Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Kurdistan

Bokomtale ved Gunnar Rutle

Røde Fane nr 4, 2002

Erling Folkvord (tekst) og Veronica Melå (bilder): Kurdistan - om fortid, folk og framtid,
Tapir akademisk forlag 2002, 380 sider (stort format)
utgitt med støtte fra Det faglitterære fond og Det norske rådet for kurdiske rettigheter


Den som en gang har fått muligheten til å besøke Kurdistan glemmer det ikke lett. Erling Folkvord var i Kurdistan første gang i 1994. Og glemte ikke. Tvert imot: Etter mange reiser som til sammen har strukket seg over et halvt år, og etter omfattende lesning, har han skrevet bok. Til glede for alle oss andre som bryr oss om dette undertrykte folket.

Da han i 1997 bestemte seg for å skrive denne boka fikk han med seg fotografen Veronica Melå. Hun har vært med på mange av reisene.

Det fins ikke mange bøker om eller fra Kurdistan på norsk. I norske historielærebøker finner du ikke mye om Kurdistan. For oss som ikke er kløppere i fremmedspråk har det vært vanskelig å skaffe seg kunnskap. Nå er det blitt veldig mye enklere. Ja, kurdere sier at det fins ikke et tilsvarende verk på noe annet språk!

Samme bolig i 6.000 år

Erling Folkvord har blant annet stilt seg oppgaven å fortelle historien om det kurdiske folket. Det er ingen liten oppgave. Hvis vi skal snakke om kulturens "vogge" i vår del av verden, kommer vi ikke utenom Kurdistan, kanskje bedre kjent som landet mellom Eufrat og Tigris, eller Firat og Dîcle som elvene kalles på kurdisk. Så her er mange tusen års historie å ta av.

Et av mine sterke minner fra Kurdistan er byen Hesenkêf ved Tigris. Her traff vi folk som levde i grotter i fjellsidene, der det sannsynligvis hadde bodd folk i 6.000 år, 2-300 generasjoner bakover i tid. Tenk deg hjemme-hos-intervju med Toppen Bech: "Her i denne grotten bodde mine tipp-tipp-(250 tipper)-tippoldeforeldre for 5.800 år siden, og her har slekten min bodd siden. Vi har riktignok modernisert litt og gravd ut et par ekstra rom for 2.000 år siden, men ellers er alt som det var ..."

Hesenkêf var en innflytelsesrik storby på 1100-tallet. I dag trues hele området med neddemming. Dels fordi Tyrkia, i skarp konflikt med Syria, vil skaffe seg mer kontroll med vannet, men kanskje vel så mye fordi de tyrkiske myndighetene vil kvitte seg med kurdernes kulturhistoriske minnesmerker.

I første del av boka finner du mer om Hesenkêf, og om resten av Kurdistans historie fram til ca. 1922. Det sier seg sjøl at en kort framstilling bare kan gi hovedtrekk, men sjøl hadde jeg stor nytte av denne gjennomgangen.

For å forstå den kurdiske historien er det viktig å være klar over hvordan det kurdiske folket har vært organisert. Vi finner mange likhetstrekk med Afghanistan. En føydal klanstruktur har alltid gjort det vanskelig å utvikle en allkurdisk bevegelse som kunne samle hele det kurdiske folket. Helt fram til vår tid har landet vært delt opp i småfyrstedømmer.

Etter 1. verdenskrig så det en stund ut som kurderne skulle få sin egen stat. Men som vanlig ble kurderne ofret i stormaktsspillet.

Andre del av boka heter "80 år under firedelt okkupasjon", og tar for seg hver av de fire delene av Kurdistan etter 1922: Nord-Kurdistan under tyrkisk herredømme, Øst-Kurdistan under iransk, Sør-Kurdistan under irakisk og Sørvest-Kurdistan under syrisk herredømme.

Sjøl syns jeg dette er den mest spennende delen av boka. Masse nytt stoff for meg, til dels spennende som en action-thriller. Og apropos det: Det er ikke nødvendig å lese hele denne boka i rekkefølge. Les gjerne enkeltkapitler for å skjerpe appetitten.

Start for eksempel med å lese den spennende og avslørende historien om arrestasjonen av Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti - PKK (side 126 og utover). Her får du hele historien om stormaktsspillet som gjorde det mulig for den tyrkiske regjeringa å arrestere sin fiende nr 1. Du får også historien om hvordan Öcalan gjennom rettssaken mot ham klarte å sette fokus på det faktum at Tyrkia er et grunnlovsfesta militærdiktatur. Det har igjen tvunget fram et offentlig ordskifte om behovet for demokrati i Tyrkia og om det kurdiske spørsmålet. Kanskje gir det som har skjedd etter arrestasjonen et håp om bedre tider for kurderne i Tyrkia?

At statsminister Bulent Ecevit sitt parti fikk under 1 % av stemmene i valget nylig, og ble feid ut av parlamentet, sier kanskje noe om at han ikke nettopp har vunnet opinionen i Tyrkia.

Når du har skjerpet appetitten med historien om arrestasjonen av Öcalan, bør du lese resten av kapitlet om tyrkisk Kurdistan. Om den kemalistiske tyrkiske statens undertrykking av kurderne, om motstanden som blir slått ned utallige ganger fram til 2. verdenskrig, og om den nye bølgen av motstand og geriljakrig som PKK organiserer utover 80-tallet. På begynnelsen av 90-tallet hadde Tyrkia opp mot 50.000 soldater stasjonert i tyrkisk Kurdistan for å kontrollere befolkningen og føre krig mot PKK-geriljaen.

For øvrig viser Erling Folkvord med all mulig tydelighet at terroriststemplet mot PKK bare er nok et eksempel på at enhver organisasjon som driver effektiv motstand mot imperialisme og undertrykking, blir stemplet som terrorister.

Fredsprisvinneren Kissingers kyniske spill

Har du hatt tillit til den vestlige "sivilisasjonen" og de vestlige "demokratier", så bør du være kurert for det meste når du har lest denne boka. Den kurdiske historien fra de siste 100 åra er historien om et folk som gang på gang ble brukt av lokale og internasjonale stormakter i maktspillet i Midtøsten - særlig spillet om oljen. Og som gang på gang ble sviktet, massakrert og fordrevet fra hjem og landsby når stormaktene hadde nådd sine mål.

Les for eksempel (side 182 ff) om spillet før Algerie-avtalen av 1975. En amerikansk kongressrapport fra 1976 sier: "Presidenten, Dr. Kissinger og Sjahen håpa at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk i stedet at opprørerne (dvs. kurderne) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Sjøl når en ser det i forhold til andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende."

Saken det gjaldt, var å tvinge fram en (for Iran) gunstig løsning på en grensetvist mellom Iran og Irak. For å nå det målet ble Kurdistans Demokratiske Parti (KDP, et av partiene i Irakisk Kurdistan) forsynt med våpen og oppmuntret til motstand mot den irakiske sentralmakten. Når så målet var nådd for USAs allierte Iran, ble all støtte til KDP trukket tilbake, og Irak fikk rykke inn og fordrive 200.000 kurdere fra deres hjemsteder.

Fredsprisvinneren Kissinger var en viktig mann i dette spillet. Den som ikke kjenner raseriet mot stormaktsspillet boble i seg etter å ha lest disse kapitlene må ha et hjerte av stein.

Verdens eneste forbudte ABC-bok

En del av boka er viet kurdisk språk og kultur. I alle de fire delene av Kurdistan har det vært ulovlig eller svært vanskelig å bruke kurdisk språk. Tyrkia utmerker seg i negativ retning. Helt fra 20-tallet har bruk av kurdisk språk vært forbudt. Erling Folkvord forteller blant annet historien om Mehmed Emin Bozarslan, som i 1968 laget den første kurdiske ABC-boka i Nord-Kurdistan, og fikk den utgitt i Istanbul. Boka ble øyeblikkelig forbudt, og Bozarslan stilt for retten. Rettssaken varte i til sammen 6 år. Bozarslan ble kastet i fengsel, og boka er fortsatt forbudt i Tyrkia.

Først i 1991 ble totalforbudet mot kurdisk språk opphevet, først og fremst fordi Tyrkia søkte EU-medlemskap og måtte vise vilje til å lette litt på undertrykkinga av kurderne. Men i praksis er det fortsatt så godt som forbudt å bruke språket. I skolen er det strengt forbudt, og fortsatt er kurdisk språklig radio og TV forbudt.

Den statlige politiske volden er også utbredt. Da jeg sammen med andre norske venner av Kurdistan besøkte redaksjonen i den kurdiskvennlige avisa Özgür Gündem sommeren 1992 viste redaksjonen oss bilder av flere redaksjonsmedlemmer som var drept i løpet av avisas første to-tre måneder. Erling Folkvord besøkte avisa i mars 1994. Da var til sammen 12 redaksjonsmedlemmer drept av såkalte "ukjente gjerningsmenn". Det er allment kjent at de "ukjente gjerningsmennene" kom fra bander som for eksempel "De grå ulvene". Disse bandene er finansiert av og arbeider for den tyrkiske staten.

Så de formelle lettelsene som ble innført i 1991, fikk ikke så store utslag i praksis. Helt fram til i dag er antallet tilfeller av politiske drap, tortur o.l. svært høyt.

Det røde Kurdistan

Fordi undertrykkinga i kjerneområdene har vært så sterk, har kurdere bosatt utenfor det egentlige Kurdistan hatt størst mulighet til å ta vare på og utvikle egen kultur.

Oktoberrevolusjonen fikk stor betydning. Den nye sovjetstaten tok mål av seg til å la hver minoritet utvikle sitt eget språk og kultur. Det bodde mange kurdere i det som i dag er Armenia, Georgia og Aserbajdsjan. I disse nye sovjetrepublikkene ble kurdisk undervisningsspråk i skolen, og årene fram til midt på 30-tallet ble en blomstringstid for den kurdiske litteraturen. Fra 1923 fikk det kurdiske området i Aserbajdsjan status som Den autonome provinsen Kurdistan, også kalt Kurdistan a Sor (Det røde Kurdistan). Dessverre rammet innstrammingene i den sovjetiske politikken på 30-tallet også kurderne.

"Vi har alltid kunnet stole på Norge"

Erling Folkvord forteller også litt om den norske politikken i forhold til kurderspørsmålet. Som vanlig har den norske politikere stort sett diltet i hælene på USA, og snudd i takt hver gang USA snudde.

Ett unntak fra dette fins. Norge holdt kontakten med Tyrkia på et absolutt minimum etter militærkuppet i 1980. Men etter Golf-krigen i 1991 var det slutt på den kjølige tonen. Under ulike regjeringer har Norge gjenopptatt våpeneksport, gitt politisk støtte, og til og med (med Kosmo som forsvarsminister) underskrevet en hemmelig avtale som forplikter Norge til krigsinnsats i det østlige Tyrkia. Riktignok hadde handelsminister Grete Knutsen svar på rede hånd da Erling Folkvord stilte spørsmål om våpeneksporten i Stortinget: Utenriksdepartementet "har gitt lisenser for eksport av beskyttelsestårn". Beskyttelsestårnene var i virkeligheten avanserte rakettutskytingstårn tilpasset panserkjøretøy som er i vanlig bruk i krigen mot PKK i Øst-Tyrkia.

Det var ikke for ingenting at statsminister Bulent Ecevit under sitt besøk i Norge i juni 2000 uttalte: "Vi har alltid kunnet stole på Norge på det politiske området!"

Nå er ikke Norges vennlighet mot Tyrkia helt uten baktanker: Litt øst for Tyrkia finner vi Kaspihavet. Det var her Jens Stoltenberg skuet ut over oljefeltene og sa de bevingete ordene: "Viss det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale for folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra det Kastiske Hav. Det er underlig å tenke på. Men slik er det."

Og da er det kanskje ikke så dumt å bidra med militærstyrker for å sikre sparepengene våre. Spesielt ikke når Statoil i 2000 inngikk en avtale med den tyrkiske staten om å bygge en rørledning gjennom Tyrkia for å sikre at oljen blir fraktet til markedene "på en forsvarlig måte". Avtalen inneholder blant annet omfattende unntak fra tyrkisk lovgivning og garantier om unntak fra miljøavtaler i 40 år.

Årets julegave i boks?

Erling Folkvord har skrevet en flott bok. Les den sjøl og bli vis. I tillegg er det en vakker bok, gjennomillustrert med Veronica Melå sine fotografier. Boka inneholder blant annet 80 helsides oppslag med fotografier i farger og svarthvitt fra kurdisk natur og kultur, fra dagligliv og krig. Vakre naturbilder, sterke portretter. Bare bildene gjør boka verd å ha.

Det bør være enkelt å finne årets julegave til antiimperialister og venner av Kurdistan.