Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Mente Marx at kapitalismens
undergang er uunngåelig?

av Johan Petter Andresen

Røde Fane nr 1, 2003

Johan Petter Andresen er medlem av AKP


Seinhøstes 2002 deltok jeg i et møte der tema var forståelsen av kapitalismen som samfunnssystem. En uenighet som vi ikke rakk å diskutere, er hvorvidt Marx mente at kapitalismen må gå under og erstattes av kommunisme.

Jeg synes dette er en viktig uenighet som berører en svært sentral side ved Marx sin forståelse av samfunnsutviklinga. I det følgende vil jeg først referere og legge fram det jeg oppfatter som Marx standpunkt og deretter vurdere dette standpunktet i lys av hvordan verden har utvikla seg i tida etterpå.

Det kommunistiske manifest

I Det kommunistiske manifest (som Marx forfatta) heter første kapittel "Borger og proletar". Her legger kommunistene fram sitt syn på samfunnsutviklinga før og under kapitalismen. Her fremmer de også sine synspunkter på hva de mener er sentrale lovmessigheter som gjelder for kapitalismen. Utover i kapitlet beskriver de hvordan kapitalismen må skape kriser og hvordan disse krisene løses på en slik måte at "de forbereder enda mer omfattende og veldige kriser og minsker midlene til å forebygge krisene". Altså at kapitalismens indre motsetninger skjerpes etter hvert. Dernest beskriver de hvordan kapitalismen skaper den klassen som "bringer dem selv i døden" - arbeiderne. Deretter går de inn på utviklinga av arbeiderklassen som sådan og avslutter kapitlet slik: "Med storindustriens utvikling rykkes således selve det grunnlag som borgerskapet produserer og tilegner seg produktene på, vekk under føttene på borgerskapet. Det produserer først og fremst sin egen banemann. Borgerskapets undergang og proletariatets seier er like uunngåelige." (Et brev til J. Weydemeyer, 5. mars 1852.)

I ovennevnte brev skriver Marx:

"... Og når det gjelder meg skal ikke jeg gis kredit for å ha oppdaga klassenes eksistens i det moderne samfunnet eller kampen mellom dem. Lenge før meg hadde borgerlige historikere beskrivi utviklinga av denne klassekampen. ... Det jeg gjorde som var nytt var å bevise:

Kapitalen

I Kapitalen bok 3, kapittel 15 kan vi lese på slutten av kapitlet: "Utviklinga av det samfunnsmessige arbeidets produktive krefter er den historiske oppgava og berettigelsen til kapitalen. Akkurat derfor skaper den ubevisst de materielle betingelsene for en høyere produksjonsmåte. ... Det kommer til overflaten her på en klar økonomisk måte - dvs. sett fra borgerskapets standpunkt, innafor begrensningene for kapitalistisk erkjennelse, fra standpunktet til sjølve den kapitalistiske produksjonen - at den har sin grense, at den er relativ, at den ikke er absolutt, men er kun en historisk produksjonsmåte som samsvarer med en bestemt avgrensa epoke i utviklinga av produksjonens materielle betingelser."

Jeg kunne ha leita opp flere sitater av Marx. Men håper at dette holder for å overbevise om hans standpunkt. Friedrich Engels har for øvrig skrivi en utmerket artikkel som heter Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap. Den anbefales i denne sammenheng.

Historiesyn og synet på kapitalismen

Slik jeg ser det er det en klar sammenheng mellom Marx sitt historiesyn og hans økonomiske og politiske analyser. Han ser det slik at kapitalismen må utvikle produktivkreftene. Etter hvert som produktivkreftene utvikles, blir produksjonen og forbruket stadig mer samfunnsmessig og verdensøkonomien stadig mer integrert. Denne samfunnsmessiggjøringa av økonomien står i stadig sterkere motstrid til at produksjonen og distribusjonen drives for å skaffe mest mulig profitt til kapitaleierne. Altså at produktivkreftene står i stadig sterkere motsetning til eiendomsforholdene (produksjonsforholdene). Denne motsetningen kan kun løses ved at de eiendomsløse tar makta og etablerer en økonomi der utgangspunktet og målet er å sikre behovene i samfunnet gjennom et kollektivt samarbeid, - altså samfunnsmessig eie av de samfunnsmessiggjorte produktivkreftene.

Fikk Marx rett?

Vel, inntil videre kan vi ikke si det - vi har ikke en kommunistisk verden ennå. Han fikk rett i at det ville bli sosialistiske revolusjoner. Men disse har skjedd i de mindre utvikla (kapitalistisk sett) deler av verden og har alle endt med reetablering av kapitalistiske produksjonsforhold.

Men Marx mente ikke å sitte på en tidstabell, og han skrev heller aldri at revolusjoner alltid må lykkes. Han mente at kapitalismens egen utvikling ville skjerpe dens indre motsigelser og derved tvinge fram revolusjoner fra de eiendomsløses side. Vi må derfor se om hans beskrivelse av hvordan kapitalismen utvikler seg stemmer.

Har kapitalismen fortsatt å skape sykliske kriser? Ja. Har disse blitt løst på en slik måte at de har ført til enda dypere kriser og en skjerping av kapitalismens indre motsigelser? Her velger jeg å dele svaret i to:

Måten som de sykliske krisene ble løst på fram til og med annen verdenskrig, førte uten tvil til at de indre motsetningene ble ytterligere skjerpa, og både den første og den andre verdenskrigen må sees både som resultater av og løsninger på disse motsetningene.

Tendensene etter 1945

Men etter annen verdenskrig har en enda mer monopolistisk og enda mer internasjonalisert kapitalisme utvikla seg. Denne har de samme sykliske krisene, og disse har blitt løst på en slik måte at de indre motsetningene har blitt stadig skjerpa. Dette kan vi se på mange måter: Nedgangen i den alminnelige økonomiske veksten (nedgang i BNP-veksten) tiår for tiår etter krigen. De stadig tilbakevendende finansielle krisene i imperialismens periferi (Mexico på 80-tallet, Asia-krisa i 1997, Brasil, Russland i 1998, Argentina osv). De økende klasseskillene i hele verden og den økende arbeidsløsheten i hele verden.

Skaper kapitalismen sine banemenn?

Så blir spørsmålet om kapitalismen også skaper sine banemenn og -kvinner. På verdensbasis kan det ikke herske tvil om at arbeiderklassen øker både i antall og i organisatorisk styrke og klassebevissthet. Men det er likevel opplagt et stort nederlag for både arbeiderklassen og særlig kommunistene at de sosialistiske revolusjonene har lidd nederlag. Dette vil kanskje forlenge den perioden det arbeidende folket vil prøve å kjempe for å forbedre sine betingelser innafor kapitalismen. Men likevel kan det ikke herske tvil om at arbeiderklassen vokser og reiser kamp mot undertrykking og utbytting.

Etter min mening vokser også arbeiderklassen i imperialismens senter. I Norge er antallet mennesker som er avhengig av lønnsarbeid og som ikke har en framtredende maktstilling i produksjonen av varer og tjenester større nå enn for 10, 20, 30 eller femti år siden.

Det nytter å kjempe - også under kapitalismen

Manifestet og annet Marx har skrivi kan forstås slik at han mener at kapitalistene ikke bare prøver å senke arbeiderklassens levestandard, men at systemet er slik at deres levestandard må senkes. I kriser, depresjoner og kriger stemmer nok dette. Men jeg leser ikke Marx slik at denne "tendensen" til å senke levestandarden ikke har motkrefter. Et eksempel på motkraft er at arbeiderne evner å organisere seg og slåss for sine vilkår. For de som lurer på om det er andre enn meg som har forstått Marx på denne måten, kan jeg vise til Lenin som behandler dette spørsmålet i forbindelse med forberedelsene til det russiske kommunistpartiets kongress i 1903.

Kvinnenes lønnsarbeid og arbeiderklassens levestandard

En måte som arbeiderklassen kan øke sin levestandard på uten at den enkeltes reallønn øker, er at flere utfører lønnsarbeid. De enkelte familier og husholdninger vil få økt inntekt da ikke bare far men også mor jobber. Dette har vært en sentral trend i hvert fall de siste 30 åra.

Det kan nå stilles spørsmål om tendensen til at det blir flere lønnsarbeidere motvirkes av at arbeidsløsheten øker (både som andel av de yrkesaktive og i antall). Det kan se ut som om "gevinsten" arbeiderklassen har kunnet hente ut av den økte yrkesaktiviteten til kvinnene, holder på å nå sin topp samtidig som verden er i ferd med å gå inn i en depresjon på linje med eller dypere enn den vi opplevde på 1930-tallet. Dette kan vi ikke vite helt sikkert, og svaret rokker heller ikke ved det spørsmålet vi behandler: om verden har utvikla seg slik at de indre motsetningene innebygd i kapitalismen skjerpes.

Kapitalismen dør ikke av seg sjøl

Andre igjen har forstått Marx slik at han skulle mene at kapitalismens indre motsigelser vil gjøre at kapitalismen så å si vil dø av seg sjøl. Men slik skriver han heller ikke. Han understreker at kapitalismen lager den klassen som av egeninteresse blir tvunget til å kaste kapitalismen på historias skraphaug - arbeiderklassen. Her igjen er det verdt å lese Det kommunistiske manifestets første kapittel. Det er likevel grunn til å understreke at Marx ikke begrensa seg til å skrive at kapitalismen bare åpner opp muligheten for kommunisme, men at arbeiderklassens endelige seier er uunngåelig. På den ene sida er menneskehetens skjebne bestemt av produktivkreftenes nivå og de tilsvarende produksjonsvilkår. På den andre sida er det menneskeheten som bestemmer sin skjebne nettopp fordi samfunnets utvikling dreier seg om hvordan menneskene handler innafor de gitte livsvilkår.

Overgang eller ratata?

Vi lever i imperialismens og den sosialistiske revolusjonens epoke, erklærte den internasjonale kommunistiske bevegelsen en gang på 20- 30-tallet. Og optimismen var stor. Men siden den gang, for over tre kvart århundre siden, har vi altså opplevd at den første bølgen med sosialistiske revolusjoner har gått på ratata. Betyr dette at vi ikke lengre lever i den sosialistiske revolusjonens epoke? Ikke nødvendigvis. Ikke hvis kapitalismens indre motsetninger fortsetter å skjerpes og arbeiderklassen vokser i størrelse, styrke og bevissthet. Noe som jeg mener altså er lett å påvise. Vi lever i den samme epoken som begynte med den sosialistiske revolusjonen i Russland, men denne epoken blir dessverre noe lengre enn hva vi ønsker, hvor lang den blir er umulig å si. Om de kommende store klassekampene, som en depresjon vil utløse, vil føre til nye vellykka sosialistiske revolusjoner som evner å stabilisere seg og få overtaket på imperialismen eller om vi må innom en ny rekke med nederlag, avgjøres ikke av en bok, men av virkelige mennesker i virkelig kamp på liv og død.