Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Hvem bryr seg om Irak?

av Rahul Mahajan

Røde Fane nr 3, 2003

Denne artikkelen er et utdrag fra Rahul Mahajans bok The new crusade,
utgitt av Monthly Review Press i 2002.
Forordet til boka finnes her.
Mahajan (1969- ) er professor i fysikk ved University of Texas i Austin og mangeårig fredsaktivist.
Han var De grønnes guvernørkandidat i Texas ved sist valg,
og er en hyppig bidragsyter til Znet og Common Dreams.
Utdraget gjengis med forfatterens og forlagets tillatelse.
Mahajans neste bok, The U.S. War Against Iraq: Myths, Facts, and Lies,
er rett rundt hjørnet på Seven Stories Press.
Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.


Etter Golfkrigen tvang USA resolusjon 687 gjennom i FNs sikkerhetsråd. Denne innebar økonomiske sanksjoner, blant annet ble landet nektet all eksport mens all import skulle godkjennes av Sikkerhetsrådets sanksjonskomité (alle medlemmer her kan nekte godkjennelse uten forklaring - ikke det at det betydde så mye all den tid Irak ikke hadde lov til å tjene penger til å kjøpe ting). Dette var de mest omfattende sanksjonene som noen sinne var blitt innført i moderne tid, og de skulle ikke heves før FNs våpeninspektører kunne garantere at Irak ikke hadde atom-, biologiske eller kjemiske våpen eller ballistiske raketter med mer enn en viss rekkevidde, noe som er sauset sammen som "masseødeleggelsesvåpen".

Allerede få måneder etter krigens slutt viste flere rapporter at en katastrofe var på vei. I april antydet Harvard Study Team, en gruppe leger og samfunnsvitere, at "minst 170.000 barn under 5 år vil dø i løpet av ett år på grunn av senvirkningene etter Golfkrisen", dersom ikke noe ble gjort. En lignende rapport, utgitt i mars av FNs visegeneralsekretær Martti Ahtisaari, beskrev "nærmest apokalyptiske" forhold. Hele landets industri var blitt ødelagt, og det var blitt fratatt sin hovedinntektskilde - i et land som før invasjonen av Kuwait importerte 70 % av maten og enda mer av medisiner. Hele industrien hadde et desperat behov for reservedeler som Irak ikke produserte, hvorav det meste ble nektet importert av Sanksjonskomiteen. Det skulle ikke mye til for å forutse en katastrofe dersom landet ble holdt under en nesten total økonomisk blokade.

Disse spådommene gikk i oppfyllelse. I 1994 var Irak preget av omfattende feilernæring, men var fortsatt ute av stand til å få noe utenfra siden det ikke hadde noen inntektskilder. I 1996, etter mye om og med og utsettelser fra både den irakiske og den amerikanske regjeringen ble "Olje-for-mat"-programmet godkjent. Til å begynne med tillot dette Irak å selge olje til en verdi av 4 milliarder dollar i året. Senere ble den øvre grensen hevet til 10,5 milliarder dollar og i 1999 ble grensen fjernet. Av dette ble først 30 %, senere 25 %, konfiskert av FNs kompensasjonsfond. De som nyter best av dette, er oljeselskapene, siden disse var de største "ofrene" rent økonomisk for Iraks invasjon av Kuwait. Ytterligere 3-4 % går til administrative utgifter for FN, inkludert våpeninspektørene.

Alle pengene går til en bankkonto i New York, og Irak får bare tilgang for å oppfylle kontrakter som er inngått med utenlandske firmaer som er godkjent av Sanksjonskomiteen. Denne utenlandske kontrollen med Iraks oljepenger har betydd et fullstendig sammenbrudd for den lokale økonomien - regjeringen kan ikke leie inn lokale kontraktører eller betale lønninger med oljepengene, og det er så å si ingenting tilgjengelig for investeringer. Regjeringen må også betale høye priser for utenlandsk mat heller enn å kjøpe fra irakiske matprodusenter. Dette fører til kraftig reduksjon av økonomiske midler og ødelegger jordbruket.

"Olje-for-mat"-programmet ble iverksatt i Irak i mars 1997. 11. januar 2002 hadde varer til en verdi av 18,5 milliarder dollar kommet inn i landet takket være programmet, omtrent 14-15 dollar per innbygger i måneden. Med "olje-for-mat"-programmet oppsto et nytt problem - USAs representant i Sanksjonskomiteen holdt ofte tilbake ulike typer kontrakter ut fra tydelig politiske årsaker, blant annet (sporadisk) tilbakeholdelse av nitroglyserin for hjertepasienter, sprøyter, bomull til medisinsk bruk og mye mer, alt fordi det ble hevdet at de hadde flere bruksområder, blant annet til produksjon av masseødeleggelsesvåpen. Rør for å reparere vannsystemer og lastebiler med kjølerom (nødvendig for transport av medisin) ble systematisk nektet innført. Inntil desember 1999 ble også mesteparten av utstyret som trengtes til reparasjon av oljeinstallasjoner, som Iraks økonomi avhenger av, holdt tilbake.

Dette er åpenbart politisk. Tidlig i 2000 hadde USA lagt ned over tusen forbud, mens Storbritannia på en annenplass hadde lagt ned litt over 100 og andre Sikkerhetsrådsmedlemmer enda mindre. Enda merkeligere var spørsmålet om "komplementaritet". Irak mottar ofte insulin, men ikke sprøyter, blodposer, men ikke slanger å bruke til blodoverføring, hjerte- og lungemaskiner, men ikke datamaskiner til å styre dem. De blir derfor tvunget til å lagre de varene de får kjøpt i et håp om at Sanksjonskomiteen vil tillate import av komplementært utstyr. Problemet oppstår så ofte at man kan mistenke at dette skjer med vilje. Etter å ha gitt etter for sterkt press fra andre land og fra aktivister, tillot USA at dette byråkratiske problemet ble noe lempet på, og i løpet av 2000 ble ulike "grønne lister" over varer som automatisk ble godkjent, laget. I 2000 og 2001 ble det langt lettere å få nok mat og medisiner inn i landet, selv om problemet ennå ikke på langt nær er løst.

Selv om det er store uenigheter om antallet som er drept på grunn av sanksjonene, kommer de mest troverdige tallene fra en Unicef-rapport lansert i august 1999. Basert på omfattende studier av husholdninger konkluderte den med at 500.000 flere barn under 5 år døde mellom 1991 og 1998 på grunn av den endrede situasjonen. Selv om tilgangen til mat har økt noe de siste tre årene, har dødsraten holdt seg veldig høy. Det er ikke en gang klart at den har sunket fordi den pågående ødeleggelsen av infrastrukturen og reproduksjonen av forhold som fører til sykdommer, har større påvirkning enn den økende tilgangen på mat og medisiner. Å anslå at nye 100.000 barn under 5 år har dødd i løpet av disse tre årene er, om noe, ganske så forsiktig. Gitt ratene som vanligvis gjengis for dødsfall blant barn under 5 år og totalt i befolkningen, er det trygt å konkludere med at mer enn en million irakere har dødd som et resultat av sanksjonene.

Det vanlige svaret fra amerikanske myndigheter er å benekte tallene og å hevde at det er Saddam Husseins ansvar. Det stemmer at Irak, mens våpeninspektørene var der, har gjort mye for å skjule masseødeleggelsesvåpen når de har vært i stand til å gjøre det. Uten å møte dette kravet fra Sikkerhetsrådets resolusjon 687 kan ikke sanksjonene heves uten at denne og andre resolusjoner oppheves. Men det stemmer også at Saddam Hussein har liten grunn til å tro at samarbeid med våpeninspektørene er nok til å få sanksjonene hevet. Som Madeleine Albright sa (26. mars 1997) i sin første viktige tale som utenriksminister: "Vi er ikke enige med de landene som mener at sanksjonene bør heves bare Irak følger opp forpliktelsene i forhold til masseødeleggelsesvåpen. Synet vårt, som ikke kan rokkes ved, er at Irak må bevise sine fredelige hensikter ... Og bevisene er omfattende på at Saddam Husseins hensikter ikke vil være fredelige." Senere samme år, i forbindelse med uenigheter rundt våpeninspektørene, uttalte Clinton at "det han nettopp har gjort er å forsikre seg at sanksjonene vil forbli der til evig tid eller så lenge han selv sitter der."

Tilsvarende, dersom ikke Saddam Hussein hadde protestert, hadde et forsiktig "olje-for-mat"-program blitt iverksatt tidligere, et program som ikke ville være tilstrekkelig til å møte noen betydelige behov og som ville dempet presset for å heve sanksjonene. Programmet ville også innebåret en alvorlig krenkelse at Iraks suverenitet.

På den andre siden har den irakiske regjeringen forhindret omfattende sult gjennom å innføre et omfattende matdistribusjonsprogram med ukentlige rasjoner, noe FN-talspersoner har vurdert å være et flott og veldrevet program. Det stemmer også at Irak gjennom 1980-tallet, da de førte en meningsløs, ødeleggende og stygg krig, brukte 57 prosent av BNP på krigen og samtidig pådro seg gjeld for å opprettholde et høyt nivå på sosiale tjenester og levestandard for befolkningen - blant annet nesten gratis helsestell og utdanning til høyere nivå.

USA har, i løpet av sin delvise administrasjon av Irak på 1990-tallet, ledet en utvikling i retning økt analfabetisme i Irak, siden skolene ble stengt fordi de ikke fikk undervisningsmateriell (Irak ble til slutt tvunget til å innføre skolepenger). I løpet av 1990-tallet har man opplevd at folket har blitt fattig, at leger, vitenskapsfolk, ingeniører og andre viktige personer for samfunnet har flyktet til vesten. Samtidig har det utviklet seg en korrupt elite som kjører Mercedes Benz, mens folk tigger etter mat i gatene - en typisk modell for den tredje verden som nå også er overført til Irak.

Selv om det stemmer at Saddam Hussein bygger palasser og biler mer for sin egen makt og for militæret sitt enn for velværet til den irakiske befolkningen, visste USA dette godt - de støttet ham med jordbrukskreditter (5 milliarder dollar mellom 1983 og 1990), kjemiske og biologiske våpen (mer enn 1,5 milliarder dollar i strategisk sensitiv eksport i løpet av de fem årene før Golfkrigen) - selv når han drepte over 100.000 (trolig 130.000) kurdere på slutten av 1980-tallet. Den gang var han en amerikansk alliert, og derfor ble hans grusomheter skjult av USA siden de var medskyldige i disse forbrytelsene.

Sanksjonene er utformet slik at de underkaster det irakiske folket regjeringens nåde, siden den lokale økonomien er ødelagt og alle nødvendighetsgoder må komme fra regjeringen. USA har aldri forklart logikken bak den økende lidelsen for irakere for å få Saddam Hussein til å endre politikken sin samtidig som det hevdes at han ikke bryr seg om at folk lider. Det er en oppskrift på stillstand, mens folk sulter og dør.

Den viktigste begrunnelsen for sanksjonene er selvsagt den faren Irak utgjør for sine naboland (som er mye mindre nå siden Irak har blitt kraftig avvæpnet, mens deres naboer har kjøpt amerikanske våpen for milliarder siden Golfkrigen). Men, blant annet fordi det er vanskelig å opprettholde dette som en virkelig begrunnelse når spedbarn dør daglig, opprettholdes også trusselen om at, som Madeleine Albright uttaler: "Vi bryr oss mer." Bill Clinton uttalte før "Desert Fox"-bombingen av Irak (16. desember 1998) at "uten sanksjonene ville "olje-for-mat" blitt "olje-for-tanks", noe som ville utgjort en større fare for Iraks naboer og mindre mat til befolkningen."

Sanksjonene mot Irak er en type økonomisk kontroll som langt overgår drømmene til den jevne IMF-økonom (de snakker om frie markeder, det de vil ha er land der økonomien kan styres til utenlandske firmaers beste). Andre land presses til å kutte i den offentlige sektoren. Iraks inntekter på olje er rett og slett bundet slik at de ikke kan benyttes til lønn til offentlig ansatte. Andre land oppmuntres til å handle fra utenlandske firmaer (gjennom lavere avgifter og andre tiltak). Iraks oljeinntekter kan bare brukes til å handle med utenlandske firmaer eller bli i banken uten at Irak kan røre dem.

Denne kontrollen utenfra er i seg selv et onde, uansett hva en utemmet Saddam Hussein kunne finne på. Ikke bare ødelegger den den lokale økonomien, den fryser den politiske prosessen og fjerner ansvar fra den irakiske regjeringen, og overfører den til Washington. Uansett hvor hjerteløs Hussein er, vil ikke livet bli bedre for irakere under utenlandsk kontroll. Den eneste muligheten er å gi landet sin frihet tilbake. Likevel kommer skyggen av "den hvite manns byrde" hver gang spørsmålet reises. Selv om du gang på gang peker på den amerikanske regjeringens manglende bekymring for det irakiske folket, dens rolle i forhold til å stille dem overfor totalt uholdbare muligheter, dens pervertering og ødeleggelse av selv små programmer som "olje-for-mat" og dens medskyldighet i ødeleggelsen av et land, kommer likevel folk opp med ideen om at irakere har det bedre enn de ville ha, dersom sanksjonene ble hevet.

Utvikling i krigen mot terrorisme - Irak

Fremfor alle andre land er Irak det tidligere og fremtidige målet. Siden 1991 har USA utsatt landet for ulike former for angrep, og aldri trengt noen unnskyldning for å slippe noen bomber. Når dette skrives, fortsetter amerikanerne og britene sine daglige ulovlige turer med kampfly over det nordlige og sørlige Irak. De patruljerer de såkalte flyforbudssonene som ble innført i 1991 (nordlig) og 1992 (sørlig), en åpenbar imperialistisk arroganse som ikke er godkjent av noen sikkerhetsrådsresolusjoner. Siden den amerikanske Desert Fox-bombingen i desember 1998 har Irak gjort det til en vane å låse sine målsøkende radarer på fly og skyte mot dem, noe som ville blitt vurdert som selvforsvar i et hvilket som helst annet land. I følge en rapport fra FNs tidligere koordinator for Iraks humanitære program, Hans von Spoenck, har hevnangrep fra amerikanske og britiske fly, som kommer ofte, drept hundrevis av irakiske sivile, skadet mange andre og ført til alvorlige økonomiske skader.

Etter 11. september eksploderte det med krav fra pressen om å angripe Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten. Siden krigen mot Afghanistan i hovedsak er fullført, antyder de fleste forslag en lignende aksjon mot Irak, selv om den irakiske opposisjonen er mye svakere enn Nordalliansen og dårlig væpnet. Det har utviklet seg en identifiserbar gruppe av Irak-hauker, inkludert Richard Perle, formann for Defense Advisory Board, en privat rådgivergruppe for Bush, viseutenriksminister Paul Wolfowitz, tidligere CIA-sjef James Woolsey og andre.

De fleste av disse kravene gikk på påstander om at det var en sammenheng mellom Irak og terroristangrepene på amerikansk jord, selv om enkelte krevde at Irak skulle angripes uavhengig av om det fantes noen forbindelse. Forsøkene på å knytte Irak til miltbrannbrevene, noe som var usannsynlig fra starten av, har ikke forsvunnet. Sporene som ble funnet i brevene, har vist seg å være like som sporer produsert ved Dugway Proving Ground i Utah, et funn som også medførte den første avsløringen om at USA produserer miltbrann til våpenbruk.

Forsøk på å knytte Irak til angrepene 11. september var basert på et påstått møte i Praha mellom Mohammed Atta, som er antatt å være lederen bak angrepene, og en irakisk etterretningsagent. Tsjekkiske sikkerhetsstyrker gikk frem og tilbake på om hvorvidt dette møtet fant sted. I New York Times 20. oktober ble det referert at formannen for den tsjekkiske parlamentariske forsvarskomiteen hadde sagt: "Jeg har ikke sett noen direkte beviser på at Atta møtte noen irakisk agent." 27. oktober rapporterte den samme avisa at den tsjekkiske innenriksministeren sa at et slik møte hadde funnet sted. Bevisene på amerikansk press mot tsjekkerne var så åpenbare at selv Times begynte å spekulere i det. Senere, 17. desember 2001, sa det tsjekkiske politiet at de ikke hadde noen klare bevis for møtet, selv om Atta hadde reist inn i landet to ganger i 2000. Sammenhengen var så svak at selv talspersoner for den amerikanske regjeringen hadde sluttet å nevne det flere uker tidligere.

19. november anklaget administrasjonen offentlig flere stater, inkludert Irak, Nord-Korea og muligens Iran, for å bryte konvensjonen om biologiske og kjemiske våpen og fortsatte med å kreve sterkere press mot dem som bruker biologiske våpen. Selv om påstanden stemmer for Irak er det ikke nyheter - det har vært kjent siden 1995. Det er ikke vanskelig å gjette seg til at påstanden var ment som et bidrag til en begrunnelse for et omfattende angrep mot Irak.

26. november sa Bush igjen at det at Irak nektet å la våpeninspektører komme inn i landet var en trussel og ville bli straffet hardt. Da han ble spurt om å utdype hvile midler som ville bli tatt i bruk sa han "han (Saddam) vil finne det ut". Våpeninspektørene ble trukket ut av Irak av Clinton-administrasjonen i desember 1998 i forbindelse med forberedelsene til Desert Fox-bombeangrepet. Emnet hadde ligget lenge på grunn av at Irak nektet å slippe dem inn under noen omstendigheter, og Bush' besvergelse var helt tydelig en del av kortsiktige forberedelser til krig.

USA har latt være å angripe på grunn av en nærmest fullstendig mangel på støtte fra tradisjonelle allierte, selv om den har lyktes i å vinne over Storbritannia og Tyrkia (det er fra deres luftbase i Incirlik at USA regelmessig foretar sin patruljering og bombing av Nord-Irak). Særlig Saudi Arabia er avvisende til et slik angrep og vil ikke tillate bruk av amerikanske luftbaser der til å bygge opp til et angrep.

Et slik angrep, dersom det kommer, vil være et klart brudd på folkeretten og bety stor lidelse for irakerne. Ingen av disse betenkelighetene har noen sinne forhindret USA fra noe angrep dersom de kan stå mot eventuell motstand fra offentligheten og verdensopinionen. Videre er det ingen grunn til å tro at Saddam Hussein vil gi opp så lett, så krigen kan lett rive det allerede skadde landet fra hverandre igjen. Til sist har USA alltid gjort det klart at det ikke har interesse av demokrati eller noen form for representativt styre i Irak.

Etter Golfkrigen oppfordret president Bush irakerne til å reise seg og kaste det undertrykkende regimet sitt. De gjorde nettopp dette. Få dager etter at de hadde trukket seg tilbake, startet irakiske soldater et omfattende opprør i det sydlige Irak. Dette mobiliserte både sjia- og sunnimuslimer og førte raskt til frigjøring av flere byer. Uker etter reiste kurderne i nord seg og frigjorde også flere byer. Den amerikanske okkupasjonsmakten, som hadde sørget for at alle irakiske fly sto på bakken, hevet forbudet mot at Saddam Husseins regjering kunne bruke kamphelikoptre til å slå ned opprørerne - med amerikanske jagere flygende over seg. I den halv-biografiske boken skrevet med Brent Scowcroft, A World Transformed, innrømte Bush dette og kalte det et "feiltrinn", men sa det ble gjort fordi general Schwarzkopf allerede hadde tillatt det og fordi Bush ikke ville gjøre om på det - en interessant begrunnelse for å tillate slakt av titusener av mennesker Bush selv hadde oppfordret til å reise seg mot Saddam. Den amerikanske hæren beslagla også store våpenarsenal før opprørerne fikk fatt i dem og tillot endog elitestyrker som fortsatt var lojale mot Hussein å slippe gjennom amerikansk kontrollert territorium for å vinne tilbake Basra i det sørlige Irak.

Den vanlige begrunnelsen for denne politikken var at USA ikke hadde mandat til å legge seg opp i Iraks indre anliggender (selv om de allerede hadde tolket mandatet til å få Irak ut av Kuwait ganske romslig, som en tillatelse til å bombe hele Irak, selv etter at irakiske tropper hadde forlatt landet), og at det var en fare for at landet skulle smuldre opp i en prosess der et sjia-dominert Sør-Irak kunne slå seg sammen med Iran. USA ville ikke at landet skulle smuldre opp, men enda viktigere var det å hindre en folkelig bevegelse fra å komme til makten.

Som Richard Haas, sjef for det nasjonale sikkerhetsrådets avdeling for det nære Østen, sa dagen etter våpenhvilen: "Vår politikk er å kvitte oss med Saddam, ikke hans regime." Brent Scowcroft, daværende nasjonal sikkerhetsrådgiver, sa senere til ABC-TV: "Jeg ønsker oppriktig at (opprøret) ikke hadde funnet sted. Jeg så for meg en militærregjering etter krigen ... Det er obersten med sin brigade som vil kunne ta ham (Saddam) dersom noen i det hele tatt kan."

Den samme bekymringen gjorde seg gjeldende under CIAs operasjoner i Irak mellom 1991 og 1996. Disse var utformet med henblikk på et militærkupp mot Saddam i stedet for en større folkelig bevegelse eller et opprør. I Midtøsten har USA tradisjonelt forsøkt å støtte opp under regimer med liten folkelig støtte, som er avhengige av amerikansk militær støtte for å holde seg ved makten og som reserverer brorparten av oljeinntektene til fordel for en liten overklasse. En hver stor folkelig bevegelse som forsøker å ta makten fra slike eliter, er en enorm trussel mot amerikansk kontroll. Som New York Times' utenrikskommentator Thomas Friedman skrev: "Bush støttet aldri de kurdiske eller sjiamuslimske opprørene mot Saddam, eller for den saks skyld noen som helst demokratibevegelse i Irak" siden han mente at "sanksjoner ville tvinge Saddams generaler til å styrte ham, og da ville Washington få det beste resultatet: en brutal irakisk junta uten Saddam Hussein." Selv om et bombeangrep uunngåelig vil bli servert til det amerikanske folket som å være i det irakiske folkets interesse, er det siste de trenger, en ny brutal junta.

[Dersom de bestemmer seg for ikke å bombe Irak, vil administrasjonens neste trekk være å presse gjennom sine "smarte sanksjoner". Selv om det har vært snakket om dette en stund, kom det første forslaget i Sikkerhetsrådet fra Storbritannia (med USAs støtte) i mai 2001.

Planen ble presentert som et redskap til å møte den kritiske humanitære situasjonen i Irak på. I stedet for den tungvinte prosessen i dag der Sanksjonskomiteen må godkjenne alt som ikke allerede er godkjent, ville denne nye prosessen tillate import av alle varer som ikke står på noen forbudsliste. Tanken er at alt som folk trenger for å overleve, vil slippe inn, mens utstyret Saddam trenger for å gjenoppbygge militærvesenet sitt fortsatt blir nektet innført. I denne sammenhengen uttalte en britisk diplomat at "dersom vårt forslag går gjennom i Sikkerhetsrådet, vil ikke Irak lenger ha noen unnskyldning for det irakiske folkets lidelser."

I virkeligheten er ikke de foreslåtte endringene engang i nærheten av hva som trengs. Som det britiske konservative magasinet The Economist slo fast: "Det britiske forslaget tilbyr aspirin der det trengs en operasjon." I følge Human Rights Watch "kan ikke et kriseprogram som "olje-for-mat", uansett hvor godt finansiert eller drevet det er, snu de ødeleggende følgende av krig og ti år med regelrett nedleggelse av irakisk økonomi."

Problemet er altså den utenlandske kontrollen over den irakiske økonomien. Den lokale økonomien har brutt sammen, og med den vekslingskursene, siden oljepenger, med unntak av noe smugling, ikke kommer økonomien til gode. Ikke noe av dette møtes med det nye forslaget. I dag er ikke det virkelige problemet innførsel av forbruksgoder, men gjenoppbygging av den irakiske industrien og økonomien, noe som bortimot vil være umulig så lenge den utenlandske kontrollen består. Den irakiske regjeringen kan ikke lenger håndtere innførselen av varer - som generalsekretæren rapporterte om i mai 2001: "Med det økte finansieringsnivået og det økte omfanget av programmet er ikke lenger den omfattende og tidkrevende prosessen med forberedelse og godkjenning av planen og dens tillegg i tråd med virkeligheten." De som foreslår planen forstår disse problemene godt. Londons Daily Telegraph siterer en anonym talsperson for britiske myndigheter som sier at "det kan hende at den eneste endringen vil bli et sterkere fokus nasjonalt og internasjonalt på Saddam."

Det er to siktemål med planen om smarte sanksjoner. Den ene er å vinne krigen om offentligheten ved å (i verdens øyne) legge ansvaret for irakiske barns lidelser på den irakiske, og ikke den amerikanske, regjeringen. Dette skjer som et svar på en utbredt forståelse om at, som en talsperson for amerikanske myndigheter uttrykte det, Saddam har vunnet "propagandakrigen" (noe som er merkelig, tatt i betraktning at USAs syn nærmest har monopol i de store mediene og banaliteten i den irakiske regjeringens propaganda). Collin Powell uttrykte det slik: "Saddam Hussein har klart å legge ansvaret for å sette livene til irakiske sivile og barn i fare, og å nekte dem maten og helsestellet de trenger på oss." Med dette impliserte han at det ikke var noe sannhet i denne påstanden, og at USA var hjelpeløse overfor Saddam Husseins medietekke, som de siden også skulle være i forhold til Taliban.

Hvis dette var alt, ville det at smarte sanksjoner bare i marginal grad forbedrer situasjonen i stedet for å løse den, ikke vært noen grunn til å gå mot dem. Det andre siktemålet er imidlertid større kontroll over Iraks grenser, en utvidelse av dagens utenlandske kontroll (USA har allerede noe kontroll gjennom en multinasjonal skipsfartsblokade som tvinger gjennom sanksjonene, men kontroll av landgrensene er verre). Den offisielle begrunnelsen er å forhindre smugling (omtrent 1,5 milliarder dollar kommer inn i Irak årlig ved hjelp av smugling), både av olje ut og militært utstyr inn.

Å tvinge Irak til å sende oljen som smugles gjennom offisielle kanaler, ville redusere Iraks totale inntekter, siden 25 % ville bli tatt av FNs kompensasjonsfond. Men viktigere, som Hans von Spoenck og Denis Halliday, begge tidligere humanitære koordinatorer for FN som har trukket seg i protest mot sanksjonene, rapporterte, går noe av inntektene fra smuglingen til å betale leger og andre med høyere utdanning høyere lønn - noe som er viktig, siden sanksjonene har medført en enorm "hjerneflukt" fra Irak og siden inntjente penger fra "olje-for-mat"-programmet ikke kan brukes til lønninger eller driftsutgifter tilknyttet offentlige programmer, bare til å kjøpe varer fra utlandet. På den andre siden ville Iraks mulighet til å smugle inn militært utstyr blitt svekket.

Den omfattende overvåkingen og inspeksjonene som foreslås ved Iraks grenser, vil naturligvis bety større amerikansk militært nærvær i Iraks naboland og regionen generelt og følgelig øke USAs kontroll. Politikken med smarte sanksjoner er delvis et svar på økende uro i den arabiske verden for det irakiske folkets lidelser, delvis bygget opp av programmer fra al-Jazeera som tar for seg sanksjonene, og delvis et resultat av den økende enheten i den arabiske verden takket være den palestinske al-Aqsa-intifadaen. Begge deler svekker amerikansk kontroll i regionen. Smarte sanksjoner er på et vis en måte å gjenoppbygge "Golfkrigkoalisjonen" på, for å isolere Irak og å legge større deler av Midtøsten under amerikansk kontroll.

Det irakiske folkets eneste løsning er at sanksjonene heves og at irakerne selv får ansvaret for den irakiske økonomien. Sikkerhetsspørsmål må løses på regionalt nivå. Så lenge alle naboene er væpnet til tennene gjennom en enorm innførsel av amerikanske våpen, er krav om at Irak skal kvitte seg med sine våpen urettferdige og urealistiske. Den samme resolusjonen som innførte sanksjonene etter Golfkrigen, går i forordet inn for at Midtøsten skal bli et område fullstendig fritt for masseødeleggelsesvåpen.

Den nåværende politikken bygger opp under Saddam Husseins regime siden han kan legge skylden for all Iraks elendighet på USA. Irak blir kanskje ikke demokratisk i morgen om Saddam Husseins diktatur fjernes i dag. Men det er idiotisk å tro at en politikk med utenlandsk kontroll som støtter opp om et diktatorisk regime kan avle demokrati. Demokrati vil heller ikke bli resultatet av en krig der Saddam Hussein fjernes og erstattes av en eller annen junta.

Masseødeleggelsesvåpen som Casus Belli

Bush' advarsel til Saddam Hussein, der han forsøkte å sette likhetstegn mellom besittelse av masseødeleggelsesvåpen og terrorisme, var bare et tilfelle i en rekke. Et pågående forsøk fra USA på å tilegne seg "retten" til å angripe et land bare fordi det har masseødeleggelsesvåpen.

USA ser ut til aldri å mangle argumenter for hvorfor en invasjon egentlig er selvforsvar. Etter den brutale invasjonen av Panama med angrep mot underklassestrøk og drap på kanskje 1.000-4.000 folk, ga USA beskjed om at invasjonen var tillatt i henhold til FN-charterets artikkel 51 (som tillater militære handlinger i selvforsvar), slik at de kunne forhindre at "området ble brukt som en base for narkotikasmugling til USA". Det er en bemerkelsesverdig fortolkning som så å si kan tillate ethvert land å invadere et annet, og som definitivt ville tillatt mange å invadere USA, som har en lang historie med narkotikasmugling i forbindelse med hemmelige operasjoner.

Likevel er forsøket på å rettferdiggjøre aggresjon mot et land alene ut fra besittelse av masseødeleggelsesvåpen, ikke bare viktig i teorien, men også fordi det fremover trolig vil spille en større rolle i amerikanske militære intervensjoner. Den grunnleggende ideen er ikke ny. Da Kina utviklet atombomben i 1964, vurderte USA å bombe produksjonsfasiliteter i samarbeid med Sovjetunionen. Israels bombing av den irakiske atomreaktoren Osirak i 1981 var i tilsynelatende begrunnet i at Irak ville bruke reaktoren til å utvikle en atombombe.

Det som er nytt, er at USA ser ut til å ville institusjonalisere dette. Rakettangrepet på medisinfabrikken El Shifa i Sudan i august 1998, en del av hevnen for bombing av to ambassader tidligere i måneden, ble rettferdiggjort med påstanden om at fabrikken produserte bestanddeler til kjemiske våpen, spesielt for VX-gass. USA krevde ingen inspeksjoner på forhånd, og da slike kom etterpå, viste det seg at påstanden ikke stemte. Det som imidlertid stemmer, er at El Shifa-fabrikken produserte mer enn 50 % av medisinen som ble brukt til å bekjempe de mest dødelige sykdommene blant folk i Sudan, blant annet malaria, tuberkulose og kolera. Den produserte også all veterinærmedisin for et land der en stor del av økonomien er basert på dyrehold. Fabrikken produserte livsviktige medisiner for folk i Sudan til en femdel av prisen på verdensmarkedet, et spørsmål om liv og død i et land der BNP per innbygger er omtrent 300 dollar i året. En person ble drept direkte i angrepet, men antallet som døde på grunn av angrepet (og på grunn av at USA fortsatt insisterer på at de ikke vil betale erstatning), er trolig veldig høyt, det dreier seg om tusener eller titusener.

I desember samme år utførte USA Desert Fox-angrepet på Irak på grunn av et påstått manglende samarbeid med FNs våpeninspektører. Det medførte drap på over 1000 personer og ødeleggelse av infrastruktur inkludert oljerørledninger og et kornlager. Det ble gjort for å "redusere" Iraks evne til å produsere masseødeleggelsesvåpen og sette det ett år eller to tilbake. Det har gjort senere våpeninspeksjoner umulig. USA trakk tilbake våpeninspektørene før bombingen, og Irak har ikke vært villige til å slippe dem inn siden. Alle ansvarlige kommentatorer, inkludert Richard Butler som var sjef for Unscom, FNs spesialkommisjon med ansvar for våpeninspeksjonene, er enige om at inspeksjonene hadde langt større nytte enn bombingene dersom man skulle finne og ødelegge masseødeleggelsesvåpnene i Irak.

Det er omfattende bevis for at det var planer for nok et slikt angrep før 11. september, visstnok for å svekke de våpnene som var blitt laget i løpet av de tre årene våpeninspektørene ikke hadde vært der. 16. februar 2001 kom et angrep mot radarinstallasjoner, noen av dem på de tidligere omtalte "flyforbudssonene", ved hjelp av 50 fly. De ble fulgt opp i august og tidlig i september 2001 med minst seks angrep beregnet på å svekke det irakiske luftforsvaret. Dette var helt klart en del av en omfattende plan med mange angrep, med en talsperson for de USAs myndigheter som sa at "å treffe mål ett etter ett skaper ikke den samme oppmerksomheten eller reaksjonen. Det tar lenger tid, men til slutt vil det få jobben gjort." George Friedman i Stratfor (et privat militært etterretningsselskap) konkluderte med at dette fortsatte angrepet på Irak var et forspill til et nytt angrep av Desert Fox-typen.

Denne tanken nådde sitt høydepunkt i desember 2001 da House International Affairs Committee vurderte en resolusjon som slo fast at "Iraks avslag mot å slippe inn FNs våpeninspektører i alle fasiliteter som dekkes av Sikkerhetsrådets resolusjon 687, bør vurderes som en aggressiv handling mot USA og dets allierte." Massiv nettbasert aktivisme fra antisanksjonsbevegelsen fikk komiteen til å endre "aggressiv handling" til "økende trussel" i den endelige resolusjonen. I praksis var det ganske enkelt et forsøk på å legitimere en tanke som regjeringen allerede hadde handlet i henhold til mange ganger, blant større masser. Hvorfor USAs arsenal av masseødeleggelsesvåpen, et av verdens to største, sammen med en historie med bruk av dem (for eksempel Hiroshima og Nagasaki) ikke er "aggresjon" ble ikke behandlet.