Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

EUs fjerde frihet
- fritt fram for sosial dumping

av Arne Byrkjeflot

Røde Fane nr 5, 2003

Les også: Halvor Langseth: Arbeidsinnvandring - også et gode?


Skal vi kreve overgangsordninger for det frie arbeidsmarked når EU fra 1. mai 2004 utvides med inntil 10 land, deriblant Polen og Baltikum? LO hadde ikke tenkt det, heller ikke DNA og SV. Nå vakler de fordi grunnplanet i fagbevegelsen reagerer.


Fakta: Fra 1. mai 2004 utvides EU og dermed EØS, med 10 nye medlemsland. Da gjelder EØS-avtalen uinnskrenket. Det er imidlertid mulighet for et forbehold overfor det frie arbeidsmarkedet. Landa kan be om to års overgangsordninger som siden kan utvides med tre til, altså 5 år. I denne perioden gjelder nasjonale regler. Fra 5 til 7 år kan det frie arbeidsmarkedet settes ut av kraft bare dersom en kan påvise store forstyrrelser i arbeidsmarkedet, bransjemessig eller regionalt. Men for sikkerhets skyld har EU tilføyd den såkalte "stand still"-regelen. Ingen kan stramme inn reglene mer enn det som gjaldt da avtalen om henholdsvis EU- og EØS-utvidelse ble underskrevet.

De har sett hvordan dette fungerer på store anlegg. Her gjelder norske regler, de skal ha dispensasjon, heltidsarbeid og tarifflønn. Men fagbevegelsen har ikke innsyn og selv om de får se lønnsslippen, så vet de ikke om pengene faktisk er utbetalt. Vi snakker ikke om individuell innvandring, vi snakker om leiearbeidere satt i system, med mellommenn og det hele. Den finske, østerrikske og tyske fagbevegelsen har krevd overgangsbestemmelser fra fri arbeidsinnvandring. Den norske, svenske og danske fagbevegelsen har fulgt Euro-LO som vil behandle alle EU-arbeidere likt. LO har nå satt ned et utvalg som skal komme med ei innstilling. Noen av oss husker LOs ufravikelige 15 krav til EØS-avtalen i sin tid, 14 er brutt og døde. Nummer 15 var ikke så viktig.

For å være helt ærlig, så burde dette være et enkelt spørsmål. Det handler om at det skal bli helt lovlig for firma, mellommenn, mafia å importere arbeidskraft til Norge, tilby "sine" "gode lønninger" på 30 til 80 kroner og tjene store, virkelig store penger. Det er helt umulig for fagbevegelsen å stille opp mot et slikt system. Resultatet er sosial dumping, knekt fagbevegelse og en økning av rasismen vi aldri har sett maken til. Det er vanskelig å forstå at dette skulle være problematisk å gå i mot for fagforeningsledere og politikere fra arbeiderbevegelsen. Vi har jo sett kapitalen flytte og true med å flytte bedrifter ut av landet til lave lønninger og en fraværende fagbevegelse. Nå fins det jo en del bedrifter og arbeidsoppgaver som er vanskelig å flytte på, da importerer de rett og slett lave lønninger og en fraværende fagbevegelse inn i landet.

Det er venstresiden i fagbevegelsen som har stått i spissen for å kreve overgangsordninger og advare mot sosial dumping. Men det er ingen hemmelighet at det er forskjellige syn på dette også innenfor denne faglige venstresiden. I valgkampen greidde ikke Rød Valgallianse å komme ut med et krav om overgangsordninger, SV har nå landet på å ikke kreve overgangsordninger sammen med Arbeiderpartiet. De baserer seg på å kunne gripe inn dersom det oppstår store forstyrrelser i arbeidsmarkedet.

Sammen med Carl I?

Det er vel ingen tvil om at bakgrunnen for dette ligger i redselen for å havne sammen med Carl I Hagen. Skal ikke en polsk familie ha samme rett til å søke lykken i Norge som en norsk familie? AKP og Rød Valgallianse har jo alltid gått inn for å oppheve innvandringsstoppen. Vi husker Jon Michelets 1 million innvandrere.

Men det har aldri vært tanken at vi skulle ha fri innvandring uten noen som helst regler. Det har jo hele tida vært et krav at de som forsøker lykken i Norge, faktisk lykkes i å skaffe seg arbeid slik at de kan overleve i dette landet. Og dette må sjølsagt godkjennes, med arbeidstillatelse som krever arbeid av for eksempel et års varighet, tilnærmet heltid og til tarifflønn. Og dette må sjølsagt være en individuell rett, ikke en rett som et firma eller en mellommann kan disponere på vegne av sine leiearbeidere. EUs frie arbeidsmarked er noe helt annet. Det vi ser på som opplagte regler, det ser EU på som hinder for den frie flyt. Når vi frykter sosial dumping, så ser EU at vårt rigide system med små lønnsforskjeller og faste ansettelser er et hinder for konkurransekraft og jobbskaping. For EU er det frie arbeidsmarkedet et våpen.

EUs fjerde frihet, fri flyt av arbeidskraft, er helt spesiell for EU, arbeidskraft er ikke med i noen andre frihandelsavtaler i hele verden. Den som følger med i EUs indre debatt, ser at nettopp det å øke mobiliteten av arbeidskrafta over dagens landegrenser, ses på som helt sentralt for å ta opp konkurransen med USA og for å skape en EU-borger. Derfor er det kommet en rekke forordninger med denne hensikt, blant annet er endringene i norske pensjonsordninger en direkte følge av dette. For EU er også østutvidelsen et middel til å endre EU. Med utvidelsen som begrunnelse får de store land mer makt, jordbruks- og regionalstøtten fryses i omfang, skal fordeles på flere og legges drastisk om. For eksempel får ikke Nord-Sverige og Nord-Finland lenger arktiske støtteordninger. Det er vel ingen tvil om at EU ser med forventning på møtet mellom lave lønninger, høy arbeidsledighet og en fagbevegelse som best kan beskrives som fraværende i øst og det de ser på som et stivbeint og lite konkurransedyktig system i vest. Større lønnsforskjeller og senket oppsigelsesvern er offisiell politikk.

Nå fikk vi jo ikke de store problemene i Norge da vi gikk inn i EØS. Men helt fraværende har de ikke vært. Vi har hatt fagarbeidere spesielt fra Øst-Tyskland som har gått underbetalt på norske anlegg. Etter at lønn og krona gikk drastisk ned i Sverige, har heller ikke dette vært uproblematisk. Men til å leve med. Men de fleste problem er skapt av gjestearbeidere fra de land som nå kommer inn i EU og EØS. Grunnen til dette er at når arbeidskraft først skal importeres, så er det langt mer å tjene på en polakk til 30 kroner timen enn en østtysker til 80 kroner timen. Fortjenestemulighetene er rett og slett enorme for bakmennene. På et oppdrag på 1 million timer, 500 årsverk, er forskjellen 50 millioner.

Forskjeller på 10 år

Når vi sammenligner situasjonen nå foran utvidelsen med ti nye land med situasjonen da vi kom inn i EØS 1. januar 1994, så er forskjellene svært iøynefallende og kan oppsummeres i fem punkt:

  1. Arbeidsledigheten i Norge er en helt annen. Opp fra 60.000 til 110.000.
  2. Arbeidsledigheten i de nye landa er formidabel. 20 % i Polen , 14-16 % i Baltikum.
  3. Avstanden mellom landa er kortere og bånda til de nye landa er sterkere. Av 20.000 sesongarbeidere i Norge de siste år kommer 14.000 fra Polen og 3.000 fra Litauen. Det er også de samme land som dominerer som innleide på store anlegg i Norge til utrolig lave lønninger. Det betyr at det er bygd opp et nettverk allerede og at mange ser på Norge som en reell mulighet.
  4. Disse landa vil ikke bli utviklet, arbeidsledigheten vil øke dramatisk. Utviklingen av Portugal, Helles og Irland er intet glansbilde. Men det er et faktum at det over EUs regionalfond og jordbruksstøtte er gått enorme summer til oppbygging av infrastruktur og annet. Sjøl om arbeidsledigheten fortsatt er høy, så har EU kunnet bruke disse landa, spesielt Irland, som visittkort. Men når vi snakker om de nye landa, så er bildet helt annerledes. De ligger på et helt annet utviklingstrinn. Polen har like mange bønder, 9 millioner, som i hele EU. Industrien har ingen sjanse. Den vil bli kjøpt opp og modernisert eller bli lagt ned. Vi vil få en omstrukturering som Europa ikke har sett maken til. Samtidig har EU brukt østutvidelsen til å legge om hele sin distrikts- og jordbrukspolitikk. Dette vil ramme de nye landa og det vil også ramme de gamle EU-landa hardt. Kort sagt: Der innbyggerne håper på utvikling og vestlig velstand, vil vi se massearbeidsløshet og nød.
  5. EU satser på å øke mobiliteten over landegrensene. Det blir sett på som helt avgjørende for å bli verdens ledende økonomi.

Rapportene fra norske anlegg er utvetydige. Fagbevegelsen sliter med å få innsyn, de makter ikke å kontrollere dagens ordninger. Og om de får se lønnsslippen, så vet de ikke om pengene faktisk er utbetalt. Vi snakker om et system der arbeiderne vet at om de klager, så får de kanskje ikke jobb. Men det lar seg nesten ikke overvåke. Fagbevegelsen har ikke innsyn og arbeidstilsynet er jo for lenge siden sluttet med kontroller, de satser på internkontrollen. Dette er i dag, da norsk lov gjelder, da gjestearbeiderne kommer på dispensasjon, de må ha arbeidstillatelse, heltidsarbeid og tarifflønn. Denne dispensasjonen kan når som helst trekkes tilbake.

Vi ser nå at sesongarbeidersystemet i jordbruket er kommet helt ut av kontroll, det startet med jordbærplukking. Nå knekker det norske jordarbeidere og gartnernæring, det brer seg ut i et illegalt håndtverker-, maling- og renholdsmiljø. Vi opplevde faktisk nå at en bonde fikk fortsette med denne importen på tross av en samlet henvendelse fra A-etat, politi og arbeidstilsyn. Det er ikke bare EU som ønsker denne utviklinga, det er sterke krefter i vårt eget land.

Allmenngjøre mest mulig

Men det er likevel ikke denne individuelle innvandringa som er problemet. Det er det organiserte gjestearbeidersystemet, med mellommenn og hele pakka. Husk på at forholdene allerede er lagt til rette for dette gjennom endringene i lov om utleie av arbeidskraft og vikarbyrå. Nå diskuterer LO hvilke krav de skal stille for overgangsordninger. Men til nå virker det som det ikke blir så mye av det. Det er uenighet om allmenngjøring av tariffavtaler, siden enkelte mener det vil svekke fagbevegelsen om avtalene omfatter alle. Og innenfor handelsnæring og hotell og restaurant er det sikkert riktig at det vil bli verre å organisere folk dersom alle har lovfesta tarifflønn. Derfor ser det ut til at det blir bare minstelønna som allmenngjøres, ikke arbeidstid, ferie og avtalefestet pensjon. Etter min mening har ikke fagbevegelsen noe valg, vi må slåss for å allmenngjøre mest mulig og vi må kreve kontrollordninger langt ut over det vi har i dag. Men jeg ser ikke at det fins noen krefter i det norske systemet som vil slåss gjennom en slik skjerping av norsk regelverk. De fins ikke en gang i LO, de har jo vært imot helt til det siste. Og kommer de ikke nå, er det for seint. EU har innført "stand still", de nasjonale reglene kan fjernes, men ikke skjerpes. Siste tog går 1. mai 2004, etter det kan ikke reglene strammes inn.

Nå vet vi jo at vi står overfor Arbeidslivslovutvalget, som legger fram sin innstilling til høsten. Dersom de virkelig når fram med å fjerne begrensningene for innleie av arbeidskraft som i dag sier at det ikke er lov innenfor en bedrifts kjernevirksomhet, så fins det jo faktisk ingen begrensning igjen. Da kan en bedrift erstatte hele arbeidsstokken med innleide fra Polen og Baltikum.

Overgangsordninger

Jeg mener vi skal kreve følgende overgangsordninger:

Men la oss si at vi vinner fram og får de best mulige regler og kontrollordninger. Men de gjelder bare i 5 år. Da er det slutt. Deretter må du påvise alvorlige forstyrrelser i en bransje eller region. Etter 5 år er det EU som bestemmer. Jeg har svært liten tro på at særlig mye vil overleve EU-kontrollen. Bare se på erfaringene med de andre frihetene. Hvem hadde trodd at ervervsloven eller at ingen kan eie mer enn 10 % i norske banker eller arbeidsgiveravgift eller hjemfall eller retten til fiske i Finnmark, var en trussel mot fri kapitalbevegelse? Men det er det i følge EU.

Hva vil være i strid med fri flyt av arbeidskraft? La oss se på kontrollen for salmonella. Sjøl om du vet at det er salmonella i 0,1 % av norsk kylling og 10 % fra Nederland, så må du kontrollere like mye norsk kjøtt som nederlandsk. Ellers er det et hinder for den frie vareflyten. EU vil ha fri flyt av arbeidskraft, og det vil de gjennomføre koste hva det koste vil. Det fins ingen varige ordninger. Iallfall ikke av betydning. Derfor er det viktig at de ordninger som nå lages, både lovfestes og tariffestes, da kan de iallfall vare litt lengre.

Den norske velferdsmodellen

Enda verre er trusselen mot den norske velferdsmodellen. I EUs nåværende regler er det flere prinsipper som får direkte virkning for vårt velferdssystem. Det første er at familien til utenlandske arbeidere i Norge, men bosatt utenfor Norge, har krav på samme ordninger som om de var bosatt i Norge. Familien til engelske oljearbeidere som arbeider på norsk sektor, men bosatt i England, får nå norsk barnetrygd og kontantstøtte. Det andre er at det er samlet opptjeningstid i Norge pluss andre EØS-land som gjelder. Eksempelvis så holder det med en arbeidsdag i Norge pluss litt tidligere arbeid i hjemlandet for å få sykepenger og 8 uker i Norge pluss 14 uker foregående år i for eksempel Polen for å få arbeidsledighetstrygd. Det tredje er at samlet utbetaling til for eksempel pensjon fra Norge og det som er opptjent i andre EØS-land, minst skal tilsvare minsteordningene i Norge, for eksempel minstepensjon (garantiordninga). Det er jo ikke vanskelig å se at dersom det frie arbeidsmarked får et visst omfang, så vil dette skape et press på å stramme inn reglene for å få barnetrygd og kontantstøtte, opptjeningstid og kontroll for A-trygd og sykelønnsordning og press på minsteytelsene våre. Departementsgruppa som har utredet dette, sier at dette er naturlig, Per Sandberg fra FrP har allerede foreslått det. Det er bare slik det er.

Nå er jo den norske fagbevegelsen et ektefødt resultat av fri flyt av arbeidskraft. Når fagbevegelsen endelig hadde fått til brukbare avtaler, så ble de underbydd av andre. Svaret var landsomfattende og ufravikelige tariffavtaler. Da var nasjonen den naturlige rammen. Er det ikke rett og slett slik at den historiske utviklingen er kommet dit hen at nå gjelder kampen på tvers av landegrensene, nå gjelder det å bygge opp den europeiske og deretter den globale fagbevegelsen? Dersom vi godtar EUs frie arbeidsmarked er det naturlige svaret europeiske tariffavtaler. Med andre ord å utvikle et system innenfor EØS-landa som gjør at om folk flytter på seg, så gjør de det ikke ved å underby arbeidere i andre land. Tilsvarende må en da utvikle noenlunde like velferdsgoder, slik at ikke velferdsmodellen settes under press. Det er vel også en forutsetning at arbeidsløsheten ikke er dramatisk forskjellig.

Europeiske tariffavtaler?

Jeg tror ikke på denne linja, jeg tror den er dømt til å mislykkes. Se på Øst-Tyskland. Her lå alt til rette, historia, voldsomme pengemidler, entusiasme. Men arbeidsledigheten økte til 20 % i øst, fortsatt er lønningene 15 til 20 % lavere. Tysklands LO gikk nettopp på sitt største nederlag i moderne tid i forsøk på jamne ut lønningene, trolig fordi østtyske arbeidere fryktet at lønnsutjamning truet arbeidsplassene. Se på ti års forsøk med europeiske samarbeidsutvalg, med forhandlinger mellom Euro-LO og Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen med EU-kommisjonen som bisitter? Absolutt ingenting. Selvsagt skal vi sende penger til Baltikum og støtte oppbygginga av en fagbevegelse, men det har faktisk norsk fagbevegelse gjort i mange år, for eksempel Grafisk. Resultater?

Det er en linje for nederlag og tilnærming på bånn. Holtermann Knudtsen og de andre pionerene hadde faktisk ingen andre alternativ, den norske nasjonalstaten var rammene. I tillegg hadde de eksempler som viste at det var mulig, spesielt England og Tyskland. Vi har et alternativ til en håpløs linje med europeiske tariffavtaler og det er å komme seg ut av EØS. Vi har ingen eksempler på at tariffavtaler på tvers av landegrensene er mulig. Det eneste er minstebestemmelsene i ITF (Den internasjonale transportføderasjonen) for skipsfarten. Men så ser vi da også at EU nå vil knekke den eneste muligheten til å håndheve disse, nemlig havneblokade. De fjerner havnearbeidernes enerett til lossing og lasting. Vi får se om den fagbevegelsen som skal skape europeiske tariffavtaler, er i stand til å forsvare den eneste fungerende avtalen som fins.

Men det kan jo sjølsagt være rett å gå inn for den estlandske arbeider og hans families rett til å søke et bedre liv i Norge sjøl om det påfører norsk fagbevegelse et nederlag og truer vår velferdsmodell. Men da må en ikke glemme at dette er en eksklusiv rett. At fritt arbeidsmarked innad krever en mur utad og ekstrem kontroll innad. Vi må ikke glemme at i jakten på den friske arbeider så får vi en umenneskelig politikk for asylsøkere og flyktninger. Dette er eneggede tvillinger, uløselig knyttet sammen. Det fins ikke noe mer rasistisk, undertrykkende og ekskluderende enn EUs forsøk på statsdannelse.