Fagbevegelsen stritter i mot

av Peter M Johansen

Røde Fane nr 1b, 2003

Artikkelen har tidligere stått i Klassekampen


"Lucha, lucha, lucha," smeller talekoret mellom høyhusene som omkranser partikontorene til Frente Amplio, breifronten på venstresida i Uruguay som har sittet med byregjeringa i hovedstaden Montevideo i tre perioder, helt siden juni 1990.

Det fikk folk til å snakke om sosialisme i en by. Nå blir de møtt av sin egen rytme, den taktfaste klappinga til slagordene, de dumpe indianertrommene. "Lucha, lucha, lucha," ropet om kamp, etterfulgt av kravet: no deges de luchar por un gobierno obrero, obrero y popular.

De 500-600 demonstrantene fra byadministrasjonen har tatt den korte avstikkeren fra deres kontorer i en voldsom koloss på Avenida de 18. julio. De blir møtt av Frente Amplios egenreklame på partihuset: "Frente Amplio, 5. februar 1971, 30 års forpliktelse overfor folket." Men demonstrasjonen blir ledet av Anibal Davila, styremedlem i Asociación de empleados y obreros municipales (Adeom), foreninga til de kommunalt ansatte. Han er tupa, det vil si medlem av den tidligere bygeriljaen Tupamaros som nå skilter med partinavnet Movimiento de Liberación Nacional (MLN).

- Hvorfor går de mot sin egen byregjering?

"De ble valgt av arbeiderklassen, men de er ikke arbeiderklassen; vi er arbeiderklassen," sier han mellom støysalvene som blir kastet fra husveggene og fletter seg inn mellom trærne i den trange Avenida Colonia-gata i den gamle bydelen hvor Frente Amplio har tatt plass. "Og det er ikke arbeiderklassen som har makta i landet, legger han oppildnet til."

Stafetten av klappsalver går hele runden. Det er ingen lett øvelse med mate-tekoppen i høyre hånd og termosen med det varme vannet under venstre arm. Dette var den første demonstrasjonen fra de kommunalt ansatte mot Frente Amplio. En advarsel fra sine egne, gult kort. Dersom partiet ikke reagerer og innfrir kravene, vil demonstrasjonene rotere før det eventuelt blir streik.

Det regner konfetti av løpesedler med kontrafeien til frigjøringshelten José Gervasio Artígas.

"Situasjonen for arbeiderklassen har ikke blitt særlig bedre enn for tre år sia," sier Montes som et vid åpent understatement for å beskrive utviklinga siden sist Klassekampen snakket med ham. Folk i Uruguay har hatt et annet grunnlag. Ved folkeavstemninga i 1992 sa flertallet nei til privatiseringer. Salget av televerket Antel ble slått tilbake.

"I stedet har myndighetene lagt deler av Antel ut til konkurranseutsetting. Selvsagt alle de lønnsomme delene slik at bare basisen i Antel er tilbake, det vil si kostnadene. Det skal presse fram en privatisering for å redusere budsjettunderskuddet. Turen har kommet til vannet. Vannforsyninga i provinsen Maldonado er overtatt av franske interesser, General d'Eaux, og spanske interesser, Aquas de Bilbao, som har delt provinsen mellom seg, øst og vest. Andre provinser står for tur. Provinsene langs kysten er de økonomisk sterkeste i landet. Canelones, San José og Colonia forsyner Montevideo med vann."

Fagbevegelsen stritter imot

"Privatiseringa har møtt hard kamp fra forbundet. Det har økt bevisstheten i hele fagbevegelsen over hva som skjer. Helse, utdanning, boliger, veier på landsbygda blir overlatt til kommunene uten statlige bevilgninger for å fordele ansvaret for den økonomiske modellen som regjeringa fører. Hensikten er både å drive gjennom privatiseringer fordi provinsene ikke har råd, og å omringe Montevideo. Diskrimineringa skjer helt åpenlyst. Regjeringa vedtok i fjor å fjerne den delen av arbeidsgiveravgiften til sosial utgifter til provinsene. For Montevideo utgjør det 19 prosent eller 15 millioner dollar i året. Montevideo betaler moms av alle kommunale oppdrag, noe andre provinser slipper. Å fjerne diskrimineringa av Montevideo er derfor et av kravene som Adeom stiller når de krever at Frente Amplio gjennomfører avtalen fra desember 2001.

Adeom har bedt byadministrasjonen si opp renovasjonsavtalen med Sur, et selskap som driver stort i Latin-Amerika. Den koster og dekker dessuten bare sentrumssonene, vel tre prosent av byens innbyggere.

Gi i stedet jobben til kommunene. Det er bedre, billigere og når alle og uten at pengene forsvinner ut av landet," sier Montes. "Ta spekulantene og få dem til å betale skatt. En datter av en minister fra diktaturtida sitter på 288 leiligheter i denne byen uten å betale skatt! Montes går igjennom kravene til Frente Amplio som er ledsaget av konkrete forslag til å bedre inntektene og kutte i kostnadene. Det krever bare politisk vilje til styring. "Lucha, lucha, lucha," lyder det fra Avenida Colonia. Andre provinser har det verre. I Rocha, grenseprovinsen til Brasil som blir oversvømmet av smuglinga, har de offentlige ansatt i perioder ikke fått utbetalt lønninger. De ligger 4-5 måneder på etterskudd. Mange har ikke penger til lys og leie, og da det utenlandske vannverket ville kutte vannforsyninga til 2.000 mennesker, ble kontorene deres okkupert. 70.000 familier står i fare for å få kutte vannforsyningen i hele Uruguay fordi de ikke har råd til de nye satsene. Avisene skriver om folk som blir drept når de forsøker å stjele strøm. 200.000 familier har fått kuttet elektrisiteten de ikke kan betale.

"Det er blitt reist forslag om å privatisere driften av elvene og et av verdens største vannreservoarer som ligger 1.200 meter under Paraguay, Argentina, Brasil og provinsene Artigas, Salto, Tacuarembo og Rivera i Uruguay," forteller Carlos Sosa, generalsekretær i fagforbundet FFOSE, som organiserer vannverksarbeiderne. "Vi vil forsvare vannet i alle sine aspekter, for konsum, for energi, for fritidssysler," sier han. 60 prosent av vannforsyninga går til risproduksjonen og andre deler av landbruket. FFOSE slåss for nasjonal kontroll over vannet.

"Vi vil ha nasjonal kontroll over bruken av vannreservoarene og elvene." Det er det innbyggerne i Cochabamba i Bolivia sloss for i 1998 da det amerikanske selskapet Bechtel, og det var det innbyggerne i Arequipa i Peru sloss for i 2002 da to elektrisitetsverk skulle selges til belgiske interesser.

Og de vant. "Det sier oss at det ikke er nok med en folkeavstemning. Vi må hele tida jobb for å opprettholde vann som nasjonal eiendom og ikke overlate det til de transnasjonale selskapene," sier Sosa. "Lucha, lucha, lucha," virvler det fra motstrømmen.