte av inntekten til den fattigste femtedelen av befolkningen på jorda.

Frankrike og Tyskland avtalte i september 2002 at det ikke skal gjøres noe med landbruksstøtten i EU før i 2006."Poverty was sidelined by pork" - fattigdom ble skjøvet til side av flesk, i følge CAFODs handelsanalytiker Duncan Green. (Pressemelding fra CAFOD 28.10.02.)

Det fins ett lyspunkt, den såkalte trekanthjelpen: at EU kjøper opp overskudd av mat i ett u-land for å selge det til et u-land med matmangel. Den gang Zimbabwe hadde overskudd på mais, kjøpte EU mais der for å selge den til land som Moçambique og Botswana. Opplegget er bra, men omfanget lite: Bare 3-4 prosent av den samlede matvarehjelpen fra EU ordnes som trekanthjelp.

Hvor stor ville landbrukseksporten fra EU vært uten støtteordningene?

Det har forskerne Borell og Hubbard forsøkt å beregne i en artikkel i Economic Affairs i juni 2000: De kom fram til at uten noen form for landbruksstøtte ville eksporten av kjøtt bare vært et par prosent av hva den er i dag, mens eksporten av korn og melk ville vært enda mindre, kanskje bare en prosent av dagens nivå. Det ville gitt langt bedre plass for varene til u-landsbønder både på egne hjemmemarkeder og på markedene i andre u-land.

Men slik er det ikke. I følge anslagene til Burrell og Hobbard har støtteordningene til EU redusert melkeproduksjonen i u-land (utenom Latin-Amerika) med nesten 50 prosent. De samme u-landa har fått eksporten av melkeprodukter redusert med over 90 prosent, av kjøtt med nesten 60 prosent og av korn med over 40 prosent.

Men er ikke lave priser bra for fattige mennesker?

Lave priser på mat kan være bra for fattige mennesker som ikke skaffer seg inntektene sine ved å produsere mat. Men av verdens fattige er mer enn halvparten bønder. De taper når EU dumper matvarer på markedene deres - og når de må gi opp matproduksjonen sin hvis prisen blir alt for lav. Da er den vanligste utveien å oppsøke slummen i de store byene. Der kan det være en fordel om maten er billig, men ikke hvis den er så billig at strømmen til byene bare fortsetter.

For millioner av fattige er landbruk likevel ikke et valg, men eneste utvei for å livberge seg. Dyrking av jord kan gi mat til en familie, kan gi overskudd til å holde unger i skole, kan opprettholde sosiale nettverk som må til for å få folk til å satse på ei framtid der de bor. Men da må det være mulig å selge overskuddsmat på lokale markeder. Med landbruksfaglig veiledning tilpassa lokale vilkår og med tilgang til billige lån fra kredittinstitusjoner som vil bidra til lokal landbruksutvikling, kan et slikt landbruk gi grunnlag for å bekjempe den fattigdom, sjukdom og avmakt som hindrer utvikling.

Verdensbanken har nylig dokumentert at fattigdommen og stagnasjonen på landsbygda er viktigste faktor bak økende global ulikhet (Branco Milanovic: True world income distribution, 1988 and 1993, Verdensbanken 2002). Tallet på sultende går så langsomt ned at målet om å halvere tallet innen 2015 blir stadig mer urealistisk. Det går framover i noen få, stor u-land (Kina, India), men "tallet på underernærte har økt betraktelig i de fleste u-land". (The State of Food and Agriculture 2000, FAO 2001.)

I denne situasjonen er kvinnene særlig utsatt. I Afrika står kvinner for 70-80 prosent arbeidsinnsatsen i landbruket, I Sør- og Sørøst-Asia for 60 prosent. Når inntektene i landbruket rammes, rammes kvinner enda mer enn menn. Det er også kvinnene som tar hovedansvaret for at barn vokser opp.

Det fins u-land som avviker fra dette mønstret, der landbruket ikke kan gi mat nok til egen befolkning. Der kan billig matimport være en fordel. Men EU dumper sin billigmat uten slike sidehensyn - også der hvor det lokale landbruket knekkes av billigimporten.

Tallet på sultne øker i Afrika

Samtidig øker tallet på sultne i Afrika. FNs matvareprogram, The World Food Program, meldte i oktober 2002 at hungersnød truet over 30 millioner mennesker, 14 millioner i det sørlige Afrika, 14 andre millioner i Etiopia, 3 millioner i Angola og mellom 1-2 millioner både i Sudan, Eritrea, Elfenbenskysten og Mauritania. I følge FAO, FNs matvareorganisasjon, er det 196 millioner underernærte mennesker i Afrika sør for Sahara.

Situasjonen er blitt bedre i Vest-Afrika, men verre i resten av Afrika. De viktigste årsakene til sult og underernæring er tørke og militære konflikter, men i mange land er eiendomsretten til jord også en medvirkende faktor. FAO-rapporten fastslår at småbruk gir større avlinger og sysselsetter flere enn større bruk og plantasjedrift.

Samtidig presses matvarelagrene av store hjelpebehov i Nord-Korea, Mellom-Amerika og krigsrammede land som Kosovo, Øst-Timor og Afghanistan. (En grundig oversikt fins i FAOs State of Food Insecurity in the World 2002 fra oktober 2002.)

MUL-land i fattigdomsfelle

Verdens 49 fattigste land, de såkalte minst utviklede land (MUL) er fanga i ei fattigdomsfelle fastslår en fersk FN-rapport. 307 millioner mennesker må klare seg for under 1 dollar dagen. Det tallet vil stige til 420 millioner i løpet av de neste femten år - hvis utviklingen går som i dag. De fleste av de 49 fattigste land har ikke egne penger å investere i økonomisk utvikling, og det internasjonale handels- og investeringsmønstret forsterker problemene. Fattige land oppfordres til å satse på handel for å løfte seg ut av fattigdommen, men de få produktene de har å selge, møter tollmurer i rike land. Samtidig tynges de av gjeld de ikke har mulighet for å betale tilbake.

1. oktober 2002 la FN fram en rapport som vurderte utviklingen siden generalforsamlingen i 2002, den såkalte Millenium-generalforsamlingen. Tallet på mennesker som lever for mindre enn 1 dollar om dagen er fortsatt 1,2 milliarder, like stort som i 1992. Andelen er likevel gått ned fra 29 prosent til 23 prosent. Men det er store regionale forskjeller. I Øst-Asia er andelen halvert, fra 28 prosent til 14 prosent. I Sør-Asia er andelen gått ned fra 44 prosent til 37 prosent, mens i Afrika er andelen bare sunket med ett prosentpoeng. (DevNews 2.10.02)

Banankrigen


Ei lønn de kan leve av

"Vår konkurranse-ulempe er at vi betaler arbeiderne våre ei lønn de kan leve av. Fagforeninger og bondeorganisasjoner er kjennetegn på siviliserte samfunn. Europa må erkjenne at billige bananer betyr sosiale kostnader der hvor billige bananer produseres." (Sagt i 1992 av statsministeren i øystaten St. Lucia.)

Tre spørsmål - tre perspektiv:

EU har arva kolonirelasjoner i mange retninger og tok vare på dem innen rammen av den såkalte Lomé-avtalen - en avtale mellom EU og 66 u-land. Gamle koloniland har kjøpt bananer fra tidligere kolonier til priser over "markedspris". Markedspris - det er den prisen Del Monte, Dole og Chiquita kan tilby på bananer fra plantasjer i Latin-Amerika - de såkalte "dollarbananene".

Britene har for eksempel sluppet inn karibiske bananer til avtalte kvoter og priser. To av tre bananer solgt i Storbritannia har kommet derfra. Frankrike har trygget banandyrkingen på sine "oversjøiske områder" Martinique og Guadeloupe. Spania, Italia, Portugal og Hellas har bare tatt inn bananer fra Latin-Amerika når importen fra Lomé-land ikke har dekket etterspørselen. Spania og Hellas har også hatt innenlandske banandyrkere å beskytte. Andre EU-land, de uten kolonifortid, har kjøpt bananene sine fra Dole, Chiquita og Del Monte.

Karibiske småbønder og landarbeidere lever bedre av å plukke bananer enn plantasjearbeidere i Mellom- og Sør-Amerika. På de karibiske øyene er bananplantasjene små og lønningene høyere. Mange dyrker bananer på egne bruk. Både bananarbeidere og småbrukere er godt organisert - etter bananverdenens mål. Det har rammet forbrukerne i Vest-Europa i flere tiår. Det ville EU-kommisjonen ha slutt på.

Tidlig på 1990-tallet la EU-kommisjonen opp til fri konkurranse mellom alle klodens banandyrkere. Det ville gi billigere bananer til forbrukerne i mange EF-land og knekke banandyrkere i Afrika og på de karibiske øyene.

Forslaget fra EU-kommisjonen førte til en bitter og årelang strid internt i EU. Fra tysk side ble det tatt i bruk hardtslående argumenter for å sikre forbrukerne billige bananer. Hans Wallow, ordfører i utviklingsspørsmål for de tyske sosialdemokratene, stempla forsøkene på å finne et banankompromiss som "et program til fremme av kokainproduksjon". Underforstått: Når plantasjearbeiderne til Chiquita, Del Monte og Dole mister jobben, vil det friste å dyrke kokain og opium i stedet for bananer.

Banankrigen internt i EU gikk etter hvert over til en handelskrig mellom EU og USA. Den amerikanske regjeringen forlangte at alle kvoter for karibiske bananer måtte vekk, reiste saken innen WTO og fikk i 1999 EU dømt for å bryte frihandelsprinsippene til organisasjonen. USA satte i gang handelssanksjoner mot EU i et omfang av 190 millioner dollar i året. Konflikten ble bilagt våren 2002 med en avtale som forplikter EU til å trappe ned kvotene med karibiske bananer.

Det gjorde ikke inntrykk verken på EU-kommisjonen eller domspanelet til WTO at de karibiske bananene dyrkes med mindre bruk av sprøytegift og kunstgjødsel enn dollarbananene til Del Monte, Dole og Chiquita. Bananplantasjene til slike storkonsern bruker pesticider i så stort omgang at jord, elver og plantasjearbeidere forgiftes. Men hvilke andre mål enn billige bananer skal denne kloden styres etter?