Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Kampen om konkurranseutsetting

av Asbjørn Wahl

Røde Fane nr 3, 2003

Asbjørn Wahl er daglig leder i For velferdsstaten
Artikkelen sto første gang i NHOs magasin Horisont nr 1, 2003


Det var viktige grunner til at store deler av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt demokratisk styring, da velferdsstaten ble kjempet fram.

Konkurranseutsetting av offentlige tjenester har blitt et hett stridstema. Det er sterke økonomiske interesser involvert i kampen. Servicebedriftenes Landsforening (SBL) - med støtte fra NHO - driver et kampanjepreget arbeid for å fremme de økonomiske interessene til sine medlemsbedrifter på dette området. Det overrasker oss ikke, etter som det er det de er betalt for, men vi reagerer når de prøver å dekke over disse snevre egeninteressene med at konkurranseutsetting er til beste for samfunnet, brukerne og de ansatte.

Konkrete enkeltsaker er selvfølgelig viktige i denne sammenhengen, men saken har enda større dimensjoner. Hva vil skje med et samfunn der utførelsen av offentlige tjenester i økende grad overtas av private selskaper med høyest mulig avkastning av investert kapital, som sitt fremste mål?

Mange av medlemsbedriftene i SBL, særlig de små og mellomstore, vil nok også oppdage etter hvert at konkurranseutsetting ikke er noen gylden vei til ekspansjon og velstand. All erfaring tyder nemlig på at når et helt område av offentlige tjenester legges ut på anbud i et land, skjer det en usedvanlig rask omstrukturerings- og konsolideringsprosess. Etter 5-7 år kontrolleres hele markedet av 3-5 selskaper - i hovedsak multinasjonale konserner.

Konkurranseutsetting og privatisering

Konkurranseutsetting er ikke privatisering, er et av tilhengernes hovedbudskap. Privatisering skjer hvis det offentlige sier fra seg hele ansvaret for en virksomhet, heter det, mens i tilfellet konkurranseutsetting beholder jo det offentlige ansvaret - så vel for at tjenestene blir utført som at de blir finansiert, og det er jo riktig.

Dette er først og fremst en taktisk kamp. Tilhengerne av konkurranseutsetting vet godt at det ikke er noen entusiasme i det norske folk for privatisering. Det blir derfor viktig å unngå dette belastede begrepet. Slik har også påstanden om at konkurranseutsetting ikke er privatisering blitt fellesideologisk tankegods i den norske konsulentverden - og langt inn i rekken av rådmenn og lokalpolitikere.

Vi har ingen problemer med å se at konkurranseutsetting og det privatiseringsbegrepet SBL opererer med, er to ulike former for privatisering, men det er også det det er. Konkurranseutsetting har blitt den viktigste metoden for å privatisere i våre kommuner og fylker. Utførelsen av tjenesten privatiseres, noe som blant annet innbefatter at de ansatte overføres til privat sektor. Ofte gjelder det også utstyr og bygninger. Og det får store konsekvenser - for brukerne så vel som for de ansatte.

Del av en større kamp

Kampen om konkurranseutsetting gjelder noe langt mer enn om et sykehjem skal legges ut på anbud. Det er heller ikke først og fremst et spørsmål om svakheter i de offentlige tjenesteytelsene. Vi vet alle at slike eksisterer - i form av byråkrati, dårlig organisering og ledelse, samt underfinansiering. Spørsmålet er hvordan vi skal løse slike problemer og videreutvikle de offentlige tjenestene. I siste instans gjelder det hvilket samfunn vi vil ha.

Det var viktige grunner til at store deler av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt demokratisk styring, da velferdsstaten ble kjempet fram. Den frie markedsøkonomiens opp- og nedturer, kriser og sammenbrudd, skapte utrygghet og nød i store folkegrupper. Det var ønsket om og behovet for større sosial sikkerhet og økonomisk trygghet som lå bak kampen om en velferdsstat og en sterk offentlig sektor. Grunnleggende samfunnsmessige tjenester skulle være en tilgjengelig og lik rettighet for alle - frikoplet fra markedets fluktuasjoner og selskapenes evige jakt etter profitt.

Slik har det da også fungert. Velferdsstaten og den sterke satsingen på at det offentlige skulle stå ansvarlig for så vel finansiering som utførelse av sentrale samfunnsoppgaver, bidro til å øke stabiliteten i hele økonomien. Samtidig skapte den på kort tid en sosial utjevning og økonomisk trygghet for folk som er uten sidestykke i historien. Sånn sett har denne kampen for kollektive løsninger bidratt mer enn noe annet til enkeltindividets frigjøring i moderne tid. Dette skjedde ikke bare fordi velferdsordninger ble bygd ut, men også fordi en omfattende offentlig sektor bidro til å begrense markedskreftenes maktutøvelse i samfunnet.

De siste par tiårene har denne utviklingstrenden snudd. Av grunner det ikke er mulig å komme inn på her, ble etterkrigstidas økonomiske modell med sterk politisk styring og markedsregulering nedkjempet politisk og ideologisk. Det ble satt i gang en massiv nyliberal offensiv. Kapitalkontroll og faste vekslingskurser ble avviklet, en voldsom spekulasjonsøkonomi vokste fram, multinasjonale selskaper fikk grønt lys og velferdsordninger og offentlige tjenester ble satt under et formidabelt press. Kampen for privatisering og konkurranseutsetting er en viktig del av denne markedsliberale offensiven.

Monopolisering

Dette ser vi klarest når vi studerer konsekvensene av konkurranseutsetting i land, som har drevet det lenger enn oss. Der ser vi at når anbudssystemet tas i bruk i stort omfang innenfor et område, skjer det en bemerkelsesverdig rask monopoliseringsprosess på privat side. I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at fem selskaper kontrollerte 60 prosent av alle anbudskontraktene innen renovasjon. Det tilsvarende tall innen hjemmehjelpsområdet var 65 prosent. Konsentrasjonen er enda sterkere i dag. Å tro at "dette vil ikke skje her i landet", er en illusjonspolitikk som mangler grunnlag i virkeligheten.

Da anbud ble innført i kollektivtrafikken i Sverige, tok det 6-7 år å omstrukturere bransjen fra en skog av små, lokale selskaper (mellom 250 og 300) til dagens situasjon med tre dominerende konserner, som kontrollerer over 2/3 av markedet. To av selskapene, Swebus og Linjebuss, ble raskt overtatt av multinasjonale selskaper. I Danmark har vi sett den samme utviklingen de siste få årene, og i Frankrike utenom Paris er kollektivtrafikken for nesten 100 prosents vedkommende i hendene på fire store og pengesterke holdingselskaper.

Også på internasjonalt nivå får vi denne massive konsentrasjonen. Vannforsyning er et godt eksempel. Der dominerer nå seks multinasjonale selskaper hele det markedet som er privatisert og lagt ut på anbud - redusert fra 11 selskaper for bare noen få år siden. De to franske gigantene Vivendi og Suez-Lyonnaise leder an. Innen renovasjon domineres verdensmarkedet av kun fire selskaper - inkludert de to nevnte franske, henholdsvis gjennom datterselskapene Onyx (som også eier Norges største renovasjonsselskap, Norsk Gjenvinning) og Sita. Det var åtte selskaper for noen få år siden, men de fire andre har blitt spist av de gjenværende gigantene. Både innen kollektivtrafikk og energi foregår den samme konsentrasjonen. Resultatet av anbudssystemet er med andre ord ikke økt konkurranse, men økt monopolisering.

På mange områder foregår det en stilltiende fordeling av markedene mellom slike multinasjonale konserner. De er flinke til å redusere konkurransen seg imellom, legge inn underbud for å konkurrere ut de små selskapene - og blir etter hvert mektige motparter til kommuner og fylker som har gjort seg avhengige av disse selskapene fordi de har solgt ut sine egne virksomheter og kvittet seg med egenkompetansen. Dette burde vel være et tankekors også for SBLs små og mellomstore bedrifter.

Lønnsomt for det offentlige?

Fra SBLs side propaganderes det nå landet over - i alle medier - at norske kommuner og fylker kan spare minst 10 prosent på konkurranseutsetting. Sjenerøst regner de ut innsparingspotensialene for kommune etter kommune. Denne lettvinte omgangen med økonomien i anbudsprosjekter minner mer enn noe annet om "tenk på et tall"-leken.

At man i enkelte situasjoner kan spare penger gjennom konkurranseutsetting, er ikke umulig, slik lønns- og arbeidsforholdene settes under press, antall ansatte kuttes ned og arbeidsintensiteten økes. Vi har imidlertid fått svært få dokumenterte eksempler på det. Eksempler på kreativ bokføring, der de politikere og byråkrater som står bak konkurranseutsettingen skal «bevise» sin suksess, har vi imidlertid sett en del av. Alle de kostnader som er bundet til selve anbudsprosessen (transaksjonskostnadene), selve anbudsapparatet (bestillerenheten), omstillingskostnader og det kontrollapparat som det er nødvendig å bygge opp på kommunalt hold etter anbudstildeling, holdes imidlertid konsekvent utenfor regnskapene.

En svensk undersøkelse for noen år siden påviste at dette kunne dreie seg om alt fra 6 til 20 prosent av kontraktsummen. Når det private selskapet i tillegg skal ha minst 5 prosent avkastning på sin kapital, skal det altså en formidabel kostnadsreduksjon til for at det skal bli billigere for det offentlige. Vi bør også reise spørsmål ved hva det koster en kommune å overta virksomheter som private selskaper trekker seg fra i kontraktperioden, slik vi har sett flere eksempler på i inn- og utland - senest når det gjelder Vinderen sykehjem i Oslo.

På helsa løs for arbeidstakerne

At innsparinger på et sted i budsjettet kan komme som økte utgifter et annet sted i samfunnsregnskapet, er en annen konsekvens av at konkurranse innføres på stadig flere områder i arbeidslivet. Tidligere direktør i Oslo kommunes renovasjonsselskap, Miljøtransport, Ole Skytterholm, uttrykte dette slik i bladet Kretsløpet nr 5, 1998: "Jeg tror på konkurranse, men medaljen har en bakside. (...) Mer generelt vil jeg si at innsatskravene nå er blitt slik at husrenovasjon bare er en jobb for yngre mennesker. (...) Det er jo ingen vits i å spare noen kroner på renovasjonen dersom utgiftene kommer dobbelt tilbake på trygdebudsjettet."

I en evaluering som Econ nylig gjorde for Trondheim kommune etter at store deler av renovasjonen i kommunen ble konkurranseutsatt for noen år siden, konkluderes det med at: "Innføring av kildesortering og anbudskonkurranse innen renovasjon har vært god forretning for Trondheim kommune, men renovatørene har betalt med dårligere arbeidsmiljø og høyere sykefravær." (Adresseavisen 15. oktober 2002.)

Dette er en helt entydig erfaring fra arbeidstakernes side. Mens politikere og byråkrater har lært seg klisjeen om at det dreier seg om å "jobbe smartere - ikke hardere", er det nettopp intensivering av arbeidet arbeidstakerne rapporterer tilbake. Særlig innenfor renhold, som sannsynligvis er det området i samfunnet som er mest konkurranseutsatt, og som i denne sammenhengen er svært lett å kontrollere, skjer det rutinemessig at folk etter konkurranseutsetting får større areal å holde rent på kortere tid - og oftest til lavere lønn (når pensjonsordninger regnes inn), og det i et yrke hvor uføretrygding allerede på forhånd er den mest vanlige måten å avslutte yrkeskarrieren på.

Så har vi da også fått en brutalisering av arbeidslivet som støter stadig større grupper ut av arbeidsmarkedet og over på uføretrygd og andre ordninger. En slik rå og kynisk bruk-og-kast-holdning til arbeidsfolk møter de ansattes organisasjoner i økende grad - ikke minst etter som konkurranseutsetting brer om seg i kommune-Norge.

Til brukernes beste?

Meningsmålinger har aldri vist noe massivt krav fra befolkningen om privatisering eller konkurranseutsetting - snarere tvert imot. Mange konkrete eksempler underbygger dette. Ved overfor nevnte konkurranseutsetting av renovasjonen i Trondheim var det til og med en omfattende underskriftsaksjon fra brukernes side med krav om å få beholde den gode kommunale tjenesten de hadde. De ble ikke hørt! Etter at storparten av renovasjonen i Oslo ble konkurranseutsatt, økte klagene fra brukerne formidabelt. Det tyder i alle fall ikke på at hovedsiktemålet er å sette brukerne i sentrum.

Eksemplene på dårlige erfaringer fra bruk av konkurranseutsetting - både fra inn- og utland - kunne fylt mange sider, men dette kretsmesterskapet i gode og dårlige erfaringer har i seg selv begrenset betydning. Dessuten har dårlige erfaringer ikke vist seg å ha synderlig innflytelse på tilhengerne av konkurranseutsetting. Det er heller ikke slik at det blir krise og problemer straks anbudssystemet fører til at et privat selskap overtar offentlige tjenester - det skulle nå bare mangle. Det er imidlertid skremmende mange skandaler og negative erfaringer forbundet med konkurranseutsetting av offentlige tjenester - verden over. Vi kan ikke eksperimentere med folks grunnleggende rettigheter og behov på denne måten. Når lønnsomhet er det avgjørende, blir det fort problemer. Det har sine konsekvenser å innføre profittmotivet i de offentlige velferdstjenestene.

Hva skal man så gjøre med de mange svakhetene som finnes i måten de offentlige tjenestene utføres på? Jo, selvfølgelig, man må arbeide systematisk for å fjerne dem, for å gjøre tjenestene bedre, styrke finansieringen, der det er problemet, fjerne unødvendig byråkrati og endre stivnede organisasjonsformer, definere nærmere kvalitet og mål, trekke brukerne av tjenestene sterkere inn i prosessen, utvikle lederkompetanse og engasjere arbeidstakernes kunnskap, innsikt og kreativitet - ikke bare i bordtalene, men også i praksis. Omstilling og utvikling av offentlig sektor er høyst nødvendig.

I vårt samfunn, med et høyt utviklet kunnskapsnivå om organisasjoner, ledelsesmodeller, incitamenter og demokratisk medvirkning kan det umulig skorte på innsikt og kompetanse. Konkurranseutsetting er ikke noe nødvendig alternativ, men resultat av endrede maktforhold i samfunnet. Norsk kommuneforbund har inngått avtaler med tre såkalte "modellkommuner" med sikte på å styrke og forbedre de kommunale tjenestene, bidra til mer effektiv ressursanvendelse og sikre kvalitet og standard på tjenestene gjennom internt utviklings- og omstillingsarbeid. Det er et nedenfra-og-opp prosjekt, der medarbeidernes kunnskap, innsikt og erfaringer mobiliseres.

Foreløpige evalueringer viser entydige, positive resultat - en vinn-vinn-vinn situasjon for kommunen så vel som for brukere og ansatte. Det er ikke mindre enn oppsiktsvekkende hvordan tilhengerne av konkurranseutsetting og privatisering både avviser og neglisjerer disse erfaringene. Det bekrefter mer enn mye annet at det er et politisk-ideologisk korstog de er ute i - og en økonomisk kamp, selvfølgelig, der gigantiske, multinasjonale selskaper kjemper om å få sugerør inn i de offentlige pengebingene.