Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Økonomi og krig - akkurat nå

av Per-Gunnar Skotåm

Røde Fane nr 4, 2002

Per-Gunnar Skotåm er forsvarspolitisk talsperson for AKP


USA jager på for å virkelig etablere sin verdensdominans. Drivkraften i dette er som nevnt, jakten på strategiske råvarer hovedsakelig olje og gass.

1. oktober i år hadde Dagens Næringsliv og Finansavisen hovedoppslag rundt det samme temaet: "Det voldsomme fallet på børsene i hele verden." Børsverdiene var tilbake til nivået høsten 1996. Nyhetene nærmere to måneder seinere preges av at Irak betingelsesløst har tillatt våpeninspektører til å gjennomsøke landet etter at USA i hele høst har lett etter påskuddet for å gå til krig mot landet.

Det skjer mye i Norge og verden nå. Mye av dette dreier seg om krig og fred:

Dette mangfold av tilsynelatende uavhengige hendelser drives fram av en hovedfaktor: kapitalens jag for å finne investeringsområder som kan opprettholde profittraten. Som vi skal se etter hvert, henger økonomi og krig sammen. Krig er økonomi med militære midler.

Når pyramidespillet rakner

De daglige finanstransaksjonene ligger nå nærmere 50-100 ganger over det verdenshandelen knyttet til varer og tjenester skulle tilsi. Det finnes enorme mengder ledig kapital som ikke finner plassering som opprettholder profittraten, som kreves for ikke å tape for andre kapitaler.

Desimalforskjeller i valutaverdi eller aksjeverdi kan utnyttes av den som kan flytte enorme beløp daglig, og kan gi 30 % avkastning årlig. Dette er en profittrate som det ikke er mulig å få gjennom ordinær vare- og tjenesteproduksjon. Hver dag skifter 18.000 milliarder dollar hender bare i valutaspekulasjon. Bakgrunnen for den enorme veksten i aksjeverdiene siden 1996 skyldtes tilgangen av ny kapital. Finanskapitalen lyktes i å lokke folk over hele kloden som hadde noen kroner oppspart, til å flytte disse fra ordinære bankinnskudd til aksjer. Tilgangen av kapital ga alle aksjer en stigning som ethvert pyramidespill. Stigningen var så sterk at folk særlig i USA tok opp store banklån til ordinær lav rente for å investere i aksjer. Samtidig ga verdistigningen folk følelsen av rikdom. Dette initierte stor forbruksvekst. Denne opprettholdt og økte industriproduksjonen med høyt tempo i produksjon og sysselsetting som igjen virket tilbake på investeringslysten - lånefinansiert eller ikke. Da boblen til slutt sprakk, hadde finanskapitalen med sin førstehandsinformasjon allerede trukket ut sine midler med enorm fortjeneste for å søke nye investeringsområder.

Som stabiliseringstiltak og for å opprettholde den psykologiske forventninga om framtidig gevinst, har den amerikanske sentralbanken gjentatte ganger senket renta. Den er nå nede på under 1 %, noe som resulterte i en økning i amerikansk utlånsvekst og forbruk til og med i oktober i år. I Europa tvang overgangen til euro folk til å bruke store mengder med svarte penger i løpet av kort tid ved innledninga av 2002. Overgangstida for bruk var så kort at for mange var den eneste muligheten for å få realisert midlene, å kjøpe dyre forbruksgjenstander som kunne handles i kontanter.

Denne handelen har for en periode stimulert forbruk og produksjon av dyr forbrukerelektronikk, møbler, hvitevarer og biler. Nå vil dette slå tilbake til lavere etterspørsel enn vanlig med påfølgende stagnasjon i produksjonen av de samme varene.

Det samstemte koret fra den norske politiske og økonomiske eliten helt ned til lokalplanet i kommunene har vært at det er forsvarlig for private og det offentlige å investere i aksjer og aksjefond. Dette har medført at folk privat, pensjonsfond, deler av fagbevegelsens kampfond, frie kommunale midler etter salg av kraftverk og lignende ble plassert i aksjefond. I realiteten en enorm overføring fra det private og offentlige til finanskapitalen.

Kurven for stigningen og fallet i aksjeverdien siden 1996 er omtrent identisk med tilsvarende kurve forut for og etter krakket i 1929. Sånn sett finnes det indikasjoner på at verden allerede er inne i en økonomisk depresjon. Samtidig er det sterke indikasjoner på at den nedgangen i aksjeverdi som særlig vesten har opplevd de siste to åra, bare er begynnelsen på et betraktelig større ras. En mye større del av økonomien er nå knyttet til børsverdier enn for 70 år siden. De psykologiske mekanismene henger fortsatt etter realitetene i økonomien siden økning i privatforbruket opprettholdes med låneopptak og tru på framtida. Konsekvensene ved et økonomisk sammenbrudd vil også bli betraktelig sterkere siden færre enn for 70 år sida kan få tilskudd til privatøkonomien ved inntekt fra primærnæringer.

Militære tiltak, egen vekst og ekspansjon

Den voksende antiglobaliseringsbevegelsen lover godt for framtida når det gjelder å bygge opp motkrefter til markedsliberalismen til Verdensbanken og WTO. Strukturtilpasningsprogrammene fra disse institusjonene legger grunnlaget for økt innflytelse og utplyndring fra de transnasjonale/multinasjonale selskapene.

En teoretisk svakhet fra deler av antiglobaliseringsbevegelsen er at de sprer en oppfatning om at disse selskapene opererer på tvers av alle landegrenser og ikke er knyttet til noen stat. Tvert om er det en forutsetning i disse tider for å forstå og handle korrekt å se at de hendelser som nå preger verden, er knyttet til rivalisering mellom flere kapitalistiske sentra som bak ideologien om allmenn økonomisk liberalisering i verdenssammenheng, fremmer interessene til sine selskaper, sin kapital og sine kapitalister.

EUs begrunnelse for sin eksistens - sitt prosjekt er kort sagt følgende:

For ikke å gå under i konkurranse med de to andre kapitalistiske sentra USA og Japan, var det en forutsetning å etablere et indre marked av en størrelse som gir egne kapitalgrupperinger et beskyttet marked. Dette kan gi grunnlag for å utvikle en økonomisk styrke som kan ta opp konkurransen med andre i verdenssammenheng. Utviklinga av unionen med felles myntenhet, felles lovgivning, utenrikspolitikk, militærvesen osv. er naturlige følger av dette.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Østblokken gav all internasjonal kapital ekspansjonsmuligheter. Samtidig var det en sterk underliggende tendens av rivalisering mellom EU og USA i denne ekspansjonen.

EU ekspanderer nå østover gjennom innlemmelse av stadig flere stater i EU med etablering av beskyttet markedstilgang for EU-kapital. USA øker sin innflytelse og kontroll gjennom utvidelsen av Nato. USAs dominerende stilling i Nato gjør alle andre i alliansen underordna og sjøl om de fleste EU-land er med fungerer alliansen i hovedsak som kontrollorgan militært overfor EU.

Natos "out of area"-vedtak må derfor i hovedsak tolkes som tjenlig for USA i å etablere militær, politisk og økonomisk ryggdekning i områder de ikke er geografisk i nærheten av, men med "støtte" og "legitimitet" fra EU som del av alliansen. Dette er et favntak som EU ikke er i nærheten av å kunne utfordre politisk, siden USA er så enormt overlegent militært.Sannhetens øyeblikk for EU når det gjelder dette, var Kosovo-krigen i 1999 hvor USAs fullstendige monopol på luftetterretning og overvåking overhodet ikke ga rom for EUs militære redskap - VEU. Den observante leser har kanskje registrert at VEU knapt har vært nevnt av EU siden da, og er for tida helt død.

Det nylig avslutta Nato-toppmøtet i Praha demonstrerte dette fullstendig. Nato-land utenom USA opptrer som hyener i forhold til løva. Redd for å bli utelatt i den varsla krigen mot Irak av frykt for å gå glipp av byttet. Servil underdanighet for å være med på rovet, men samtidig klar over at løva kan knekke ryggen på dem med ett bitt i neste øyeblikk.

USA forbruker aleine mer enn 25 % av verdens årlige oljeforbruk. USAs produksjon, kapitalakkumulasjon og livsstil er som ingen annen økonomi drevet og opprettholdt av tilgang på rimelig energi i form av olje. USA er i dag avhengig av import av mer enn halvparten av sitt oljeforbruk. Egne oljekilder har for 20 år siden nådd toppunktet og er nå på hell. Om 10-20 år vil USA være avhengig av å importere 3/4 av sitt oljebehov.

Olje er en strategisk forutsetning for opprettholdelse av USAs kapitalakkumulasjon og dominans i verden. Når størsteparten av olja i framtida skal hentes utenfor det amerikanske kontinent, vil det gjøre USA ekstremt sårbar økonomisk og militært.

Når USA den 10. mars 1999 vedtok The Silk Road Strategy Act som lov i den amerikanske kongressen, var det i erkjennelse av behovet for i framtida å sikre seg tilgang til de rike og til dels uutnyttede oljetilgangene i og rundt Kaspihavet. Loven slår fast at det er av avgjørende betydning for USAs framtid, å sikre seg økonomisk og politisk hegemoni i de tidligere sovjetrepublikkene: Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Hovedformålet er å sikre USA framtidige leveranser av olje og gass for å bli mindre avhengig av det ustabile Midtøsten-området.

Denne loven slo punkt for punkt fast hva som skulle være hovedlinjene i USAs satsing i dette området. USA har som et resultat av sine tiltak etter 11. september 2001 etablert seg militært i alle de 8 nevnte republikkene og har på punkt etter punkt oppfylt målsettinger som var nedfelt i loven vedtatt to og et halvt år før 11. september. Denne militære etableringen gir ikke bare militærstrategiske støttepunkter i hvert land som en del av den eurasiske korridor fra Svartehavet til Kina. Den blir samlet sett også militærstrategiske støttepunkt mot Russland fra sør og mot Midtøsten fra nord.

USAs sanksjoner mot Iran satt USAs oljeselskap på sidelinja i forhold til å oppnå avtaler med Iran angående utnyttelse av oljeforekomstene i deres område av Kaspihavet. Enda verre: Oljeselskap i EU var i ferd med å inngå slike avtaler med muligheter for å utvide samarbeidet med andre land rundt Kaspihavet. USAs siste forsøk på å få kontroll over oljeressursene var en avtale med Taliban-regimet for å bygge en oljeledning gjennom Afghanistan til dette området. Den havarerte ca. et halvår før 11. september.

Terrorangrepet gav USA en mulighet til å snu hele situasjonen til sin fordel med begrunnelsen: jakten på terroristene. I løpet av drøyt ett år har USA etablert seg militært i hele området. De har innsatt en marionettregjering i Afghanistan, og fått en avtale med denne om å legge en oljeledning gjennom landet. For en periode greidde USA å dempe vestlig opposisjon mot sin egen utenrikspolitikk, og fått vesten til å bidra militært og økonomisk til en ekspansjon som i hovedsak tjener USAs interesser.

Militær og politisk geostrategi

Et krigstiltak er: Å påtvinge en motstander sin vilje gjennom voldelige maktmidler. Et militært tiltak derimot er ikke nødvendigvis voldelig i øyeblikket. Tvert om vil den ypperste militære strategi være å få motstanderen til å gi seg/underkaste seg uten at det er nødvendig å gå til krig. Årsaken vil være at det er opplagt hva resultatet vil bli ved en eventuell krig, sånn at en like gjerne kan gi seg i utgangspunktet.

I dagens verdenssituasjon må man derfor studere den militære situasjon for å forstå politikken, samt studere det økonomiske fundament for politikken for å forstå det militærstrategiske elementet.

I globalt perspektiv har USA posisjonert seg med militære baser på en rekke geostrategiske punkter som er nødvendig for en rekke potensielle konflikter. Basene i Sør-Korea hvor USA har 35.000 soldater, er sammen med deres sjømilitære base i Japan kontrollerende for området og er på den ene sida av Kina. Basene som er opprettet i Afghanistan og i de tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan, er på den andre sida av Kina og India. Sør for Maldivene har USA sin enorme flybase på Diego Garcia som i disse dager rustes opp og klargjøres, som utgangspunkt for bombing av Irak. Også i denne krigen mot Irak vil den være utgangspunkt for B52-bombeflya og B2 Stealth, og er det strategiske festepunkt for USA i det indiske hav.

Kina vil i løpet av 10 år være avhengig av å importere 75 % av sitt behov for naturgass og 85 % av sitt oljebehov, og inngikk allerede i 2000 et nært samarbeid med Kazakstan med henblikk på utnyttelse av de store olje og gassreservene der. Disse interessene kolliderer direkte med USAs behov i samme område.

Afghanistan er militærstrategisk sett et pivoteringspunkt (svingpunkt, sentrum i en sirkel) for dominans over hele Sentralasia. Et passivisert Afghanistan gir sammen med et alliert Pakistan den desidert korteste transportveien til havet for råvarer fra Sentralasia. Det var denne muligheten USA så, da de sammen med Pakistan bygde opp og hjalp Taliban til makta i Afghanistan. Nå har de skiftet strategi.

Den tilsynelatende raske seieren over Taliban-regimet er ideologisk sett en stor seier for USA. De afghanske mujahedin lot seg ikke beseire av Sovjetunionen gjennom 10 års krig. USA knakk Taliban-regimet forholdsvis raskt.

Seieren reetablerte USAs hegemoni politisk og militært i verden for en periode, og har gitt Bush-regimet blod på tann. Administrasjonen til Bush er på mange måter olje- og militærkapitalens regjering, med direkte sammenfall mellom ledende kapitalister og regjeringsmedlemmer.

USA har bestemt seg for krig mot Irak. Hovedproblemet er å finne en grunn som gir ryggdekning for å rykke inn og endre regjeringa. Den raske seieren over Taliban var et uttrykk for den forholdsvis svake forankringa Taliban-regimet hadde. USA kalkulerer med noe av det samme i Irak. De gambler på at det tyranniske styret til Saddam Hussein, har antagonisert så store deler av befolkninga at det ikke vil bli sterk militær motstand over tid ved en invasjon.

Samtidig er erfaringa fra 1991 hos det irakiske militæret at USA har en voldsom militær slagkraft, slik at moralen for å stå imot et amerikansk angrep er forholdsvis svak.

Irak

Kuwait har avsatt store områder hvor USA nå har startet styrkeoppbygging. CIA er inne i Nord-Irak for å integrere den kurdiske opposisjonen mot Saddam Hussein inn i sine krigsplaner. Utfra at det er varmt i den irakiske ørkenen om sommeren, vil med all sannsynlighet et amerikansk angrep måtte komme og være avgjort før utgangen av mars. USA vil derfor gjøre hva de kan for at prosjektet med våpeninspektørene skal havarere, for å få det påskuddet de ønsker. Analogien til OSSE sine observatører i Kosovo i 1999 er tydelig.

En militær amerikansk seier i Irak, med etablering av kontroll og tilgang til utvikling av ca 10 % av Midtøstens oljekilder, vil gi oljekapitalen i USA et enormt fortrinn. Iraks oljekilder er de som raskest og med minst utlegg kan utvikles til å gi en radikal økning av produksjonen. Oljetilgangene rundt Kaspihavet vil trenge lenger tid på å utvikles, og vil sannsynligvis også bli dyrere å produsere på. Det finnes regnestykker som viser, at det er god økonomi i en forholdsvis kostbar, men effektiv krig mot Irak hvor resultatet er en langsiktig gevinst i en billigere oljetilgang. Samtidig vil en militær seier for USA i Irak og med etablering av et nytt marionettregime ha etablert USA militært midt i smørøyet på hver sin side av Iran med Afghanistan på den andre sida.

Etableringa av OPEC og den systematiske hevinga av oljeprisen som ble gjennomført fra 1973, sendte sjokkbølger gjennom den kapitalistiske økonomien. I en situasjon hvor USA blir stadig sterkere avhengig av import, vil de ha behov for å skape en motvekt mot sterke prishevinger. Saudiarabia som er verdens største oljeeksportør, er en ustabil alliert for USA. Ved å ta kontroll over Irak legges grunnlag for også å etablere sitt militære nærvær på ei side av Saudiarabia. Noe som sjølsagt blir registrert i Riyadh.

På den andre sida av Rødehavet, i Djibouti, er USA etablert og driver øvelser i ørkenkrigføring. Eritrea og USA har nylig drøfta etablering i havnebyen Assab med en sjømilitær base. Samtidig er for øyeblikket USA etablert med militære styrker i Saudiarabia noe som nødvendigvis ikke vil vedvare hvis de anti-amerikanske strømningene fortsetter å styrke seg der.

USA har aldri vært sterkere etablert geostrategisk sett på det euro-asiatiske kontinentet. Hver av basene er å regne som støttepunkter som ut fra en gitt situasjon, kan bygges opp til en brohode-funksjon for militært angrep.

USA har i Kosovo som et resultat av krigen i 1999 bygd opp sin største base utafor amerikansk territorium, Camp Steel. På samme vis som Afghanistan er pivoteringspunkt for å dominere Sentralasia, blir denne basen pivoteringspunkt for å dominere Europa og Lilleasia.

USAs overlegne geostrategiske posisjonering militært gjør at mulig opposisjon i vest nøytraliseres. Kravet om underordning i betydninga underkastelse fra George W. Bush er så overveldende at det meste av vestlig opposisjon på statsplan kommer til uttrykk som understrømmer. Å få USA mot seg for tida kan faktisk bety økonomisk ruin, for ikke å si det som verre er.

USA jager på for å virkelig etablere sin verdensdominans. Drivkraften i dette er som nevnt, jakten på strategiske råvarer, hovedsakelig olje og gass. I forlengelsen av dette ligger også mulighetene til å tilrane seg økt markedstilgang knytta til befolkninga i de aktuelle områdene. Mer vesentlig er i første omgang at etablering av hegemoni gjennom militære tiltak gir økt tilgang for bygging og levering av infrastrukturtiltak knytta til oljeproduksjon, rørledninger teknologiske løsninger osv.

I annen omgang vil tilgangen til framtidig tilførsel av rimelig olje gi et konkurransefortrinn for egen kapital i konkurranse med andre kapitaler som de som er knyttet til EU, Japan, Kina osv. I tillegg bidrar militariseringa til økt oppdrag for egne kapitalgrupperinger på et marked i hovedsak skjermet for konkurranse fra de andre kapitalene. I tillegg har produksjonen av våpen og militærutrustning den egenskapen at de etter å ha bidratt til opprettholdelse av kapitalens fortsatte profitt, ikke produserer noen varer som skal finne avsetning på et marked. Tvert om forbrukes de i stort omfang og gjennom bruken ødelegger de eksisterende infrastruktur, bygninger og produksjonsutrustning som etter USAs seier gir grunnlag for gjenoppbygging og nye markeder for USAs kapitalgrupperinger.

Militariseringa blir derfor både i seg sjøl en løsning for å opprettholde profittraten i en økonomi med stagnasjonstendenser og samtidig løsninga gjennom militære felttog for å få et fortrinn i forhold til konkurrerende kapitaler gjennom bruken.

Får man samtidig sine økonomiske rivaler, men militære allierte, til å plukke opp deler av regninga, så har man virkelig lykkes. Det er noe av dette USA nå er i ferd med å prøve å få til i verdenssammenheng.

Samtidig er det et meget høyt spill økonomisk. En langvarig krig med ødeleggelse av irakisk oljeinfrastruktur som følge vil kunne mer en doble oljeprisen internasjonalt. I tillegg til at krigsregninga blir større, blir oljeimporten dyrere og de psykologiske faktorene hos forbrukerne i USA og vesten vil kunne kaste vesten inn i en betraktelig dypere økonomisk depresjon.

USA, som er verdens mest forgjelda land, vil måtte fordele regninga ved nedskrivning av dollaren, noe som vil stanse den tilstrømminga av utenlandsk kapital som USA er fullt avhengig av. Det norske oljefondet og andre krav som er notert i dollar, vil kunne bli redusert med en tredel til nærmere halvparten i løpet av uker. Dette vil slå inn som en enorm økonomisk krise over hele verden, og regninga vil bli presentert for vanlig arbeidende mennesker.