Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Debatt

Sionismens rolle

av Lars Akerhaug

Røde Fane nr 1, 2003


Hans Olav Brendberg utfordrer i Røde Fane nr 4, 2002 vårt tradisjonelle bilde av hva som lå til grunn for Balfour-erklæringa - og opprettelsen av staten Israel.

Det er viktig å forstå hvordan sionistbevegelsen kunne utvikle seg fra å være en marginal gruppe også blant jøder, til å bli en stat med verdens overlegne supermakt i ryggen - USA. Solidaritetsbevegelsens fokus må konsekvent være rettet mot de vestlige regjeringer og deres støtte til Israel, og ikke marginale miljøer av sionister i vestlige land. I Norge er det Jan Petersens holdning om "to parter" det er viktig å angripe - ikke Kåre Kristiansen.

Det er gjennom å studere det historiske resultatet av Balfour-erklæringen og de premissene den la, at vi kan forstå hva erklæringen dreide seg om, og hovedsakelig ikke gjennom å studere datidens konspiratoriske vrangforestillinger om det jødiske folk. Det viktigste vi kan si om erklæringens funksjon i sin samtid, er at den implisitt var antisemittisk - fjern jødene fra Europa. Og det var derfor det eneste jødiske regjeringsmedlemmet, Lord Rotschild, motsatte seg erklæringen.

Det kan være liten tvil om at uansett stormaktenes daværende intensjoner har sionistbevegelsen og den senere staten Israel, blitt stormaktenes redskap. Først for Storbritannia og senere for USA. Peder Martin Lysestøls bok Palestinerne bør fortsatt være anbefalt lesning for de som ønsker å forstå sammenhengene mellom imperialistmaktenes politikk og opprettinga av staten Israel. Brendberg latterliggjør forståelsen av at Israel ble opprettet på grunn av "jakta på (palestinsk?) olje". Men har ikke historien vist at det er nettopp disse interessene Israel har tjent?

Særlig i dag bør det være viktig for anti-imperialister å forstå USAs rolle i Midtøsten og i forhold til Palestina. Brendberg bidrar dessverre ikke til å skape klarhet i forhold til USAs rolle. Tvert i mot snur han problemstillingen på hodet ved å si at: "Det er den klaustrofobiske kjensla av at alle jøder deler lagnad, som gjer at jøden i Brooklyn stør Sharon og pressar på for å få USA til å auka støtten til Israel."

Utsagnet blir meningsløst. I åtte år før Bush-administrasjonen hadde USA en demokratisk president. USAs jøder har tradisjonelt sognet til demokratene og vært langt mer aktive der enn i republikanerne. I dag har USA en president fra Midtvesten, svært langt fra Brooklyn. Likevel er det denne regjeringens visepresident, Dick Cheney, som uttalte: "For meg kan Sharon like gjerne henge Arafat." Eksempelet illustrerer at det ikke er jødenes innflytelse i amerikansk politikk som hovedsakelig avgjør hvor langt USA strekker seg i å støtte Israel, men landets utenrikspolitiske behov. Og med dagens situasjon i Midtøsten er det relativt åpenbart at Bush trenger en "trygg havn" i Tel Aviv.

For anti-imperialister og venner av det palestinske folket er det en avgjørende oppgave å bekjempe antisemittismen. Jødeforfølgelsene er tett sammenvevd med sionismens historie og etter hvert oppnådde legitimitet. Så lenge det finnes jødeforfølgelse, jødehat og ikke minst antisemittisk argumentasjon fra palestinere og venner av det palestinske folk, vil det være enkelt for Israels støttespillere å knytte sammen et forsvar for Israel med et forsvar av det jødiske folk.