Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Nord-Korea i klemma

av Gavan McCormack

Røde Fane nr 4, 2003

Gavan McCormack er professor i øst-asiatisk historie ved Australian National University.

Artikkelen sto i New Left Review nr. 18 i år og trykkes her med tillatelse fra tidsskrift og forfatter.
Den er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.


Bortføringer og raketter i Pyongyang; planer og posisjoner i Washington og Tokyo, mens Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPRK) søker å overleve. Utsiktene i Nordøst-Asia mot den kalde krigens siste front og den neste kampen mot Ondskapens Akse.

Washington har valgt DPRK som sin fiende av folket nummer to, den gamle "geriljastaten", hvis grunnleggende myter og nasjonale identitet ble smidd i tredveårene, gjennom væpnet motstand mot brutal japansk kolonialisme - seinere herdet gjennom et halvt århundre Kald Krig, etter at den sto i mot USA i 1953. Gjennomsyret av monolittisme, fremmedfiendtlighet og lederdyrking, har DPRK aldri demobilisert. Det opprettholder en stående hær på nærmere en million, spredd langs den demilitariserte sonen, som ligger drøye fem mil nord for Seoul. Bare blant konvensjonelle våpen teller den over 3.000 tanks, 11.000 artillerienheter, 850 kampfly og en krigsflåte på 430 skip.(1) Velkjent som den høyest industrialiserte regionen på halvøya før USAs teppebombing under Korea-krigen, og mens den overgikk den sør-koreanske republikken i vekst gjennom femti- og sekstitallet, har DPRKs manglende investeringer i kapitalverdier de siste årtiene ført til at industrien bryter sammen, i beste fall har den blitt gammelmodig. Energisektoren og produksjonen av kjemisk gjødsel har blitt særlig hardt rammet. Sistnevnte er avgjørende for matproduksjonen i dette landet som i hovedsak er et fjelland. Fra midten av nittiårene har flommer og matmangel ført til sosial og økonomisk nød.

Likevel, som når våren åpner en frossen elv, kan forandring skje med et lenge innmurt system; plutselig, voldsomt og på uforutsigbare måter. Valget av Kim Dae Jung som president i Sør Korea i 1997 - hans "solskinnspolitikk" som brøt med tiårs fiendtlighet i forhold til Nord - ga det beleirede DPRK en anledning til å gi åpning for hardt tiltrengte kapitalinvesteringer. Pyongyang gikk inn i forhandlinger, stolte, men nervøst sårbare, samtidig som de var svært bevisste på at deres militære styrke kunne være et forhandlingskort. I juni 2000 reiste Kim Dae Jung nordover, til et historisk møte med Kim Jong Il. Begge forpliktet seg til sosialt, økonomisk og kulturelt samarbeid, og i en atmosfære av euforiske forventninger, la de et grunnlag for en gjensidig prosess mot gjenforening.

Hyundai begynte oppbyggingen av en spesiell økonomisk sone ved Kaesong, like nord for den demilitariserte sonen. Et felles turistprosjekt ble åpnet ved Kumgang-fjellet, et hellig sted i koreansk kultur. Det ble startet minerydding langs den demilitariserte sonen, og jernbanespor ble reparert. DPRK normaliserte forholdet til en rekke land, deriblant mesteparten av landene i Vest-Europa og Australia. Nordkoreanske tjenestemenn ble sendt rundt i verden på jakt etter utviklingsmodeller og teknisk assistanse. Kim reiste selv til Shanghai i januar 2001, til Beijing i mai samme år, og deretter til Russland i august. Et nytt økonomisk sone-prosjekt ble satt i gang i Sinuiju, ved Yalu-elva på grensen til Kina. Meningen var å opprette en lukket kapitalistisk sone, åpen for internasjonal finans, handel, industri, avansert teknologi, turisme og ferie, med US dollar som valuta og med egen uavhengig lovgivning og eget juridisk og administrativt apparat. Den eksisterende befolkningen på en halv million mennesker skulle omplasseres. (2) I juli 2002 gikk startskuddet for et økonomisk reformprogram etter kinesisk modell. Rasjoneringen ble opphevet, priser og lønninger gikk opp, ganget med atten, mens prisen som bøndene fikk for ris ble ganget med fem hundre. Husleie og betaling for tjenester ble for første gang tatt i bruk. Valutaen ble devaluert til en sjuendedel av tidligere nominell verdi. Fra det fastsatte forholdet på 2,20 won til en dollar gikk det på svartebørsmarkedet opp til nærmere 150 won. (3)

Men det stadig tettere nettet av forbindelser mellom de to Korea-statene - en viss gjenforening av atskilte familier hadde også funnet sted - utviklet seg samtidig med stadig mer anspente tilstander i internasjonale forhold: En verdensøkonomi på vei nedover, hardere konkurranse mellom Kina og Japan, og en ny amerikansk administrasjon på vei inn, som allerede avslørte en målsetting om mer direkte overhøyhet innenfor regionen. Med skjerpingen av USAs politikk etter 11. september, kom erklæringen om at Nord-Korea ble betraktet som én av tre innen Ondskapens akse, offentliggjort ved Bush sin tale om nasjonens tilstand i januar 2002. Og, sammen med Irak, fikk det stemplet "røverstater" i september 2002, i dokumentet kalt Strategi for nasjonal sikkerhet. Imens gikk Kim Dae Jungs femårige presidenttid mot slutten, i en myr av korrupsjon, ved valget i desember 2002. Blant kandidatene som lå an til å erstatte ham, fantes særlig den konservative Lee Hoi Chang fra "Det store nasjonale partiet", som sto for en langt hardere retorikk i forhold til Nord-Korea.

I dette mer fiendtlige landskapet, virket det som Pyongyang-ledelsen konkluderte med at det viktigste målet nå måtte være normalisering av forholdet til Tokyo og Washington - dets tidligere okkupanter, og de som hadde ødelagt deres sivile infrastruktur. I oktober 2001 ble det sendt ut følere mot Japan, med forslag om forhandlinger. Forsiktige diplomatiske utvekslinger kom i gang. Minst tretti møter mellom nord-koreanske og japanske diplomater fulgte i løpet av det påfølgende året, hvor de nærmet seg temmelig følsomme spørsmål: Fra Pyongyangs side spørsmålet om beklagelse og erstatning for uhyrlighetene utført av Japan i løpet av den førti år lange okkupasjonen av halvøya, fra 1905 til 1945, fra Tokyos side spørsmålet om nord-koreanske spionskips krenkelser av japansk territorialfarvann, og mistanken om at omtrent et dusin japanere var blitt bortført av DPRK. I løpet av sommeren 2002 ble det oppnådd enighet om de viktigste prinsippene, og regien ble lagt for Koizumis besøk i Pyongyang i september.

Beklagelsenes toppmøte

Det var et anspent møte. Det er blitt sagt at Koizumi tok med seg sin egen bento matboks. Samme kveld, på flyet tilbake til Tokyo, var den fortsatt uåpnet. Kim Jong Il og hans gjest kom sammen for å snakke, ikke for å spise. De hadde tydeligvis heller ikke utført de dype rituelle bukkene.(4) I stedet var møtet preget av utveksling av beklagelser, som ikke var likeverdige. Koizumi formulerte seg nokså oppskriftsmessig ved å si:

"Fra japansk side anerkjenner vi, i ydmykhet, de historiske fakta, at Japan forårsaket enorme ødeleggelser og lidelser for det koreanske folket, gjennom sitt tidligere kolonistyre, og gir uttrykk for dyp anger og unnskyldning fra vårt hjerte." (5)

Formuleringen - praktisk talt identisk med den som ble framsatt i samtalene mellom Japan og Sør-Korea i 1998 - var akseptabel for Tokyo-byråkratiet, nettopp fordi den ikke inneholdt juridiske implikasjoner, og kunne sees som mer eller mindre overflatisk. Japan hadde i lang tid motsatt seg krav om erstatninger som normalt kunne følge etter et utrykk som "unnskyldning fra vårt hjerte", og kom til forhandlingsbordet i Pyongyang utelukkende etter forsikringer om at det ikke ville komme noen erstatningskrav. Kim Jong Il la vekk det synet som Nord-Korea lenge hadde stått på, at koloniregimet var et ulovlig overgrep, opprettholdt gjennom militærmakt, og gikk inn på det japanske synet at det lå innenfor internasjonal rett. Det er allerede mange, selv i Sør-Korea, som ser dette som at en mulighet for Korea som helhet ble kastet bort .(6)

For egen del kastet imidlertid Kim Jong Il seg ut i en ganske usedvanlig serie unnskyldninger, ved å innrømme bortføring av rundt et dusin japanske sivile i løpet av sytti- og åttiårene, deriblant en kvinnelig skoleelev, en skjønnhetsekspert, en kokk, tre kjærlighetspar (plukket opp på avsidesliggende strender) og flere studenter på tur i Europa. Alle var blitt ført til Pyongyang, enten for å undervise nord-koreanske sikkerhetsagenter i japansk, eller for at identiteten deres kunne brukes ved operasjoner i Sør-Korea, Japan eller andre steder. Enkelte elementer innenfor en spesiell del av statsapparatet hadde hengitt seg til fanatisme og tørst etter heder og ære, forklarte Kim Jong Il. I følge japanske regjeringskilder var det sannsynligvis "Rom 35" som var ansvarlig for bortføringene - tidligere "Koreas arbeiderpartis oversjøiske sikkerhetsdepartement". En annen enhet, kalt Seksjon 56, styrt av Koreas arbeiderpartis departement for eksterne forbindelser, antas å stå bak bortføringene fra Europa. Men, i en stat hvor lederen utøver full og ubestridt autoritet, er det liten tvil om hvor ansvaret i siste instans ligger. (7)

Innrømmelsene hadde derfor historisk betydning. En russisk observatør kommenterte det slik: "I en totalitær stat rører en unnskyldning ved selve basisen i statssystemet. Følelsen av krise er så sterk i Nord-Korea at de ikke hadde noen annen mulighet enn å ta denne sjansen." (8) Men etter å ha innrømmet disse tilfellene, blir Kim Jong Il uunngåelig mistenkt for flere. De japanske myndighetene har lenge knyttet Rom 35 og dets forgjengere til geriljaangrepet i 1968 på det Blå Huset - presidentresidensen til ROK (Sør-Korea), til et bombeangrep i Rangoon i 1983 som drepte flere medlemmer av en sør-koreansk delegasjon til Myanmar, og til eksplosjonen ombord i Korean Airlines rute 859 over Andamanhavet i 1987, hvor 115 mennesker omkom. Til sjuende og sist vil innrømmelsen også ha betydning for Kim Jong Ils problemer med å opprettholde autoriteten i sitt eget rike. Det er unødvendig å fortelle at verken bortføringene, spionskipene eller Kims beklagelse ble omtalt i nord-koreanske media. Samtalene ble framstilt som en triumf. Den japanske statsministeren hadde kommet til Pyongyang for endelig å beklage grusomhetene seksti år tidligere, og takket være Kims usedvanlige intellekt og ressursstyrke, kunne det nå ventes at normale forbindelser ville bli gjenopptatt.

Før eller seinere vil imidlertid andre versjoner av det som foregikk 17. september komme i omløp. Japansk pågang for å få åpen tilgang til undersøkelser rundt skjebnen til de bortførte, vil skape fortgang i en slik prosess. Det vil vise seg om et regime som er så knyttet til bildet av dets hersker, kan overleve et slikt tap av ansikt: Omdanningen fra å være en halvgud ved navn "Kjære leder", til å bli en hardt presset politiker, befengt med feil, som innrømmer slike kriminelle handlinger - og attpåtil overfor japanerne.

Det har lenge vært tegn som tyder på interne konflikter innen DPRK-eliten. Kim Jong Ils første proklamasjon om "nytenking" og økonomisk nystrukturering, framført ved hans Shanghai-besøk i januar 2001, ble snart sopt vekk fra nyhetene, og tradisjonelle slagord dominerte pressen med ny styrke. I desember 2001, ikke lenge etter at forhandlingene med Tokyo var i gang, ble et tungt bevæpnet nord-koreansk spionskip sendt inn i japanske farvann. Skipet ble senket av den japanske kystvakten i Sørkinahavet og hentet opp igjen i september 2002. Det ble sagt å være utstyrt med "to antiluftskytsraketter, to rakettramper, en rekylfri kanon, tolv raketter, en antiluftskytskanon, to lette maskingevær, tre automatiske rifler og seks granater", såvel som en "undervannsscooter med et svært sjeldent design". (9) Under møtet 17. september var Kims reaksjon på de japanske protestene angående det "mystiske skipet" slik: "En enhet fra spesialstyrkene var involvert i en egen øvelse. Jeg hadde ingen anelse om at de ville gå til slike ytterligheter, og gjøre slike ting. Spesialstyrkene hører fortiden til. De har overlevd sin tid, og jeg kommer til å gå inn for at de oppløses." (10)

Kim kan faktisk ha feilkalkulert ved å gjøre så store innrømmelser overfor Tokyo. Han satset sannsynligvis på at det ville være den raskeste veien til løsning, og følgelig til normalisering, uten å forutse det massive protestutbruddet spørsmålet om bortføringene skulle komme til å utløse i Japan. Ved å oppgi alle krav om offisiell erstatning for den japanske kolonialismens forbrytelser, regnet han muligens med å kunne motta rundt 12 milliarder dollar i "hjelpefond" - omtrent tilsvarende de 500 millionene dollar Sør-Korea fikk i 1965. Det ville være en betydelig sum for det økonomisk utarmede Nord. (11) En slik sum vil imidlertid utelukkende komme i form av øremerkede, prosjektrelaterte midler og gi minst like stor uttelling for den japanske bygningsindustrien som for Nord-Korea. Det vil heller ikke bli lett å vri den ut av den for tiden svært anstrengte japanske statskassen - samtidig som det rådende klimaet preges av sterk folkelig antipati mot Nord-Korea, godt fyrt opp under av media.

Japansk tilbakeslag

Som i DPRK har det også i Japan - og internasjonalt - blitt fokusert temmelig ensidig på den ene siden av historien. I følge Koizumis pressefolk, eller snarere reklamefolk, hadde statsministeren tvunget fram en tilståelse fra en skamløs (keshikaran) stat. (12) Spørsmålet om hvorvidt Japan burde ha betalt erstatning ble knapt berørt, og det faktum at deres egen beklagelse kom først etter femtisju år, ble tillagt, i den grad det ble nevnt, det nord-koreanske regimets stahet og ufornuft - og ikke noen form for "stahet" eller "ufornuft" i Tokyo. En japansk kommentator forsøkte å sette dette i sin sammenheng, i det han stilte spørsmålet om det var et helt normalt Japan som "invaderte et naboland og gjorde det til en koloni, eksproprierte folks jord, navn, språk, byer og landsbyer, drepte de som gjorde motstand, bortførte, tvangsrekrutterte og forflyttet unge menn som arbeidere eller soldater for Imperiets armé, og kvinner "til behag", med talløse tapte liv som resultat, og så, lar det gå femtisju år uten å beklage eller tilby erstatning".

Den respekterte Japan-bosatte koreanske forfatteren Kim Sok Pon fordømte både Nord-Korea for bortføringene og for å ha gitt opp kravet om erstatning, noe han kalte en forræderisk og skammelig handling - og Japan, for å ha "glemt" historien sin. (14)

Slike stemmer druknet, imidlertid, i det japanske koret som uttrykte smertelig sinne og selvrettferdig harme. Avsløringene som kom 17. september forårsaket en stemning blant folk, som mange sammenliknet med USA etter 11. september. Masseopinionen svingte gjennom en storm av følelser: Empati med lidelsene til de bortførtes familier, kombinert med frykt og sinne over at slikt i det hele tatt kunne skje, raseri mot Pyongyang, rop om hevn, sinne rettet mot den japanske regjeringen, og utenriksdepartementet i særdeleshet, for dens vakling, inkompetanse og hemmeligholdelse. Det fantes en overbevisning om at Japan måtte lære Nord-Korea å bli en "normal stat".

Da de fem som nå var i live blant de bortførte, fortalte japanske etterforskere i september 2002 at de var usikre på om de ønsket å reise tilbake til Japan, ble dette nærmest enstemmig betraktet som resultatet av hjernevask. Etter kraftig press fra Tokyo, ble de bortførte - bortsett fra de seks barna deres - fraktet til Japan 15. oktober. At de nektet å snakke vondt om Nord-Korea til den japanske pressen, ble sett på som bevis for at det ikke var mulig for dem å snakke fritt. En uttalelse fra dem som sa at de ville gjøre besøket i Japan kort, for deretter å reise tilbake til Pyongyang, ble avfeid som noe man ikke kunne tro på, og det ble satt i gang en frenetisk kampanje for å få dem til å bli. 24. oktober kunngjorde regjeringens førstesekretær, Fukuda Yasuo, at de ulykkelige fem ikke ville få reise tilbake, uansett hvilke hensikter de selv måtte ha og på tross av en avtale om at oppholdet i Japan skulle vare i to uker. Som Japan Times forklarte det, så var det avgjørende at de ble i Japan for godt, "slik at de kunne uttrykke sin frie vilje". Nå ville Tokyo også ha utlevert barna til de bortførte. De levde sitt liv i Pyongyang uten å ane, noe avisa Asahi trakk fram, at foreldrene deres var japanske, langt mindre at de opprinnelig var bortførte japanere, eller at foreldrene var blitt tatt fra dem og ikke ville bli sluppet hjem igjen. (15)

Da japanske og nord-koreanske utsendinger møttes i Kuala Lumpur i slutten av oktober 2002, var det japanske kravet om "hjemsendelse" - det vil si utlevering - av barna, en hovedsak i forhandlingene. For Tokyo var barna ubestridelig "japanske", enten de visste det eller ikke, og tilhørte derfor Japan. Nord-koreanerne pekte på at Tokyo allerede hadde brutt avtalen som gikk ut på de fem bortførte, i første omgang, skulle være i Japan inntil to uker. Barna kunne ikke bare "utleveres" (eller bli tatt med makt, som den japanske siden antydet). Pyongyang hadde klart rett når de hevdet at familiene selv måtte få bestemme hvor de ville bo - og da var det avgjørende at de først måtte bli gjenforent i hjemmene sine i Nord-Korea. Selv om Pyongyang knapt gjorde noe nummer av det, var Tokyos standpunkt om å beholde de fem i Japan for godt, sannsynligvis et brudd på paragraf 22 i den japanske grunnloven, som sier at "Alle skal ha frihet til å velge eller forandre valget av bosted. Friheten for alle til å flytte til et annet land, og frasi seg sin nasjonalitet, er ukrenkelig." Ikke desto mindre var det de nord-koreanske representantene som ble forelest om å vise mer "oppriktighet", og de ble fortalt at Japan og Nord-Korea tydeligvis la forskjellig vekt på verdien av menneskeliv.

Snaut en måned etter 17. september møtet var Japans beklagelse allerede glemt. (16)

De bortførtes tragedie

Den følelsesmessig sterkeste historien er kanskje den til 15-årige Kim Hye Gyong. Kims mor, Yokota Megumi, ble tatt på veien hjem fra en badmintonkonkurranse i 1977, og ført til Nord-Korea. Da var hun bare tretten år gammel. I 1986 giftet hun seg med en nord-koreaner, Kim Chol Ju, og året etter fødte hun en datter. I følge Pyongyang led Yokota av depresjoner og tok livet sitt i 1993. Datteren var da fem år. All Salomos visdom ville knapt vært tilstrekkelig for å avgjøre denne saken: Yokatas foreldre, som fikk livene sine splintret av bortføringen, krever nå at barnebarnet deres, som har vokst opp i Nord-Korea, skal "hjemsendes", og krever følgelig omsorgsretten overfor hennes koreanske far. Fra Japan ble det gjort en hel rekke forsøk på å overtale den unge jenta til å reise hjemmefra og "besøke" besteforeldrene. I et intervju på japansk fjernsyn, spurte hun, med tårer i øynene, hvorfor besteforeldrene nå insisterte på at hun skulle komme til dem, når de tidligere hadde lovt å komme og besøke henne. Besteforeldrene svarte med å lokke med en tur til Disneyland. Japanske regjeringsuttalelser gjorde det klart, skjønt ikke overfor Kim, at et besøk i Japan ville bli uten returbillett, slik det var blitt for de fem "hjemvendte". Tragedien til de bortførte ser bare ut til å fortsette. Rettighetene og ønskene deres blir imøtekommet med abstrakt tale, men er i praksis underlagt den rettferdige harmen fra en opprørt japansk masseopinion.

I ukene som fulgte det dramatiske septembermøtet, presenterte Nord-Korea ytterligere informasjon om skjebnen til de bortførte. De åtte som var døde, lot til å ha mistet livet under ganske underlige omstendigheter: To var blitt forgiftet av en defekt kullovn, to var drept i trafikkuhell (i et land med svært lite trafikk), to døde av hjertesvikt (en av dem under en svømmetur), én av leversykdom, og én hadde tatt livet sitt. Dessuten var levningene etter praktisk talt alle blitt borte i "flommer". I Japan forkastet de sinte og vantro familiene til ofrene denne dokumentasjonen fra Pyongyang, kalte det en uhyrlig dekkhistorie, og forlangte at de overlevende ble brakt til Japan, om nødvendig "med makt" (muriyari ni). (17) Sør-koreanske kilder har antydet at de som døde kan ha blitt sendt til arbeidsleire i fjellene, for å ha nektet å utføre det som koreanerne kaller "chonhyang", og japanerne "tenko", det underkastende bukket til støtte for "Juche", eller "Selvforsyning", den offisielle ideologien i DPRK. I Japan spekulerte man på om de rett og slett visste for mye. Det japanske politiet tror nå at det kan være langt flere bortføringer enn først antatt - kanskje førti. Det blir sagt at det er blitt bortført folk, også fra andre nasjoner - europeere, arabere, kinesere - og i følge Seoul over fire hundre sør-koreanere siden 1953. (18)

Bortføring er imidlertid et merkelig fenomen. At det i utgangspunktet dreier seg om tvang er klart, men i mange tilfeller later det til at de bortførte med stort hell har tilpasset seg det nord-koreanske systemet. De fem japanerne som kom til Tokyo i oktober 2002, etter mer enn tjue år i DPRK, kom tydeligvis som lojale, nord-koreanske tilhengere av Kim Jong Il. Det kanskje mest uvanlige tilfellet dreier seg om to sør-koreanere, filmregissøren Shin Sang-Ok og den kvinnelige skuespilleren Ch'oe Hyun-hi. Paret ble bortført i 1978 og lagde flere filmer sammen i Pyongyang-studioene før de flyktet i 1986. Begge insisterer på at Kim Jong Il var direkte involvert i bortføringen av dem, besatt av et ønske om å heve kvaliteten på filmproduksjonen i Nord-Korea. I november 2001 ledet Shin juryen ved den internasjonale filmfestivalen i Pusan i Sør-Korea. Gjennom et tilbakeblikk på en karriere i Seoul, Pyongyang og Hollywood, bemerket han at han mente hans beste film var Flukten - som han hadde laget for Kim Jong Il. Ironisk nok ble Flukten trukket fra all visning etter ordre fra statsadvokaten i Sør-Korea. (19)

Historie preget av terror

Det trenger knapt sies at de fremste ofrene under DPR-staten er, og har alltid vært, folket i Nord-Korea. Det er alminnelig enighet om de grunnleggende fakta. Omtrent 200.000 mennesker - såvidt under 1 % av befolkningen på 23 millioner - antas å være i arbeidsleire. Beregninger tilsier at mellom 1 og 2 millioner - 5 til 10 % - har dødd av sult, og hundretusener har flyktet, for det meste til Kina. Selv om DPRKs særegne blanding av terror, mobilisering og avsondrethet sakte men sikkert har gått opp i limingen siden slutten på den kalde krigen, så holdes systemet fortsatt sammen gjennom den absolutte autoriteten til "Kjære leder" Kim Jong Il.

Men sett i historisk sammenheng blekner disse forholdene målt mot summen av lidelser, påført det koreanske folket av Japan og supermaktene - ikke minst USA. Washingtons merkelapp "terrorstat" byr ikke på noen form for forståelse av fortiden, og heller ingen oppskrift, verken for nåtid eller framtid. "Normalitet" har vært et ukjent begrep i Nordøst-Asia, i alle fall de siste hundre år. Et aldri så lite blikk på historien understreker det dobbeltsidige ved begrepet. Den høyest respekterte og ærede nasjonalhelten på hele den koreanske halvøya er An Chong Gun som i 1909 myrdet den japanske overhøyhet i området, Ito Hirobumi. For Tokyo, og utvilsomt også for resten av verden, er han rett og slett en "terrorist". Koizumi har, på sin side, gjort et stort nummer av å gjøre ære på de godt bevarte gravstedene til de japanske terroristene som, i Keiserens navn og med hans velsignelse, la Asia øde i tredve- og førtiårene, og framfor alt på kamikazene, de japanske selvmordsbomberne. En kjerne i all terroren i disse årene er Det keiserlige Japans bortføring av hundretusener av koreanske menn, satt til tvangsarbeid eller i militærtjeneste og kvinner som ble tvunget til prostitusjon. Den japanske staten har knapt nærmet seg spørsmålet om å ta ansvar for disse forbrytelsene.

For Korea, ble terroren fra Det keiserlige Japan fra 1945 av etterfulgt av fortsatt fremmed okkupasjon og de facto deling, da amerikanerne trengte inn over den sørlige delen av halvøya og Sovjet i den nordlige. Korea-krigen fra 1950 til 1953 begynte som en borgerkrig for å gjenforene et land som var delt av fremmede makter. Internasjonal intervensjon, først og fremst av USA og deretter av Kina, forvandlet den til en storbrann. Det har, over tid, blitt lagt ned mye krefter i å formidle bildet av Nord-Korea i denne perioden som et særdeles inhumant regime, ansvarlig for massakrer og brutal terrorisme. Selv om dets oppførsel slett ikke er uten skampletter, er det nå klart at de verste ugjerningene i løpet av krigen ble begått, først av Sør-Korea, ved Nogunri, Taejon og andre steder, og deretter av USA, hvis forsettlige ødeleggelser av damanlegg, kraftstasjoner og infrastrukturen over hele den nordlige regionen, helt klart var i strid med internasjonal folkerett. Den amerikanske militærstrategien på den tida var å ikke "etterlate stein på stein", i den hensikt å spre frykt med alle tilgjengelige midler. (20)

I Republikken Sør-Korea, proklamert i 1948, gikk prosessen med å rense seg etter krigens grusomheter svært langsomt. Mord, tortur og kidnappinger utført av statlige organer var vanlig helt fram til den demokratiske revolusjonen i 1987. Mellom 1967 og 1969 ble over hundre studenter, kunstnere og intellektuelle, som studerte eller oppholdt seg i Europa eller Nord-Amerika, hentet og ført til Seoul. Der ble de anklaget for spionasje, torturert, ført for retten, og i mange tilfeller dømt til døden eller til lange fengselsstraffer. Blant dem var Yun I-Sang, nå regnet som en av de største blant koreanske og tyske komponister i det tyvende århundret. Hans dødsdom ble etter hvert omstøtt, men torturen etterlot skader han aldri helt ble kvitt. Yun døde i 1995. Andre, som Park No Su (Francis Park), student ved Oxford, ble simpelthen henrettet. I 1973 ble Kim Dae Jung, nåværende president, tatt på et hotellværelse i Tokyo av sør-koreanske CIA-agenter. Han også reddet bare såvidt livet. De to regjeringene begravde denne saken i all stillhet, og den har aldri blitt ordentlig etterforsket, langt mindre gjenstand for unnskyldninger eller erstatning. Statsterrorismen til det sør-koreanske militærregimet - med full ryggdekning fra USA og Japan - nådde sitt klimaks i 1980 da hundreder, hvis ikke tusener, ble slaktet i Kwangju-massakren. Det er imidlertid verdt å merke seg at det var framgangen til massebevegelsen, under ledelse av arbeidere og studenter som førte til dette terrorregimets endelikt. Nå, som da, er det det koreanske folket selv og ingen andre, ingen utenfra, som best kan løse problemene i nord. (21).

Å leve under atomskyer

Nord-Korea har få kort i stokken sin. Atomkortet har vært dets joker i minst et tiår. Man skal huske på at landet kjenner atomterroren godt etter å ha befunnet seg på mottakersiden i over et halvt århundre. Vinteren 1950 ønsket general MacArthur å slippe mellom tredve og femti atombomber, og dermed legge et radioaktivt belte tvers over halsen på den koreanske halvøya. Under Korea-krigen overveide stabsledelsen i USA å bruke bomben, og var nær ved å gjære det flere ganger. Under Operasjon Hudson Harbour seint i 1951 ble et enslig B52-fly sendt mot Pyongyang, som om det var på atomtokt, beregnet på å skape frykt - noe det utvilsomt også gjorde. Fra 1957 av har amerikanerne opprettholdt et lager av atomvåpen nær den demilitariserte sonen, myntet på å ydmyke Nord-Korea, som da var helt uten slike våpen. De ble trukket tilbake i 1991, etter press fra den sør-koreanske fredsbevegelsen, men USA fortsatte med prøver på et langdistanse-atomangrep på Nord-Korea, i alle fall fram til 1998. Sannsynligvis gjør de det fortsatt. (22) DPRK etterlyser ingen unnskyldning, men det ønsker virkelig en slutt på trusselen om atomutslettelse, som det har levd under lenger enn noen annen nasjon.

Nord-Korea vet at verden er full av hykleri når det gjelder atomvåpen. Nasjoner uten atomvåpen bøyer seg for overmakten til stormaktene som har dem, samtidig som de tar avstand fra monopolet deres. De erkjenner at det å komme inn i "atomklubben", paradoksalt nok, fører til respekt fra de andre i klubben - samtidig som det fører til frykt for utryddelse hos de som er utenfor. Samtidig som USA krever at alle andre skal avstå fra alle planer om å skaffe atomvåpen, har de nektet å undertegne avtalen mot prøvesprengninger, og signalisert at de er klar til å militarisere rommet. I tillegg til sitt antatte arsenal på 9.000 atomstridshoder har USA ved flere anledninger tatt i bruk utarmet uran, både i Golf-krigen og på Balkan. Kongressen blir presset for å godkjenne produksjon av spesielle atomstridshoder som kan trenge gjennom jord, ment til bruk mot underjordiske anlegg og bunkere.

I 1993 førte rapporter fra amerikansk etterretning om at Nord-Korea utviklet et plutoniumbasert atomprogram, til krigstrusler. Omkostningene ved å sette ut i livet Pentagons Operasjonsplan 5027 ble, imidlertid, beregnet til å bli for høye. Det ble anslått at "så mange som én million mennesker ville bli drept ved gjenopptakelse av full krig på halvøya, deriblant 80.000 til 100.000 amerikanere, at omkostningene for statskassa til USA ville bli på 100 milliarder dollar, og at ødeleggelsene på eiendom og bruddet i økonomisk aktivitet, i sin tur, minst ville komme opp i tusen ganger dette beløpet". (23) Selv om de er veldig for å tvinge fram et "regimeskifte" i Pyongyang, som i Bagdad, ble USA nødt til å forhandle. Carter ble sendt til Pyongyang i juni 1994, og det ble inngått en avtale som ble kjent under navnet "Geneve-rammeavtalen": Under overoppsyn av "Den koreanske organisasjonen for energiutvikling", skulle Nord-Korea avslutte programmet sitt mot å få to elektrisitetsproduserende tungtvannsreaktorer, som skulle komme på plass innen utgangen av 2003, og et foreløpig årlig kjøp av 3,3 millioner oljefat. Mens USA lovte å arbeide for "full normalisering av politiske og økonomiske forbindelser", konkluderer en studie av disse forhandlingene at Pyongyang spilte sitt atomkort "på briljant vis, i det det tvang et av verdens rikeste og mektigste nasjoner til å gå i forhandlinger og gjøre innrømmelser til et av verdens minst framgangsrike". (24)

USA var helt fra starten nølende i forhold til denne rammeavtalen. Det finnes indikasjoner på at Washington regnet med at Nord-Korea ville bryte sammen innen reaktorene var klare. "2003-løftet" ble aldri tatt alvorlig. Utsettelser var kronisk, og de aller første forberedelsene til bygging kom først i gang i 2002. Produksjonen av elektrisitet ville tidligst kunne begynne mot slutten av tiåret. Arbeidet mot full "normalisering av forbindelsene" - en avgjørende del av avtalen for Pyongyang - gikk like langsomt. Farten økte bare litt mot slutten av Clintons presidentperiode, da det ble utvekslet besøk mellom Kim Jong Ils høyre hånd, marskalk Jo Myong Rok, og USAs utenriksminister Madeleine Albright.

Fra 1998 omtrent later det til at amerikanske etterretningsagenter har oppdaget at DPRK drev med å berike uran. Det er uklart om dette kom av en større termisk utladning fra prosessen, som lekket ut i atmosfæren slik at det kunne observeres av infrarøde sensorer fra satellitter eller fly, eller ved å spore kjøp av utstyr (muligens fra Pakistan), eller begge deler. Beriking av uran var faktisk ikke dekket av rammeavtalen. Det er heller ikke klart hvilke prosesser DPRK har satt i gang. Det er utelukkende høyt utviklet, beriket uran som kan brukes til å produsere atomvåpen. Ved lavere nivå kan det brukes i reaktorer - riktignok ikke til de reaktorene Nord-Korea bygde tidlig på nittitallet. (25)

Koizumi var blitt underrettet om dette i Washington 12. september 2002, like før møtet med Kim Jong Il. Men selv om begge parter forpliktet seg til å overholde alle internasjonale avtaler om atomspørsmål, mente Washington at Koizumi ikke hadde presset hardt nok.

3. oktober ble viseutenriksminister James Kelly sendt til Nord-Korea på spesialoppdrag. Han skulle sørge for at "atomspørsmålet ble kjørt hardere". Det ble forventet at Pyongyang ville benekte anklagene, noe som i sin tur ville tjene som unnskyldning for å hive rammeavtalen på skraphaugen. I bryske ordelag forlangte Kelly at Nord-Korea "måtte endre sin holdning dramatisk på en rekke områder, inkludert dets WMD-programmer, produksjon og eksport av raketter, trusler mot naboer", og så videre. (26) I stedet for å benekte noe, innrømmet første viseminister Kang Song Ju - i følge Kelly - at de hadde et utviklingsprogram for uran, og "andre våpen som var enda kraftigere".

Spørsmålene er mange rundt hva som virkelig hendte. Nøyaktig hva var det Kang - en av Pyongyangs mest erfarne forhandlere og en sentral figur fra 1994-forhandlingene - hadde innrømmet, og i hvilken hensikt? En offisiell uttalelse gjennom Koreas sentrale pressebyrå, slo bare fast at DPRK hadde gjort det helt klart for spesialutsendingen fra Washington at DPRK hadde all rett til å ha ikke bare atomvåpen, men også hvilke som helst andre og kraftigere våpen, for å beskytte sin uavhengighet og rett til å eksistere, mot den stadig økende atomtrusselen fra USA". Overfor FN erklærte Nord-Korea at de faktisk hadde kjøpt utstyrsdeler til bruk for å kunne berike uran, men ikke tatt dem i bruk. (27) Om besittelse av deler dermed utgjør et "program", er i seg selv et spørsmål, men Nord-Korea har faktisk ikke utført noen tester av det slag som skal til for å utvikle atomvåpen. DPRK var etter rammeavtalen forpliktet til å tillate inspeksjoner fra IAEA, men bare hvis "en betydelig del" av reaktorene var ferdig, og før "atomnøkkelkomponenter" ble levert. Siden det ikke hadde vært noen framgang ut fra rammeavtalen om energiutvikling på lang tid, kan det hende at Pyongyang har sett det slik at forpliktelsene, i likhet med reaktorene, var satt på vent.

I Seoul spekulerte man på om ikke Washington hadde "misforstått" eller til og med bevisst forkludret Kangs ord. Kim Dae Jungs seniorrådgiver satte også spørsmålstegn ved timingen til de amerikanske avsløringene, rett i kjølvannet etter Koizumis besøk, og det økonomiske samarbeidet mellom Nord og Sør var begynt å skyte fart. Ikke desto mindre uttalte Sean McCormack, talsmann for Det hvite hus, 16. oktober 2002 at Pyongyang hadde gjort avgjørende brudd på avtalene de hadde inngått. Washington hadde utstyrt seg selv med en unnskyldning for å kunne detaljstyre alle regionale forbindelser med Nord-Korea, og insisterte på at dets "allierte i Nordøst-Asia" marsjerte i takt fra nå av når det gjaldt politiske og økonomiske sanksjoner. 14. november annonserte en representant for "Den koreanske organisasjonen for energiutvikling" at levering av brenselsolje ville bli stanset inntil videre, fra og med desember.

Når det gjelder Pyongyangs målsettinger, er tolkningen til Seouls gjenforeningsminister den mest sannsynlige: "Det virkelige målet deres er ikke å fortsette utviklingen av atomprogrammet, men å få til et gjennombrudd i forholdet til USA." Alexandre Mansourov har argumentert i liknende baner: "DPRK har fulgt et hemmelig, alternativt atomprogram, som en sikkerhet mot et mulig sammenbrudd i rammeavtalen, helt siden slutten av nittitallet. På den ene siden har Kim Jong Il svart på det han har oppfattet som trusler fra Kelly, med en kamuflert atomtrussel. På den andre siden kom han med tilbud om omfattende felles engasjement." Sett i dette lyset var ikke Kims handlinger "irrasjonelt på kanten", men "forhåndskalkulerte diplomatiske pressmetoder". Pyongyangs framgangsmåte kan sees som kaldblodig rasjonell, basert på kunnskapen om at et atomprogram var noe USA helt sikkert ville ta svært alvorlig. (28)

Øst-Asias "Storbritannia"

I Japan økte støtten til Koizumi umiddelbart etter Pyongyang-besøket, og nådde omtrent det samme nivået som da han inntok regjeringskontorene tidlig i 2001, med galluper i ryggen som tilsa sterk støtte til initiativer i retning normalisering. (29) Men sinne og fiendlighet mot DPRK steg derimot raskt, da skjebnene til de bortførte ble kjent. Det særegne japanske fenomenet med en form for vold via omveier - hvor skolebarn som bar koreanske klær ble utsatt for fornærmelser og overgrep eller rispet opp på undergrunnsbanen eller på gaten i Tokyo, Osaka og andre byer - blomstret opp igjen. Rop om oppreisning kom fra høyt hold, koreanske institusjoner måtte få vakter, og det ble rapportert om mordtrusler. (30) Opposisjonen mot normalisering vokste. 19. september skrev Asahi, pressestemmen til den liberale hovedstrømmen: "Kan det være nødvendig å opprette diplomatiske forbindelser med en slik lovløs nasjon?"

Det finnes en innbyrdes politisk sammenheng her. Det spekuleres friskt i om det ikke foregår en bevegelse for å erstatte Koizumi, dele opp og omorganisere de største eksisterende politiske partiene og innsette en ny regjering under ledelse av Ishihara Shintaro, ordføreren i Tokyo. Ishihara kommenterte nylig i Newsweek at hans måte å løse problemet med Nord-Korea ville være å gå til krig. (31) I forkant av dette er han best kjent for å benekte Nanking-massakren, for å ville kalle inn Japans selvforsvarsstyrker for å være klar til å knuse Kina og Nord-Korea (Sangokujin), for å forkaste grunnloven som en amerikansk import, og erklære for en budsjettkomite at den tredje verdenskrig var i ferd med å starte for å frigjøre Asia fra det hvite overherredømmet. På grunn av dette er Ishihara udiskutabelt Japans mest populære politiker og med styrke tippet å bli den neste statsministeren. Et viktig punkt på Koizumis dagsorden har vært et forsøk på å begrense fallet i popularitet - ved blant annet å presse fram unnskyldninger fra tidligere kolonier. Etter 17. september har Ishihara blitt satt noe på sidelinjen, men det er helt klart ikke slutten på historien.

Dessuten ligger utsiktene der, uansett hvilken fraksjon av LDP som får kontroll over normaliseringsprosessen - og følgelig "Hjelpe- og utviklingsprogrammene" - til å få hånd om lukrative forretningsavtaler om å bygge veier, broer, demninger, kraftstasjoner, jernbaner og andre deler av Nord-Koreas infrastruktur, til stor glede for den kriserammede bygnings- og entreprenørsektoren. På sekstitallet klarte den da herskende delen å skumme fløten av slike avtaler og sikre seg betydelige summer da forbindelsene til Sør-Korea ble normalisert. Slike utsikter tiltrekker seg ganske sikkert interessen til kjempene blant Japans entreprenører: For disse, "doken kokka", betyr Nord-Korea jomfruterreng med nesten ubegrensede muligheter, fri fra ubekvemmelighetene med protester fra det sivile samfunnet. (32)

Det har blitt spekulert på om ikke en slik åpning kunne friste Tokyo til å skape en uavhengig utenrikspolitikk, det marerittet Washington lenge har fryktet. For Pentagon er det helt grunnleggende at Japan "fortsetter å være avhengig av beskyttelse fra USA". Et hvert forsøk på å erstatte dette med en allianse med Kina, ville "rette et dødbringende slag mot USAs politiske og militære innflytelse i Øst-Asia". (33) Hvis spenningene ble redusert i forbindelsene mellom Japan og Nord-Korea, og i forholdet mellom Nord- og Sør-Korea, vil det kunne bli stilt spørsmål ved hensikten med de amerikanske basene der - særlig Okinawa - og den omfattende integreringen av Japan i USAs globale hegemoni prosjekt.

Japansk uavhengighet?

Den nåværende økonomiske, politiske og sosiale krisen i Japan blir ofte sett som rotfestet i den strukturelle avhengigheten som fulgte med den amerikanske okkupasjonen etter krigen (og omfavnet av japansk elite). Nasjonalismen blir derfor forstått som en form for forstyrret "neo-nasjonalisme", enten komprador- eller parasittaktig, i den forstand at den kombinerer overdrevet trykk på det retoriske og symbolske ved nasjonen, samtidig som den etter hvert nesten har grodd fast i militær og politisk underordning under USA.(34) Sett i lys av dette kan Japans problemer bare løses når de står på egne bein og prioriterer sine egne nasjonale, regionale og globale interesser, framfor Washingtons. Interessant nok har en rekke tidligere høyt plasserte statsfunksjonærer nylig gitt uttrykk for liknende tanker.

Taniguchi Makoto, tidligere japansk FN-ambassadør og tidligere vise-generalsekretær i OECD, har da også krevd en gjennomgripende nytenkning i Utenriksdepartementet i forhold til "følg USA"-tankegangen, og gått inn for å utvikle en Asia-sentrert, multilateral utenrikspolitikk. Taniguchi sammenlikner den rådende avhengigheen av USA med et tilfelle av ubesvart kjærlighet. Takeoka Katsumi, tidligere generalsekretær i Forsvarsdirektoratet, har argumentert med at det ikke finnes noen makt i Asia som er i stand til å invadere Japan, og at mange av de tiltakene som er satt ut i livet som svar på 11. september, etter press fra USA, er "ren militær galskap". Iccho Ito, borgermesteren i Nagasaki, sa i august 2002 under sin årlige tale på årsdagen for atombomben over byen at han var forferdet over USAs seineste handlinger. Ved samme anledning sa borgermesteren i Hiroshima at "regjeringen i USA ikke har noen rett til å tvinge Pax Americana på alle oss andre, eller på ensidig vis bestemme verdens skjebne".(35)

Fra privatsektoren mener også Terashima Jitsuro, leder for "Mitsui forskningsinstitutt for globale problemer", at Japans nåværende problemer har sin rot i at det i femti år har sett verden gjennom en amerikansk kikkert. Terashima forutser en periode med stor forvirring for Japan under den nye utenriksdoktrinen til USA, og han tror at tiden er inne for Tokyo til å svare med å utvikle sin egen selvstendige doktrine, som etter hvert vil gjøre en slutt på fremmed militær tilstedeværelse på japansk jord.(36) I tillegg er det et økende gap mellom de to landene når det gjelder følelsene blant folk. I september 2002 var det bare 14 % av japanerne som støttet et angrep mot Irak. 77 % var mot. I USA var de tilsvarende tallene 57 % for, og 32 % mot. Femti prosent av japanerne mente at USA hadde en dårlig innflytelse når det gjaldt sikkerheten i verden. Bare 23 % mente at innflytelsen var positiv.(37)

Mye avhenger av hvordan den politiske kampen i Japan utvikler seg. Mens mange venstre og liberale kommentatorer har støttet åpningen mot Pyongyang, har den neo-nasjonalistiske høyrefløyen - som alltid har sett på Nord-Korea med utilslørt antipati og bare har en tynn ferniss over sin forakt for alle koreanere - fått anledning til å si: Hva var det vi sa? Etter 17. september har innføringen av regjeringens lover om "nødtilstand" langt større mulighet. De ble lagt på hylla sommeren 2002. Grunnlovsendringer som berører Japans militære rolle og spørsmålet om atomvåpen, er igjen kommet på dagsordenen. I denne sammenhengen fører presset fra Washington om at Japan må utvide sin forsvarshorisont - og bli "Asias Storbritannia", en fullblods Nato-typisk støttespiller for koalisjonsoperasjoner - med seg et stort potensiale for friksjon. (38)

Enkelte har argumentert med at Koizumis besøk 17. september er en forløper for et dramatisk brudd med femti års tett koordinering av utenrikspolitikken mellom USA og Japan. (39) Noe slikt har nå ikke skjedd ennå. Men et økende antall japanere later til å mene at tida er moden etter noe over 120 år for å "normalisere" forholdet til kontinentet, og bli Japan framfor å være Øst-Asias Storbritannia. I den visjonen ligger det imidlertid en tendens til å fornekte den katastrofale karakteren til det tidligere "Stor-Japan". Ikke desto mindre, mens USA omdefinerer sin militære rolle etter den kalde krigen, vil spenningene i Japan uunngåelig bli mer intense.

Det er de som ønsker dette presset velkommen, selv om deres dagsorden ikke er Washingtons. Norota Hosei, sjef for Forsvarsdirektoratet, argumenterte i mars 1999 for at Japan under visse omstendigheter hadde rett til, i selvforsvars øyemed, å ty til forebyggende angrep. Sammenhengen gjorde det klart at han tenkte på Nord-Korea. Krav om at Japan bør skaffe seg atomvåpen, har skutt seg inn i den politiske debatten de seinere åra. Nishimura Shingo, Forsvarsdirektoratets parlamentariske viseminister, tok opp spørsmålet i oktober 1999. I 2002 argumenterte Fukuda Yasuo, regjeringssekretær, og Abe Shinzo, assistentsekretær, for at det var på tide å gjennomgå Japans tre "ikke-atomvåpen-prinsipper" og at atomvåpen ikke ville være i strid med grunnloven. I juni 2002 skrev Ozawa Ichiro, lederen i Det liberale partiet, at Kina burde være forsiktig med å presse Japan, "for hvis det blir nøret opp under dets nasjonalisme, kan det komme krav om å innføre atomvåpen". (40) Dette er bare strå i vinden, men det klimaet som oppsto etter avsløringene 17. september, med sinnet, frykten og frustrasjonen, gjør at det blir vanskelig å spå om Japans kurs videre. Om kvelden den dagen normaliseringsforhandlingene hadde startet, kom atomspørsmålet fram, på toppen av dagsordenen, noe som i september hadde vært av underordnet interesse for Japan. De famlende skrittene mot et selvstendig japansk diplomatisk initiativ var blitt smadret, og Koizumi var igjen i takt med sine "allierte".

Koreanske forbindelser

Sør-Koreas reaksjon på 17. september var naturligvis en ganske annen. Det var sinne over at Kim Jong Il hadde framført sine beklagelser for bortføringene utelukkende for Japan, når Sør-Korea hadde så mye større grunn til klage. Kim Dae Jungs popularitet, allerede langt nede på grunn av korrupsjonsanklager mot ham og familien hans, dalte ytterligere. Hans "solskinnspolitikk" som hadde ført med seg så mye håp, lot til å bære få frukter. Men det har samtidig vært stor skepsis til Kellys atomavsløringer, ledsaget av vaktsomhet overfor USA. Retorikken fra Washington går bare inn som en del av de hindringene Sør-Korea står overfor, i forsøkene på å forhandle med Pyongyang på mange områder. Beskrivelsen av begrepet "Ondskapens akse", som "diplomatisk sett på ville veier, strategisk uklokt og historisk umoralsk", framført av en tidligere representant for Utenriksdepartementet, uttrykker en utbredt følelse i Sør. (41)

Mens Tokyo og Washington har kastet seg ut i stormer av raseri, henholdsvis i forhold til bortføringene og uranspørsmålet, har reaksjonen fra Seoul vært langt roligere. De har gitt uttrykk for at det ikke kom på tale med makt og sanksjoner: Dialog var den eneste fornuftige tilnærmingen. Mens USA og Japan øvde inn ultimatumet de hadde tenkt å presentere for Nord-Korea under Kuala Lumpur-møtet som skulle finne sted 29. oktober 2002, fortsatte utvekslingen mellom Nord og Sør med uforminsket styrke. En delegasjon på topplanet fra Nord som inkluderte lederen for Statens planleggingskomite og Kim Jong Ils svoger med en mektig posisjon i Koreas arbeiderparti, fløy til Seoul 26. oktober til et ni-dagers opphold med besøk på en rekke industriområder. (42) Sør uttrykker økende tillit i forhold til Pyongyang, etter hvert som forbindelsene blir dypere.

Representanter for "ikke gi ved dørene"-holdningen som hittil har sittet dypt i ROKs militære styrker, har fortsatt stor innflytelse. Etablissementsorganet Wolgan Chosun, for eksempel, en månedlig utgivelse fra Sør-Koreas eldste og største dagsavis Chosun Ilbo, hevdet at Kim Il Sung og Kim Jong Il sto bak "massakrer på minimum seks millioner mennesker, ondskap som kunne sammenliknes med Holocaust, masseutryddelsene under Stalin og drapsmarkene til Pol Pot". (43) Slike tanker vil temmelig sikkert bli sterkere representert i regjeringen til Kim Dae Jungs etterfølger. På den andre siden vil sannsynligvis hvilken som helst regjering i Seoul i praksis fortsette politikken basert på "positivt engasjement". Alternativene for Sør er simpelthen altfor katastrofale til å bli tatt i betraktning. Å ty til makt ville føre til det samme tapsomfang som fikk USA til å besinne seg i 1994, som også førte til at den daværende ROK-presidenten, Kim Young Sam, la ned veto mot amerikanske militære tiltak. Et provosert sammenbrudd gjennom bruken av sanksjoner ville kunne skape et sosialt og økonomisk mareritt for Sør-Korea, med 22 millioner sultende mennesker langs grensene og en hær på hundretusener soldater som kunne gå i spinn, uten kontroll. Omkostningene ved en slik "sjokk-gjenforening" - anslått til å kunne komme opp i 3,2 milliarder dollar - ville sende økonomien i Sør rett i krise. Det ville i sin tur true hele den nordøst-asiatiske regionen. (44)

Kolonialisme, okkupasjon, krig og den skyttergravspregede delingen har etterlatt dype sår på halvøya, og fått de "vanlige" nasjonale forhåpningene til folket der til å bli gjennomsyret av bitre frustrasjoner - dette eldgamle kongedømmet Korea, med sine unike språklige og kulturelle tradisjoner, som hadde vært forent siden år 668 e.Kr. Ironisk nok, delt som de er, så finnes det strukturelle likheter mellom de to Korea-statene, slik de har utviklet seg gjennom de siste femti årene. Begge har vært, noe Paik Nak Chung har pekt på, underlagt regimer som har vært "vertikalt sterke" (mot egen befolkning), men "horisontalt svake" (i forhold til press fra andre makter) - for Kim Il Sungs selvforsørging var i praksis en myte. Nord-Korea var sterkt avhengig av hjelp fra Sovjet. (45) Begge stater har også lidd, ikke bare under japansk, men også under amerikansk imperialisme, som i årtier støttet opp under et brutalt militærdiktatur i Sør. Kan USA og Japan vente annet enn skånselløs håndheving av egne interesser fra disse to maktene - eller fra Kina?

Oppgaven med å forhandle med DPRK, Nord-Korea - som er desperat fattig, men heftig stolt - er ingen enkel sak. Ingen stat og intet folk i moderne tid kan ha færre forhåpninger. Samtidig som de kan være villige til å gi seg når det gjelder nesten alt annet, så er stolthet og ansikt to psykologiske faktorer som er enormt viktige for Nord-Korea. En viss grad av forståelse for smerten og rettferdighetsfølelsen som ligger under dette, uansett om det virker perverst, må ligge i bunnen, skal en demokratisering og økonomisk utvikling i DPRK bli vellykket. Jo større press USA og Japan pisker opp for å tvinge fram underkastelse fra Pyongyangs side, jo mindre er sjansene for at det skal komme noe positivt ut av det hele. Det er folkene på halvøya, i Nord og Sør, som best kan bestemme sin egen framtid.

Noter

1. Centre for Nonproliferation Studies, www.globalsecurity.org. Begrepet "geriljastat" (yugekitai kokka) ble første gang lansert av Wada Haruki: Kin Nissei til Manshu konichi senso, Tokyo 1992. [Tilbake]

2. Framtida til prosjektet er i skrivende stund usikker, etter at den påtenkte direktøren for denne sonen, en hollandsk-kinesisk forretningsmann, ble arrestert i Kina. [Tilbake]

3. Pyongyang Report vol 4, nr 3, august 2002, side 3-4. [Tilbake]

4. Hvis noe slikt skjedde, var det i alle fall ikke fanget opp av den tv-reportasjen jeg så. [Tilbake]

5. Pyongyang Declaration 17. september 2002: www.mofa.go.jp. [Tilbake]

6. Se Hankyoreh Sinmoon 18. og 24. september 2002, sitert i Yoon Kooncha 18. oktober 2002, side 10. [Tilbake]

7. I følge Hwang Jang Yop, sekretær i Koreas arbeiderparti, med ansvar for internasjonale forhold, som flyktet til Sør i 1997: "Hvert eneste oppdrag til hver eneste agent skal godkjennes av ham. De større terrorhandlingene hadde definitivt hans merke. Denne mannen er et terrorismegeni." Kim Yong Hui, dømt for KAL-bomben i 1987, sa også at ordren for dette kom direkte fra Kim Yong Il, og at meningen var å skape frykt, i den hensikt å stoppe det kommende OL i Seoul: Far Eastern Economic Review 15. oktober 1998. [Tilbake]

8. Alexander Fedorovsky, sitert i Asahi shimbun 18. september 2002. [Tilbake]

9. Daily Yomiuri Online 30. september 2002. [Tilbake]

10. Wada Haruki; "Can North Korea's Perestroika Succeed?" Sekai november 2002. [Tilbake]

11. 8 milliarder dollar var den summen som ble diskutert da Kanemaru Shin ledet en parlamentarisk delegasjon sammensatt av flere partier til Pyongyang i 1990: Asahi 16. september 2002. Richard Armitage, viseutenriksminister i USA, skal ha sagt til Koizumi da de to møttes i Tokyo 27. august 2002, at et mer sannsynlig beløp ville være 12 milliarder dollar: Weekly Post 9.-15. september 2002. [Tilbake]

12. På et valgmøte, se Mainichi simbun 14. oktober 2002. [Tilbake]

13. Shukan kinyobi 27. september 2002. [Tilbake]

14. www.asahi.com 27. oktober 2002. Yomiuri 25. oktober 2002, Japan Times 25. oktober 2002, Asahi 25. oktober 2002. [Tilbake]

15. Yomiuri 25. oktober 2002, Japan Times 25. oktober 2002, Asahi 25.oktober 2002. [Tilbake]

16. www.asahi.com 30. oktober 2002: "Talks on hold until Pyongyang affirms family reunion", Japan Times 1. november 2002, Daily Yomiuri Online 1. november 2002. Japanerne annonserte at de ville kreve erstatning for de bortførte, på tross av at de selv aldri hadde vurdert å gi noen erstatning til tidligere koreanske tvangsprostituerte, slavearbeidere og andre ofre for koloniregimet. [Tilbake]

17. Uttalt av en representant for familiene, NHK News 3. oktober 2002. [Tilbake]

18. Fra et brev fra organisasjonen for familiene til de bortførte japanerne til statsministeren 19. mars 2002, www.geocities.co.jp. Om at det i følge Sør-Korea skulle være 442 bortførte som fortsatt ble holdt igjen i Nord-Korea, se "A Draft Bill of Indictment of Kim Jong Il", forfattet i april 1999 av "National Conference For Freedom and Democracy" som holder til i Seoul. [Tilbake]

19. Film guru Shin Sang Ok forteller om Kim Jong Il, Seoul Times november 2002. [Tilbake]

20. Jon Halliday og Bruce Cumings, Korea - The Unknown War, London 1988; Stewart Lone og Gavan McCormack, Korea since 1850, New York 1993; Bruce Cumings, "Occurrence at Nogun-ri Bridge", Critical Asian Studies vol 33, nr 4, desember 2001. [Tilbake]

21. Beretning fra en overlevende, Suh Sung, Unbroken Spirit: Nineteen Years in the South-Korean Gulag, Lanham, MD 2001. [Tilbake]

22. Halliday and Cumings, Unknown War, side 128, 163. Hans Kristensen, "Preemptive posturing", Bulletin of Atomic Scientists vol 58, nr 5, september-oktober 2002, side 54-59. [Tilbake]

23. Don Oberdorfer, The Two Koreas: A Contemporary History, London 1998, side 324. [Tilbake]

24. "Agreed Framework between the United States of America and the Democratic People's Republic of Korea", Geneve 21. oktober 1994; Oberdorfer, The Two Koreas, side 336. Brenselsoljen utgjør bare 15 % av Nord-Koreas årlige forbruk. [Tilbake]

25. Se Peter Hayes, The Agreed Framework is Dead, Long Live the Agreed Framework, Nautilus Institute oktober 2002. [Tilbake]

26. Kellys motparter i Pyongyang beskrev ham som "særdeles overlegen og arrogant", Alexandre Mansourov, "The Kelly Process", Napsnet 22. oktober 2002. [Tilbake]

27. "North Korea Floats Non-Aggression Pact with US to End Nuclear Crisis", Agence France-Presse 25. oktober 2002; "North: Uranium Device Not Used", Asahi 29. oktober 2002. [Tilbake]

28. Asahi 19.oktober 2002; Mansourov, The Kelly Process, side 3; Andrew Mack, "North Korea´s Latest Nuclear Gambit", [Tilbake] Napsnet, Special Report 21. oktober 2002. [Tilbake]

29. I september viste en Asahi meningsmåling at 81 % støttet forhandlingene og 58 % var tilhengere av å bevege seg mot normalisering. 7. oktober var det bare 44 % som støttet gjenopptakelse av forhandlingene, men det var fortsatt 58 % som støttet normalisering "i det lange løp". "Poll: 88 % Don´t Trust North Korea", www.asahi.com. [Tilbake]

30. Slike handlinger har en tendens til å inntreffe når det er "krise" i Korea, slik som atomspenningen i 1994 og DPRKs Taepodong-rakettutskytning i 1998. [Tilbake]

31. Newsweek, International Edition 10. juni 2002. [Tilbake]

32. Interessante spekulasjoner rundt dette i "Struggle for control of development project", Weekly Post 23.-29. september 2002. [Tilbake]

33. Zalmay Khalilzad o.a: "The United States and Asia: toward a New US Strategy and Force Posture" ("The Rand Report"), Washington 2001, side 15. [Tilbake]

34. Se min "Introduction" to 2nd Revised Edition, The Emptiness of Japanese Affluence, New York, 2001; Ishida Hidenari, Ukai Satoshi, Komori Yoichi, Takahashi Tetsuya, "21 seikino manifesuto - datsu parasaito nashonarizumu", Sekai august 2000; Ishikawa Masumi, Tanaka Shusei og Yamaguchi Jiro, "Do suru, Nikon no seiji", Iwanami bukkuretto nr 519, oktober 2000, side 52. [Tilbake]

35. For Taniguchi og Takeoka: Sekai, juli 2002, og Nihon no shinro, mars 2002; for Iccho: www.citynagasaki.nagasaki.jp. [Tilbake]

36. Terashima Jitsuro, "Nazo no sakushin 1938 nen no tame ni", Sekai august 2002; og "Miete kita shin gaiko dokutorin", Sekai juni 2002. [Tilbake]

37. "Ayaui seigi ni keikaishin", Asahi shimbun 4. september 2002. [Tilbake]

38. "The US and Japan: Advancing toward a Mature Partnership" ("The Armitage "), Institute for National Strategic Studies, Washington 11. oktober 2000. [Tilbake]

39. Bruce Cumings, "Pyongyang visit a challenge to the US", www.asahi.com/english/english.html. [Tilbake]

40. Om Norota og Nishimura, se min "Nationalism and Identity in post-Cold War Japan", Pacifica Review vol 12, nr 3, oktober 2003, side 256; om Fukuda og Abe: Sekai august 2002, side 53-54; om Osawa: Shukan Kinyobi 7. juni 2002, side 8. [Tilbake]

41. Haksoon Paik, "What to do with the ominous cloud over the Korean peace process?", Napsnet Special Report 19. februar 2002. [Tilbake]

42. "North Korean Economic Survey Team to visit South Korea", AP, Seoul 24. oktober 2002. [Tilbake]

43. Cho Kapche: "Tallene taler for seg selv", Wolgan chosun, september 1999; takk til Kim Hyung-A for denne henvisningen. Helt klart et mer retorisk enn historisk tall når de "seks millionene" brukes slik at Kim Il Sung gjøres ansvarlig for samtlige ofre under Korea-krigen. [Tilbake]

44. Financial Times 8. november 2002. [Tilbake]

45. Paik Nak Chung, "Habermas on National Unification in Germany and Korea", NLR 1/219, september-oktober 1996, side 18. [Tilbake]