Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Den amerikanske ideologien

av Samir Amin

Røde Fane nr 4, 2003

Samir Amin, født 1931 i Egypt, er en internasjonalt anerkjent økonom,
som for tiden er direktør for Third World Forum i Dakar, Senegal.
Blant hans viktigste bøker er Accumulation on a World Scale (1970), Delinking (1985),
Empire of Chaos (1992) og Spectres of Capitalism (1998).
På norsk finnes Eurosentrismen (Forlaget Oktober 1992); en anmeldelse finnes her.
Se også intervju med Amin i Røde Fane nr 3, 2002.

Artikkelen sto opprinnelig i den egyptiske avisa Al-Ahram Weekly nr 638, 15.-21. mai 2003
og trykkes med avisas og forfatterens tillatelse. Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.


Hvis europeerne hadde reagert i 1935 eller 1937 kunne de ha stoppet den nazistiske galskapen. Det er vårt ansvar å reagere nå, slik at den nynazistiske trusselen fra Washington kan stagges og tilintetgjøres.

USA hevder å være et demokrati, men den religiøse retorikken tyder på totalitære ambisjoner.

I dag styres USA av en junta bestående av krigsforbrytere som kom til makten gjennom et slags kupp. Kuppet skjedde riktignok etter et (tvilsomt) valg, men vi må heller ikke glemme at også Hitler var en folkevalgt politiker. I denne parallellen fungerer 11. september som "riksdagsbrannen" på den måten at det har blitt mulig for juntaen å gi politiet en makt tilsvarende Gestapos. De har sin egen Mein Kampf - National Security Strategy - sine egne masseorganisasjoner - patriotorganisasjonene - og sine egne misjonærer. Det er viktig at vi har mot til å innse dette, og at vi slutter å skjule det bak fraser som "våre amerikanske venner", noe som i dag har blitt ganske meningsløst.

Politisk kultur er et resultat av lange historiske tradisjoner. Som sådan er den selvsagt ulik fra land til land. Amerikansk politisk kultur er klart annerledes enn den som historisk har oppstått på det europeiske kontinentet. Den er formet av ekstremistiske protestantiske sekter i New England, folkemordet på kontinentets urbefolkning, slavebindingen av afrikanere og fremveksten av atskilte etniske samfunn som en følge av stadig nye bølger av innvandring gjennom hele 1800-tallet.

Religion og kapitalisme

Modernitet, sekularisme og demokrati er ikke resultatet av en utvikling, eller ikke en gang en revolusjon, i de religiøse ideene. Tvert imot er det troen som må justere seg for å møte de nye kravene. Denne tilpasningen var ikke særegen for protestantismen, den hadde en lignende virkning på den katolske verden. En ny religiøs ånd, fri fra alle dogmer, ble født. Sånn sett var det ikke reformasjonen som var forutsetningen for den kapitalistiske utviklingen, selv om Webers påstand har god gjenklang i Europas protestantiske samfunn, som er stolte av den sentrale rollen de ble gitt. Reformasjonen representerte heller ikke det mest radikale bruddet med Europas ideologiske fortid og "føydale" system, inkludert tidligere fortolkninger av kristendommen. Tvert imot var reformasjonen en forvirret og primitiv endring.

En side ved reformasjonen var innsatsen fra de herskende klassene, som førte til opprettelsen av nasjonale kirker (anglikanske eller lutherske) som var kontrollert av disse klassene. Som sådan representerte disse kirkene et kompromiss mellom det fremvoksende borgerskapet, monarkiet og de store landeierne som kunne brukes til å holde de fattige og bøndene i sjakk.

Effektiv marginalisering av den katolske universelle ideen ved opprettelse av nasjonale kirker tjente i særlig grad til å styrke monarkiets makt, gjennom at dets rolle som mekler mellom det gamle regimet og det fremvoksende borgerskapet ble styrket og gjennom å bygge opp under disse klassenes nasjonalisme og dermed forsinke fremveksten en ny universalisme, som sosialismen senere ville stå for.

Andre sider av reformasjonen, derimot, ble drevet frem av de lavere klassene - hovedofrene for den sosiale transformasjonen som kapitalismens fødsel førte med seg. Disse bevegelsene holdt seg til tradisjonelle kampformer de hadde lært av middelalderens "tusenårsrike"-bevegelser. Følgelig ble deres skjebne heller enn å lede an, å bli hengende etter tidens krav. De undertrykte klassene måtte vente til den franske revolusjonen - med sin sekulære folkelige og radikale mobilisering - og den kommende sosialismen for å finne måter å effektivt uttrykke sine krav i forhold til de nye forholdene de levde under på. De tidlige moderne protestantiske gruppene, derimot, holdt seg til fundamentalistiske illusjoner, noe som i sin tur styrket den stadige reproduksjonen av sekter med lignende dommedagsvisjoner som dem som i dag brer seg ut over hele USA.

De protestantiske sektene som ble tvunget til å forlate 1600-tallets England hadde utviklet en særegen form for kristendom som skilte seg både fra katolske og ortodokse dogmer. For den saks skyld ble deres tolkning av kristendommen heller ikke støttet av flertallet europeiske protestanter, inkludert anglikanerne som utgjorde flertallet av den britiske herskerklassen. Generelt kan vi si at den grunnleggende siden ved reformasjonen var at den tok tilbake det gamle testamentet, som katolisismen og den ortodokse kirken hadde marginalisert da de definerte kristendommen som et brudd med jødedommen. Protestantismen førte kristendommen tilbake inn i rollen som jødedommens rettmessige arvtaker.

Den særlige varianten av protestantisme som fant veien til New England er fortsatt med på utforme den amerikanske ideologien. Først la den grunnlaget for erobringen av det nye kontinentet ved å basere sin legitimitet på bibelreferanser (det bibelske Israels brutale erobring av det lovede landet er et bilde som stadig gjentas i den nordamerikanske offentlige debatten). Senere har USA utvidet sin gudegitte oppgave til hele kloden. Slik har nordamerikanere fått et syn på seg selv om det "utvalgte folket" - som i praksis er et det samme som det nazistiske begrepet om herrefolket. Dette er trusselen vi står overfor i dag. Og det er derfor den amerikanske imperialismen (ikke "imperiet") vil være mer brutal enn sine forgjengere, hvorav nesten ingen hevdet å utføre en hellig oppgave.

Folkemordet

Jeg er ikke blant dem som tror at fortiden gjentar seg. Historien forandrer menneskene. Det var dette som skjedde i Europa. Dessverre har den amerikanske historien i stedet for å viske ut grusomhetene rundt etableringen av landet, reprodusert styrken i disse grusomhetene og ført videre deres konsekvenser. Dette gjelder både den amerikanske "revolusjonen" og etableringen av bosettinger over hele landet gjennom stadige innvandringsbølger.

På tross av forsøk på å hevde det motsatte var den "amerikanske revolusjonen" aldri noe annet enn en begrenset uavhengighetskrig, ganske så tom for enhver sosial dimensjon. Ikke på noe tidspunkt under opprøret mot det britiske monarkiet forsøkte de amerikanske bosetterne å endre økonomiske og sosiale forhold. De nektet bare ganske enkelt fortsatt å dele profitten sin med herskerklassen i moderlandet. De ville ha makten selv, ikke for å forandre ting, men for å fortsette å gjøre det samme, bare i en mer bestemt og rendyrket form. Det sentrale motivet deres var å fortsette erobringen mot vest, noe som blant annet innebar folkemord på den amerikanske urbefolkningen. Tilsvarende gikk de revolusjonære aldri mot slaveriet. De fleste av de viktigste revolusjonslederne var tvert imot slaveeiere selv, og holdningene deres til spørsmålet lot seg ikke endre.

Folkemordet på den amerikanske urbefolkningen var implisitt i det nye utvalgte folkets hellige oppgave. Ansvaret for massakrene kan ikke bare tillegges moralen i en fjern, forgangen fortid. Helt opp til 1960-tallet snakket man åpent og stolt om folkemordet. Hollywood satte den "gode" cowboyen opp mot den "onde" innfødte, og denne gjengivelsen av fortiden var viktig i oppdragelsen av påfølgende generasjoner.

Det samme gjelder slaveriet. Etter løsrivelsen måtte det gå nesten hundre år før slaveriet ble avskaffet. Og på tross av motsatte erfaringer med den franske revolusjonen hadde avskaffelsen når den først kom, ikke noe å gjøre med moral - det skjedde bare fordi slaveri ikke lenger tjente den kapitalistiske ekspansjonen. Dermed måtte afroamerikanerne vente nok et århundre for å oppnå selv grunnleggende sivile rettigheter. Og selv etter dette var den dypt rotfestede rasismen i herskerklassen knapt utfordret. Helt opp mot 1960-tallet var lynsjinger vanlige og aksepterte. Lynsjingen pågår fortsatt, men mer skjult og indirekte, på den måten at "retts"systemet sender flere tusen mennesker inn i døden, hvorav de fleste er afroamerikanere, selv om det er allment kjent at i hvert fall halvparten av de dømte er uskyldige.

Stadige bølger med innvandring har også bidratt til å styrke den amerikanske ideologien. Innvandrerne er på ingen måte ansvarlige for armoden og undertrykkingen som i første omgang førte til at de utvandret. De forlot landene sine som ofre. Imidlertid betydde utvandringen også at de oppga den kollektive kampen for å endre forholdene i sitt opprinnelsesland. De byttet sin egen lidelse mot mottakerlandets individualistiske ideologi om å "trekke seg selv opp etter håret". Denne ideologiske forandringen bidrar også til å forsinke utviklingen av klassebevisstheten, som ikke en gang har tid til å utvikle seg før en ny bølge av innvandrere kommer for å bidra til å ødelegge deres politiske uttrykk. Selvsagt bidrar innvandringen også til "etnisk berikelse" av det amerikanske samfunnet. Den "individuelle suksessen" utelukker ikke en utvikling av sterke og støttende etniske fellesskap (for eksempel irske eller italienske); uten disse ville den individuelle isolasjonen bli uutholdbar. Men igjen: Styrkingen av etniske identiteter er en prosess det amerikanske systemet dyrker bare for å styrke seg, for det bidrar uunngåelig til å svekke klassebevisstheten og aktiv deltakelse i samfunnet.

Mens folket i Paris gjorde seg klare til å "angripe himmelen" (som kommunardene uttrykte det i 1871), utgjorde amerikanske byer skueplassen for en rekke morderiske kriger mellom gjenger bestående av stadig nye generasjoner fattige innvandrere (irske, italienske osv.), kynisk manipulert av herskerklassen.

Fagbevegelsen

I dagens USA er det ikke noe arbeiderparti, og det har aldri vært noe. De mektige fagforeningene er på alle måter upolitiske. De har ingen forbindelser med noe parti som deler og uttrykker deres sak; de har heller ikke vært i stand til å uttrykke noen egen sosialistisk visjon. I stedet støtter de, sammen med alle andre, opp om den dominerende liberale ideologien som dermed blir stående uutfordret. Når de kjemper, er det med utgangspunkt i en begrenset og klart definert agenda som på ingen måte setter spørsmålstegn ved liberalismen. På denne måten har de vært og er fortsatt "postmodernistiske".

For arbeiderklassen kan imidlertid ikke kommunarisme (1) være noen erstatning for sosialistisk ideologi. Dette gjelder også afroamerikanerne, det mest radikale samfunnet i USA, fordi kamp med en kommunitaristisk ideologi per definisjon er begrenset til kampen med den institusjonaliserte rasismen.

Opplysningstida

Et av de mest undervurderte aspektene ved ulikhetene mellom "europeiske" ideologier (med deres forskjeller) og den amerikanske ideologien er betydningen opplysningsfilosofien har hatt på utviklingen.

Vi vet at opplysningsfilosofien var et veiskille som satte i gang utviklingen av moderne, europeisk kultur og ideologi. Betydningen er fortsatt stor, og ikke bare i den kapitalistiske utviklingens tidlige sentra, enten de er katolske (Frankrike) eller protestantiske (England og Nederland), men også i Tyskland og til og med Russland.

Sammenlign dette med USA, der opplysningsfilosofien bare hadde marginal innflytelse og bare omfattet et "aristokratisk" mindretall (som var for slaveri). For ettertiden er Jefferson (2), Madison (3) og noen få andre kjent fra dette sjiktet. I det store og det hele var sektene i New England uberørt av opplysningstidens kritiske ånd, og kulturen deres forble nærmere heksejakten i Salem (4) enn Lumièrenes gudløse rasjonalitet.

Følgene av denne avvisningen kom da yankeeborgerskapet ble eldre. I New England utviklet det seg en enkel og feilslått tro som mente at "vitenskap" (dvs. de harde vitenskapene som medisin) skulle bestemme samfunnsutviklingen - en holdning som har dominert USA i over hundre år, og ikke bare blant herskerklassen, men blant hele folket.

En slik erstatning av religion med vitenskap kan forklare en del av den amerikanske ideologiens mest fremtredende trekk. Det forklarer at filosofien er så lite viktig fordi den er blitt redusert til den fattigste empirisme. Det forklarer også de frenetiske anstrengelsene for å redusere de humanistiske vitenskapene og samfunnsvitenskapene til "rene" (dvs. "harde") vitenskaper: "ren" økonomi erstatter den politiske økonomien og vitenskapen om "gener" erstatter antropologi og sosiologi. Dette siste punktet har dagens amerikanske ideologi felles med nazismen og har utvilsomt fått større gjennomslagskraft ved hjelp av den markerte rasismen som finnes i hele USAs historie. En annen villfarelse som har å gjøre med denne spesielle forståelsen av vitenskap er svakheten for kosmologisk spekulasjon (hvorav teoriene om "The Big Bang" er det mest kjente).

En annen ting opplysningsfilosofien har lært oss, er at fysikken er en vitenskap som bare gjelder visse begrensede deler av universet, ikke vitenskapen om universet i sin helhet (som er et metafysisk heller enn et fysisk begrep). På dette punktet står det amerikanske tankesettet nærmere før-moderne forsøk på å forene tro og fornuft enn den moderne vitenskaplige tradisjonen. Denne regressive (5) visjonen passet perfekt til New Englands protestantiske sekter og det gjennomgående religiøse samfunnet de skapte.

Som vi vet truer denne regresjonen nå Europa.

Kapitalens parti

Disse to faktorene som historisk har formet det amerikanske samfunnet - en dominerende bibelsk ideologi og fravær av et arbeiderparti - har sammen skapt en helt ny situasjon - et system som i virkeligheten er styrt av ett parti; kapitalens parti.

De to delene som utgjør dette partiet, deler de samme grunnleggende liberalistiske ideene. Begge henvender seg til det mindretallet som deltar i dette begrensede og impotente demokratiet (noen og førti prosent av de stemmeberettigede). Siden arbeiderklassen i hovedsak ikke stemmer, har de to delene av partiet tilpasset retorikken sin til hver sin del av middelklassen. Begge har definert velgergrunnlaget til en del kapitalistiske segmenter (lobbyister) og ulike ressurssterke pressgrupper.

Dagens amerikanske demokrati er den utviklete versjonen av det jeg velger å kalle et "lavintensivt demokrati". Det er basert på fullstendig atskillelse mellom det politiske livet, gjennom representativt demokrati, og det økonomiske livet, som styres av kapitalakkumulasjonens lover. Videre blir ikke grunnlaget for denne atskillelsen utfordret på noen som helst måte; det er en del av det som kan kalles den generelle konsensusen. Likevel er det denne atskillelsen som effektivt ødelegger hele det kreative potensialet som finnes i et politisk demokrati. Den kastrerer de representative institusjonene (parlamentet osv.), som blir impotente ved å underlegge seg "markedet" og dets diktat. Slik sett er valget mellom Demokratene og Republikanerne meningsløst. Det som avgjør fremtiden til det amerikanske folket, er ikke resultatet av valgene de gjør, men av situasjonen i finansmarkedet og andre markeder.

Følgelig eksisterer den amerikanske staten utelukkende for å tjene økonomien (dvs. kapitalen som den adlyder samtidig som den neglisjerer sosiale spørsmål). Staten kan fungere slik av en grunn: fordi den historiske prosessen som skapte den amerikanske samfunnet blokkerte utviklingen av arbeiderklassens politiske bevissthet.

Sammenlign dette med staten i Europa som har vært (og lett igjen kan bli) det grunnleggende forumet der konfrontasjonene mellom samfunnsmessige interesser utspiller seg. Det er derfor de europeiske statene velger sosiale kompromisser som legger en virkelig mening i demokratiske handlinger. Når klassekampen, og andre kamper, ikke tvinger staten til å fungere slik, når de ikke kan forbli uavhengige stilt overfor kapitalakkumulasjonens særlige logikk, da blir demokratiet en fullstendig meningsløs praksis - som i USA.

Kombinasjonen av en dominerende religiøs praksis - og dens fundamentalistiske utnyttelse - og fravær av politisk bevissthet blant de undertrykte klassene gir det amerikanske politiske systemet et enestående stort bevegelsesrom, som kan brukes til å ødelegge den potensielle påvirkningen demokratiske handlinger har og redusere dem til ritualer (politikk som underholdning, politiske heiagjenger osv.).

Men vi må ikke la oss lure. Det er ikke den fundamentalistiske ideologien som definerer logikken overfor de virkelige makthaverne - kapitalen og dens tjenere i regjeringen. Det er kapitalen alene som tar alle avgjørelsene, og bare da kan den mobilisere den amerikanske ideologien til å tjene sin sak. Midlene som benyttes - den enestående bruken av desinformasjon - kan da tjene sin hensikt ved å isolere kritikere og utsette dem for en varig og motbydelig form for utpressing. Etablissementet kan slik lett manipulere den "offentlige holdningen" ved å dyrke dens dumhet.

Takket være dette har den amerikanske herskerklassen utviklet en form for fullstendig kynisme som gir seg uttrykk i et hykleri som er åpenbart for utenlandske iakttakere, men som blir usynlig for det amerikanske folket. Regimet benytter seg gjerne av vold, også de mest ekstreme formene, når det trengs. Alle radikale amerikanske aktivister vet dette alt for godt; deres eneste mulighet er å selge seg eller en dag å bli drept.

Imperialisme, ikke imperium

Som alle andre ideologier er den amerikanske ideologien "stadig eldre og mer slitt". I rolige perioder, karakterisert med sterk økonomisk vekst og det som regnes som et akseptabelt sosialt sikkerhetsnett, dempes naturligvis herkserklassens press mot folket. Men fra tid til annen må etablissementet revitalisere ideologien ved hjelp av klassiske midler: en fiende (alltid utenlandsk, siden det amerikanske samfunnet per definisjon er godt) som kan legitimere mobilisering av alle mulige redskaper for å tilintetgjøre ham, blir utpekt (ondskapens rike, ondskapens akse). Tidligere var dette kommunismen. Mcchartyismen (et fenomen som har blitt glemt av dagens "pro-amerikanere") gjorde det mulig å starte den kalde krigen og å marginalisere Europa. I dag er det "terrorismen", helt tydelig bare en forsmak, som brukes til å tjene herkserklassens egentlige mål - militær kontroll over planeten.

Den uttrykte hensikten med USAs nye hegemoniske strategi er å forhindre fremveksten av en ny makt som kan være i stand til å stå imot påleggene fra Washington. Derfor er det nødvendig å oppløse land som er blitt for "store" for så å skape så mange satellitter som er klare og villige til å godta amerikanske baser for "sikkerheten" sin som mulig. Alle de tre siste presidentene (Bush senior, Clinton og Bush junior) er enige om at det bare er ett land som har rett til å være "stort" - og det er USA.

I denne forstand avhenger amerikansk hegemoni i siste instans av landets uforholdsmessige militære styrke heller enn av noen særskilte "egenskaper" ved sitt økonomiske system. Takket være denne makten kan USA være den ubestridte lederen i den globale mafiaen, og med sin "synlige knyttneve" vil landet være i stand til å påtvinge den nye imperialistiske ordenen på dem som ellers kanskje ville nøle med å innordne seg.

Takket være den siste tidens suksess har det ytre høyre et kraftig grep om makten i Washington. Valget de tilbyr er klart: aksepter amerikansk hegemoni, sammen med den ekstreme "liberalismen" USA fremmer, som betyr lite annet enn at det å tjene penger er det eneste som betyr noe - eller forkast begge deler. I det første tilfellet gir vi Washington frie hender til å tegne opp verden på nytt i Texas' bilde. Bare ved å velge det andre alternativet kan vi være i stand til å gjøre noe for å bidra til å gjenoppbygge en grunnleggende pluralistisk, demokratisk og fredelig verden.

Hvis europeerne hadde reagert i 1935 eller 1937 ville de ha vært i stand til å stoppe den nazistiske galskapen før den voldte mer skade. Ved å vente til 1939 bidro de til titalls millioner flere ofre. Det er vårt ansvar å reagere nå, slik at den nynazistiske trusselen fra Washington kan stagges og tilintetgjøres.

Noter

Oversetterens merknader:

1. Kommunarisme - en ideologi der det sosiale ansvaret ligger hos individet og ulike sammenslutninger, ikke hos staten eller offentlige institusjoner. [Tilbake]

2. Jefferson, Thomas - USAs 3. president, 1801-09. [Tilbake]

3. Madison, James - USAs 4. president, 1809-17. [Tilbake]

4. Heksejakten i Salem - en hysterisk og brutal heksejakt i Salem, Massachusetts på 1690-tallet. [Tilbake]

5. Regressiv - tilbakeskuende, gammeldags, det motsatte av progressiv. [Tilbake]