Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Nå tar de strømmen fra oss

av Arne Byrkjeflot

Røde Fane nr 1, 2003

Arne Byrkjeflot er styremedlem i Nei til EU,
nestleder i LO i Trondheim og medlem i Sør-Trøndelag AKP


Det er noe med den elektriske strømmen. Tenk dere gleden da de bygde ut de første kraftverka, fikk lys og varme, fikk smelteverkene i gang og bygde landet!

Norges rike naturressurser lot seg utnytte. Vi lot utenlandsk kapital slippe til, men de fikk bare krafta til låns, etter 60 år falt den vederlagsfritt tilbake til staten. Industrien fikk gunstige stortingsbestemte kraftkontrakter, til gjengjeld bygde de opp industrien, tok ansvar også for velferden i lokalsamfunna. Kommunene fikk konsesjonskraft, som de kunne gi tilbake til innbyggerne billig eller bruke til å skaffe kommunen inntekter.

Kraftlaga var et slags samvirkelag som hadde til oppgave å skaffe kraft til sine innbyggere, med en rimelig fortjeneste. Hvert distrikt var sjølberga og det var restriksjoner på krafteksport. Av og til bommet en og istedenfor å la vannet gå til spille, fikk svenskene kjøpe kraft til spottpris. Til store protester.

Hvert år fastsatte Statkraft en pris som stort sett ble fulgt også lokalt. Men noen steder kunne krafta være dyrere, der det var dyrt å bygge ut. Orkla-Grana-utbygginga kostet kr 3,50/kWh. I fjor solgte Trondheim kommune Trondheim energiverk for om lag 1,70/kWh.

Energiloven av 1991

Denne Kardemomme by varte fram til 1991. Da kom energiloven som gjorde krafta til en vare på det åpne marked. Enstemmig i det norske storting. Og når alle de små litt overoppfylte marked ble slått sammen, så ble det sjølsagt overskudd på kraft og kraftprisen falt dramatisk. Det er rett når de sier at energiloven av 1991 har gitt oss billig kraft i 7 av 10 år. Men det de glemmer er at samtidig stanset all kraftutbygging opp, samtidig stanset opprustinga av kraftverka opp, samtidig stanset all utbygging av alternative energikilder opp, inklusive gasskraft. Noen tror at det er miljøbevegelsen som har stanset gasskraftverka, det er iallfall bare en liten del av sannheten. Gasskraftverka har rett og slett ikke vært lønnsomme med de strømprisene som har vært.

1996: Nordisk kraftmarked

I 1996 utvidet de kraftmarkedet til å bli nordisk. I 1999 fjernet Stortinget de stortingsbestemte kraftkontraktene til industrien. Fra tidenes morgen hadde industrien fått langsiktige kraftkontrakter. Det var en pakt mellom industri og samfunn, de fikk gunstige langsiktige kraftkontrakter mot å skaffe arbeidsplasser, eksportinntekter og levedyktige lokalsamfunn. Men disse kraftkontraktene kunne sjølsagt ikke selges på det åpne marked. Dersom bedriftene stanset, så gikk strømmen tilbake til samfunnet. Sto bedriftene lenge nok, risikerte de å miste hele kontrakten.

Nå står det bedrifter og det står ovner. Arbeidere permitteres. Krafta selges på det åpne marked med rekordfortjeneste. I tillegg til markedet er det nå også været som avgjør om smelteverksarbeidere har jobb eller ikke.

I tillegg har vi fått monopolene. Sjøl om Statkraft ikke eier alt i Norge, så kontrollerer de stort sett magasinene i Norge. Ellers domineres det nordiske kraftmarkedet av elvekraft og atomkraft. Det betyr at Statkrafts disposisjoner har mye større betydning for prisen enn Statkrafts størrelse skulle tilsi. I tillegg så domineres jo det nordiske kraftmarkedet av fire store og de snakker nok sammen. De første 10 år med overskudd på kraft har jo vært en hodepine for de som måles ut i fra overskudd.

Etter 10 år har altså markedet gjort jobben sin, sørget for et underskudd på kraft slik at kraftmonopolene kan tjene penger. De forberedte seg godt, eksporterte kraft så langt remmer og tøy holdt. Nå skulle prisene opp. Så ble høsten tørr og vi fikk dagens katastrofe. Husk at 2002 slett ikke er noe tørrår, tvert imot. Det vi har fått er et marked som ikke en gang tåler litt sesongsvingning.

Noen sier at dette var nødvendig for å få i gang enøk-arbeidet. Men vil det det? Markedet er fortsatt alt for kortsiktig til å forsvare store investeringer i rehabilitering, i store energigjenvinningsprosjekt i industrien, i biobrenselanlegg av noen størrelse. Ikke er konvensjonelle gasskraftverk lønnsomme og slett ikke de som behandler CO2. I tillegg stanser den kraftkrevende industrien opp, hvem vil investere milliarder når en snart blir overlatt til dagens kraftmarked?

Hva kan en så gjøre? Toprissystem er bra det, det gjør at markedet rammer litt mer rettferdig, men det krever utskifting av alle målere i Norge. Varmepumper og pelletskaminer er også bra, men det har sine begrensninger. Flispellets kan fort bli en mangelvare og dyrt, varmepumper er først og fremst effektive dersom du er en stor forbruker og har et sted å hente varmen fra, jordvarme eller helst vann. Ellers kan det fort bli en dyr fornøyelse.

Et forslag

Uansett må markedet reguleres. Tiltak i Norge vil ha svært liten betydning på et felles nordeuropeisk kraftmarked. Mitt forslag er som følger:

  1. Det gjeninnføres kontroll med eksport og import av kraft.
  2. De stortingsbestemte kraftkontraktene til industrien gjeninnføres. De går til det enkelte verk og faller tilbake til staten ved driftsstans. Det kreves rett til å slå ut verk ved effektmangel.
  3. Det settes i gang en storstilt plan som inneholder både opprusting av eksisterende rørgater og turbiner, mindre tilføringer, storstilt energigjenvinning i industrien, utbygging av nye energikilder, spesielt biobrensel. Dette finansieres av en avgift på produksjon eller forbruk av elektrisk kraft.
  4. Toprissystem innføres for å begrense luksusforbruket.
  5. Varmepumper og pelletskaminer innarbeides i det ordinære byggesaksarbeidet og kan påbys når forholdene ligger til rette.

Og så må vi for guds skyld få stanset regjeringas forslag om å endre hjemfallsretten etter krav fra EU (EØS-avtalen). Da eier utenlandske selskap snart krafta og all tanke om styring kan glemmes.