Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Porno - verre enn sitt rykte!

av Eli Aaby

Røde Fane nr 1, 2003

Eli Aaby er jordmor, medlem av AKP og landsstyremedlem i Kvinnefronten
Artikkelen er opprinnelig en innledning holdt på Kvinnefrontens landsstyremøte i september 2002


Klassekampen har i en serie intervjuer i sommer har reist en ny pornodiskusjon på venstresida. Diskusjonen har tidligere vært hvordan slåss mot porno. I 2002 gikk diskusjonen om hva porno er, og hvordan porno "vi" vil ha. Dette er en kamp om pornokampen.

Klassekampen begynte serien sin med overskriften "Porno - bedre enn sitt rykte". Overskriften fikk noen i landsstyret i Kvinnefronten til å skrive et "sinna innlegg". Da vi diskuterte sinna-innlegget stilte vi oss spørsmålet: Når kommer Klassekampens neste serie "Barnemishandling - bedre enn sitt rykte, og hva slags barnemishandling vil vi ha"? Kan vi vente oss liknende serier om kvinnemishandling, korrupsjon, rasisme? Redaksjonen kommenterte innlegget vårt med at det burde vært et spørsmålstegn etter tittelen.

Debatten i Klassekampen begynte med et intervju med Marit Synnevåg, som har skrivi boka Pornografi. Journalisten lar det meste av det Synnevåg sier og skriver, stå ukommentert. De fleste av intervjuobjektene videre i serien er intellektuelle og tilhengere av porno. Pornomotstandere som Kvinnefronten blir tillagt standpunkter og holdninger som er langt fra det vi mener. Det provoserte meg, her kom den ene reaksjonære, løslige påstanden etter den andre.

Dette skal ikke handle om Klassekampen, men om pornodebatten. Jeg velger allikevel å si noe om hvordan avisa har drivi debatten som et bilde på hvordan venstresida forandrer seg. Samtidig vil jeg understreke at jeg langt fra har gitt opp Klassekampen. Jeg kjøper aksjer, gir penger til KKs venner, og skriver i avisa etter beste evne.

Synnevåg varsler i intervjuet (6. juli 2002) en utvidelse av pornobegrepet og en oppdeling av porno i "hard" og "myk" som skiller seg vesentlig fra det som er grunnlaget for Kvinnefrontens anti-porno plattform.

Synnevåg

Det første er at hun utvider pornobegrepet. Alle framstillinger av nakenhet og seksuelle forhold kalles for porno. Artikkelen er beskrivende nok illustrert med et bilde fra Margareth Olins film Kroppen min.

Den som tydeligst målbærer et utvida pornobegrep, er Unn Falkeid Butenschøn (19. juli 2002). Hun sier: "Pornoen er et utopisk univers som unndrar seg konvensjonell tenking, oppfatning og moral. Likestilling og seksualitet er ikke alltid knyttet til hverandre. Seksualiteten er et friområde det er viktig å verne om." Hun setter her likhet mellom skildringer av seksualitet og pornografi.

Sjøl om det ikke er Kvinnefrontens oppgave å lage erotisk kunst, så mener jeg det er viktig å avvise at alle kunstneriske skildringer av seksualitet eller erotikk skal kalles pornografi.

Hardporno og mykporno

Kvinnefrontens definisjon av hardporno er porno hvor det brukes barn, lik, dyr og vold. Vi har skilt denne pornoen fra såkalt "dagligvareporno". I begynnelsen av pornokampen diskuterte vi hva vi skulle gå løs på: det verste eller det det var mest av? Mykporno som begrep har vi brukt lite, og jeg mener at vi ikke skal bruke det. Det tilslører virkeligheten, hva er det myke med porno? Dagligvarepornoen har etter hvert sterke elementer av vold og fornedring, og sjøl om noen av de som er avbilda ser ut som barn, er de det kanskje ikke juridisk. Det kan hende pornoen har utvikla seg sånn at den oppdelinga vi gjorde på 1970-tallet for å lage en arbeidsprioritering, ikke er hensiktsmessig lenger.

"Kjønnsorganer i bevegelse" har Kvinnefronten alltid avvist som sensurgrunnlag. Bjørgulv Braanen (9. juli 2002) omtaler bøker og filmer som hardporno om porno der vi ser kjønnsorganer i bevegelse, og som mykporno der vi ikke ser det. Han kaller filmer for hardporno som vi neppe ville kalt for pornografiske i det hele tatt.

Begrunnelsen for pornokampen var og er at den er kvinneundertrykkende og seksualfiendtlig. Kvinner misbrukes når pornoen lages. Kvinnefronten sier det så sterkt som at det begås overgrep, som gjentas og gjentas hver gang en film vises eller et blad leses. Pornoen ljuger om sex, den ljuger om alles seksualliv når den kobler sammen seksualitet og fornedring, seksualitet og vold mot kvinner.

Flere av innleggene i debatten gir uttrykk for at den kompromissløse motstanden gjør at vi anti-porno-aktivister, ikke ser de virkelige utfordringene; som at det er mykpornoen som er mest undertrykkende, fordi den viser mer stereotype kjønnsroller enn hardpornoen. Det hevdes at i hardpornoen ser vi aktivt, handlende kvinner og alternativer til mannlige heteroseksuell makt, ikke sløvende og fordummende kvinneundertrykking. Jeg mener de som hevder dette, lar seg blende av pornoens egne forestillinger om seg sjøl. Kvinnene brukes og misbrukes uansett om rollene de må spille er "passive" eller "aktive". Hensikten med porno er å tjene penger på at brukerne blir kåte, for å oppnå det lages ulike sjangre av porno, for å nå fram til og skape ulike "markeder". De såkalt aktive kvinnene i pornoen har samme formål som de såkalt passive: Bekrefte menns makt og stimulere menns tenning, de er skapt i mannens bilde og viser på ingen måte vei ut av kjønnsstereotypier eller undertrykking.

En problemstilling som så vidt er berørt, er om vi ønsker en offentlighet som er så privat at de mest intime seksuelle fantasiene skal florere i det offentlige rommet? Nikolaj Frobenius (Klassekampen 10. juli 2002) svarer nei på det. Han sier vi må beskytte oss med sjenanse. Han sier at fordi pornoen er menneskefiendtlig, er den også kvinnefiendtlig. Allikevel er han for porno. Han sier "mykpornoen er det grunn til å være kritisk til på grunn av den bedøvende virkning den har på mennesket. ... forsvarer jeg hardporno fordi den er nærgående og eksistensiell." Frobenius savner mer åpenhet blant oss som ensidig fordømmer porno, og avslutter med å si: "Den skyttergravsmentaliteten som har vært gjeldende, har ødelagt mulighetene til fri og kritisk refleksjon over emnet." Der fikk vi passet vårt påskrevet, og det er mange av dem Klassekampen gir spalteplass som er enig i hans beskrivelse av vår rolle. Det er vi pornomotstandere som hindrer fri diskusjon.

Sammenblandinga av porno og skildringer av nakenhet og seksualitet, og innføringa av et nytt skille mellom mykporno og hardporno, har etter min menig to funksjoner:

Det ene er å latterliggjøre og parkere pornomotstanderne på sidelinja, for å knuse den kompromissløse pornomotstanden. Det andre er å innføre skillet mellom "kunstporno" og "vulgærporno", for å dreie diskusjonen over til: Hva slags porno vil vi ha? Og dermed vinne nye skanser for pornoindustrien.

Porno - fiksjon eller virkelighet

Er porno fiksjon eller virkelighet? Mange av debattantene sier at pornoen ikke bidrar til kvinnefiendtlighet, ikke fører til mer vold og overgrep. At brukerne forblir upåvirka av det de ser eller leser. Jeg mener pornoen påvirker brukerne. Det mest bekymringsfulle med det er at pornoen sprer en sammenheng mellom seksuelle og voldelige handlinger. Den formidler at kvinner liker vold, og at det er greit å være voldelig mot nakne kvinner. Jo kåtere, jo mer vold tåler kvinnene.

Reproduksjon er natur. Seksualitet er natur og kultur. Lysten som menneskene kjenner, er en sterk drivkraft for å sikre artens overlevelse. Hvordan lysten kan uttrykkes og hva som tenner lysten, er kulturelt bestemt. Fantasiene er kulturelt betinga, akkurat som alle de andre tankene våre. Pornoen formidler ikke urgamle seksuelle fantasier, den er et produkt av sin tid. Både kvinneundertrykking og porno er menneskeskapt, altså kultur. Makt og tvang knytta til reproduksjonen er kultur, og det er denne kulturen som pornoen dyrker og nærer seg fra. De som sier at seksuelle fantasier, er helt frie og naturlige har et annet syn på forholdet mellom bevissthet og væren, de er det som filosofien kaller idealister. De fornekter at fantasiene deres er prega av pornoen og den patriarkalske kulturen.

Jeg er materialist, jeg mener at det er omgivelsene og det livet jeg lever som preger tenkinga mi. Mao sier det omtrent sånn: "Hvor kommer de riktige tankene fra? Faller de ned fra himmelen? De kommer fra den samfunnsmessige praksis, og fra den alene."

Et viktig poeng som blir forbigått i diskusjonen, er at porno er virkelighet for de som brukes i den. Jeg mener det er vesentlig å skille mellom litteratur, som er fantasi, og mellom blader og filmer hvor mennesker brukes til å virkeliggjøre handlingene. Aktørene i filmer og på bilder er ekte mennesker, som utsettes for virkelige handlinger. Her kommer andre media inn som aktører for å tilsløre virkeligheten og gjøre det lett å si at vi ikke veit hva vi snakker om når vi snakker om overgrep, tvang, misbruk. TV3 og andre kanaler har vist serier og programmer for å underbygge påstandene om at dette er "vanlige" jobber. (For eksempel Strippekongens piker og andre serier om kvinner (og menn) som livnærer seg av å spille pornofilmer.)

Solidaritet

Tone Foss Aspevoll skriver i en kommentar i Klassekampen (12. juli 2002) at pornomotstanderne har tatt et overordna standpunkt: Solidaritet med de som misbrukes av pornoindustrien framfor individets rett til å bruke porno til å pirre fantasiene sine. Ingen av tilhengerne av porno som utløp for frie fantasier svarer på utfordringa hennes, som gjentas av Agnes Bolsø (23. juli 2002).

Solidaritet med ofrene/de misbrukte kommer i veien for kunstnerisk eller individuell utfoldelse, og blir valgt bort. En måte å velge bort solidariteten på er å si at det å sette noen i "offerposisjonen", er å nedvurdere dem ved å ta fra dem ansvaret for egne valg. Kjersti Ericsson utdyper dette i en kommentar (Klassekampen 12. august 2002).

Synnevåg sier: "Det er klart at pornoindustrien har mange svin på skogen. Men det betyr ikke at man bare skal legge ned hele virksomheten. Jeg tror man heller må forbedre vilkårene til de som jobber i bransjen. Tvang, rusmisbruk og dårlig behandling er utbredt, og dette må man arbeide for å fjerne. Nye kvinnelige produsenter og regissører jobber aktivt med dette." (6. juli 2002.) Wenche Mühleisen sammenlikner pornoindustrien med filmindustrien. Hun sier "vi bør bestemme oss om vi snakker om filmers innhold eller om konkrete produksjonsselskapers relasjon til sine ansatte". Hun sier at hun mener det er "riktig å rette oppmerksomheten mot eventuelle uverdige arbeidsforhold og utnyttelse av arbeidskraft i filmpornobransjen" (5. september 2002). Ingen av dem tar inn over seg kunnskapen som faktisk finnes om utbytting og overgrep i pornoindustrien. Det finnes mye dokumentasjon på koblinga mellom internasjonal handel med kvinner og barn, og prostitusjon og porno. Det pågår politisk kamp internasjonalt om synet på prostitusjon: Skal det behandles som arbeid eller som vold mot kvinner. Kvinnefronten har i mange år inntatt det siste standpunktet, og blant annet sendt en protest til ILO mot at inntekter fra prostitusjon og såkalt sexindustri skal regnes med i landenes nasjonalbudsjetter. Når Synnevåg og Mühleisen uttaler seg som de gjør, og snakker om pornobransjens arbeidsforhold, stiller de seg i selskap med dem som forsvarer kjøp og salg av kvinner. Begrunnelsen er at porno lagd av kvinner ikke er kvinneundertrykkende, men del av et postmoderne feministisk estetisk uttrykk.

Pornoindustrien har flere aktører enn de som utbyttes, pornoen er også virkelighet for dem som tjener penger på den! I diskusjonen er det bare pornomotstanderne som forholder seg til den pengemaskinen pornoindustrien er. De andre har ikke forholdt seg til kunnskapen som finnes om handel med kvinner og barn og hva som skjer i bordeller, på gater, på internett og telesexmarkedet over hele verden. Hvor store penger det er snakk om, er åpenbart vanskelig å si helt nøyaktig fordi dette er illegale markeder, men noen overslag finnes. I Kvinnefrontens anti-pornohefte fra 2001 gjengis et overslag på 25 milliarder kroner i omsetning på nettpornomarkedet i 2003. Enhver grense som blir flytta for hva som er akseptabelt eller lovlig, tjener pengefolka i pornobransjen. Trur noen at Leif Hagen vil ha en rettssak om hva som er lovlig eller ikke fordi han er genuint opptatt av ytringsfrihet? (Klassekampen 16. og 17. juli 2002.)

Andre enn pornoprodusentene tjener også penger på pornoindustrien, blant annet Telenor og andre nettselskaper. Å ha porno eller sex på sin nettside/portal øker tilstrømmingen, og dermed muligheten for å få annonsører. I opprullingen av saken om barneporno sommeren 2002 kritiserer politiet banker og kortselskaper fordi de godtar at barneporno kan betales med deres kort. Reiselivsbransjen og Redd Barna har sammen retta søkelyset på "sexturisme" - egentlig burde vi kalle det overgrepsturisme.

Sensurposisjonen

Noen av dem som uttaler seg i Klassekampen-diskusjonen bruker et språk som er mye mer akademisk enn jeg er vant til. Det gjelder særlig Mühleisen, som er medieviter ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning. Det gjør det lettere å utdefinere sånne som meg, en søttitallsfeminist uten akademisk utdanning og en skyttergravsgraver. I en kommentar (10. august 2002) beskriver hun mitt standpunkt (sjølsagt uten å nevne meg ved navn), som å tilhøre "sensurposisjonen", som er uinteressant for den videre diskusjonen. "Denne posisjonen lar seg vanskelig forene med demokratiets krav om ytringsfrihet også på det seksuelle området," påstår hun. Jeg oppfatter det som at hun bruker det akademiske språket som en herskerteknikk. Men innholdet hennes er det samme som pornoliberalerne sa på 1970-tallet, da de sammenlikna pornobålene med nazistenes bokbål.

For hvem er sensurposisjonen uinteressant? For dem som forbruker prostituerte og utslåtte kvinner, for dem som tjener store penger, for dem som ønsker bedre vilkår for horekunder, voldtektsforbrytere pedofile og blottere? Det er hvertfall disse som tjener på at den kompromissløse pornomotstanden blir slått til jorda.

"Porno har hjulpet mange som tilhører en seksuell minoritet til bedret seksuell selvfølelse," sier Synnevåg. Dette blir tilbakevist av både Agnes Bolsø (23. juli 2002) og Eva Lundgren (25. juli 2002). De sier begge at pornografien reproduserer den heteroseksuelle mannlige dominansen, uansett hvilke aktører som avbildes, uansett hvilke seksuelle grupper den er lagd for. Bolsø understreker at det er arbeidet til homobevegelsen som har bidratt til større åpenhet og bedre vilkår for homofile, ikke pornoen. Kulturen vi alle sammen er vokst opp i, er så sentrert rundt mannlig eller fallisk makt, at det er det de fleste tenner på, enten vi vil eller ikke. Hvem trur på at pornokongene verden rundt er opptatte av seksuell frigjøring?

En del av det som gjør det så vanskelig å være pornomotstander, er nettopp det at de herskendes tanker er de herskende tankene. Pornomotstandere kan også tenne på porno. Løgnene pornoen sprer om sex, sniker seg inn i våre seksualliv også. Bildene sitter på netthinna, uansett om vi angriper eller forsvarer dem.

Sommeren 2002 kunne vi også lese at porno ikke bare er seksuelt frigjørende, men også kvinnefrigjørende. Tore Langfeldt (16. juli 2002) er først ute med påstanden om at det er mest porno i samfunn med mye kvinnefrigjøring. Synnevåg går videre på dette (18. juli 2002): "Jo mer mannsdominert, homofobt og kvinnefiendtlig et samfunn er, dess strengere er lovene mot pornografi, dess mindre av den er det. Se på Pakistan, se på Irland, se på de mest reaksjonære deler av USA." Dette er logikk på et lavt nivå. Det er ikke nødvendigvis sånn at fenomener som opptrer samtidig, henger sammen. For å vurdere holdbarheten av utsagnet, må det også gjelde for en sammenlikning mellom Norge og Danmark. Det er som kjent mye mer porno i Danmark, men ikke mer kvinnefrigjøring.

Er det for lite porno, eller er det skyttergravene til pornomotstanderne som gjør at folk har seksuelle problemer? Hva med å rette søkelyset kvinnefiendtligheten i mannssamfunnet, vold og seksuell trakassering, på den stressende hverdagen, det høye tempoet i produksjonen, fremmedgjortheten i samfunnet, de lange arbeidsreisene?

Synnevåg sier at vårt syn på porno som vold mot kvinner er avleggs, vårt syn på porno som seksualfiendtlig er også avleggs. Men det er Synnevåg som sier: "Pornografien er uttrykk og utløp for våre hemmelige lyster og behov, menneskets ubegripelige og ubehagelige nattside." (6. juli 2002.) Jeg mener hun bruker samme tabuord på seksualitet og lyst som pornoen benytter seg av. Hun viser at pornoliberalerne trenger de forbudte tabuene for å opprettholde det hemmelige pirrende. Dette utsagnet hennes kan stå som et eksempel på at vi ikke kan diskutere seksuell frigjøring på et så fordomsfullt grunnlag som pornografien representerer.