Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

CPI (ML) Liberation

av Tone Buberg

Røde Fane nr 4, 2003

Tone Buberg er AKPer og med i RVs bystyregruppe i Oslo.
I november 2002 gjestet hun som eneste europeer CPI (ML) Liberations 7. kongress i Bihar i India.


I januar 2004 skal den store internasjonale kongressen for World Social Forum, "Another world is possible", være i Mumbai, India. Forrige gang var den i Porto Alegre, Brasil. Ved årsskiftet 2002-2003 var jeg i India og Sri Lanka på et fire måneders studieopphold. I håp om å inspirere mange til å reise på konferansen i januar 2004 vil jeg fortelle litt fra Communist Party of India (ML) Liberations 7. kongress som jeg gjestet.

Jeg fikk en strålende velkomst da jeg kom ut av toget fra Varanasi i Patna i staten Bihar. 5-6 kamerater og en kvinnelig leder møtte meg med røde flagg og et banner hvor det sto "Welcome, Norwegian guest", enda toget var over to timer forsinka og klokka var 2330.Utenfor stasjonsbygningen krydde det av folk, mange lå og sov på bakken, på fortauene og på perrongene, hele byen var full av røde flagg og bannere.

Patna i staten Bihar har en spesiell plass i Indias revolusjonære bevegelse. Det var her det store bondeopprøret startet på 1960-tallet (naxalitt-bevegelsen), og det var også her CPI (ML) Liberation omorganiserte partiet i 1974. I Bihar er fattigdommen stor og de har den mest folkerike staten i hele India. Staten Bihar har 100 millioner mennesker, bare i Patna bor det 2 millioner. Bihar er også den mest korrupte delstaten i India. Mine indiske venner og kollegaer i Varanasi i staten Uttar Pradesh, nabostaten til Bihar sa: ikke vi en gang tør reise til Bihar og advarte meg sterkt fra å reise.

I Bihar lever føydalismen fortsatt, trass i regjeringas jordreformer på 1950-tallet. Reformene kom aldri lenger enn til papiret, jordeierne motarbeida dem fra første stund. Innbyggertallet er tre ganger så høyt som på 50-tallet. I de store byene møtte jeg alltid folk fra Bihar som jobba blant annet som taxisjåfører og hotellarbeidere. I Chennai (tidligere Madras) møtte jeg 12-åringer fra Bihar som jobba på hotellet.

Nesten halvparten av Indias mineralressurser ligger i Bihar. Likevel balanserer staten på avgrunnens rand - økonomisk. "Å granske delstatens finanser er som å stirre ned i et bunnløst avløpsrør," skriver økonomen Subir Roy. (Thorbjørn Færøvik: India. Stevnemøte med skjebnen.) Asias største kullfelt ligger her. Folk fra ulike stammer og urfolk bor her. Kullgruvene er svære dagbrudd som stadig eter seg videre og innebærer en katastrofe for urfolk og de fattige. Arbeiderne får helseskader av forurensing og manglende sikkerhet. Ofte får gruvearbeiderne utbetalt brennevin istedenfor lønn, bokstavelig talt "opium for folket".Alkoholisme og oppløsing av stammekulturen er følger av dette.

Det eneste jeg hadde hørt om Bihar på forhånd var dette: 3. desember 1997 kl. 2130 krysser i ly av tropenatta vel 200 væpnede menn Son elva i Bihar. De lander i en landsby som heter Laxmanpur. De 315 innbyggerne lå og sov. Dagen før hadde noen av de kasteløse, sultne som de var, forsøkt å høste avlingen på et omstridt jordstykke utenfor landsbyen. Høykastene svarte med raseri og løfte om blodig hevn, og før mørket hadde senket seg var det bestemt: De sultne overgriperne måtte straffes! For ikke å vekke folk i landsbyen blir ferjemennenes struper skåret over. Etter en to timers blodig voldsorgie ble 61 mennesker, for det meste kvinner og barn, massakrert. De fleste av landsbyens menn klarte å flykte til skogs. Morderne var en privat hærstyrke organisert av Ranbir Sena, en sammenslutning av storgodseiere av høykaste som nylig hadde "annektert" dette jordstykket fra fattigbønder av lavkaste og stammefolk. De siste hadde søkt støtte fra kommunistpartiet for å forsvare sine rettigheter. Hensikten med massakren var åpenbart å gi de bøndene som organiserte seg for å kreve sin rett, en skikkelig lærepenge. Bare en norsk avis omtalte denne "episoden" på to linjer, enda bilder fra Laxmanpur fløy over hele verden.

Jordeiernes anfører Rabindra Chowdhary sto fram, som ikke angrende synder: "De kasteløse må aldri få inntrykk av at vi er svake. Hvis vi ikke dreper, dreper de oss. Så enkelt er det."

I Bihar knytter de nevene. For første gang har de kasteløse begynt å organisere seg, de lar seg ikke skremme.Derfor var det naturlig at CPI (ML) Liberation valgte Patna, Bihar som sted for den 7. kongressen deres. Her traff jeg folk som sa: "Vi er en kjempende generasjon. Urettferdigheten skal stoppes nå. Nå har vi gjort det klart for kastefolket at vi ikke lenger gidder å kremere deres døde. La dem gjøre det sjøl. Hvis du tømmer vann lenge nok i et rottehull vil rottene før eller seinere flykte opp i dagen."

Thorbjørn Færøvik skriver i India-boka si at i Bihar gjorde politiet seg berykta på 80-tallet ved å stikke øynene ut på flere arresterte.

CPI (ML) starta kongressen ved å minnes kamerater som hadde dødd de siste fem åra. Også 15 veteraner ble æret med hedersbevis av lederen Dipankar Bhattacharaya. (lederen kalles Panka). 800 delegater fra hele India var til stede pluss utenlandske gjester fra Australia, Bangladesh, Nepal, Burma, Pakistan, Sri Lanka og Norge. Sistnevnte var den eneste fra Europa og jeg blei intervjuet av flere aviser og TV-kanaler. Solidaritetshilsen blei holdt fra AKP flere ganger under kongressen, og høydepunktet var ikke i bystyresalen i Patna, men for 5.000 folk på stadionen siste dagen. Det jeg framheva i appellen min var at til tross for svært ulike vilkår for den revolusjonære kampen, har revolusjonære partier i hele verden nå mange felles oppgaver: gjøre antikrigsbevegelsen sterk mot den ledende imperialistmakta USA, støtte frigjøringsbevegelser og kvinners kamp. Borgerskapet i Norge bidro i Afghanistan sammen med USA og vil nok gjøre det i den kommende krigen i Irak, men majoriteten av det norske folk protesterer mot denne reaksjonære linja, og det er vårt partis plikt å ta del i denne mobiliseringa for å hindre norsk deltakelse i en sånn krig. Indias stilling i denne kampen er svært viktig, ettersom de er en stormakt i regionen. Jeg uttrykte glede over at partier som CPI (ML) finnes slik at folkelig motstand mot krigsforberedelser kan organiseres. Sjøl om jeg ikke forsto så mye av det som blei sagt under de pakistanske hilsningstalene var det en sterk opplevelse med tanke på det spente forholdet som har vært mellom de to landene siste året, Pakistan og India.

Ellers la jeg vekt på at til tross for at Norge er et rikt land, kutter borgerskapet velferdsgoder og gjør levekåra for arbeidsfolk vanskeligere, og at dette er tegn på den dype krisa kapitalismen befinner seg i i verden i dag. Klassekampen i India er sjølsagt mye tøffere ettersom de kjemper mot borgerskapet og de føydale klassene, samt blir utbytta av nykolonialismen. Ettersom India har ca. 1/6 del av jordas befolkning er det av stor betydning hva som kommer ut av klassekampen der. Jeg uttrykte også glede over å se en del kvinner som aktive delegater og at kvinner var med å organiserte kongressen.

Jeg hadde med noen eksemplarer av Kjersti Erikssons: Sisters, Comrades! som jeg fikk høre de kjente fra før av, men svært gjerne ville ha til de forskjellige statene. Kameraten fra Sri Lanka (New Democratic Party) ville få det oversatt til tamilsk og trykke det opp til 8. mars der. Paraplyorganisasjonen til progressive kvinner i India AIPWA (All India Progressive Women's Association) fikk et eksemplar og ville bruke det.

Hovedtema på kongressen var: Stopp den imperialistiske krigen i verden. Stopp den fascistiske konspirasjonen i India. Intensiver den kommunistiske bevegelsen.

For å illustrere hva den fascistiske sammensvergelsen blant annet går ut på. vil jeg fortelle om en dokumentarfilm vi fikk se under kongressen. Den het Nothing Official og er laga av Alternative Media, ei gruppe som holder til i Calcutta.

Nothing Official

27. februar 2002 blei ei vogn på toget i Godhora, en liten by i Gujarat (en av de nordlige statene norsk UD frarådet turister og reise til) brent ned. Om bord blei 58 karsawaks (hinduer) drept. I følge regjeringa i India samt ledelsen i Gujarat var det lokale muslimer som sto bak nedbrenningen. (Muslimene er en minoritet i Gujarat. Ellers fikk jeg høre at det er flere muslimer i India enn det er muslimer i Pakistan.) Derfor beslutta de fanatiske hindupartiene BJP, RSS, VHP, Bajrang Dal, Siv Sena og andre at muslimene skulle få seg en lærepenge. Hva besto lærepengen av? Tusener av muslimske hjem ble ødelagt med bulldosere og brent ned. Tusener av muslimske kvinner ble voldtatt og drept. Hundrevis av ufødte barn ble tatt ut av mødrene og kastet på bålet. Blodbadet varte i tre måneder.

Filmen forteller om disse groteske gjerninger. Ruiner av hus, og gater er filmet og de overlevende ofrene er intervjuet om massakrene.

På kongressen fikk jeg også november/desember-nummeret av Women's Voice som er bladet til AIPWA. Dette nummeret er også fylt av dokumentasjon av massakrene i Gujarat. Ingen er til nå blitt straffet eller saksøkt. Politiet var aktivt med på massakrene, sier øyenvitner.

Kunne dette ha skjedd før 11. september 2001?

En kvinnelig kamerat jeg intervjuet under kongressen fortalte om en nylig undersøkelse som var foretatt på flere universitet i India. Undersøkelsen viser at 60 % av studentene beundrer Hitler. Hun og et par kamerater arbeidet for å drive studiesirkler på universitet, men det var svært tungt arbeid sa hun. Noen grupper hadde de allikevel kommet i gang med.

Hun fortalte videre at det var veldig mange kvinner fra det reaksjonære, fascistiske miljøet som var aktive under massakrene i Gujerat. De kvinnene som satte seg i mot ble ofret av sine hindu-menn og måtte bøte med livet. Ei av dem var 19 år gamle Manjula Maganlal Patel, gravid i 7. måned. Hun ble brent levende av sin manns familie. (The Indian Express 9. mars 2002) Kvinner som ikke lystrer patriarkatet, er det ikke plass til. Antallet kvinner som blir brent ihjel eller forgiftet har vært økende siden 1987. Selvmord er også økende, også blant kvinner og Gujerat ligger høyest her.

Temaer som ellers blei diskutert på kongressen var hvordan styrke partiet, organisasjonssaker, strategier for framtida, den væpna kampen, jordreformer og ikke minst behovet for enhet på venstresida. Partiets tidligere leder Vinod Mishra døde i 1998. I 1999 ga partiet ut hans samlede verk. Nåværende leder, "Panka", viste til tidligere lederes ønsker og spesielt til Vinod Mishras ønske om enhet på venstresida i kampen mot fascifiseringa av India. "Vi må få til et felles minimumsprogram i kampen om demokratiske rettigheter og gå framover mot en brei front som kan forene hele venstresida og til slutt lage et felles parti for alle kommunister i India," sa Panka. Han la vekt på de mange felles oppgaver kommunistpartiene har og felles ideologi. Han tok også sterk avstand fra ultravenstre: "ML har aldri sympatisert med anarkistenes agenda for ultravenstre. Å drepe politiske ledere eller gjennomføre barbariske handlinger med landminer og eksplosjoner, dette kan ikke lede folkets kamp. Sjølsagt krever vi retten til sjølforsvar, men vi tror ikke på politiske drap. For oss er revolusjonen et storslått epos, den er en genuin og langvarig krig rettet mot de mest brutale og reaksjonære fiender av folket. Den er massenes festival, en hyllest og triumf til livet mot den massakre dødskulturen."

For meg var det mye å lære av disse kameratene, ikke minst om livsmot og trua på framtida. Det var under et tre ved Patna Buddha så "lyset" for flere tusen år siden. Vi var mange som hentet nytt "lys" (les: mot, inspirasjon) under denne uka i Patna, Bihar.