Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Den nye kampen mot EU

av Solveig Aamdal

Røde Fane nr 3, 2003

Solveig Aamdal er pedagogisk psykologisk rådgiver,
tidligere leder av AKP og sentral i den forrige EU-kampen


Mindre enn 10 år etter siste folkeavstemning er diskusjonen om norsk EU-medlemskap i gang igjen. De som tapte er ikke innstilt på å gi seg. Folkets nei blir ikke respektert.

Ja-sida har hatt overtaket i meningsmålingene en tid. Mange nei-folk trekker på skuldrene av det, og regner med at det skal snu bare nei-sida kommer med sin argumentasjon. Men skal vi være sikre på det, må vi se på hvilke forandringer som har skjedd i det norske samfunnet de siste ti åra. Det er disse forandringene som kan ha ført til at flere sier ja til EU. Forandringene i Norge og verden de siste ti åra er store, det betyr at det at ja-sida nå leder over tid, kan være dramatisk. Vi må argumentere ut i fra det som er situasjonen i dag, sjøl om det naturligvis ikke betyr at en skal glemme kampen for sjølråderett og demokrati.

Det virker som om den nye ja-kampanja i stor grad drives at NRK. For Bondevik-regjeringa er det ikke noen fordel å få diskusjonen nå, EU er en sak som regjeringa kan sprekke på. For det mulige regjeringsalternativet med DNA, SV og Senterpartiet er det heller ingen ønska diskusjon. Dette regjeringsalternativet vil ikke engang kunne stable seg på beina viss det er snakk om ei ny folkeavstemning. Dette til tross for regjeringskåthet hos aktørene.

Etter nei-seieren oppsummerte vi hva som hadde ført til neiet, og hva som skulle til for at folk skulle snu. Viktige punkter var:

Tar en for seg disse punktene - punkt for punkt - vil en få et blide av forandringer som kan føre til at folks syn på EU forandrer seg.

Situasjonen i Norge forandrer seg

Arbeidsledigheten i Norge er sterkt økende. Hver dag kommer det nye meldinger om nye bedrifter som legges ned. Viktige oppdrag for norsk industri går til utlandet. Kronekursen og renta er høy, noe som fører til problemer for industrien. EØS-avtalen gjør at vi blir mer og mer knytta til EU. Ingen av de regjeringene vi har hatt, har vært villige til å føre en politikk som tar i bruk vetoretten som ligger i avtalen. Privatiseringa av offentlig sektor har hatt en kraftig vekst, områder der det aldri har vært noe marked, blir nå markedstilpassa.

Det at vi er med i EØS, får en del til å mene at vi må inn i EU for å påvirke det, EØS-avtalen er en husmannskontrakt. Dette er argumentasjon vi må ta alvorlig og svare på.

Situasjonen i verden forandrer seg

Slik verdenssituasjonen er i dag, framstår USAs hegemoni som noe en ikke kan gjøre noe med. Det at millioner verden over demonstrerer mot krig mot Irak, er oppløftende, og er også en del av en forandra verden. Folk er fortvila over at USA kan ture fram som de vil, og enkelte ser EU som det eneste som kan stoppe USA. Men på dette området er EU fulle av motsigelser, og vil ikke stå opp som en kraft mot USA.

Norge er med i en krig i Afghanistan, og har for første gang etter krigen bomba en "fiende". Det er store motsigelser innafor Nato, USA gir de andre landa så liten innflytelse at mange protesterer. Ingen stopper Israels mord på Palestina, de får gjøre som de vil. Terrortrusselen, virkelig eller ikke, møter oss til stadighet på TV. Krigstrusselen rykker nærmere.

Situasjonen i EU

EU går stadig lange skritt mot å bli en stat. De har fått felles mynt, felles ytre grenser (med EØS innafor), felles politisamarbeid, felles lover osv osv osv.

EU tar opp i seg nye land, og deler av Øst-Europa blir innlemma i EU. Det at nye land kommer med, fører også til at flere motsigelser kommer med i EU. De uenighetene som finnes i det tidligere Øst-Europa, vil påvirke utviklinga i EU. De arbeidsledige i Polen og andre deler av Øst-Europa vil være med på å presse lønnene i EU nedover. Dette vil igjen føre til økte motsigelser mellom gamle og nye medlemsland.

Partiene snur

SV har allerede varsla at de skal være et parti for både nei- og ja-sida. De ønsker diskusjonen i partiet, og ønsker ja-folk velkommen. Mange ledende SVere står fram som ja-folk. Tidligere sa vi at det var naturlig at folk skifta synspunkt når de skifta klasse. Men dette er folk som forandrer mening ut fra forandringer i EU, verden og Norge.

Venstre har aldri vært til å stole på når det gjelder EU. Sponheim er imot, men hvor lenge? Venstre kan ikke regnes som et sikkert nei-parti dersom det blir en ny folkeavstemning.

KrF var partiet som hele tida forsvarte EØS-avtalen. Nå som de sitter i regjering, godtar de det ene EU-direktivet etter det andre. Vetoretten blir ikke brukt av denne regjeringa heller. I tillegg skal partiet diskutere norsk EU-medlemskap, Kjell Magne Bombevik er nei, men skal diskutere. Partiet kan i neste omgang gå fra tja til ja. Samtidig med den utviklinga som er blant de ledende i partiet, er det viktig å huske at blant de som stemmer KrF, er motstanden mot EU stor. Det kan være med på å holde ledelsen i partiet på nei-sida.

Fremskrittspartiet ønsker ikke diskusjonen nå, de mener at i saker som skal avgjøres gjennom folkeavstemning, behøver ikke partiet ta stilling.

DNA var det største nei-partiet i 1994. Blant de som sto på nei-sida, er det store forandringer, nei-folk går over til ja-sida eller oppholder seg for tida i tenkeboksen. Og det er vel lite sannsynlig at de kommer ut av den med et rungende nei. I tillegg er Stoltenberg en sterk tilhenger av norsk EU-medlemskap.

Senterpartiet står igjen fram som et enhetlig nei-parti. Marit Arnstad gjør en god innsats i TV-debatter. Men også i dette partiet har de fått folk som tviler. Gunnar Stålsett skal gå i tenkeboks, han er ikke en hvem som helst i Senterpartiet som tidligere leder.

I RV og AKP er motstanden fremdeles massiv. Jeg har ikke hørt om noen som verken er i tenkebokser eller vil si ja. Det som er viktig er å skape en enhetlig politikk der en tar vare på alle argumentene mot EU, både de vi brukte sist og de vi må bruke i tillegg fordi situasjonen er annerledes enn i 1994.

Viktige personer snur

Dersom personer som blei sette på som trauste nei-folk, snur kan det føre til at mange stiller spørsmål ved sitt eget nei. Det er derfor viktig å gå inn på de argumentene tidligere nei-folk har for å snu.

Mange har sagt at de er i tenkeboksen. Vi får håpe at ikke alle er i den samme, det måtte i så tilfelle bli trangt. Og en kan jo ha et lite håp om at noen kommer ut igjen og slår fast at de fortsatt er nei-folk.

Gunnar Stålsett er en som mange ser opp til. Han er kjent for å være modig og ikke bøye seg for makta. Han tenker, og dersom han forandrer mening, vil det kunne påvirke mange. Det at han har vært leder av Senterpartiet, kan også føre til at Senterpartiet ikke lenger blir sett på som et trygt nei-parti.

Bjarne Håkon Hansen var en viktig nei-mann i Arbeiderpartiet. Sosialdemokrater mot EU var en bevegelse innafor nei-fronten som gjorde at DNA-folk kunne stå fram med neiet sitt og fremdeles være gode arbeiderpartifolk. Dersom Bjarne Håkon Hansen, Trond Giske, Gerd Liv Valla og flere med dem skifter side, vil det påvirke hele nei-sida, ikke bare innafor DNA. Det vil og kunne føre til at det blir vanskeligere å være motstander mot EU innafor partiet.

Gerd Liv Valla er også i tenkeboks. Før siste folkeavstemning gikk LO-kongressen ut mot norsk EU-medlemskap. Det gjorde de til tross for at Yngve Hågensen var for. En kan derfor si at LO-kongressen ikke nødvendigvis følger det lederen mener. Men Gerd Liv Valla er en helt annen person enn Yngve Hågensen. Hun har tidligere vært klart nei, og hun appellerer til andre enn det den forrige lederen gjorde. Særlig blant kvinnene ha hun stor appell.

Kjell Magne Bondevik har ikke snudd. Likevel uttaler han seg rundere enn tidligere. Når en hører på han, virker det som om han bare trenger et argument som vil slå inn hos velgerne sine, før han skal snu. Og i ledelsen i KrF er det mange som enten sier ja eller tenker seg om.

Blant SVs velgere var det mange som sa ja allerede i 1994. I tillegg har mange skifta side. Den siste ut var tidligere stortingsrepresentant Inge Myrvold. SVere som skifter side, er viktige for ja-sida. Partiet blei tidligere sett på som et sikkert nei-parti på linje med Senterpartiet.

LO-kongressen

Det at LO-kongressen sa nei i 1994 hadde stor betydning. Den sa nei også dersom Sverige og Finland skulle si ja. Dersom saka blir tatt opp igjen, er det ikke sikkert at det vil bli nei. Utviklinga på arbeidsmarkedet gjør at mange mener vi må inn i EU for å redde arbeidsplassene. De mener at vi må inn i EU for å få ned renta, at kapitalen flagger ut på grunn av den høye kronekursen og de høye lønnene. Angrepa på offentlig sektor gjør og at deltakerne på LO-kongressen kan få et anna syn på norsk medlemskap.

Kvinnenes betydning

Dersom kvinner ikke hadde hatt stemmerett, ville vi ha vært medlemmer av EU. Privatiseringa av offentlig sektor vil knuse de faglige kvinnekollektiva her. Det vil føre til en svekking av de store kvinnefagforeningene som sa nei sist. I tillegg blir naturligvis kvinnene også påvirke at de argumentene som ja-sida hamrer på; inn for å påvirke, EU som fredsprosjekt, EU som en makt som kan stå opp mot USA, EU som skal skape trygge arbeidsplassen og rentenedgang.

Ungdommen snur

De som var unge i 1994, er voksne i dag. Hver dag kommer det nye ungdommer. De må vinnes for nei-sida. I tillegg må vi gå inn i den argumentasjonen som virker på ungdom, EU som fredsprosjekt, utvidinga mot øst som EUs måte å ta ansvar for de fattige i Europa på, fordelene med en mynt når en er ute og reiser og framstillinga av nei-sida som kjedelig og reaksjonær. Heldigvis er ungdommen fremdeles massivt imot norsk EU-medlemskap.

Styrken i nei-fronten

Vi må ha ei nei-side som har argumenter og analyser. Sist var det Nei til EU som hadde svara og som kunne svare ut fra grundig kunnskap. Den kunnskapen finnes enda, men den må komme fram i langt større grad enn den gjør i dag. Det er viktig at Nei til EU får flere medlemmer, og at aktiviteten økes, ikke bare sentralt, men lokalt.

I tillegg må andre deler av neifronten aktiviseres, slik som bondeorgansisajoner, fagorganisasjoner og andre.

Ja-sidas svakhet

Sist var den organiserte ja-sida svak. Vi kan ikke være sikre på at den vil bli det igjen. Det er derfor viktig å svare på ja-sidas argumenter, og å vise at norsk medlemskap i EU ikke bare er dårlig for Norge, men at den vil svekke kampen mot kapitalismen også innafor EU.

Være på det seirende laget

Før folkeavstemninga i 1994 blei det klarere og klarere at det gikk mot et nei. De store demonstrasjonene i Oslo og Tromsø var med på å synliggjøre det. Gro Harlem Brundtland blei knust i flere TV-debatter. Nei til EU sto fram med en så stor sjølsikkerhet at alle skjønte at de var sikre på å vinne. Det var med på å få noen av de som tvilte, til å stemme nei. De ville være på det seirende laget. I tillegg gikk Nei til EU i siste fase ut med parola: "Er du i tvil - stem nei." Alt dette gjorde at mange tvilere kom over på nei-sida.

Argumenter for norsk EU-medlemskap

Vi må ta de argumentene som teller mest for folk, som skifter standpunkt alvorlig. Vi må utarbeide en politikk som har mange konkrete eksempler. I denne artikkelen nevner jeg bare argumentene, svara kommer seinere. Viktige ja-argumenter er:

Ingen av disse argumentene er vanskelige å svare på, her må det lages skikkelige svar som spres i masseomfang.

RV og AKPs muligheter som nei-partier

Vi er det eneste partiet som kan stå fram som reine nei-parti. Og vi ønsker ikke, som SV å bli store ved å vanne ut politikken.

Vi kan utarbeide svært gode svar på det som kalles "et sosialistisk ja".

Vi er gode på å analysere, og kan gi folk analyser om Norge, utviklinga i EU, verdenssituasjonen og hvordan dette påvirker hverandre.

Vi har stor legitimitet innafor Nei til EU, vi må ikke bygge oss opp på nytt.

Vi kan gjøre det klart for folk at EU blir verre jo større det blir. Når EU legger under seg nye land, er det ikke for at folk skal få det bedre, det er for at kapitalen skal få det bedre.