Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Imperialismen er senil

av Peter Myrdal

Røde Fane nr 3, 2002

Artikkelen sto i Clarté nr 1, 2002, og trykkes med Peter Myrdals tillatelse
Den er oversatt av Birger Thurn-Paulsen


Vi ser i dag en kollektiv imperialisme - kapitalen i USA, Japan og EU har felles interesser. Men det er USA som sitter på den politiske og militære makten. Derfor er USA-imperialismen hovedfienden. Derfor er det også viktig å forsvare nasjonal uavhengighet. Peter Myrdal traff den egyptiske økonomen Samir Amin under et Stockholms-besøk i vinter. Michael Hardt og Samir Amin er invitert til RU og SU sin konferanse i høst, Manifest 02.

Søndag ettermiddag i ABF-huset i Stockholm. På Z-salens scene debatterer Michael Hardt og Samir Amin. Tonen er vennlig, og Hardt sier flere ganger at "Samir og jeg er egentlig ganske enig". Men publikums reaksjoner viser noe annet: Etter Hardts innlegg applauderer halve salen, når Amin snakker applauderer den andre halvdelen.

Dette gjenspeiler en viktig skillelinje innenfor dagens venstreside: Synet på imperialismen og nasjonalstaten. Michael Hardt som sammen med Antonio Negri har skrevet boken Empire, hører til dem som mener at nasjonalstaten har utspilt sin rolle. Transnasjonale konserner og globale institusjoner dominerer verden, makten har ikke lenger noe sentrum, og derfor går det heller ikke an å snakke om imperialisme eller USA som verdens dominerende imperialistiske makt. Det betyr også at kampen ikke lenger kan føres på nasjonalt plan, kan ikke handle om nasjonal uavhengighet. I løpet av diskusjonen beskylder Hardt de som protesterer mot USA-imperialismen for å være "anti-amerikanske", og hevder at det ikke finnes noen forskjell mellom, for eksempel USA og Indonesia.

Det er denne konklusjonen som deler tilhørerne i ABF-huset - for hvilke politiske metoder, bortsett fra å reise rundt og demonstrere mot toppmøter, står igjen, når alle former for nasjonal politisk kamp erklæres døde? Samir Amin er en av Hardts og Negris sterkeste kritikere. I snart førti år har Amin - som har sitt virke ved forskningsinstituttet Third World Forum i Senegal - skrevet om imperialismen, og analysert forholdene mellom den vestlige verdens sentrum og tredje verdens periferier (blant annet i boken Kapitalismen i globaliseringens tid som kom ut på svensk i fjor). Han svarer Hardt at det fortsatt finnes gode grunner til å være "anti-amerikansk", hvis man med det mener "motstander av USA-imperialismen". Amin mener at tanken om at et slags flytende imperium skulle ha erstattet imperialismen, bunner i en feiloppfatning av hva imperialismen innebærer.

Imperialismen er ikke historie

"Det er feil å si at vi ikke lenger kan snakke om imperialisme. De som påstår det, ser bare imperialismen som et politisk fenomen, en slags utvidelse av nasjonalstatene gjennom koloniene. Men slik har det aldri vært. Imperialismens basis er kapitalen. Imperialismen oppstår, slik Lenin påpekte, når kapitalen konsentreres, når monopolene og oligopolene skapes. I dag består basis av det man kaller "transnasjonale konserner", kapitalens dominerende form nå. Det finnes fortsatt mindre kapitaler, men de er underordnet de transnasjonale kapitalene. At de er transnasjonale, betyr at produksjon og salg er spredd over hele verden. Kapitalen er, derimot, ikke transnasjonal når det gjelder eierforholdene, som fortsatt i høyeste grad er nasjonale, og konsentrert hos en liten del av verden. Dette er ikke helt nytt. Tidligere var kapitalen også transnasjonal, men i mindre utstrekning enn i dag.

Det er derimot nytt at de ulike kapitalene har felles interesser. Sant nok er kapitalene pr. definisjon i stadig konflikt med hverandre, men de felles interessene er i dag langt viktigere enn konfliktene. Den økende transnasjonaliseringen innebærer at alle opererer på det samme verdensmarkedet, og de har derfor felles interesse av hvordan verdenssystemet styres. Det betyr at man kan snakke om en kollektiv imperialisme, som omfatter USA, Canada, Europa og Japan - Triaden. Problemet for kapitalen er at det ikke finnes noen verdensstat. I stedet finnes institusjoner som WTO og IMF, som fungerer som den kollektive kapitalens styringsinstrument. Men det politiske styringsinstrumentet mangler, og derfor faller den rollen på USA og Nato. USA administrerer periferiene ved hjelp av militær makt, noe som gir USA muligheten til å ta ledelsen innenfor den kollektive imperialismen, og utvikle et eget imperialistisk underprosjekt - en amerikansk imperialisme, som først og fremst handler om kontroll over oljen, men også den geostrategiske makten, noe som er tydelig nå i Sentral-Asia."

- Hva er USAs virkelige styrke innenfor denne kollektive imperialismen? Hvor sterkt er det kapitalistiske systemet?

"USAs styrke er skjør. Deres største fordel er kapasiteten til å bombe. Det handler ikke bare om de rent tekniske mulighetene til å bombe. Sverige ville også kunne bombe Somalia, men den svenske opinionen ville protestert. USA kan gjøre det siden den amerikanske opinionen tillater det. Men den kollektive imperialismen må betale en høy pris for USAs intervensjoner. For det første må resten av Triaden akseptere USAs imperialistiske prosjekt. For det andre må de dekke opp det amerikanske underskuddet - en stor del av merverdien i Europa pumpes inn i den amerikanske økonomien, siden den transnasjonale kapitalen er avhengig av USAs militærmakt.

Men bortsett fra at USA er økonomisk svakt, tror jeg at USA også militært er svakere enn det man kan få inntrykk av. De store seirene de seineste åra er ikke militære, men politiske. Hver gang har USA lykkes i å isolere sine motstandere ved å skape en bred enighet om sine inngrep, til og med utenfor Triaden. Men det betyr ikke at de kommer til å få samme oppslutning også i framtiden. Afghanistan kan bli et vendepunkt, det blir mer og mer åpenbart at USA har rotet det til for seg i Sentral-Asia.

Samtidig har hele systemet gått inn i det jeg vil kalle "et stadium av senilitet". Markedenes ekspansjon har alltid vært både integrerende og ekskluderende, men under brorparten av kapitalismens historie har antallet mennesker som er blitt innlemmet i systemet, oversteget antallet som har falt utenfor. Men nå har vi kommet til et vendepunkt - en stor del av jordens befolkning trengs ikke lenger. Hvis jordbruket i verden underkastes kapitalismens grunnleggende regler, kommer tre milliarder bønder til å bli overflødige. Siden det er umulig å forestille seg at alle kommer til å suges opp av den industrielle moderniseringen, eller av tjenestesektoren, så betyr dette at kapitalismen går mot et nytt folkemord. Kapitalismen begynte med folkemord - indianerne, slavehandelen - og slutter med folkemord på hundretalls millioner unødvendige bønder.

Motstand mot imperialismen

- Hvordan kan vi unngå en slik utvikling? Hvordan skal motstanden mot imperialismen organiseres?

"I dagens situasjon er de sosiale bevegelsene ekstremt splittet. Man må skape enighet mellom de forskjellige delene, en enhetsfront som formulerer umiddelbare målsettinger som gjelder sosial rettferdighet og internasjonal rettferdighet. Kravene om sosial rettferdighet i sentrum må forenes med antiimperialistisk bevissthet samtidig som antiimperialismen i periferien ikke har noen framtid, dersom den ikke holdes oppe av folkelige krav om rettferdighet og demokrati.

Her finnes det et problem med den holdningen som for eksempel Kina og India har. Samtidig som de som styrer i disse landene har tatt i mot kapitalismen, forsøker de å gi nasjonalstatene sine rom i det globale systemet, ved at de ikke underkaster seg de mest ekstreme formene for nyliberalisme. Dette er Kinas offisielle politikk: Globalisering ja, men ikke på hvilke som helst vilkår. Men det skjer uten folkelig deltakelse, uten at de som styrer gjennomfører en politikk som fører til sosiale forbedringer. Det dreier seg altså om et slags nasjonalt høyreprosjekt i periferien. Jeg tror ikke det har særlig stor mulighet til å lykkes, siden det ikke vil kunne føre til folkelig mobilisering. Det betyr at det heller ikke utgjør noen reell trussel mot den kollektive imperialismen og det amerikanske hegemoniet. Men hvis dette prosjektet i stedet ville støtte seg på folkelig kamp, og føre til sosiale framskritt og demokratisering - altså ikke farsedemokrati, men virkelig demokrati - da ville land som Kina og India bli en del av den antiimperialistiske motoffensiven. Den første tredjeverdenbølgen av nasjonale frigjøringsbevegelser omfattet alt fra folkelige til borgerlige bevegelser fra kommunismen i Kina til neokolonialismen i Afrika, via halvsosialismen i India eller Tanzania, og den arabiske og latinamerikanske nasjonalpopulismen. Jeg tror den epoken er forbi. Det som må skapes nå, er en annen bølge, en afroasiatisk solidaritet som har sterkere folkelig forankring."

Regioner og nasjonalstater

- Tidligere har du hevdet at landene i periferien bør gå sammen i regioner og "skille seg ut" for å stå i mot den imperialistiske dominansen. Er det fortsatt en strategi som kan føre fram, og betyr det at nasjonalstaten har utspilt sin rolle, slik det ofte sies i dag?

"Jeg forsvarer utskillingen, men for meg har det aldri betydd autarki (enevelde). Det har handlet om å snu på dominansforholdet - å la de indre kravene til progressiv sosial omveltning bli bestemmende for forholdet til omverdenen, i stedet for dagens situasjon, der landene i periferien underkastes den kollektive imperialismens vilkår gjennom såkalte strukturtilpasninger. Man kan avgjort ikke fristille seg helt, men man kan heller ikke akseptere å være helt underlagt ytre krefter. En utskilling er derfor et uunngåelig skritt på veien til en global sosialisme. Derimot kommer utskillingens former til å se annerledes ut i dag enn de gjorde før. Tidligere dreide det seg om en motsetning mellom industrialiserte og ikke-industrialiserte regioner, og derfor handlet utskillingen om å kunne modernisere og industrialisere. I dag hviler ikke imperialismen på et industrimonopol - industrien kan desentraliseres over hele verden - men på det som jeg kaller de fem monopolene: Kontroll over teknologi, finanssystemer, media, naturressurser og masseødeleggelsesvåpen. Det betyr at dagens utskilling må handle om å skape muligheter til å gjøre motstand mot disse nye monopolene. Store stater, som Kina, India eller Brasil ville kunne utgjøre egne utskilte, eller avgrensede områder, mens andre land ville ha behov for å gå sammen i regioner.

Men regionen kan bare være et supplement til nasjonalstaten. Jeg tror at det i dag er viktig å slå ring om nasjonen. Kapitalen har institusjonalisert parolen om at det ikke lenger finnes nasjoner - det er i dag en del av den imperialistiske strategien å bryte ned nasjonene. For meg, som er internasjonalist, er nasjonalisme så avgjort et ubehagelig ord, siden det ofte innebærer sjåvinisme og forsvar for den borgerlige staten, men man må se forskjell på nasjonalisme og nasjon. Nasjonene eksisterer, og i dag er det der det finnes rom for politisk debatt og klassekamp. Hvis nasjonene forsvinner, opphører disse strukturene, og da blir det bare igjen religiøse, eller etniske fellesskap."

Europa

- Du har ofte påpekt at en "utskilling" av Europa ville kunne være noe som svekket det amerikanske hegemoniet. Hvordan ser du på EU i det perspektivet - kan dagens EU, som jo er en del av den kollektive imperialismen, allikevel være en motvekt til USA?

"Da man diskuterte nedgangen for det amerikanske hegemoniet på søttitallet var man fortsatt vant med å snakke om flere antagonistiske imperialistiske makter, og derfor prøvde man å identifisere hvem som ville overta hegemoniet etter USA. En del trodde den gang at det ville bli Japan. Dagens diskusjon om EU som det nye hegemoniet, likner den debatten på den måten at det er like feilaktig. De som hevder at EU vil overta etter USA, glemmer at den europeiske og amerikanske kapitalen har felles interesser. Det betyr ikke at alle konflikter har opphørt, det finnes fortsatt politiske motsetninger mellom USA og EU. Men disse konfliktene spiller ingen særlig stor rolle, siden de som styrer i Europa, enten det nå er venstre- eller høyreregjeringer, aksepterer nyliberalismen og imperialismen. EU forblir dermed den europeiske delen av det amerikanske prosjektet. Derimot finnes det en konflikt mellom de europeiske folkene og Triadens imperialisme. På meg virker det som om Europa her burde kunne utgjøre bare et svakt ledd i det globale imperialistiske systemet - tradisjonelt finnes det et potensiale for et virkelig venstre. Men venstresiden i Europa må først radikalisere sin kritikk, både av nyliberalismen og imperialismen. Det er ikke bare den europeiske sosiale politikken som er viktig, men også utenrikspolitikken. En europeisk region ville kunne knytte bånd til Russland, Kina, India, Midt-Østen og Afrika, og dermed isolere den amerikanske imperialismen.

Det betyr ikke at jeg aksepterer ideen om at de europeiske nasjonene er på vei til å forsvinne, at det ville være bra om det konstrueres en europeisk stat, like lite som jeg aksepterer snakket om at nasjonene i periferien er unødvendige. Det er bare for den dominerende kapitalen at det utelukkende er Europa som eksisterer. For de europeiske folkene finnes både nasjonene og Europa. Derimot kommer den lange overgangen til verdenssosialisme til å være umulig i de europeiske landene, så lenge den ikke bygger på en europeisk konstruksjon som også har sosialismen som mål.