Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Sosialismens demokratiske problemer

av Mathias Bismo

Røde Fane nr 4, 2002

Mathias Bismo er student og nestleder i Hordaland AKP


Debatten om sosialisme og demokrati er ingen ny debatt. Paul M. Sweezy, redaktør i det uavhengige marxistiske tidsskriftet Monthly Review, uttalte i sin tid at et premiss for sosialismen er "et samfunn der de virkelige produsentene dominerer produksjonsforholdene og sin produktive aktivitet".

Uttalelsen, fra 1970, falt i sammenheng med en kritikk av Sovjetunionen, og er på mange måter en viktig uttalelse. Ved første øyekast skulle man tro at dette er det samme som å si at bedriftene, og samfunnet for øvrig, må være demokratisk styrt. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis sant. Jugoslavia er trolig det landet der arbeiderstyret i bedriftene har vært størst. Men i stedet for å gi arbeiderne reell kontroll over produksjonen, bidro dette til å gjenskape de forholdene som hadde eksistert tidligere der det fortsatt var stor avstand mellom arbeiderne og bedriftslederne. Dette hadde å gjøre med mer enn jugoslavenes spesielle psyke, som de siste årene har vært så sterkt debattert i vestlig media. Fremfor alt hadde det å gjøre med samfunnsmessig kultur.

Da Titos partisaner knuste det jugoslaviske kongedømmet og den tyske okkupasjonsmakten i 1944 var det en stor bragd. Men her stopper også Titos heroisme. Som en hver revolusjon var den jugoslaviske revolusjonen sammensatt, av alt fra kommunister til borgerlige antimonarkister. At de sammen oppnådde noe stort, betydde ikke at de samtidig rev seg løs fra den kulturen de selv var oppvokst under. Revolusjoner gjennomføres av folk som er oppvokst under en borgerlig kultur, og å tro at denne vil avskaffes med ett slag er dagdrømmeri. Den vil overleve, og siden den er samfunnsmessig, vil den også overføres til nye generasjoner dersom det ikke blir gjort ting for å endre den. En sosialistisk revolusjon er en premiss for å oppheve den, men langt fra nok. Dette skjønte aldri Tito og hans folk, og dette var katastrofen for det sosialistiske forsøket i Jugoslavia.

Man vil kunne innvende at selv om bedriftene var demokratisk styrt, så var ikke staten det. Men hva så? Folks kulturelle tilhørighet er ikke annerledes på bedrifts- og statsnivå. Det er den samme arven - de samme kapitalismens spøkelser - som vil fortsette å eksistere etter en revolusjon. Fremfor å eksperimentere med nye former har folk, når ting roer seg, en tendens til å holde seg til det kjente. Selv om sosialismen gir et nytt grunnlag for å bekjempe undertrykkende kultur, skjer det ikke av seg selv.

Kapitalismens spøkelser

Hva er så disse kapitalismens spøkelser? Når mennesker vokser opp, blir de sosialisert inn i en kultur. Det betyr med andre ord at de blir en del av en kultur som dominerer hele samfunnet. Det betyr ikke at alle mener det samme, men at det er ting der vi blir utsatt for så stor påvirkning at vi har en tendens til å gå i samme retning.

Kvinneundertrykkingen er ett av mange eksempler på et kapitalistisk spøkelse under kapitalismen. At kvinnene er undertrykt som kjønn i dag er det liten tvil om. Men dette er ikke bare mannlige individers undertrykking av kvinnelige individer; det er en undertrykking som hele samfunnet, kvinnene inkludert, står bak. Når det for eksempel er så få kvinner som det er i bedriftsforsamlinger har ikke bare dette å gjøre med menns motvilje, men også kvinners forståelse av sin egen rolle. Disse to faktorene til sammen gjør at hele samfunnet er med på å viderebringe denne undertrykkingen. Spørsmålet er ikke da bare hvordan man skal kunne få til et sosialistisk demokrati, men et sosialistisk demokrati som bidrar til å svekke kvinneundertrykkingen.

En annen form for undertrykking under kapitalismen som man ikke kan vente at blir løst ved hjelp av revolusjonen er sentrums undertrykking av periferien, både kulturelt og rent materielt. Veistandarden kan stå som et eksempel. Mens det de siste årene har vært gigantutbygginger i det sentrale østlandsområdet og rundt de største byene, er fortsatt rasfaren stor i Hardanger, og det er lite som tyder på at dette skal endres med det første. Eller i forhold til utbygging av bredbånd; den statlige offensiven for bredbånd gjelder ikke perifere strøk. Forhold av denne typen bidrar i sin tur til en kulturell kløft mellom sentrum og periferi, der det er sentrum som definerer den politiske, kulturelle og ideologiske agendaen. Igjen må spørsmålet reises om hvordan de undertrykte i denne gruppen kan oppnå en reell innflytelse.

Hvilket demokrati?

Når man snakker om demokrati mener man ofte prinsippet om at hver og en skal ha like mye å si, "all makt til alle". Under kapitalismen har Røkke mer å si enn en verftsarbeider, og en universitetsprofessor mer enn en hjelpepleier. Det første tilfellet dreier seg i hovedsak om rent økonomiske forhold, det andre tilfellet har imidlertid også kulturelle implikasjoner. Universitetsprofessoren står ikke nødvendigvis i en mer dominerende økonomisk posisjon enn hjelpepleieren, selv om han selvsagt tjener mer. Hovedsaken er imidlertid at mens den typiske universitetsprofessoren er en mann med en posisjon som opinionsdanner, er den typiske hjelpepleieren en kvinne uten noen slik posisjon. For i det hele tatt å kunne snakke om demokratiske rettigheter under sosialismen må man spørre seg hvordan hjelpepleieren reelt sett kan få like rettigheter som universitetsprofessoren.

Da kan prinsippet om "all makt til alle" måtte vike. Siden for eksempel kvinnen er samfunnsmessig undertrykt må man tenke tiltak for å gi henne like store muligheter som menn. En mulighet er å øremerke stillinger for kvinner. En annen mulighet er å sette opp et kvotesystem innen folkevalgte organer. Det er ikke sikkert at det her vil holde med 40% eller 50%, det er kanskje nødvendig med 60% eller 70% kvinneandel for at kvinner som kjønn skal få samme representasjon som menn, siden menn i sammenhenger der de har samme vekt som kvinner likevel har en tendens til å dominere.

I forhold til den materielle undertrykkingen av distriktene vil det bli nødvendig med en omprioritering av midlene. Midler til veiutbygging må vekk fra østlandsområdet og sentrale strøk og overføres til distriktene. Med andre ord må flere midler overføres fra flertallet til mindretallet, og det er det ikke sikkert at dette flertallet vil akseptere. Også i dette bør det finnes mekanismer for å endre forholdet mellom flertall og mindretall.

Sweezys påstand er viktig, men det er samtidig viktig å ha med seg at dette ikke automatisk betyr at et demokrati i den forstand at et enkelt flertall skal bestemme. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er demokrati - det betyr at demokratiet tilstreber å inkludere alle gjennom å svekke ulike former for undertrykking. Hvis det er slik at produsentene virkelig skal styre produksjonen, må det også være den kvinnelige produsenten i Rørvik i like stor grad som den mannlige produsenten i Oslo.

Uten å ta dette i betraktning har man to muligheter. Den første ble forsøkt gjennomført i Sovjetunionen med katastrofalt resultat. Der ville ikke folk være med på dette, og det ble gjennomført mot folks vilje, med det resultatet at skillet mellom styrende og styrte ikke ble svekket og at følgelig sosialismen raknet. Den andre muligheten, å la flertallet bestemme uansett kan, som tilfellet Jugoslavia viser, føre til at de gamle forholdene gjenskapes. I begge tilfellene betyr det at sosialismen taper.

Hvordan dette skal kunne gjennomføres i praksis er et annet spørsmål. Trolig er det lite vi kan si om dette før vi lever under nettopp sosialismen. Men det er like fullt viktige problemstillinger som også gjelder mange andre felter enn de nevnte. Hvis man ikke går inn og diskuterer hva demokratiet er og skisserer ulike muligheter for at ulike demokratiske aspekter kan havne i motsetning til hverandre, vil man stå hjelpeløs når dette faktisk skjer, med de følger det kan ha.