Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

EU-kampen 1994

av Solveig Aamdal

Røde Fane nr 3, 2003

Solveig Aamdal er pedagogisk psykologisk rådgiver,
tidligere leder av AKP og sentral i den forrige EU-kampen


Rett etter seieren i folkavstemninga i 1994, skrev Solveig Aamdal denne oppsummeringa. Røde Fane trykker den fordi det å forstå den forrige EU-kampen er viktig for hvordan den kamåen som nå er i gang, skal føres.

Enkelte prøver å gjøre seieren i folkeavstemminga om EU til mindre viktig enn den var. Seieren viste nok en gang at det er mulig for folket å vinne over makta. Fremdeles er det slik at det er Stortinget som vedtar lover og foretar alle bevilgninger som ikke faller inn under EØS-avtalen.

Sjøl om regjeringa fremmer, og stortingsflertallet ønsker å få gjennom, de samme lovene i Norge som de som er vedtatt i Brussel, og sjøl om regjeringa ikke vil legge ned veto mot noen av EU-direktivene, kan politisk kamp i Norge forandre dette. Deler av EØS-avtalen kan stoppes, og hele avtalen kan sies opp.

Norge er en del av den imperialistiske verden, og fører en imperialistisk politikk. Samtidig er vi underlagt de store imperialistiske blokkene. Gjennom Vestunionen lar regjeringa Norge delta i EUs militære oppbygging. Dette kan også forandres gjennom politisk kamp i Norge.

Utviklinga i Nei til EU

Seieren viste at folket i Norge ikke lar seg true til å stemme mot overbevisninga si. De stemte nei sjøl etter at Finland og Sverige hadde sagt ja. Denne sjølstendigheta lover godt for framtida.

Det vil bli mange oppsummeringer etter EU-kampen. De fleste organisasjoner vil trekke sine egne lærdommer. Derfor vil oppsummeringa fra AKP bli annerledes enn oppsummeringa fra Senterpartiet. Ulike klasser innafor fronten mot medlemsskap vil oppsummere forskjellig.

For oss som er kommunister, er det viktig å se på kampen i et klasseperspektiv, se hvem som var innafor fronten, hvem som hadde makta i fronten og hvorfor utviklinga var som den var.

Nei til EU var en front som blei bygd opp nedenfra. Våren 1988 blei det danna studie- og arbeidsgrupper i Stavanger og Levanger/Verdal. Etterhvert blei det laga grupper mange andre steder. Utgangspunktet for disse gruppene var at regjeringa mer og mer åpent hylla EUs politikk. De sa at de ikke planla noen ny folkeavstemming, og at Norges forhold til EU sto fast. Men flere og flere begynte å tvile på det. Samtidig nådde regjeringas tilpassingspolitikk i forhold til EU nye høyder. Gro Harlem Brundtland var statsminister fra 9. mai 1986 og fram til 16. oktober 1989.

Høsten 1988 kom "Opplysningsutvalget om Norge og EF" i gang. Det var ei gruppe i Oslo og besto av intellektuelle, fagforeningsfolk og bondelagsfolk. Blant anna satt de seinere ja-folka Jan Henry T. Olsen, Bergfrid Fjose og Terje Kalheim der.

Gruppene rundt om i landet ville gjerne tilslutte seg det sentrale Opplysningsutvalget, men det var ikke mulig. Utvalget hadde ikke medlemmer, og de ønska ikke lokal organisering. Likevel blei det en form for samarbeid, men de lokale utvalga fikk ikke bruke samme navn som Opplysningsutvalget. I Nord-Trøndelag kalte vi fylkesorganisasjonen som blei danna høsten 1988, for "Opplysningsforum om Norge og EU".

Etterhvert blei det lokal- og fylkeslag flere og flere steder. Skulle valg til lokal- og fylkesstyrer foregå på en demokratisk måte, var det ønskelig med medlemsorganisering.

14. og 15. mars 1989 var "Oslo-avtalen", ideen om EØS, klar på et møte i Efta. Den norske regjeringa la i realiteten fram planene sine om å knytte Norge til EU - uten folkeavstemming først. Arbeidet innafor nei-fronten vokste, flere og flere slutta seg til.

Fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990, var det Syses koalisjonsregjering som styrte Norge. Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti danna regjering. Forhandlingene om EØS fortsatte etter at et enstemmig storting hadde gått inn for det. Motsigelsene innafor regjeringa blei sterkere og sterkere, Harald Synnes gikk av som statssekretær. Det eneste EU-direktivet regjeringa sa fra om at de var uenige i, var konsesjonsdirektivet. Like før regjeringa gikk av, blei den norske krona knytta til ECU.

Gro Harlem Brundtland overtok som regjeringssjef, og farten i EØS-forhandlingene økte. 22. november 1990, 19 dager etter at hun blei statsråd, informerte Eldrid Nordbø om EØS-forhandlingene i Stortinget. 19. desember 1990 var det første av mange gjennombrudd i forhandlingene. 12. mars 1991 kunne Eldrid Nordbø nok en gang informere Stortinget om vellykka forhandlinger, etter at Efta på et møte 2. og 3. mars hadde gitt sin tilslutning.

Fram mot august 1990 var det mye diskusjoner og mye mobilisering for å få til et navneskifte på Opplysningsutvalget. Opplysningsutvalget var da organisert med et styre i Oslo, et råd som var oppnevnt, og to representanter fra de fylkene som hadde fylkesledelse.

I august 1990 var det en kjempekonferanse i Oslo. Etterpå var det rådsmøte, og rådet vedtok at vi skulle skifte navn til Nei til EF.

Hvordan gikk motsigelsene på denne tida? Hvem var redde for medlemsorganisering og landsomfattende organisasjon? Motsigelsene gikk som nå. De som var aktivister i organisasjonen ville ha både medlemmer, landsomfattende organisasjon og navneskifte. Så lenge Senterpartiet satt i regjeringa, var det krefter innafor SP og Bondelaget som ikke ønska en politikk som kunne oppfattes som kritikk av regjeringa. SV mangla som vanlig analyser, og partiet sprikte.

Det er viktig å understreke at fra første dag i NTEUs historie - Opplysningsutvalget i 1988 - var både AKP og deler av borgerskapet der. Fronten var så brei, og beholdt denne bredda fram til folkeavstemminga. Samtidig er det viktig å se at i løpet av kampen, hadde DNA lederne i alle frontene, både på nei- og ja-sida. (Bortsett fra Inge Lønning.) Dette var med på å legitimere DNA, partiet hadde både ledende ja- og nei-folk. Dette til tross for at lederen i Nei til EU, Kristen Nygård, har vært svært sjølstendig i forhold til Arbeiderpartiet.

Innafor Nei til EF vokste motstanden mot EØS. Etter at Syse-regjeringa gikk av, kunne også krefter innafor Senterpartiet gå åpent ut imot forhandlingene. Vi som gikk imot avtalen, mente at Nei til EF måtte kreve at forhandlingene skulle brytes. På rådsmøtet i juni 1991 gikk Nei til EF imot EØS-forhandlingene. På landsmøtet 1991 blei det vedtatt at Nei til EF skulle kreve forhandlingene brutt. Dette var det eneste fornuftige vedtaket å gjøre når en skulle gå imot avtalen, men det var ikke enighet i organisasjonen om det. SV vakla som vanlig.

Nei til EF utvikla seg videre. Bærebjelkevedtaket fra landsmøtet i Førde 1992 gikk langt utover et reint nei til EF/EØS. Vedtaket sa mye om hva slags samfunn fronten ønska seg. Hele tida var det uenigheter om hvor høyt kampen mot EØS skulle prioriteres.

Høsten 1992 blei EØS-avtalen vedtatt av Stortinget for første gang, og våren 1993 for andre gang. Nei til EF vedtok at organisasjonen hadde som mål at EØS-avtalen skulle sies opp.

Innafor Nei til EF har det vært mange og sammensatte grupperinger. Vi har hatt de tunge organisasjonene innafor landbrukssamvirket og Bondelaget. Bonde- og småbrukarlaget har vært der. Senterpartiet, SV, RV, AKP, sosialdemokrater, medlemmer fra alle partier, også ja-partiene. I tillegg har det vært politisk uavhengige. Det er viktig å understreke at det fra alle partier har vært sjølstendige personer med i fronten. De har i første rekke vært Nei til EUere, ikke partipolitikere.

Uenigheter innafor Nei til EU

I en så sammensatt front har motsigelsene vært mange. Når en grupperer dem, ser en at det i hovedsak har vært to viktige uenigheter som har fått forskjellige utslag.

Det var uenigheter om lokalgruppene skulle tilslutte seg det sentrale Opplysningsutvalget eller ikke. Det var ulike syn om organisasjonen skulle skifte navn og om den skulle være en ordinær medlemsorganisasjon. Det har hele tida vært uenighet om vektlegginga av EØS-avtalen, og spesielt om en skulle fastholde motstanden etter at avtalen var vedtatt på Stortinget. Oppfatningene om hvor aktiv fronten skulle være, har også vært forskjellige. Enkelte har ikke hatt sansen for massemønstringer og demonstrasjoner, og ment at kampen skulle føres mer i forhold til politikerne på Stortinget. Et særegent problem har vært motsigelsene på hvordan arbeidet blant kvinnene skulle føres.

Hva slags motsigelser har dette vært? For det første har det vært en motsigelse i synet på folk, synet på medlemmene. Er EU-motstanderne en trussel eller en ressurs? Innafor nei-fronten har det vært krefter som har vært reddere for en aktiv, stor front enn de har vært for norsk medlemsskap i EU.

I synet på EU er det motsigelser innafor borgerskapet, men de er også avhengige av hverandre. Motsigelsene gjorde at deler av borgerskapet allierte seg med folket gjennom jobbinga i Nei til EU. Denne alliansen var en av grunnene til at vi vant.

Men etter seieren ønsker ikke borgerskapet at denne alliansen skal fortsette. Fra bondelagshold blir det sagt at vi må "trykke på knappen når vi skal i gang igjen". Det som ligger i dette utsagnet er at de vil gjenopprette denne alliansen når de har behov for den. De vil ikke ha en levende allianse som består av uregjerlige medlemmer.

Den andre viktige motsigelsen har vært synet på EØS. Det at folk skulle kjempe aktivt mot EØS, er en fare i seg sjøl. Gjennom en slik kamp blir folk sjølbevisste og villige til å ta kamper de ikke hadde mot til tidligere.

Men det viktigste problemet med EØS, har vært sjølve behandlingsmåten.

Et enstemmig storting vedtok at EØS-forhandlingene skulle starte. Den ferdigforhandla avtalen er vedtatt på Stortinget, til og med i to omganger. Den er vedtatt på en lovlig, normal måte, sjøl om vi sier at måten den blei vedtatt på var et statskupp. Dette må vi holde fast på.

EØS-avtalen blei vedtatt på Stortinget på en udemokratisk måte. Den hadde ikke støtte i folket, og EU og EØS var ikke tema i valgkampen i 1989. Fra DNAs side blei det den gangen sagt at Norges forhold til EF sto fast og ikke skulle forandres i kommende stortingsperiode. Med den sammensettinga Stortinget fikk etter valget i 1993, ville avtalen ikke blitt vedtatt.

Senterpartiet ønsker at Norge raskest mulig må komme tilbake til normale politiske tilstander. Med ett mener de at det som var vanlig i Norge, var at politikk foregår på Stortinget, og at det ikke er fronter som bestemmer politikken og blander seg borti hva partiene mener. Derfor har ledelsen i Senterpartiet ment at Nei til EU måtte legges på is til neste folkeavstemming.

Vi ser at forsvaret for at politikk er noe som foregår i de parlamentariske organa, er viktig for Senterpartiet. Ved å fortsette å kjempe mot EØS-avtalen undergraver de synet på parlamentarismen hos folk flest. Sjøl om avtalen er vedtatt på en udemokratisk måte, har de demokratiske "spillereglene" vært fulgt. Når regjeringa pressa fram unødvendige vedtak like før et stortingsvalg, og Stortinget gjør vedtak som går på tvers av folkevilja, viser det at også parlamentarismen kan brukes i de udemokratiske kreftenes tjeneste. Fortsatt kamp mot EØS-avtalen setter derfor spørsmål ikke bare ved sjølve avtalen, men også om hvor demokratisk parlamentarismen er. De ordinære partiene ønsker derfor å godkjenne avtalen for å unngå denne diskusjonen.

Motsigelsene innafor Bondelaget/samvirkeorganisasjonene har skjerpa seg. I EU-kampen sklei Senterpartiet mot venstre. Når nå borgerskapet innafor partiet tar makta tilbake, skjønner ikke medlemmene og velgerne hva som skjer. De ikke bare mangler en analyse av klasseforholda i Norge, de nekter for at det finnes noe slikt som klassekamp. Og når klassekampen skjer innafor deres eget parti, skjønner de det ikke.

Situasjonen etter seieren

Vi må spørre oss sjøl hva som skjer nå. Er det slik at det på høyt nivå i Norge (Gro Harlem Brundtland, Karl Glad, Gunnhild Øyangen) er sagt noe slikt som at "tidspunktet for neste folkeavstemming er blant anna avhengig av hvordan samarbeidet i Norge går når det gjelder EØS-avtalen"?

Landbrukssamvirket har utvikla seg fra å være en interesseorganisasjon for bønder til å være monopolkapitalistiske bedrifter som har egen vekst som hovedmål. Norske Skog eies av skogeierne. Politikken deres er et godt eksempel på hvilke krefter som styrer. Et anna eksempel er nedlegginga av meierier og slakterier. Dette er ikke ei utvikling bønder flest ønsker.

Bjørn Iversen, leder i Bondelaget, sa på et møte om landbrukssamvirket i slutten av januar noe slikt som: Det har innafor landbrukssamvirket vært slik at en mann har hatt en stemme. Dette må det bli slutt på. Det er udemokratisk at ikke de store bøndene har mer innflytelse enn de små.

Det siste som har kommet fra Bjørn Iversen er støtte til bondelagslederen i Sogn og Fjordane som mener at Bondelaget må bryte bindinga til Senterpartiet og i større grad støtte seg til Arbeiderpartiet. De mener at det er viktig for Bondelaget og landbrukssamvirket å støtte seg til og å ha et nært samarbeid med det partiet som har regjeringsmakta.

Synet på kvinner og kvinnekamp har vært en særegen uenighet innafor NTEU. Den er knytta til synet på folk, men den er også spesiell. Kvinnene skulle opplyses, ikke mobiliseres til kamp. I hele EU-kampen var det slik at kvinner var de som hadde flertall mot EU. Hadde det ikke vært for at så mange kvinner stemte nei, ville vi ha vært medlemmer av EU idag. Men innafor ledelsen i Nei til EU blei ikke dette forstått.

Det kom undersøkelser som viste at kvinner sa nei, men at de ikke visste hva de sa nei til. Denne typen undersøkelser blei av mange slukt rått. Kvinner skulle opplyses. Jeg trur at det i neste omgang vil være nødvendig å ha en egen kvinneorganisering mot EU. Europabevegelsen satser sterkt på kvinner og politikk for kvinner framover. Jeg trur ikke Nei til EU vil være istand til å forstå hvor viktig kvinnekampaspektet er. Framfor å stange mange kvinnehoder i veggen, vil det være bedre anvendt kvinnejobbing å organisere en aksjon på sida av Nei til EU.

SMEs rolle

I den siste fasa i kampen mot EU-medlemskap var Sosialdemokrater mot EU (SME) aktive. SME besto av medlemmer i DNA som i hovedsak var mot EU, men for EØS.

Rolla SME spilte var ulik rundt i landet. I hovedsak kjørte de et forsvar mot EØS og mente at Norge gjennom EØS hadde en god nok tilknytning til EU. Nei til EU lot SME spille en stor rolle. Noe av tanken bak det var at SME representerte arbeiderklassen, mens Nei til EU hadde for mange bønder.

Nå brukes det at Nei til EU hadde et godt samarbeid med SME som et argument for å legge ned Nei til EU. Det sies at vi må ta hensyn til EØS-tilhengerne. Det er fullt ut mulig at mange som jobba innafor SME i neste omgang vil bli EU-tilhengere. Den Gro gir et embete, gir hun også et EU-standpunkt. Men å tru at EU-motstandere skulle skifte standpunkt fordi Nei til EU opprettholder sitt syn på EØS, er latterlig.

SME fungerte til å legitimere EU-motstanden i DNA. Dette har to sider. Det gode er at det faktisk blei legitimt å støtte DNA samtidig som en kunne stemme nei til EU, det negative at det legitimerte DNA. Partiet blei ikke i stor nok grad stempla som unasjonale borgere, det at uenighetene innenfor partiet var legitime og også organisert, gjorde at partiet, i folks bevissthet, ikke framsto som det det virkelig er.

SV har i hele Nei til EUs liv hatt klippekort på nestledere. SV som parti mangler analyser. Det fører til at de ikke bare vingler som parti, men at de også vingler som enkeltpersoner. Samtidig er det rett å slå fast at svært mange innafor SV gjorde en god jobb innafor Nei til EU. Partiet sto også fast på linja om at de var motstandere av EU og EØS, og at de ikke ville følge et knapt ja-flertall i folket. Om de hadde gjennomført denne linja, får vi heldigvis aldri vite.

Fagbevegelsen spilte en viktig rolle i kampen mot EU. Sjøl om ledelsen som venta var tilhengere, var motstanden mot medlemsskap sterk, noe som fikk sitt viktigste uttrykk på LO-kongressen. At det der blei vedtatt å oppfordre medlemmene å si nei til EU, sjøl om Sverige og Finland sa ja, var en seier av dimensjoner. At den borgerlige ledelsen i DNA og LO i etterkant lot som at det aldri hadde skjedd, viser hvor stort dette nederlaget var for dem.

Fagbevegelsen har også spilt en viktig rolle når det gjelder kampen og synliggjøringa mot EØS-avtalen. På 1. mai har motstanden mot EØS vært med i parolegrunnlaget mange steder. Det er viktig at parolene mot EØS fortsetter å prege 1. mai.

Nei til EU har utvikla seg til å bli en front som ikke bare er brei, men som også er sjølstendig og full av aktivister. SP og SV ønsker ikke en slik front som kan stille krav til dem i forhold til valg.

Når SP nå sier at vi må tilbake til normale politiske forhold i Norge, mener de ikke bare at det som er normalt i Norge, at politikk foregår gjennom de parlamentariske organa, men at det ikke er normal politikk å ha en front som blander seg inn i hva partia mener.

I tillegg ser de helt klart hvilken påvirkning det har på mange SP-folk å jobbe i en aktiv og sjølstendig front sammen med aktive og sjølstendige folk.

Det at AKP og RV har vært representert i styrer og utvalg har sørga for at uenighet innafor organisasjonen har kommet fram.

I diskusjonen som når går på Nei til EUs framtid, ser vi klart hvem som vil legge organisasjonen på is, og vi ser hvorfor de vil gjøre det. I styret var det bare to som sto på alternativ 3, det som nå får størst oppslutning rundt om i landet.

På rådsmøtet i januar, var stemninga en helt annen. Vi fikk et enstemmig vedtak på at organisasjonen ikke skulle legges ned, og de fire alternativa blei sendt ut i organisasjonen til behandling.

AKP har hele tida stått for klare politiske linjer. Det gjelder mange ting, ikke bare EØS og aktivistprinsippet, men også i forhold til strategi og planer.

Nei til EU er en front. Vi har lange erfaringer med frontpolitikk, og har hatt stor betydning når det gjelder å ha holdt fronten sammen. Dette gjelder ikke minst lokalt, hvor vi har gått foran for å få styrer og utvalg så breie som mulig.

Hva har vi lært?

Vi har jobba i en svært brei front. Vi har jobba, og sittet i ledelsen av en front sammen med deler av borgerskapet. Dette er en ny erfaring for oss. Hvilke lærdommer kan vi trekke av denne jobbinga?

Det er uhyre viktig å analysere hvem som er med i fronten og hvilke klasseinteresser de har. Gjør vi ikke det, kan det som skjer innafor en slik front fort bli forvirrende og uoversiktlig. Hver gang det har vært alvorlige politiske motsigelser, må en analysere i forhold til den forståelsen en har av fronten sammensetning.

Hadde vi ikke visst at det nå er deler av borgerskapet som går ut og prøver å ødelegge fronten, hadde vi ikke klart sett hva som er i ferd med å skje, og vi ville ikke forstått hvorfor. Nettopp fordi vi har denne analysen, kan vi også gjøre det klart for folk rundt oss hvilke interesser som står bak.

Vi visste fra før at borgerskapet ikke er til å stole på. Det har vi fått bevist nok en gang. De er villige til å gå i allianser med folket når det er nødvendig for deres egne interesser, men når det ikke er det lenger, koster det dem ingenting å ødelegge fronten.

De trenger ikke fronten lenger fordi:

Nei til EU har "bærebjelkevedtaket" sitt fra 1992. La oss tenke oss at meierinedlegginga fortsetter. Åssen vil de lokale NTEU-laga forholde seg til det. Det er svært tenkelig at de vil gå ut imot slik nedlegging - og de kan til og med vise til vedtak på landsmøtet i 1992.

Kampen framover

Kampen mot EØS og kampen for å bevare Nei til EU som en medlemsorganisasjon er det viktigste framover. Nei til EU kommer helt sikkert til å fortsette. Motstanden mot nedlegging er stort. Det betyr at borgerskapet fortsatt kommer til å befinne seg innafor fronten. For viss det er en ting som er verre for dem enn at Nei til EU fortsetter, så er det at Nei til EU forsetter uten dem. Vi vil derfor få en front som i sammensetning er svært lik den vi har i dag.

Det betyr at kampen for at fronten fortsatt skal være mot EØS og at den skal samordne kampen mot EØS, blir viktig framover. Landbrukssamvirket og Bondelaget er klar til å gå inn i forhandlinger med regjeringa om det meste. Det vil derfor fortsatt bli store uenigheter innafor Nei til EU. Vi må diskutere med folk hva disse motsigelsene er utslag av, hva slags aktivitet Nei til EU skal ha, hva som skal være de lokale oppgavene, hvor penga skal komme fra.

Regjeringa og mesteparten av borgerskapet forøvrig ønsker at Norge skal bli medlem av EU. Hovedsporet deres er at Norge skal bli så likt og så knytta til EU gjennom EØS-avtalen at motstanden brytes ned. De ønsker å melde Norge inn uten en folkeavstemming, og vil være på utkikk etter politiske muligheter til å gjøre det. Men å melde Norge inn i EU uten folkeavstemming vil være umulig viss det ikke skjer store politiske forandringer.

EU-tilpassinga gjennom EØS-avtalen og utenom avtalen vil fortsette. Gjennom å undergrave EØS-avtalens legitimitet vil folk miste respekten for "lovlig" fatta vedtak, og handle på tvers av dem. Vi vil se sabotasje av EU-direktiv, kommuner som ikke vil følge vedtak i EØS-avtalen. Dette har vi allerede sett begynnelsen på. Vi vil få streiker mot EØS-direktiv, skatteaksjoner osv.

Det at landbruket bli stadig mer markedstilpassa, og at bondelag og landbrukssamvirket vil følge regjering og stortingsvedtak, mot bøndenes interesser, vil også føre til skjerpa klassekamp innafor landsbruksnæringa.

Jobbinga innafor Nei til EU, og enheten i fronten har vært viktig og vil fortsatt være det. Skal vi ha mulighet til fortsatt å holde Norge utafor EU, er både bredden og det politiske grunnlaget innafor fronten nødvendig å holde på.