Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Reisebrev fra Vancouver

av Turid Kjernlie og Eli Aaby

Røde Fane nr 1, 2003

Turid Kjernlie er kvinnepolitisk leder i AKP
Eli Aaby sitter i landsstyret i Kvinnefronten og er medlem i AKP

Bilder fra konferansen finner du her.


I november i fjor arrangerte den kanadiske kvinneorganisasjonen Grassroots Women med Gabriela fra Filippinene en internasjonal kvinnekonferanse. To av de fire norske deltakerne har skrevet reisebrev.

Konferansen hadde ca. 200 deltakere, fra mange ulike land. En del deltakere, særlig fra land i tredje verden, blei nekta innreise av kanadiske myndigheter. Mange av deltakerne var filippinske kvinner som bor, arbeider og arbeider politisk i Canada og USA.

Kvinnefronten har samarbeidet med Gabriela siden midten av 80 tallet.

Grassroots Women er en aktivistisk kvinneorganisasjon. Fra hjemmesidene deres kan vi se at de har tatt opp spørsmål om barnehager til alle, både for å reise diskusjonene om hva slags ansvar skal det offentlige ha for barnehagene, og for å vise klasseforskjellene i Canada. De er opptatte av nedbygginga av helse- og sosialtjenestene. De peker både på at dette er resultat av IMF sin politikk for Canada og på konsekvensene nedskjæringene får. De arrangerer 8. mars med paroler som ikke er så ulike dem vi går bak i Oslo.

Konferansen var knyttet til ILPS, International League of Peoples Struggle. Denne blei stifta våren 2001 på en stor mønstring i Nederland. Kvinnefronten var representert der. Et av formålene med ILPS er å lage møteplasser for aktivistorganisasjoner, for å utveksle erfaringer og analysere situasjonen i verden. Et annet mål er å bidra til felles aksjoner. Etter at Kvinnefronten kom på ILPS sin mailingliste, får vi flere meldinger i uka med informasjon om aksjoner, streiker, overgrep over hele verden, ofte med oppfordring til aksjon.

Ulike syn

Vi kjente ikke IPLF så godt på forhånd, og blei nok litt overraska over at kvinneperspektivet var så lite framtredende i hilsenen ledelsen sendte til konferansen, og i forslaget til sluttdokument.

Eksempler: Reproduktive rettigheter var utelatt som grunnleggende rettigheter for kvinner. Prostitusjon var nevnt en gang, og da som "forced prostitution". Dette er et nøkkelord i internasjonale fora for dem som ønsker å få oppslutning om synet på prostitusjon som arbeid. Et standpunkt både Gabriela og Kvinnefronten arbeider iherdig imot. Verken patriarkat eller sexisme blei nevnt som hindringer for kvinnefrigjøring, og kvinneorganisasjoner var utelatt i vurderingene av organisasjoner som rammes av USAs antiterrorkampanje. Ingen oppfordring til motstand mot, eller sammenlikning mellom antiterrorkampanja og "global gag rule". I sluttdokumentet prøvde noen også å få støtte til en analyse av verden som innebar støtte til de fem sosialistiske landa i verden i dag. Akkurat dette var ikke nevnt verken i innledninger eller diskusjoner.

Arrangørene la stor vekt på sluttdokumentet, og vi brukte en hel dag i plenum for å få konsensus om den. Vi deltok i debatten og vi fikk gjennomslag for flere standpunkter. Sluttdokumentet fikk et mer feministisk preg, og avsnittet om de sosialistiske landa blei strøket. Allikevel kunne vi ikke slutte oss til /skrive under sluttdokumentet fordi vi ikke er politisk enige i det.

Nye ord

Hvilket utbytte har vi av å reise på konferanser som dette? Vi knytta noen kontakter, og vi lærte noen nye ord:

Det var mange innledninger, paneldiskusjoner og workshops. De fleste innledningene blei delt ut under konferansen, og workshop-referatene skal de legge ut på hjemmesidene sine.

Vi trekker fram noen innledninger som vi hadde mest utbytte av:

Sjølve formen på konferansen ga oss noen opplevelser av å være fremmedkulturelle, særlig måten å vise enighet på: Ett klapp, og så går vi videre hvis ingen protesterer. Metoden kommer fra Sørøst-Asia og var overtatt av Grasroots Women. For oss som er vant til å stemme og vurdere stemmetall og godta å tape en avstemming, var dette veldig uvant. Det var tankevekkende å kjenne på åssen det er å være helt ukjent med premissene.

Konferansen blei avslutta med en militant demonstrasjon mandag kl 12. Det var ikke så mange andre enn konferansedeltakerne der, men arrangørene sa det var et godt tidspunkt, midt i lunsjen til dem som jobber i sentrum. De sa vi ville få mye oppmerksomhet og presse, og det kom flere tv-kameraer og reportere enn vi er vant til i Oslo! Vi utenlandske gjester fikk beskjed om å holde sammen, blei vist hvilke vakter som skulle passe spesielt på oss. Videre fikk vi streng beskjed om ikke å snakke med noen, spesielt ikke politiet. Vi var jo litt spente, men det hele gikk usedvanlig fredelig for seg, i forhold til erfaringene fra Oslo de siste åra.

Sykkelpurk

Politioppbudet var en sykkelpurk, etter hvert to, og en på motorsykkel. Det var masse roping av slagord, og en del oppmuntrende tuting fra biler, og litt sint tuting. Marsjen slutta på trappa til det amerikanske konsulatet, som ikke hadde noen sperringer eller vakter som hindra en halvtimes markering med appeller og slagord.

Reiser gir flere opplevelser, sjøl om vi var kjempe pliktoppfyllende og var tilstede på konferansen hele tida.

Vi spiste megastore frokoster med hash(!) browns (råstekte, revne poteter), massevis av egg og pannekaker med lønnesirup. Virgin Megastore forsynte oss med mange CDer og bøker. Vi opplevde forsmak på røykernes utstøting av det gode selskap, INGEN, sjøl ikke de bruneste pubene, tillot at vi røyka inne. Vi blei henvist under gassbrennere utendørs, og da skjønte vi hvorfor folk satt på uterestaurant i november.

Woodwards okkupert

Turid og Eli prøvde en morgentur inn i slummen, men snudde etter halvannet kvartal. Det var så fattigslig, vi så flere som sov på gata, flere som åpenlyst satte sprøyter, og vi som ikke kjente kodene opplevde det som utrygt. Det var en sterk opplevelse, vi kryssa ei gate vi hadde gått langs flere dager. Det var som å krysse grensa til et annet territorium, det var helt andre folk som bodde der, alle fattige. Tilfeldig kom vi forbi det tidligere varemagasinet Woodwards, som hadde vært okkupert av husløse. Okkupantene hadde blitt brutalt kasta ut av purken tre uker tidligere, og nå bodde om lag 200 i telt på fortauet utafor, tett i tett. Vi snakka med representanter for de husløse, men vi fikk oss ikke til å ta bilder av elendigheten.

Seinere så vi på tv at hjemløse er et økende problem i Canada. I mai i år hadde de telt alle husløse som bodde i herberger (dvs. utelatt de som bor på gata), og det var mer enn 50.000.

Tv-nyhetene er et kapittel for seg! Korte, overflatiske nyhetssendinger, lange reklameinnslag for blant annet livsforsikringer. Toppoppslag: Winona Ryder som har stjælt i butikk. Og interessant: USA som vil kreve visum for Commonwealth-borgere som reiser til USA via Canada, og som åpent sier at Canada ikke er til å stole på i kampen mot terror. Mer interessant: Minstelønningene i Canada har gått ned fra ca 40 kroner timen til ca 30 kroner!

Vi så flere menn som gikk ute i shorts og T-shirt, enda vi gikk med skjerf og lue. Vi gikk i rolige og vakre Stanley Park og så massevis av ekorn. Sissel og Eli var på antropologisk museum og lærte nytt og spennende om indianerkulturen på nordvestkysten.

(Konferansen het Towards our Liberation. An international Women's Conference Against Imperialist War and Plunder Nov. 1.- 4. 2002. Vancouver Canada. I tillegg til de to forfatterne av reisebrevet deltok også Astri Melheim fra Kvinnefronten. Sissel Henriksen, jornalist i Klassekampen, var der også.)