Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Gategallerier

Bokomtale ved Erik Kruse

Røde Fane nr 4, 2003

Erik Kruse er ungdomsarbeider i Bydel Gamle Oslo og studerer barenvernspedagogikk.

Cecilie Høigård: Gategallerier. Pax forlag 2002, 512 sider. ISBN 82-530-2429-0


Cecilie Høigård: Gategallerier

"... en burner, en masterpiece, en top-to-bottom whole train malt på den vanskeligste yarden. Oi oi!"

I 1984 sto det i VG at Oslo Sporveier ønsket et konstruktivt samarbeid med de som lagde graffiti på deres tog og eiendommer. Dette skulle blant annet gjennomføres ved at taggerne skulle spørre Sporveien om lov før de gikk løs med sprayboksene sine. Mindre enn ti år seinere uttaler en seksjonsleder i Sporveien følgende om graffitimiljøet i Oslo: "Vi kjemper mot en mafia på over 500 medlemmer. Mafiaen er godt organisert med eget kommunikasjonsutstyr, egen radiostasjon og tidsskrift. Jeg vil kalle det en krig det som pågår mellom Oslo Sporveier og graffitimafiaen."

I løpet av 90-tallet endret Oslo Sporveier, Oslo kommune og politiets holdninger til graffiti seg drastisk. Fra å ha blitt sett på som litt uskyldige pøbelstreker, blei graffitimiljøet snart beskrevet som et farlig kriminelt miljø som var en trussel mot samfunnets trivsel og felles verdier.

Det er denne overgangen som går som en rød tråd gjennom boka Gategallerier, skrevet av kriminologen Cecilie Høigård. Hva utløste endringen i synet på graffitien? Og hva styrer samfunnets og maktas reaksjoner på "uakseptabel oppførsel"?

I 1994 kjørte byrådet i Oslo en kampanje som satte standarden for de neste ti årene med graffitibekjempelse. Første trinn i kampanjen var å stemple graffitimiljøet som voldelig og destruktivt. Kampanjen blei kalt en innsats mot "hærverk, vold og tilgrising av byen", og byrådet fikk et reklamebyrå til å ramponere en buss med spraymaling, samt skjære opp setene med kniv - for å vise hva taggerne "dreiv med". I tillegg brukte byrådet omtrent 250.000 kroner på en forfilm som blei vist på Oslo-kinoene. Den viste ungdommer som tagget i byen, samtidig som de knuste gatelykter, slo ned en mann på stige og banket opp en gammel dame. Forfilmen inneholdt så mye om grov vold at den blei nektet vist på kinoene som reklame.

Neste skritt var å stemple taggerne som hjernedøde idioter. Det blei produsert plakater med bilde av en tagger, der hjernen var fjernet og erstattet med en kule av samme type som finnes inne i spraybokser. Disse plakatene blei distribuert på alle busser, t-baner og trikker i Oslo-området, samt presentert i kinoreklamer. Denne delen av kampanjen hadde som uttalt mål å degradere graffitiungdommen, og kostet Oslo kommune 800.000 kroner.

Maktas reaksjoner på graffiti og tagging har ikke alltid vært som i dag, med høye straffer, omfattende fordømming og tallrike kampanjer mot fenomenet. Og økt oppmerksomhet rundt fenomenet, har gjort at "alle" har en mening om det. Mange har også spurt seg hvorfor disse taggerne bruker flere timer hver dag med tusj eller sprayboks på andres eiendom. Hva er det som driver dem? Og hva skal man mene om statens og kommunens reaksjoner på taggernes tusjbruk? De fleste har meninger om tagging og graffiti, og debattene har rast både i medier og i politiske miljøer siden begynnelsen av 1990-tallet. Men debattene har vært preget av lite kunnskap, mye synsing og politikere som vil bruke graffitien som politisk virkemiddel til å skape en ytre fiende og å kriminalisere uønskede ungdomskulturer.

Men miljøet i Norge har også overraskende nok vært lite beskrevet av forskere. Inntil kriminologen Cecilie Høigård seint på åttitallet flyttet sammen med en tagger på tolv år. Hun traff hans kamerater som delte den samme interessen og blei gradvis interessert i denne litt utilgjengelige subkulturen, for ikke å snakke om maktas reaksjoner på graffiti og tagging. I løpet av de siste femten årene har hun studert graffitimiljøer i Norge og internasjonalt, kriminalitetsstatistikken i forhold til tagging og graffiti, straffereaksjoner og utstøtingsmekanismer. Hun har intervjuet tallrike taggere, politifolk, ansatte i Oslo Sporveier og vektere. Resultatet er en murstein av en bok, på mer enn 500 sider. Boka omhandler en hel rekke temaer, blant annet viktig basisinformasjon for folk som ikke har så mye kjennskap til problematikken; gjennomgang av graffitiens historie, beskrivelser av miljøets utvikling i Norge, og mange intervjuer med taggere som forklarer forskjellige aspekter ved kulturen.

I tillegg får vi en grundig kriminologisk analyse av maktas reaksjoner på graffiti og tagging. Høigård beskriver hvordan graffitien i begynnelsen blei sett på som ikke særlig alvorlige forseelser med lave straffereaksjoner, til i dag hvor graffiti/tagging blir presentert som en relativt alvorlig forbrytelse med strenge straffereaksjoner. Hun viser utviklingen i mengden graffiti og tagging, hvordan politiet og Sporveien har organisert seg for å jobbe mot fenomenet, hvordan media har omtalt graffitimiljøet og hvordan kontrollpolitikken har vært i Sverige og Danmark.

Det som først og fremst kjennetegner boka er at den presenterer forskning for alle. Sjøl for oss som ikke har studert kriminologi og som har et litt anstrengt forhold til forskningsrapporter med mer enn to tabeller med statistikk, er denne boka interessant og lett tilgjengelig. Og det er befriende deilig med forskere som klarer å ha en mening samtidig som de driver etterrettelig arbeid. Det er ikke på noe tidspunkt tvil om hvor Høigårds sympati ligger, heller ikke at hun er sterkt kritisk til maktas forsøk på å kvele ungdomskulturen. Men det betyr også at hun kommer et skritt lenger enn "nøytrale" forskere hadde klart. Fordi hun tar standpunkt, er boka et godt utgangspunkt for konfrontasjon av egne holdninger og oppfatninger.

Høigård har intervjuet et uhorvelig antall taggere, og deres kommentarer er tatt med gjennom hele boka, noe som gjør den lettlest og morsom. I tillegg er det en omfattende billedseksjon på nesten 80 sider i midten av boka som viser norsk og utenlandsk graffiti fra sin beste side.

Det er mange fallgruver når man skal skrive en slik bok, men Gategallerier og Cecilie Høigård hopper elegant over alle sammen. Gategallerier er et mesterverk og en bok som bør lede an i en diskusjon om vårt forhold til de som reker rundt med sprayboks og tusj i lomma, og maktas reaksjoner på deres streker.

Graffitimaleren Coderock skriver i sin omtale av Gategallerier at boka "er en burner, en masterpiece, en top-to-bottom whole train malt på den vanskeligste yarden. Oi oi! Boka er en massiv øyeåpner, jeg ser graffitiens og storsamfunnets kultur i dens egentlige, fortidde og forvridde perspektiv."