Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

"Høyreopposisjonen" i Sovjet
- noe å lære av?

av Mathias Bismo

Røde Fane nr 5, 2003

Mathias Bismo er student og nestleder i Hordaland AKP


Oppgjøret med "høyreopposisjonen" i 1928/29 skulle bli den siste betydelige partikampen i SUKP(b) før etter Stalins død.

Samtidig var det også en viktig kamp, fordi det var gjennom denne at både Stalins makt og den bolsjevikiske ideologiske formasjonen ble konsolidert. Det var også en kamp som i sitt innhold reiser langt flere viktige problemstillinger enn den av ettertidens kommunistiske bevegelse(r) er blitt kreditert.

Høyreopposisjonen er uløselig bundet sammen med Nikolai Bukharin (1888-1938). På tross av sin forholdsvis lave alder var Bukharin allerede en erfaren revolusjonær ved revolusjonen i 1917, og han fikk raskt fremtredende tillitsverv. I det som i ettertid er blitt kjent som Lenins testamente, ble han beskrevet som "hele partiets favoritt" og dets "fremste teoretiker", og da Lenin døde var det aldri noen tvil om at han skulle overta plassen hans i politbyrået. I kampen mot Trotskij stilte han seg på linje med Stalin, Kamenev og Sinovjev, og da Stalin røk uklar med de to sistnevnte, ble Bukharin i virkeligheten den eneste sovjetlederen som kunne måle seg med Stalin i styrke og anseelse.

Strategier for sosialisme

De fleste bolsjeviklederne hadde ved revolusjonen vært enige om at den russiske revolusjonen bare var første etappe i en verdensrevolusjon. Det rådet enighet om at det tilbakeliggende jordbrukslandet Russland var dårlig stilt dersom ikke andre, mer fremskredne, land, først og fremst Tyskland, fulgte etter. Imidlertid ble de tyske revolusjonsforsøkene i 1919, 1921 og i 1923 slått tilbake, og det ble snart klart at Sovjetunionen, i hvert fall for en stakket stund, måtte klare å overleve på egenhånd. Man måtte i første omgang sikre sosialismens seier i dette ene landet.

En ting var å slå dette fast, en helt annen ting var å legge strategier for det og gjennomføre disse. I diskusjonene rundt dette skulle det utvikle seg to hovedlinjer. Den ene, teoretisk utlagt av økonomen Evgenii Preobrasjenskij og politisk fremmet av Trotskij, snart også Kamenev og Sinovjev, tok utgangspunkt i den opprinnelige akkumulasjonen som den var foregått i de mest fremskredne landene. Akkurat som den kapitalistiske industrien og økonomien hadde vunnet terreng gjennom intensivert utbytting av bøndene under det føydale regimet, kunne den sosialistiske industrien og økonomien seire bare dersom bøndene, i Preobrasjenskijs ord "en foreldet klasse", ble tilsvarende utbyttet i Sovjetunionen. Prisene på jordbruksvarer måtte settes kunstig lavt og prisene på industriprodukter kunstig høyt. Slik kunne den sosialistiske industrien få de midlene den ville trenge, og slik kunne kollektiviseringsprosessen fremskyndes.

Bukharin var for så vidt ikke uenig i at industrien måtte vokse og at det var nødvendig med en kollektivisering av landbruket, men i motsetning til Preobrasjenskij la Bukharin vekt på de politiske konsekvensene. Bukharin har i ettertiden blitt beskyldt for å være en isolasjonistisk figur, mens i særdeleshet Trotskij har blitt tatt for å være internasjonalist. I denne kampen er det imidlertid vanskelig å se dette. Mens Trotskij og Preobrasjenskij ville forsere utviklingen av økonomien som om man levde i en vennlig innstilt verden, poengterte Bukharin den utsatte stillingen Sovjetunionen befant seg i. Landet var omgitt av fiendtlige land, og internt var det preget av en stor bondebefolkning hvis umiddelbare interesser gjerne gikk på tvers av de mer langsiktige interessene til Sovjetstaten. Å sette den skjøre alliansen mellom industriarbeiderne og landbruksarbeiderne i fare ved å innføre noe som i virkeligheten var en ekstraskatt og ved å tvinge dem inn i ukjente former, var en risiko det ikke var verdt å ta. I dette spørsmålet lå Bukharin langt nærmere Lenin, som i sine siste skrifter hadde påpekt nødvendigheten av en revolusjon på landsbygda - en revolusjon som måtte skje i full forståelse med dem det faktisk direkte angikk, en kulturrevolusjon.

Et flertall blir et mindretall

I 1925-26 formet Trotskij, Sinovjev og Kamenev Den forente opposisjonen. Disse hadde nå alle falt ned på Preobrasjenskijs linjer, dog på ulike tidspunkter. Den direkte foranledningen var den 14. partikongressen i 1925 som hadde vedtatt en uttalelse som åpnet for økt mulighet til utleie av jord, fjernet restriksjoner på lønnsarbeid innen landbruket, reduserte jordbruksskatten og fordømte praksisen med påtvungne gitte priser på jordbruksproduksjon. (1) På tross av at dette, i "god" bolsjevikånd, ble vedtatt mer eller mindre enstemmig, var konfliktene ganske klare. Diskusjonen gikk heftig i spaltene til Pravda og andre partipublikasjoner.

Den 15. partikongressen året etter bekreftet imidlertid linjen fra året før, og førte til opposisjonens sorti fra partiets ledende organer. I følge Stalin klarte ikke trotskistene å "se at mens industrien er nasjonaløkonomiens ledende element, så er jordbruket i sin tur fundamentet for at industrien kan utvikle seg". (2)

Det var like fullt et kraftig dilemma. Et sentralt aspekt ved sosialismen skulle jo være industriens predominans innen økonomien. Produksjonsmålene ble derfor satt høyt, på tross av vedtakene fra de foregående partikongressene. Når samtidig ikke produktiviteten i landbruket bedret seg i særlig grad, førte dette til at det ble slått alarm. Og sakte men sikkert merket man en glidning blant partilederne - blant dem Stalin, hvis sekretariat på dette tidspunktet for alvor begynte å bli en maktfaktor i partiet.

Bukharin, på sin side, holdt fast ved sine standpunkter. Det var ingenting som var grunnleggende annerledes i 1928 enn i 1926. Sovjetunionen var fortsatt alene, det var ingenting som tydet på at de revolusjonære konjunkturene hadde endret seg utenfor landet og den bebudede kulturrevolusjonen overfor landarbeiderne var uteblitt. Sammen med Mikhail Tomskij og Alexei Rykov havnet han snart i et mindretall i partiledelsen, mot Stalin og flertallet som i stadig større grad overtok Den forente opposisjonens synspunkter. I 1928 slo for eksempel Stalin fast at industrien hadde to fundamenter, nemlig industriarbeiderne og landarbeiderne, hvorav de siste måtte avkreves det han kalte en "ekstraskatt" for å bidra til industriens fortsatte vekst. Preobrasjenskij ble for en stakket stund også hentet fra Sibir til Kreml (han ble senere sendt tilbake og døde der i 1936).

Et av hovedargumentene til det nye flertallet var at man nå så en mer revolusjonær situasjon ute i verden. Bukharin, som i 1925 hadde overtatt som formann for Komintern etter Sinovjev, var uenig i dette synet, og ble følgelig fjernet fra stillingen sin. Samtidig med dette ble Kominterns såkalte "tredje periode" innledet, en periode som først og fremst var kjennetegnet av en ny, mer konfrontativ holdning til sosialdemokratiet. Rykov ble fjernet som folkekommissær (statsminister) og Tomskij som leder av fagbevegelsen. I motsetning til under kampen mot Den forente opposisjonen var dette en kamp som foregikk i det skjulte. På tross av at Bukharin fortsatt var redaktør av Pravda, slapp den nye opposisjonen bare i marginal grad frem med sine synspunkter. Etter at Bukharin også ble fjernet fra denne stillingen var opposisjonen mer eller mindre brakt til taushet.

Med høyreopposisjonen ute av veien kunne partiflertallet, med den nå ubestridte lederen Stalin i spissen, sette i verk det som er kjent som tvangskollektivisering. Riktignok var det offisielt ingen tvang inne i bildet, men det er liten grunn til å tro at partiledelsen, med sitt sinnrike nettverk, var ukjent med de overgrepene Stalin over ett år senere kritiserte i artikkelen "Svimmelhet av fremgang". Et annet resultat var den første femårsplanen, med sine velkjente høye produksjonsmål. Mange av disse ble nok nådd, men det var snakk om en vekst som ikke på langt nær tok alle faktorer med i betraktning. Det ble så å si en "ubalansert vekst", en maksimal vekst innen visse sektorer, i stedet for en optimal vekst innen alle sektorer som Bukharin og det gamle flertallet hadde agitert for - mot Preobrasjenskij. Det er for eksempel sterke grunner til å påstå at sultkatastrofen i Ukraina på begynnelsen av 1930-tallet var en følge av partikampene på slutten av 20-tallet og den linjen som gikk seirende ut.

Konsekvenser

Bukharin og Rykov ble drept i 1938, Tomskij hadde tatt livet sitt to år tidligere etter å ha fått vite at NKVD snart ville komme til å arrestere ham. I historiens lys har disse blitt levnet lite ære. Skjellsord som "Sovjetunionens Bernstein" (Bukharin) og høyre-trotskister (siden Bukharin etter nederlaget i 1929 hadde oppsøkt Kamenev med henblikk på å motarbeide det sultanistiske regimet som var i ferd med å utvikle seg) satt løst. Det er imidlertid flere viktige lærdommer å trekke fra høyreopposisjonens kamp.

For det første handler det om et økonomisk-filosofisk syn. Det synet som etter hvert ble gjeldende var at det er ikke klassekampen som utvikler produktivkreftene, men omvendt produktivkreftene som fører klassekampen, og dermed historien, fremover. En slik påstand går grunnleggende mot Marx, men det var like fullt en påstand som ble brukt til å rettferdiggjøre ekspropriasjonen av bøndene og tvangskollektiviseringen. Produktivkreftene på landsbygda måtte utvikles, og så ville bøndene mer eller mindre automatisk følge etter. Den umiddelbare oppgaven ville da bli å fjerne hindringer for dette, dvs. å utbytte den foreldede landarbeiderklassen. Klassekampen blir følgelig underordnet produktivkreftenes utvikling, en mekanisk slave av den teknologiske og organisatoriske utviklingen.

Dette fører mer eller mindre direkte til den andre grunnleggende feilen med den bolsjevikiske ideologiske formasjonen, nemlig at en riktig handling nødvendigvis vil gi det ønskede resultatet. Dersom man bare tvangskollektiviserer for harde livet så vil det uansett gi de samme resultatene som om kollektiviseringen skjer frivillig, bare mye raskere. Det uttrykker en forakt for massene og en tro på et ekspertstyre som, bare det har den riktige teorien, vil være i stand til å forutsi hva som er best for staten.

I sin tur leder dette til en tredje grunnleggende feil, nemlig ideen om at opposisjon er farlig. Dersom det er slik at en parti- eller statsledelse er i stand til å vedta de riktige grepene, gitt at disse faktisk er de riktige, så vil motstand mot disse i realiteten være motstand mot sosialismen. Samtidig så vil disse "motstanderne mot sosialismen" automatisk ekskluderes fra enhver seriøs debatt, men for å få dem til å holde kjeft, så er det enkleste bare å hogge hodet av dem.

Bukharin var oppmerksom på disse farene. Allerede under Lenin hadde han advart mot utviklingen av en ny byråkratklasse, som ikke var en overklasse i materiell forstand, men som var det i kraft av sin rolle i statsstyret. Historien viser hvor rett han hadde i dette. Det blir galt å si at Bukharins kamp var en genuin "demokratisk" kamp - Russland og Sovjetunionen hadde ingen demokratiske tradisjoner å spille på. Men det var en kamp mot den despotismen som fikk utvikle seg. Ingen vet hva som ville skjedd dersom han hadde vunnet - det er mulig at Sovjetunionen ville falt sammen, slik Stalin stadig sterkere insinuerte, og at kanskje Hitler hadde vunnet andre verdenskrig. Slike historiske eventualiteter er imidlertid av mindre interesse for oss. Det kanskje høyreopposisjonens kamp fremst av alt kan gi oss i dag, er alternativer til den bolsjevikiske ideologiske formasjonen, til "stalinismen". Selvsagt kan vi ikke ta det som noen ferdig pakke, men elementer av høyreopposisjonens kritikk av Stalin og partiflertallet kan være viktige korrektiver for venstresida i en situasjon der den stadig vekk blir beskyldt for å ha en mer eller mindre innebygd hang til despoti og folkemord.


Noter