Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Kommisjon versus folk

av Arne Rolijordet

Røde Fane nr 4, 2002

Arne Rolijordet er trygdepolitisk talsperson for RV


Pensjonskommisjonens endelige rapport neste høst vil forandre den norske velferdsstaten. I verste fall kan vi stå overfor en gigantisk rasering av det offentlige trygdesystemet. Markedet skal ta over sikringen av kommende generasjoners pensjonsnivå. Hvis kommunistenes og de revolusjonæres oppgave er å "sørge for massenes velferd", må vi reise en sterk motstandsfront mot denne politikken.

Sett fra maktas synsvinkel er problemstillingene Pensjonskommisjonen jobber, med reelle nok. Kombinasjonen av lavere dødelighet og lavere fertilitet fører oss i årene framover inn i en virkelig "eldrebølge" som gjør det umulig å opprettholde dagens regelverk for utregning av alderspensjoner. Kommisjonens oppgave er å finne løsningen på dette problemet, og intensjonen er at en gjennom å binde opp alle stortingspartiene skal komme fram til et bredt "nasjonalt konsensus".


Pensjonskommisjonen ble opprettet av Stoltenberg-regjeringen 30. mars 2001 med fylkesmann Sigbjørn Johnsen som leder. Alle stortingspartiene fra forrige periode er representert. Kommisjonen skal avlevere sin innstilling innen 1. oktober 2003. En foreløpig rapport ligger her.

Forutsetningene

Den første innvendingen som kan reises mot mandatet til Pensjonskommisjonen, er at en forutsetter en videreføring av dagens fordeling av BNP mellom offentlig og privat forbruk. Gjennom regneeksempler på dagens skatte- og avgiftsnivå blir det vist at det er "umulig" å gjøre noe med dette. Andelen av BNP som går til pensjonsutgifter vil anslagsvis øke fra 8 til 18 % fram mot 2050. Personskatten måtte for eksempel økes fra 30-35 % til 50 % + eller momsen gå opp fra 22 til 50 % hvis staten i framtida skal ha råd til å finansiere pensjonsytelsene. Dette går sjølsagt ikke, men en er heller ikke villig til å vurdere en omfordeling av den totale merverdiproduksjonen i landet i en slik retning.

Det er heller ikke stilt spørsmål om landet kanskje trenger økt innvandring og ny virksomhet for å løse det demografiske problemet. Og det er fortsatt tabu å tenke seg at Oljefondet kunne anvendes i Norge for å skape ny infrastruktur og ny næringsvirksomhet for derigjennom å øke den faktiske verdiskapinga i landet.

I stedet har debatten i forkant av kommisjonens arbeid vært preget av svartmaling av alle "problemene" vi står overfor. Slik mørner en opinionen for å forberede reduksjon i pensjonsnivået.

Debatten i forkant

AFP-ordningen har visstnok blitt "for dyr". Intensjonen bak AFP var i sin tid at utslitte arbeidstakere skulle kunne trekke seg tilbake fra arbeidslivet på et tidligere tidspunkt enn normal alderpensjon ved fylte 67 år med verdighet (unngå uføretrygding) og uten tap av pensjonspoeng. I stedet har det blitt en almen avgangsalder fra arbeidslivet ikke minst takket være næringslivet selv som gjennom de siste års omstillingsprosesser og rasjonaliseringer har ønsket å kvitte seg med den eldste delen av arbeidsstokken.

Denne praksisen slår nå tilbake på borgerskapet selv. I en tid der en ser for seg mangel på arbeidskraft blir aldersgruppen 62-70 år en viktig arbeidskraftreserve. Men for å unngå at arbeidsfolk pensjonerer seg mens helsa fortsatt er i behold, trengs det økonomiske incentiver.

Manglende mobilitet i arbeidsstyrken har også blitt et problem. Ulike former for tjenestepensjoner i arbeidsforhold gjør at arbeidstakerne kan tape på å skifte arbeidsplass. De "høye" pensjonene i stat og kommune er blinket ut som skrekkeksempelet her. Tjenestepensjonene er et sterkt motiv blant offentlig ansatte for å slåss mot privatisering.

Finansieringsproblemet har sjølsagt voldt mest bry, og løsningsforslagene har så langt fulgt en klassisk høyre-venstre akse mellom partiene. Høyre og FrP går inn for å privatisere store deler av Folketrygden (tilleggspensjonene), mens Arbeiderpartiet vil fondere Folketrygdens ytelser gjennom øremerking av Oljefondet. Høyre tilbyr oss Børs, mens AP satser på statlig norsk imperialisme. FrP går aller lengst: De vil at hver nordmann skal få sin private andel av Oljefondet som en så kan investere etter fritt valg!


Fondering innebærer at framtidige pensjonsutbetalinger baseres på oppsparte midler i egne fonds og pensjonskasser som forvaltes av forsikringsselskapene. For å dekke forpliktelsene trengs det større avkastning enn vanlig bankrente. Derfor kan en del av midlene plasseres i aksjer. Dagens folketrygd er derimot et "pay-as-you-go"-system.



Folketrygdens alderspensjon er basert på to elementer: Grunnbeløpet og variabel tilleggspensjon som regnes ut etter lønnsnivå og antall år i arbeidslivet. En full G utbetales de som har 40 års botid i Norge etter fylte 16 år, mens ved utregningen av tilleggspensjonen teller de 20 beste årene.

Dagens pensjonssatser fungerer så slik at for gjennomsnittsinntekter vil alderspensjonen bli rundt 50 % av lønn ved avgangsalder (ved full opptjeningstid). For de lavlønte blir den offentlige trygden høyere i prosent, for de høytlønte betraktelig mindre. På tross av alle svakhetene har dagens system en betydelig fordelingsfaktor.

Tjenestepensjoner. Fordi ingen aksepterer å få sine inntekter redusert, spesielt ikke de høytlønte, har det også oppstått et stort element av tjenestepensjonsforsikringer i arbeidsforhold. I stat og kommune garanterer denne forsikringen at inntekten fortsatt vil legge seg på 2/3 lønn ved pensjonering, mens i privat sektor har 60 %-ordninger vært mest vanlig. I dag er de fleste ordningene her en ren "nettoordning", dvs. at pensjonsforsikringen gir deg et visst beløp uavhengig av hvor stor folketrygden blir.

Den nordiske velferdsstatmodellen bygger på at pensjonene er et offentlig ansvar. Intensjonen da Folketrygden ble innført i 1967, var at den skulle gi alle 2/3 av lønn som pensjonist med et "tak" mot de høyest lønte og en bunnsikring (minstepensjon) for de uten inntekter. Ettersom Stortinget ikke har fulgt opp denne intensjonen, men i stedet skapt en systematisk underregulering, medfører dette at den relative betydningen av tjenestepensjonene øker. Ettersom bare hver tredje arbeidstaker i privat sektor nyter godt av tjenestepensjon har LO reist krav om slik forsikring som en del av tariffavtalene.

Pensjonskommisjonens "veivalg"

Da Pensjonskommisjonen la fram sin første delrapport 4. september i år, lanserte de to mulige veier for det framtidige pensjonssystemet i Norge: enten en avkorta offentlig "garantipensjon" eller en "modernisert folketrygd". Begge deler vil bety mindre pensjon for folk flest.

En "garantipensjon" på nivå med dagens minstepensjon (i underkant av 100.000 kr) ble av de fleste kommentatorene sett på som et i utgangspunktet lite aktuelt alternativ. En slik pensjon må suppleres med andre, helst lovpålagte, pensjonsforsikringer i arbeidsforhold. Dette ville være i tråd med FrP og Høyres ytterliggående forslag og neppe få flertall på Stortinget. Det mest trolige alternativet kommisjonen vil samle seg om, blir den andre "veien", en såkalt modernisert folketrygd.

I dette alternativet er det også en "grunnsikring" i bånn for pensjonssystemet, men nå får opptjente pensjonspoeng langt større betydning enn hittil: "Pensjonen bør bli proporsjonal med den arbeidsinntekten som den enkelte har gjennom yrkeslivet..." I dette alternativet skal altså besteårsregelen bli borte, hele yrkeskarrieren legges til grunn. Arbeidsår med liten eller ingen inntekt vil bli vektet likt med de årene da lønnsinntekten var høyest. Kommisjonen anslår sjøl at dette vil redusere nivået i forhold til dagens beregningsregler med minst 10-15 %. Representanter for kvinnedominerte fagforbund slo med en gang fast at dette spesielt vil gå ut over kvinnene som i tillegg til å jobbe i lavtlønnsyrker, også har lange perioder utenfor arbeidslivet og lange perioder med deltidsarbeid.

Ettersom kvinnenes utmarsj i arbeidslivet startet samtidig med innføringen av Folketrygden, kan en med dagens regelverk ellers vente seg at forskjellene mellom menns og kvinners pensjonsnivå langsomt vil utjevnes. Pensjonskommisjonen gjenoppretter den gamle skjevheten med sitt forslag.

Utfasing av AFP

Det vakte også oppsikt at kommisjonen entydig gikk inn for utfasing av AFP i sin nåværende form. Utslitte arbeidstakere skal fortsatt ha mulighet til å trekke seg ut av arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder, men det skal samtidig lønne seg økonomisk å bli stående helt fram til fylte 70 år. Jo lengre yrkeskarriere, jo høyere pensjon.

De som går av før fylte 67 skal få en "akseptabel pensjon", mens de som i dag har særaldersgrenser (for eksempel 55 år i noen yrkesgrupper) skal få tilrettelagt "alternative oppgaver"(!) Det skal bli interessant å se hvordan LO-ledelsen vil forsvare "det faglig-politiske samarbeidet" dersom AP går inn for disse forslagene.

Samordning av tjenestepensjonene

Pensjonskommisjonen påpeker også nødvendigheten av å samordne de ulike tjenestepensjonene i privat og offentlig sektor. "Hill Hill-Marta" skrev Dagens Næringsliv på lederplass etter at Hill-Marta Solberg (nestleder i AP og medlem av kommisjonen) hadde våget å fronte det upopulære standpunktet at tjenestepensjonene i offentlig sektor må senkes ned til normalnivået i privat sektor.

En standardisering av tjenestepensjonene i arbeidsforhold peker forøvrig i retning av innskuddspensjon. Med dette menes en ordning der arbeidsgiver skyter inn en premie hvert år på en konto i arbeidstakerens navn. Utviklingen på denne sparekontoen avgjør så den framtidige pensjonsytelsen.

En slik ordning er forholdsvis ny i Norge. Hittil har tjenestepensjonene vært såkalt "ytelsesbaserte", dvs. at nivået på den framtidige pensjonsytelsen har vært arbeidsgivers ansvar. Med innskuddspensjon flyttes denne risikoen over på arbeidstakeren. Dersom Høyre får gjennomslag for sin ide om frie investeringsvalg for den enkelte slik som i Sverige, skal vi få se mye rart. Noen vil opplagt kunne bli "børsvinnere", men de fleste vil tape pengene sine i det lange løp.

Innskuddspensjon markedsføres derimot med alle fordelene som ordningen medfører: Det er en enkelt ordning å administrere for arbeidsgiver, det er mindre risiko og økonomisk byrde - dermed kan alle arbeidsgivere opprette tjenestepensjon, og den enkelte arbeidstakeren kan ta kontoen sin med seg fra den ene arbeidsgiveren til den andre. Blant de som aktivt driver reklame for innskuddspensjon finner vi Sparebank 1-gruppen, LOs forsikringsselskap.

Den videre saksgang

Etter kommisjonens offentliggjøring av hvilke vurderinger de nå skal foreta, har "støyen" rundt den første rapporten delvis lagt seg. Kommisjonen har trukket seg tilbake for å fortsette arbeidet, men på pressekonferansen 4. september ga de et viktig signal om at de underveis vil drøfte veivalgene med Stortinget. Den endelige innstillingen skal være ferdig neste oktober, men intensjonen om et nasjonalt konsensus gjør det påkrevet å avklare de viktigste spørsmålene på forhånd.

Det er med andre ord fare for at det blir det nåværende Storting som tar de avgjørende beslutningene. Sosialistisk Venstreparti vil her få en nøkkelrolle. Hvis de våger å bryte med konsensusprinsippet, har SV en mulighet til å skape en opinion som gjør det politisk umulig å rigge ned Folketrygden for stortingsflertallet. Folk flest vil sannsynligvis mene at alderspensjonene fortsatt skal være et offentlig og ikke et privat ansvar.

Et SV-brudd med konsensustenkningen vil samtidig kunne presse Arbeiderpartiet til å gå offensivt til verks til forsvar for Folketrygden. Men i AP finnes det mange "trojanske hester" som kan forkludre en slik politisk linje.

Halvard Bakke som "brobygger"

I Dagsavisen 19. august tok Halvard Bakke til orde for et nasjonalt forlik om pensjonssystemet. Her skrev han bl.a.: "Det er mye som taler for at det ikke skal anses som et offentlig ansvar å sikre folks tilleggspensjoner". I stedet kan en satse på at alle bedrifter skal ha tjenestepensjoner for sine ansatte. Bakke går videre inn for at kollektive fonds, delvis styrt av representanter for arbeidstakerne, forvalter pensjonspremiene, altså en mellomting mellom dagens ordning og Høyres program med individuelle investeringsvalg.

I LO-Aktuelt nr 17 (oktober 2002) utdyper Hallvard Bakke dette standpunktet i en større kronikk. Han mener her at framtidens skattebetalere ikke vil akseptere økte skatter og avgifter for å dekke de stigende tilleggspensjonene. Som en konsekvens av dette foreslår han at folketrygdens ytelser i stedet skal være lik for alle og begrense seg til en felles grunnpensjon. Han begrunner dette med at ettersom nivået på Folketrygdens ytelser i framtiden uansett må bli lavere enn i dag, så vil den relative betydningen av tjenestepensjoner i arbeidsforhold øke. Da kan en like godt ta skrittet fullt ut med en gang.

I Dagbladet for søndag 27. oktober forfekter Unge Høyre-lederen Ine Marie Eriksen det samme standpunktet med begrunnelsen "vi vil ikke lenger betale 50-åringenes pensjoner. La dem betale sjøl. Tilleggspensjonene må ut av folketrygdsystemet, ellers blir det ingen grunnpensjon til min generasjon". Eriksen fronter et Høyre-forslag om dette på Stortinget.

Hvis Arbeiderpartiet følger Bakkes resonnement, er veien til enighet med Høyre altså ikke lang. Hill-Marta Solbergs angrep på pensjonsnivået i offentlig sektor kan også forståes i den samme kontekst. Med lavere folketrygd blir det vanskelig å opprettholde en 66 %-garantert tjenestepensjon.

Reis motstanden nå!

Vi kan sjølsagt håpe at motsigelsene internt mellom stortingspartiene blir så store at flere ser seg tjent med å gjøre pensjonsreformen til kampsak under kommunevalget kommende høst. RVs krav er at denne reformen ikke kan vedtas før etter Stortingsvalget i 2005.

Men faren er overhengende for at saken kommer opp i inneværende stortingsperiode. Det blir en mager trøst at venstresida (SV og RV) eventuelt står igjen som de eneste forsvarerne av dagens Folketrygd. For arbeiderklassen vil dette bli et nederlag av dimensjoner.

Samtidig er det ikke umulig å unngå denne utviklinga. Pensjonsreformen har stor politisk sprengkraft. Den viktigste arenaen for å få fart i den offentlige diskusjonen om disse spørsmålene, er fagbevegelsen. Det er her og i FFO og Pensjonistforbundet en finner de kreftene som kan reise motstandskampen. Ettersom pensjonsreformen vil gå mest utover kvinnene, må også kvinnebevegelsen sette denne saken på dagsorden. Å kjempe for massenes velferd i denne saken tilsier at det bare er tiden og veien!

Selv om trygderegler og pensjonsforsikringer kan være vanskelig å sette seg inn i, er det ikke umulig å omformulere diskusjonene blant fagfolkene til et lettfattelig språk. Det er dette jeg har forsøkt i heftet Hva gjør vi med Folketrygden?, som ble utgitt av RV tidligere i høst. For de som vil studere disse spørsmålene nærmere, er dette herved anbefalt!


Drivkreftene bak

Den kommende pensjonsreformen kan forståes på flere måter. Dels dreier dette seg om den generelle omfordelingen mellom arbeid og kapital og nedbygginga av velferdsstaten. Dels dreier det seg om en ideologisk offensiv fra markedsliberalistene. Margareth Thatcher sa i sin tid at det ikke finnes noe samfunn, bare marked og forbrukere. I stedet for en samfunnskontrakt mellom enkeltindividet og storsamfunnet skal ansvaret for gode velferdsordninger i framtida veltes over på den enkelte.

De som virkelig tjener på denne ideologiske offensiven er finanskapitalen, spesielt forsikringsselskapene. Finanskapitalen har den direkte økonomiske gevinsten av den kommende reformen, spesielt hvis innskuddspensjoner blir generelle ordninger. Det åpner seg nye markeder av gigantiske proporsjoner. Hvis velgerne gir Høyre og Fremskrittspartiet flertall ved neste valg, kan de se for seg en delprivatisering av Oljefondet. Finansnæringens Hovedorganisasjon er behørig representert i Pensjonskommisjonens Råd.

Pensjonsreformen kan dermed også leses som en formalisering av et nytt styrkeforhold mellom arbeid og kapital, og mellom industri-/handelskapital og finanskapitalen. Finanskapitalen vil ved oppbyggingen av nye store pensjonsfond styrke sin makt i form av eierandeler i annen næringsvirksomhet. Det gjenspeiler at Norge er blitt en imperialistisk stormakt. Imperialismens tidsalder er som kjent finanskapitalens tidsalder.