Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

En kvinnebevegelse
på tvers av kulturelle grenser

av Susan Rakhsh

Røde Fane nr 4, 2003

Susan Rakhsh kommer opprinnelig fra Iran hvor hun var medlem i en marxistorganisasjon.
Hun flyktet fra Iran i 1984, kom til Norge og var med å starte Mira-senteret i 1989.
Hun er bystyrekandidat for SV.


I begynnelsen ble innvandrerkvinner og deres kamp ignorert av den norske kvinnebevegelsen. Senere ble den kapret av norske kvinneaktivister.

I begynnelsen av tjuende århundre kom antropolog Franz Boas med en interessant teori som ble kalt kulturrelativisme. Kort sagt går teorien ut på at kulturer og samfunn må forstås ut fra sin egen logikk, og derfor er det ikke mulig å rangere dem på en evolusjonsmessig stige.

Boas prøvde å argumentere mot evolusjonismen som mente at menneskelige samfunn utviklet seg i en bestemt retning, og at de europiske samfunnene stod på toppen av en utviklingskjede. Denne teorien var og er grunnlaget for rasismen. Den delte verden i to deler. Et mindretall hvite som har makt, og et stort flertall ikke-hvite som er avmaktet og blir kalt usiviliserte og uutviklede mennesker.

Evolusjonismen mener at ikke-hvite ikke kan overleve uten overvåking og kontroll av siviliserte samfunn. De trenger noen til å bestemme for dem og vise dem veien til et sivilisert liv. De trenger med andre ord en "godfather", og ingen er mer kvalifisert for denne rollen enn de vestlige intelligente supermaktene. For å klare å kontrollere de usiviliserte er det noen ganger nødvendig å fengsle dem, drepe dem, lage krig mellom dem, okkupere deres hjem og bruke dem som billige arbeidskrafter osv.

Denne holdningen eksisterer også i den europeiske kvinnebevegelsen. De ser på asiatiske og afrikanske kvinner som uutviklede og usiviliserte kvinner, kvinner som kommer fra patriarkalske samfunn og godtar patriarkalismen uten å sette spørsmålstegn. De trenger noen for å fortelle dem hva er best for dem og bestemme for dem. Denne oppgaven er et ansvar for intelligente og siviliserte, vestlige kvinner. Det som er ironisk, er at det er stor forskjell mellom det som er best for østlige kvinner og det som er best for vestlige kvinner.

For ikke-vestlige kvinner bosatt i Europa (immigranter), særlig i Norge (som har veldig lite erfaring og kunnskap om et flerkulturelt samfunn i forhold til rest av Europa), er situasjonen verre fordi vi er et lite mindretall som lever blant det siviliserte flertallet. Vi bor i deres territorium, og må godta deres normer og regler. Hvis vi nekter å godta de reglene og normene som de skaper for oss, blir vi kalt ressurssvake og undertrykte og kompetanseløse kvinner som ikke forstår noenting.

I de siste årene har vi sett hvordan våre problemer og vår livssituasjon er blitt et marked for norske journalister, forskere og politikere. En del norske kvinner har fått "gudmor"-rollen. Når vi innvandrerkvinner tar opp saker og problemer som berører oss og krever hjelp og støtte, stiller ingen reiser. Det finnes ikke ører som kan høre på oss. Men hvis en norsk kvinne eller norske media tar den saken opp, er alle på banen dagen etter med løsninger, lovforslag, handlingsplaner og søknad om økonomisk støtte, uten å spørre oss hva vi synes og hva vi ønsker. Igjen blir selve innvandrerkvinners kompetanse og ressurs neglisjert. Så lenge våre "gudmødre" er på banen, finnes ingen plass for oss. Det eneste ting de krever fra oss, er å være de stakkars kompetanseløse som trenger hjelp. Innvandrerkvinner blir ikke hørt, hvis de ikke har en tragisk historie å fortelle, eller hvis det ikke står en norsk kvinne bak. I dag ser vi hvordan media og en del norske politikere bruker unge, uskyldige innvandrerjenter for å skape seg posisjon og marked. De bruker alle midler uten å tenke på etikk. De er, som sagt, våre "gudmødre" og vi kan ikke overleve uten deres ledelse og overvåkning.

Asiatiske og afrikanske kvinnebevegelser har mye lenger historie enn den vestlige kvinnebevegelsen. Men deres kamp for frihet og likestilling blir bestandig besvart med fengsel, tortur og henrettelser. Deres grunnleggende rettigheter blir nektet fordi religion og patriarkalske tradisjoner har fortsatt stor makt i disse delene av verden. Deres kamp er en blodlig kamp. Hittil har mange mistet livet i denne kampen

Boas sier kulturer og samfunn må forstås ut fra sin egen logikk. Denne teorien gjelder for kvinnebevegelsen i på samme måte som for andre bevegelser og hendelser i ethvert samfunn. Den betyr at når europeiske kvinner kjemper for lovliggjøring av homoseksualitet, kjemper afrikanske kvinner mot omkjæring og asiatiske kvinner mot tvangekteskap. Det betyr at vår kamp har ulike egenskaper, strategier. Men den har felles mål. Vi kjemper for frihet og våre grunnlegende rettigheter. Ingen av oss har lavere verdi enn den andre og ingen av oss kan lede den andre gruppen i sin kamp.

Blant oss innvandrerkvinner i Norge finnes også mange ressurssterke og målrettete kvinner som kjemper mot tradisjoner og verdier som er grunnlaget for undertrykkelse og forskjellsbehandling. Samtidig som de kjemper mot den offentlige forskjellsbehandlingen, slåss de for synliggjøring av sin egen virkelige identitet. Innvandrerkvinners kamp går tilbake til 1970-tallet. I begynnelsen ble innvandrerkvinner og deres kamp ignorert av den norske kvinnebevegelsen. Senere ble den kapret av norske kvinneaktivister. Vi ble betraktet som objekter. Og i dag er den et marked for mange i Norge. Vi blir fortsatt objektivert og marginalisert.

Det er ingen tvil om at kampen har vært og skal være hard. Ikke-vestlige kvinner trenger ikke "gudmødre". De trenger medsøstre som støtter dem i deres kamp for frihet og likestilling. Kamp for likestilling, ikke bare med motsatt kjønn, men også med hvite kvinner. Det er på tide at den feministiske bevegelsen utvides tvers over geografiske og kulturelle grenser.