Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Planhusholdning
og direkte demokrati

av W. Paul Cockshott og Allin Cottrell

Røde Fane nr 3, 2002

Paul Cockshott arbeider på Department of Economics på Universitetet i Wake Forest, North Carolina.
Allin Cottrell arbeider på Universitetet i Glasgow.
Se ellers forordet til denne artikkelen.

Oversatt av Arne Hedemann

Dette er en fullstendig versjon av bokas kapittel 2. I bladet finnes en noe forkorta utgave.


Kapittel 2
Om å avskaffe ulikhet og ulikeverd


Målet vårt med denne boka er å beskrive noen prinsipper og økonomiske mekanismer, som blant annet kan tjene til å fjerne ulikheter av den typen som beskrives i kapittel 1, og som skapes av den kapitalistiske utbyttinga av ansatte [arbeidsfolk] og gjennom arbeidsløshet, kan avskaffes helt. Vi tror at avskaffelsen av manglende likeverd i den økonomisk aktive delen av befolkningen vil skape gunstige vilkår for å gjøre slutt på eldre menneskers økonomiske problem. Vi tenker oss at en gradvis utvikling av nye former for kollektivt familieliv langt på vei kan fjerne mangelen på likeverd mellom kjønna. Endelig tenker vi oss at sjøl om det fortsatt kan være rester av manglende økonomiske likeverd på grunn av ulike kunnskaper og ferdigheter, så kan dette reduseres til en brøkdel av hva det er i dag.

De økonomiske prinsippene det er snakk om, er ikke nye. De stammer fra begynnelsen av 1800-tallet, fra sosialismens tidlige barndom. I et visst monn kan deres aner spores tilbake til den tidlige kapitalismens klassiske økonomer: Adam Smith og David Ricardo. Den grunnleggende ideen er at et rettferdig samfunn må bygge på prinsippet om at de som arbeider, har rett til hele avkastninga av sitt arbeid. Dette var i lang tid det mest tydelige og populære av sosialistiske prinsipper. Man forsøkte å endre dette, fjerne utbyttinga av arbeiderne, ved å innrømme dem retten til å få tilbake det de har lagt ned i form av tid og anstrengelser i løpet av en arbeidsdag, i form av lønn,. Sammen med dette fulgte et annet prinsipp: kun arbeid er legitim inntektskilde.

Dette utelukker alle inntektskilder som jordrente, utdeling av renter på investering og fast eiendom uten personlige anstrengelser. At en utelukker ufortjente inntekter er åpenbart en nødvendig konsekvens av det første prinsippet. I et samfunn der produsentene har rett på hele avkastningen av sitt arbeid, blir det ikke noe igjen til ufortjente inntekter.

Dette er ganske gamle, enkelte vil si foreldete, sosialistiske prinsipper. Men alder alene gjør ikke en økonomisk doktrine ugyldig. Et "nytt" høyre, som fråtser i gjenoppdagelsen av 1800-talløkonomen Adam Smith sin lære, er dårlig plassert i forhold til å komme med anklager om at det er gammelmodig å gjenopplive en sosialistisk doktrine. Den vokste fram på 1800-tallet nettopp for å møte konsekvensene av Smiths laissez faire-kapitalisme.

Den store fordelen med disse opprinnelige prinsippene er at de tilbyr et enhetlig grunnlag for et helt system, ikke bare for økonomisk organisasjon, men også en helt ny rettslig, moralsk og samfunnsmessig orden. De innebærer et monetært system basert på tid i stedet for tilfeldige og meningsløse valutaenheter som pund, dollar eller euro. Mennesker skal krediteres med arbeidstimer i stedet for penger i slutten av uka. Betaling for varer og tjenester skal skje i form av tid. For et klesplagg som det tok to timer å produsere, skal du betale med to timer av din egen tid. En økonomi basert på tidpriser vil ha innebygd den demokratiske forutsetning om menneskenes likeverd. (1)

Marx skisserte hovedtrekka ved den typen system vi tenker på slik:

"I samsvar med dette får den enkelte produsenten - etter fradraga - tilbake akkurat like mye fra samfunnet som han gir til det. Det som han har gitt samfunnet, er sitt individuelle arbeidskvantum. For eksempel består den samfunnsmessige arbeidsdagen av summen av de individuelle arbeidstimene. Den enkelte produsentens individuelle arbeidstid er den delen av den samfunnsmessige arbeidsdagen som han leverer, hans andel i den. Av samfunnet får han ei kvittering på at han har ytt så og så mye arbeid (etter at den delen av arbeidet hans som går til fellesfonda er trukket fra), og med denne kvitteringa trekker han ut av det samfunnsmessige forrådet av forbruksmidler så mye som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid som (han) har gitt samfunnet i ei form, får han tilbake i ei anna." (Karl Marx, Kritikk av Gotha-programmet, Oktober forlag 1977, note på side 18.)

Merk at disse kvitteringene på utført arbeid er noe helt annet enn penger. De kan bare mottas ved arbeid og kan kun byttes mot forbruksvarer. I et annet notat hevder Marx at Robert Owens såkalte "arbeidspenger" egentlig ikke var penger i det hele tatt.

"Her skal bemerkes at for eksempel Owens "arbeidspenger" er like lite "penger" som for eksempel en teaterbillett. Owen forutsetter umiddelbart samfunnsmessig arbeid, en produksjonsform som er diametralt motsatt vareproduksjonen. Arbeidsseddelen registrerer bare produsentens individuelle andel av fellesarbeidet og hans individuelle krav på den delen av fellesproduktet som er bestemt for konsum. Men Owen gjør ikke den feilen å forutsette vareproduksjonen, men samtidig omgå vareproduksjonens nødvendige betingelser ved hjelp av pengefuskerier." (Karl Marx, Kapitalen, bind 1, Oktober forlag 1983, side 113.)

Når Marx sier at arbeidskvitteringer ikke er mer penger enn en teaterbillett, kan vi trekke visse slutninger:

Nå for tida behøver en ikke å tenke i begreper som arbeidskvitteringer av papir. Vi kan i stedet tenke oss en form for arbeidskredittkort som holder oversikt over hvor mye du har arbeida. Fradrag av din samfunnsmessige arbeidskredittkonto skulle kunne gjøres ved å fylle ut en blankett eller ved å bruke en kortautomat.

Marx har presentert en modell for oss - riktignok bare en skisse, men en klar en - over et sosialistisk samfunn der det ikke finnes noen varer (dvs. artikler som produseres spesielt for å tilbys på et marked). Mennesker betales i arbeidskreditter for utført arbeid. Fradrag blir gjort til felles behov. Produkter distribueres på grunnlag av sitt arbeidsinnhold, med tilsvarende fradrag fra menneskers kreditkonti. Produksjonen er organisert direkte på samfunnsmessig grunnlag hvor produktene som formidles, aldri tar form av varer.

Helt siden de sosialistiske betalingsprinsippene i form av arbeidstid for første gang blei framført, har det blitt reist ulike innvendinger mot disse. Det første er at siden menneskene ikke er like, så er det ikke rettferdig eller økonomisk effektivt å gi dem like mye betalt. Vi vil gjennomgå disse argumentene i detalj nedenfor.

Det blir også hevda at sjøl om ei kalkyle i begrepet arbeidstid kanskje ville vært greit på Robinson Crusoes øy, vil det aldri fungere i en virkelig økonomi utelukkende på grunn av problemets kompleksitet. Vi vil hevde at moderne datateknologi vil ha små problemer med å holde orden på hvor mye arbeid som har gått med til å lage produkter. (2)

En annen innvending mot å bruke arbeidspriser, som blei framført av Karl Marx i hans kritikk av Proudhon (Filosofens elände, Arbetarkulturs Förlag Stockholm 1949, side 56-57), var at arbeidspenger var uforenlige med hvordan et marked fungerer. Argumentet er at ethvert forsøk på å bestemme prisen på produkter på grunnlag av arbeidsproduksjonskostnader vil mislykkes når det konfronteres med svingningene i tilbud og etterspørsel. (3)

Aller først skal vi imidlertid undersøke hvilke fordeler et sosialistisk betalingssystem vil gi i praksis.

Fordeler ved omfordeling av inntektene

Hvor mye bedre vil en gjennomsnittsperson få det med et sosialistisk betalingssystem?

Hvor mye produseres på en arbeidstime?

Vi beregner at en arbeidstime produserer en verdi for omtrent 14 pund i Storbritannia i 1997. Dette betyr at betalinga i form av arbeidspenger skulle bli lik en timekvote på 14 pund per time i 1997-pengeverdien, eller omtrent 560 pund for en gjennomsnittlig arbeidsuke på 40,2 timer. Dette er naturligvis før skatt. Tabell 1 viser denne beregninga.

Tabell 1:
Verdiskapning gjennom ett timeverk i 1997
a Totalt antall sysselsatte 26.681.000
b derav med finansielle transaksjoner 1.184.000
c derav i offentlig administrasjon og forsvar 1.563.000
d derav i tjenesteyting inkl. privat husholdstj. 143.000
e = a - b - c - d Totalt produktivt sysselsatte 23.971.000
f Arbeidstimer pr. uke 40,2
g Uker i året 48
h = e * f * g Antall verdiskapende arbeidstimer pr. år i hele befolkningen 45.907.113.600
i Nettoverdiproduktet (jf bokas kapittel 1) i pund 640.596.000.000
j = i/h Verdiskapning pr. persontime i pund 13,96
h = j * f Verdiskapning pr. person pr. uke i pund 560,95
Kilde: Sysselsettingsstatistikk, ILO Årbok 1999, Tabell 2b.

Vi hevder ikke at alle fritt skal kunne bruke så mye hver uke. I en sosialistisk økonomi vil skattenivået bli høyere enn dagens for å støtte utdanning, helsestell, offentlige investeringer, vitenskapelig forskning. Derfor kan skattenivået godt bli høyere enn dagens. Men på den andre sida vil det kreves mindre skattemidler til sosialytelser i en sosialistisk økonomi med full sysselsetting. Men en omlegging av nasjonalinntektene gjennom skattesystemet er noe fundamentalt annet enn utbytting gjennom skattesystemet siden dette stilles under demokratisk kontroll. I et demokrati kan innbyggerne påvirke skattenivået. Der representerer skattene en ressurs som menneskene har godtatt å fordele til offentlige formål. I motsetning til dette kan inntektsfordelinga som markedsøkonomien fører med seg, ikke være og aldri bli resultat av demokratiske beslutninger.

Om en egalitær inntekt på 560 pund i uka før skatt oppfattes som en stor eller middels sum er et spørsmål om perspektiv. Dersom du synes det er middels, er du antakelig villedet av inflasjonen siden 1997 eller så har du ingen peiling på hvor dårlig lønn de fleste mennesker har.

I New Earnings Survey (utgis årlig av den britiske regjeringa) påvises at 100 % av de kvinnelige og 89 % av de mannlige personene med manuelt arbeid tjener mindre enn den gjennomsnittlige inntekta på 14 pund per time.

Tabell 2 viser en mer detaljert inntektsanalyse. Den viser at mer enn 89 % av kvinnene med manuelt arbeid tjener under halvparten av den gjennomsnittlige lønna på 14 pund i timen. Sjøl blant ikke-manuelle kvinnelige arbeidere var det bare 11 % som tjente mer enn gjennomsnittslønna.

Tabell 2:
Sysselsatte som tjente mindre enn 14 pund i timen i Storbritannia i 1997. Prosent
Menn Kvinner
Timelønn Manuelt arbeid Ikke-manuelt Manuelt arbeid Ikke-manuelt
mindre enn 4,40 pund 11 4 42 9
mindre enn 7 pund 57 21 89 44
mindre enn 10 pund 89 44 99 71
mindre enn 14 pund 99 71 100 89
Kilde: New Earnings Survey, 1977

Det er åpenbart at hele klassen av manuelt arbeidende vil få si inntekt kraftig heva gjennom et betalingssystem etter sosialistiske normer. Majoriteten vil få mer enn fordobla inntekta. Videre vil majoriteten av kvinner få sine inntekter vesentlig heva.

Den eneste kategorien av noen betydning som tjener over 14 pund-nivået, er de 29 % best betalte av mannlige hvitsnipparbeidere, samt 11 % av de kvinnelige av samme type. Dette viser at den store majoriteten av de ansatte er utbytta. Det de skulle tjene på å ikke være utbytta lenger, vil godt og vel dekke enhver mulig svekkelse av fordeler de kunne bli rammet av i et egalitært betalingssystem. Den vesentlige hevinga som nesten alle arbeidstakere vil erfare, er mulig fordi inntekter av eiendom er avskaffa i et sosialistisk betalingssystem. Sosialisme innebærer at arbeidstakerne som gruppe vinner på bekostning av aksjeeiere og andre kapitaleiere.

Likeverd er mer effektivt enn vekst

Dette er et meget viktig punkt å forstå, fordi det ofte påstås at det ikke er mye å vinne på en sosialistisk omfordeling av inntektene. Kapitalismens talsmenn hevder at den reelle levestandarden til dem med lave lønninger er bedre tjent med å tillate at hele økonomien vokser. Etter hvert som den vokser, kommer de på bånn av samfunnspyramiden til å få del i rikdommen som "drypper ned" fra toppen.

Hvor falsk denne påstanden er, kan konstateres ved å studere talla. Den langsiktige vekstraten i britisk økonomi ligger på 2,4 prosent pr. år. Hvor mange år vil det ta for ei kvinne med ei timelønn på 7 pund å komme opp i ei timelønn på 14 pund med den vekstraten? Svaret er 29 år: kontroller sjøl med en kalkulator. En sosialistisk omfordeling ville umiddelbart oppnå det som ellers ville tatt det meste av et menneskes yrkesaktive liv. Med sosialisme kan arbeidstakeren både ha kaka og spise den. Hun får en gang for alle en inntektsøking, men den økonomiske veksten opphører ikke, så hun kan fortsette å nyte godt av økte inntekter fra år til år.

Kapitalismens tilhengere pleier tvert i mot å hevde at ulikhet er avgjørende for økonomisk vekst, fordi det virker stimulerende. De peker på perioden rundt midten av 1980-tallet som bevis for dette. Som et resultat av retningslinjer utforma for å øke ulikhetene, påstår den britiske regjeringa å ha skapt ei holdbar økonomisk vekstrate på 3 prosent. Den blei ikke opprettholdt over en lengre periode, men lå noe over det den britiske økonomien hadde prestert i perioden rett før. La oss godta at dette ekstra halve prosentpoenget per år representerer en frukt av ulikheter/manglende likeverd (heller enn av nordsjøolja). Hvor lang tid vil det ta for dette halve prosentpoenget per år å gi samme resultat som en omfordeling av inntektene?

Det ville ta 150 år. Det er det samme som seks generasjoner av kvinner. Og dette gjelder når vi ser bort fra det faktum at manglende likeverd innebærer at kvinner i yrkeslivet sannsynligvis kommer til å få en lavere inntektsøkning enn de med høye inntekter. Det kan settes spørsmålstegn ved om kvinner med middels inntekter vil få noe av det halve prosentpoenget overhodet.

Arbeidets ulikheter

Hittil har vi nå gått ut ifra at arbeidet er grunnleggende enhetlig. Vi har sagt at sosialismen opprinnelig blei bygd på den demokratiske forutsetning at mennesker er likeverdige og at deres arbeid derfor skulle behandles likt. Vi forutsetter indirekte at hver arbeida time produserer omtrent samme mengde verdi og at alle arbeidere derfor bør betales etter samme kvote på, la oss si ett arbeidsmerke per time. Mens vi på filosofisk grunnlag kan argumentere for at alle mennesker er like, kan vi ikke se bort fra at det eksisterer reelle forskjeller i menneskers evne til å arbeide. La oss undersøke konsekvensene av denne arbeidets ulikhet. Vi vil se på hvordan det påvirker den samfunnsmessige ulikheten: Må forskjeller i kunnskap og ferdigheter lede til klasseskiller?

Vi tror ikke det. Arbeidere er forskjellige på minst to måter: når det gjelder hvilken type og hvor mye utdannelse eller erfaring de har, og når det gjelder "personlige egenskaper", for eksempel hvor villige de er til å arbeide hardt, evnen til å samarbeide med kollegene og så videre. Disse to typene forskjeller reiser to spørsmål. Det første spørsmålet er om folk med større kunnskaper og evner trenger å bli betalt mer enn de med mindre. Det andre spørsmålet er om en sosialistiske økonomi vil tvinges til å skille mellom bestemte typer arbeid i planleggings(allokerings-)sammenheng, til tross for sin filosofi om menneskenes likeverd. Vi tar tak i disse spørsmåla etter hvert.

Differensiert betaling for utdanning/ferdigheter?

Vi undersøker først forholdet mellom kunnskaps- eller utdanningsnivå og individuell lønn for utført arbeid. I kapitalistiske økonomier er skolerte og utdanna arbeidere generelt sett bedre avlønna. Hva er bakgrunnen for dette? I hvilken utstrekning gjelder dette også for en sosialistisk økonomi?

En allment akseptert forklaring på dette lønnstillegget er at i det minste deler av det fungerer som kompensasjon for kostnader ved opplæring og utdanning og tap av inntekter i den tida. I hvilken utstrekning arbeidere er ansvarlige for finansieringa av sin egen utdanning og opplæring varierer i de kapitalistiske økonomiene. Men i alle fall finnes det et element av tapt inntekt i det at folk kunne ha tjent mer - i begynnelsen - ved å gå direkte ut i arbeidslivet etter grunnskolen, enn hva de får i løpet av utdanningstida etter grunnskolen. For å skaffe til veie nok utdanna arbeidskraft må de høyere utdanna arbeiderne betales en premie når de begynner å arbeide. Slik lyder argumentene.

Hvor realistisk er dette? Er det virkelig en "forsakelse" å være student sammenlikna med for eksempel å begynne å arbeide på en byggeplass rett etter grunnskolen? Sammenlikna med mange ungdommer i arbeiderklassen har studenter et enkelt liv. Arbeidet er renslig. Det er ikke alt for krevende. Det finnes mange sosiale fordeler og et rikt kulturliv. Er dette en erfaring som krever finansiell kompensasjon seinere i livet?

Sjøl om kompensasjonsargumentet er en riktig gjenspeiling av virkeligheten i de kapitalistiske landa, innebærer ikke dette at dyktige (profesjonelle) arbeidere skulle få samme type lønnstillegg i et sosialistisk system. Kostnadene til opplæring og utdanning vil der bli fullfinansiert av staten. Ikke bare utdanninga vil være gratis, slik den har vært i Storbritannia, men i tillegg kan studentene få ei fast lønn i sin studieperiode. Studier er en vesentlig og samfunnsmessig nødvendig form for arbeid. Det produserer utdanna arbeidskraft som sitt "produkt" og bør belønnes deretter. Så det behøver ikke være noen individuelle utgifter eller inntektstap som studentene trenger å få kompensert.

I dagens samfunn hindrer klassesystemet en stor del av befolkningen i noensinne å nå sitt fulle potensiale. Barn vokser opp i arbeiderklasseområder uten engang å innse mulighetene utdannelse gir. Deres karrieremuligheter er hemma fra fødselen av. Mange tror, delvis med rette, at det eneste som er åpent for dem er enkelt arbeid, og hvem behøver utdanning for det?

En del av dette er kun ei gjenspeiling av det arbeidet barna ser er åpent for deres foreldre, og dette arbeidet ville ikke endres i seg sjøl dersom en revolusjon i samfunnet innstifta lik lønn for alle. Lik lønn vil ikke over natta heve folks utdannings- og kulturnivå. Men den demokratiske dristighet som ligger bak vil over tid virke i den retning. Lik lønn er et moralsk standpunkt. Det sier at en person er like mye verdt som noen annen. Det sier: "Innbyggere, dere er alle likeverdige i samfunnets øyne; dere arbeider kanskje med forskjellige ting, men dere er ikke lenger oppdelt i over- og underklasser." Prat om like muligheter for utdanning er hult så lenge de harde økonomiske realitetene minner deg om at samfunnet betrakter deg som underlegen. Bortsett fra det at en kan kjøpe for lønna, så er den et sosialt statussymbol, og en lønnsutjamning ville lage en revolusjon i folks sjølbilder. Økt velvære og trygghet for mennesker i arbeiderklassen vil føre til stigende forventninger for dem sjøl og deres barn.

Dersom samfunnet verdsetter alle mennesker likt i form av penger, oppmuntrer dette dem til å søke likeverdighet i form av utdanning og kultur. Utdanning er berikende på en måte som går ut over pengenes betydning, men "for den som alt har, den skal få". Nå for tida går mulighetene for utdannelse hånd i hånd med penger. Når arbeiderklassen en gang oppnår økonomisk likestilling kommer den til å ha sjøltillit til å søke kulturell og utdanningsmessig likeverd for seg og sine barn. I denne prosessen vil et stort økonomisk potensiale bli frigjort. Menneskelig kreativitet og oppfinnsomhet er vår fremste ressurs - utvikling av denne gjennom utdannelse og økonomisk framskritt følger.

Mangel på arbeidskraft innafor spesielle områder

Bortsett fra den generelle tendensen med høyere lønn for høyere utdanning, så kan det under kapitalistiske forhold nå og da oppstå mangel på spesielle typer arbeidskraft (ikke nødvendigvis den med høyest utdanning). Dette fører til ei midlertidig øking i markedsprisen på den typen arbeidskraft. Det følgende lønnstillegget er i sin natur ei "rente" på knapphet.

Vi bruker uttrykket "rente" på samme vis som jordrente. Uttrykket "rente" er en økonomisk metafor for den monopolpris eieren av en ressurs det er knapphet på, kan kreve. Rentens vesen fanges på en prikk i Mark Twains råd: "Invester i jord. De har slutta å lage den." Siden tilgangen på jord er begrensa og fordi den er privateid, kan eierne kreve betaling fra mennesker som trenger den for å dyrke eller bo. Om etterspørselen er større enn tilgangen på noen spesielle ferdigheter eller spesialkunnskaper - da minner mennesker som har disse ferdighetene, om landeiere. Økonomien kan ikke fungere uten deres kunnskaper, derfor kan de kreve ekstra betaling for å utføre sitt arbeid.

I noen tilfeller kan denne premien medføre økt rekruttering til den bestemte spesialistkompetansen som det er mangel på. I andre tilfeller kan premieringa vare ved. Det kan også være andre hinder for å få tilgang til yrket. American Medical Association [Den amerikanske legeforeninga] har stor innflytelse på fakultetene hvor nye leger blir utdanna, og over reglene for godkjenning av leger med utdannelse fra andre land. Dette bruker de for å kontrollere antallet som rekrutteres til yrket, noe som gjør det mulig for legene å ta ut høyere lønn.

Også i en sosialistisk økonomi kan det lett oppstå mangel på spesialkunnskaper i forhold til samfunnets behov, og det må være mekanismer for å øke tilgangen. Innafor et sosialistisk system for utdanning, skolering og tildeling av arbeidskraft bør det være enklere å planlegge og forutse mulig knappet og rekruttere folk til de nødvendige spissutdanningene med løfte om større valgfrihet når det gjelder type arbeid om de fullfører den målretta utdanninga. Dersom dette ikke er tilstrekkelig for å sikre at et tilstrekkelig stort antall mennesker melder seg til yrket eller spesialiseringa, da kreves det enten tvangsdirigering av arbeidskrafta eller utbetaling av "rente" utover den vanlige arbeidskvitteringa.

Tvangsdirigering av arbeidskraft høres forferdelig ut og bruken av tvangsarbeid på sovjetiske byggeprosjekter på 1930- og 1940-tallet tilsvarer denne forestillinga (sjøl om den store bruken av tvangsarbeid gikk hånd i hånd med økte lønnsforskjeller og økt betaling for å stimulere folk til frivillig å gå over til nye industrispesialiteter). Både lønnsstimulering og tvangsdirigering av arbeidskrafta hadde sitt utspring i behovet for å omfordele arbeidskrafta i den raske industrialiseringsprosessen. Begge tiltaka var upopulære, og Khrusjtsjov-regjeringa avskaffa det meste av tvangsdirigeringa av arbeidskraft og reduserte lønnsforskjellene kraftig. Reduksjonen i forskjellene fortsatte under Bresjnev (se David Lane: Soviet Economy and Society, New York 1985).

Det er sannsynlig at det å beordre folk til å utføre helt spesielle arbeider, eller å betale dem betydelig mer, alltid kommer til å vekke bitterhet i et sosialistisk land. Innbyggerne i sosialistiske land er gjerne prega av sterke egalitære følelser. Dette kan bekreftes av den folkelige misnøyen som kommer til uttrykk mot de høye inntektene som medlemmer i de nye russiske kooperativene mottar.

Tvangsdirigering av arbeidskraft skjer i en mer spissfindig form i de kapitalistiske landa. Arbeidere fra Nord-England må reise til London for å arbeide og kan bare treffe familiene sine i helga. Arbeidsformidlinga er instruert om å stoppe utbetalinga av arbeidsledighetstrygd dersom en sier nei til et arbeid. Det kalles ikke tvangsdirigering av arbeidskraft, men effekten er den samme: en person oppdager at hun ikke har noe annet valg enn å ta et bestemt arbeid. Skjult tvang finner alltid sted når det er mangel på arbeid. Arbeidsledighet tvinger deg til å ta det som tilbys. De gamle sovjetiske teknikkene med spesielle bonuslønninger og åpen tvangsdirigering av arbeidere var nødvendige fordi det var full sysselsetting. I mangel av disse metodene - i Bresjnev-åra - hadde arbeiderne en tendens til å bytte arbeid ofte slik at bedriftene hadde problemer med å holde på en stabil arbeidsstyrke. En liknende situasjon oppstod på 1960-tallet i Storbritannia da arbeidsledigheten var svært lav. Dersom det er behov for flere arbeidere enn dem som er tilgjengelig, er enkelte arbeidsgivere villige til å betale ekstra for å friste arbeidere til å forlate arbeidsplassene de er på. Kunnskapen om spesialområder der tilgangen på arbeidskraft er liten, er en ekstra fordel. Når dette inntreffer i et kapitalistisk land og enkelte grupper kroppsarbeidere begynner å få lønninger som tilsvarer nivået til de "profesjonelle" (hvitsnippene), skaper det kortvarige sensasjonsoppslag i media.

Den økonomiske planen i en sosialistisk økonomi bør være slik utforma at den tar vare på alle de tilgjengelige arbeidskraftsressursene, uten å overdrive verken etterspørsel eller tilgang. Ikke desto mindre kan neppe den overordnede balansen av tilgang og etterspørsel på arbeidskraft løse problemet med mangel på særskilt spesialistkompetanse. Forestill deg at det er mangel på elektroteknikere. Om dette kommer av at det mangler muligheter for utdannelse av elektroteknikere, da er det ikke høyere lønninger for elektroteknikere som løser problemet. Det som trengs er å utvide utdanningskapasiteten. Anta at det er mangel på dypvannsdykkere. Det finnes ledige plasser ved Aberdeen college for undervannsteknologi, men ikke tilstrekkelig mange søkere. En del eventyrlystne personer kommer av naturlige årsaker til å søke seg til et liv som dykkere, men andre, som frykter farene og slitet, venter med å søke. Hva bør gjøres?

I en markedsøkonomi er svaret enkelt: Betal dykkerne mer enn gjennomsnittet for arbeiderne. Da kommer du til å få folk som er villige til å ta sjanser for en ekstra slant penger. Er dette tilfredsstillende? En annen måte å angripe dette på er å innse at det ikke er spesielt mange mennesker som vil risikere livet sitt i havdypet og heller stoppe utnyttinga av olja til en har lagd maskiner som kan utføre arbeidet automatisk.

Dykkere er et ekstremt eksempel. Men faktum er at en del arbeid fortsatt er mindre trivelig enn annet. Et sosialistisk samfunn må bestemme om dette problemet skal håndteres gjennom kvalitativ forbedring av arbeidsforholda, eller ved å utbetale spesielle fordeler til menneskene som utfører drittarbeidet. Det er forbundet med en viss risiko å betale ut stimulanspenger, dersom hele økonomien er basert på arbeidskvitteringer. Det er fare for at "timen" blir redusert i verdi dersom noen betales to timers kvittering for hver arbeida time. Disse betalingstilleggene skjer på bekostning av alle andre som får en inntektsreduksjon. For å hindre inflasjon og å gi det offentlige en viss kontroll med forskjellene, bør disse "finansieres" gjennom allmenn beskatning.

Det er mulig at forestillingen om ei "knapphetsrente" har en videre anvendelse. Den sosialistiske økonomien må være sikker på at dens investering i kvalifisert arbeidskraft ikke er bortkasta, enten ved at utdanna arbeidere emigrerer eller ved at de velger å legge sin energi i bedre betalt "uoffisiell" aktivitet. Dersom vi legger til side de moralske argumentene som vi tar for gitt, men som neppe er tilstrekkelige, da gjenstår det kun to metoder for å sikre at kyndig arbeidskraft fortsetter å arbeide som planlagt - overvåking, eller tilstrekkelig godtgjørelse. Inntektsforskjellene er ikke ønskelige, men det er heller ikke omfattende overvåking. Det finnes et pragmatisk argument for en viss grad av "renteutbetaling" i tilfeller der staten risikerer å tape bestemte typer arbeidskraft for planhusholdningssystemet.

Differensiert lønn for "personlige egenskaper"?

Innafor ethvert sjikt av arbeidere definert ut ifra nivå og type utdanning eller ferdigheter, finnes det garantert forskjeller i dugelighet, innsats og samarbeidsvilje etc. Bør slike forskjeller gjenspeiles i ulik avlønning? Før vi forsøker å besvare det spørsmålet, bør vi ta hensyn til hva spørsmålet innebærer - vi berører her tema om utvinning av et merprodukt under sosialistiske vilkår. Med uttrykket "merprodukt" mener vi det ekstra som produseres utover det som trengs til å forsørge arbeiderne sjøl. I en kapitalistisk økonomi framstår overskuddet i form av inntekter fra utbytting: profitt, rente, leieinntekter.

Kategorien utbytting kan ikke anvendes i en sosialistisk økonomi der bruken av merproduktet er noe som avgjøres demokratisk. Ikke desto mindre er det behov for å sikre at det "utvinnes" et overskudd fra de produktive arbeiderne for å garantere konsumbehovet hos ikke-produserende (soldater, pensjonister, barn, sjuke etc.) så vel som for å bygge ut produksjonsmidler. Formelt sett oppnås dette innafor det systemet vi foreslår, gjennom skattlegging av arbeidsinntekt og gjennom inntektene fra leie (4). Men eksistensen av denne formelle mekanismen garanterer ikke på noe vis den reelle produksjonen av et tilstrekkelig overskudd. Det som virkelig betyr noe er at arbeiderne er tilstrekkelig arbeidsomme og produktive (eller om de velger å være mindre produktive, at deres private konsum i tilsvarende grad begrenses). Hvilke metoder kan garantere dette?

Til sammenlikning kan vi undersøke situasjonene i en kapitalistisk økonomi. Der tar nødvendigheten av å produsere et merprodukt form av bedriftens behov for å produsere et utbytte. Vi kjenner til mekanismene som tvinger eller lokker fram et produksjonsnivå som fører fram til at det skapes profitt. Arbeideren inngår en arbeidskontrakt som, direkte eller indirekte, inneholder en forestilling om en akseptabel minsteprestasjon. At denne kontrakt seinere overvåkes av bedriftens agenter (sjefer, formenn etc.), følges opp av det ytterste sanksjonsmiddelet: å si opp arbeideren dersom denne ikke når opp til den standardprestasjonen som kreves, eller på annet vis ikke er tilstrekkelig lydig. Hvor kraftig trusselen om oppsigelse er, avhenger naturligvis i stor grad av forhold utafor den enkelte bedrifts kontroll, i første rekke arbeidsløsheta i økonomien som helhet og nivået på inntektene som finnes for arbeidsledige arbeidere. Bortsett fra denne "negative" kontrollen over arbeidskrafta har bedriften visse positive midler for å fremme produktiviteten: bonuslønn og akkordsystem, utsikter til forfremmelse, offentliggjøring av særskilte individuelle prestasjoner, og å skape et miljø der arbeiderne opplever at deres forslag for å øke produktiviteten i bedriften blir hørt og belønnes. I hvilken utstrekning kapitalistiske bedrifter satser på den siste mer "opplyste" strategien, er naturligvis høyst variabelt.

I en sosialistisk økonomi er trusselen om arbeidsledighet bevisst oppheva. Arbeid er garantert for alle. Hvordan skiller situasjonen seg ellers fra den under kapitalismen?

Vi vil gjerne ønske å hevde at det er slik at under sosialismen bør det fremmes fordelaktige allmenne sosiale vilkår for produksjon av et overskudd, ved at arbeiderne har følelsen av å arbeide "for det felles beste" heller enn for profitten til en "boss". Men det ville være naivt å anta at dette skulle løse alle problemer. Bortsett fra å gjøre allmenn bruk av de "opplyste" kapitalistiske bedriftenes strategi (offentlig anerkjennelse av arbeidsprestasjoner, organisering av et demokratisk arbeidsmiljø), kan det fortsatt finnes behov for å koble individuelle lønninger til produktiviteten. Moralske problemer kan oppstå dersom mennesker tror at deres innsats er større enn det som er vanlig "uten at det lønner seg", eller at en arbeidskamerat sløver, er gratispassasjer på kameratenes bekostning.

En måte å koble sammen belønning og innsats kunne, være et system av arbeidsgradering som omfatter hele økonomien. Det kunne for eksempel være tre arbeidsgrader, A, B og C, der B-arbeidet representerte gjennomsnittsproduktiviteten, A representerte arbeidet over gjennomsnittet og C arbeidet under gjennomsnittet. Nye arbeidere starter kanskje som "B"-arbeidere og får seinere granska sine prestasjoner (enten på deres eget initiativ eller på initiativ fra prosjektet de er med i), med mulighet for å bli omgradert til A eller C. Vel og merke har disse gradene ikke noe å gjøre med utdannings- eller kunnskapsnivå, men gjelder kun arbeidernes produktivitet relatert til gjennomsnittet for dennes yrke eller profesjon.

Disse arbeidsgraderingene kan i planleggingssammenheng betraktes som "verdiskaping" i ulik grad. Lønningene kunne motsvare slike ulike produktivitetsgrader: "B"-arbeidere kunne motta en arbeidskvittering per time, "A"-arbeidere noe mer og "C"-arbeidere noe mindre. Lønnsnivået måtte fastsettes slik at den totale mengden av arbeidskvitteringer er lik den totale arbeida mengden timer. De nøyaktige lønnsnivåene kunne regnes ut automatisk ved hjelp av datamaskiner straks det totale antallet i hver grad er fastsatt.

Å være "C"-arbeider behøver ikke å være stigmatisering; en slik arbeider velger vanligvis å arbeide på et lettere sted - og aksepterer til gjengjeld et noe lavere forbruksnivå. Alle behøver ikke å være Stakhanov-arbeidere, og det er ingen grunn til uvilje mot den mindre produktive arbeideren, dersom denne ikke later som å være noe annet. På dette viset får de høyproduktive arbeiderne den anerkjennelse og oppmuntring de fortjener, samtidig som planene får en mer korrekt fastsetting av det samfunnsmessige arbeidets sammensetning.

Kvalifisert arbeidskraft som "produsert tilførsel"

Ovafor har vi antyda at arbeidere kan deles inn i grupper etter forskjellig individuell produktivitet og betraktes slik i planleggingssammenheng. Planleggerne kan for eksempel kjenne til at et bestemt prosjekt krever 1.000 persontimer av gjennomsnittlig grad, men at det bare vil være behov for - la oss si - 800 timer av "A"-grads arbeid. Nå dukker spørsmålet om forekomsten av ulike ferdigheter krever oppmerksomhet fra planleggerne - og dersom det er tilfelle - hvordan bør dette organiseres.

I et kort og mellomlangt perspektiv er arbeidskraftas differensiering etter forskjellige kunnskaper både noe viktig og noe det ikke går an å se bort i fra. Det er ikke mulig innbyrdes å bytte om på en gruveingeniør, en kirurg og en dataprogrammerer. Konsekvensen er at planleggerne helt enkelt ikke kan tenke i baner som tildeling av "arbeidskraft" som sådan, men må akseptere de grensene som tilgangen på spesielle ferdigheter innebærer. Dette medfører at detaljerte registre må opprettes over antallet personer som er kvalifisert innen hvert spesialområde. Men hva skjer da med begrepet arbeidsverdi og tilpassinga til arbeidstid som bokføringsenhet?

Ja, i det lange løp kan arbeidere omskoleres, og vi kan oppnå sosialistenes "demokratiske" antakelse om at nesten alle kan utføre nærmest alt, bortsett fra en del ekstremt krevende oppgaver og enkelte arbeidsuføre individer. I samband med langsiktig planlegging er det ikke den aktuelle tilgangen på spesielle typer av kvalifisert arbeidskraft som er av interesse, men hva det koster å produsere slike ferdigheter. Og nettopp på samme vis som verdien på maskiner kan betraktes som den arbeidstid som kreves for å konstruere dem, slik kan også menneskers ferdigheter vurderes når det gjelder å utarbeide langsiktige økonomiske analyser.

Vi forestiller oss å innføre den allmenne grunnutdanninga: arbeidere som kun gjennomgår utdanning opp til dette, kommer til å bli betrakta som "ukvalifisert arbeidskraft", mens det arbeid som utføres av arbeiderne som har fått ytterligere spesialutdanning behandles som en "produsert tilførsel", omtrent som andre produksjonsmidler. Denne oppfatninga om utdanna arbeidskraft som en produsert tilførsel kan illustreres med et eksempel.

Anta at det kreves fire års studier etter gjennomført grunnutdanning for å bli en kompetent tekniker. I denne fireårige produksjonsprosessen for teknikerutdanna arbeidskraft må en tilføre rekke ulike typer arbeidskraft. For det første har vi studentens arbeid - gå på forelesninger, studere på bibliotek, laboratoriearbeid osv. Som tidligere skrevet betraktes dette som gyldig produktivt arbeid og belønnes deretter. Det regner vi som tilførsel av "enkelt arbeid". For det andre har vi lærernes undervisningsarbeid, fordelt på antall studenter som undervises. Dette er kvalifisert arbeidstilførsel. For det tredje har vi det "overordna" arbeidet koblet til utdanningsvesenet (bibliotekarer, teknikere, administratorer). Dette kan bestå av en blanding av kvalifisert og enkelt arbeid (5).

Dette illustrerer det allmenne poenget at produksjonen av kvalifisert arbeidskraft både krever ukvalifisert og kvalifisert arbeid tilført. Målinga av den aktuelle mengden tilførsel av ukvalifisert arbeid er i prinsippet relativt enkelt; et vanskeligere spørsmål er hvordan vi skal behandle tilførsel av kvalifisert arbeid. Dersom kvalifisert arbeid legemliggjør en tidligere arbeidstilførsel blir denne regna som sammensatt av enkelt arbeid, men hvordan bestemmes en slik multiplikator?

Samme spørsmål dukker opp når vi skal vurdere de kvalifiserte (for eksempel å undervise) innsatsene i produksjonen av vår kvalifiserte arbeidskraft av teknikere, og når vi skal vurdere den kvalifiserte tekniske arbeidskrafta. I det følgende (se også vedlegget til dette kapitlet) behandler vi begge disse aspektene samtidig, der vi benytter oss av den forenkla forutsetning at all "kvalifisert" arbeidskraft krever samme mengde arbeidskraft for å bli produsert.

Tenk på sammenhengen med livløse (materielle) produksjonsmidler. Standardmetoden for å måle arbeid som har "vandra fra" slike produksjonsmidler til produktet er å "fordele" arbeidsinnholdet i produksjonsmidlene over det totale produksjonsvolumet som disse midlene har bidratt til. Dersom en maskin som for eksempel inneholder 1.000 arbeidstimer slites ut etter en produksjon av en million enheter av produktet X, da kan en si at maskinene sender videre 1.000/1.000.000 = 0,001 arbeidstimer til hver enhet av X. Dersom vi går et skritt videre i beregninga, og antar at maskinen vår har et produksjonsnivå på 100 enheter av X per time, da følger det at maskinen "overfører" 100 * 0,001 = 0,1 timer av sitt arbeidsinnhold per driftstime.

La oss så gå tilbake til vår kvalifiserte tekniker og anvende det samme prinsippet. Anta at hun etter ferdig utdanning, arbeider 35 timer per uke i 45 uker i året, dvs 1.575 timer i året. Og la avskrivningstida for hennes tekniske kunnskap være ti år. (Dvs. i slutten av denne perioden vil hun trenge eller være aktuell for enda en periode med heltidsstudier for å oppdatere sine kunnskaper og ferdigheter, eller dersom hun ønsker å bytte spesialområde.) Hun kommer i løpet av disse 10 åra til å arbeide 1.575 * 10 timer, og for å bestemme hennes overføringskvote av legemliggjort arbeid i løpet av denne arbeidstida så dividerer vi det totale arbeidsinnholdet i hennes utdanning med 15.750.

I samsvar med disse kalkylene kan "overføringshastigheten" bli i størrelsesorden (6):

Tallet 0,33 for eksempel sier oss at vår tekniker, som avskriver skoleringa over 15 år, overfører 0,33 timer av tidligere legemliggjort arbeid per arbeida time. Til forskjell fra en maskin som bare overfører arbeidskraft som blei legemliggjort i fortida, arbeider vår tekniker også en time per time. Det totale direkte og indirekte arbeidet som vår tekniker bidrar med, skulle på dette vis bli 1,33 timer per time, sammenlikna med den enkle arbeidskvoten. Med andre ord, dersom en i den langsiktige planlegginga vil bruke en million kvalifiserte ingeniørarbeidstimer, bør en tenke over at dette tilsvarer bruk av 1,33 millioner timer enkelt arbeid.

Dermed er det ikke sagt at bare fordi en kvalifisert arbeider beregnes å koste samfunnet en tredjedel mer enn en arbeider med gjennomsnittlig skolering, så bør de betales en tredjedel mer. Denne ekstra tredjedel representerer de samfunnsmessige tilleggskostnadene for å bruke kvalifisert arbeidskraft. Samfunnet har allerede betalt den "ekstra tredjedelen" i og med at man har betalt arbeidernes utdanning, så det finnes ikke noe forsvar for å betale den enkelte noe ekstra. Selv om det ikke har noen følger for inntektsfordelinga for privatpersoner, er den kvalifiserte arbeidsmultiplikatoren viktig for kalkyla av de faktiske samfunnsmessige kostnadene for forskjellige prosjekter. En oppgave som krever kvalifisert arbeidskraft koster mer for samfunnet sjøl om de kvalifiserte arbeiderne har samme betaling som de ukvalifiserte.

Sammenlikning med historisk eksistert sosialisme

Før vi avslutter dette kapitlet kan det være lærerikt å sammenlikne den marxistiske modellen med det man greide å oppnå i de sosialistiske landa. Så vidt vi veit var det blant disse landa bare i de kinesiske folkekommunene at de marxistiske fordelingsprinsippene blei forsøkt brukt på 1960- og 1970-tallet. Der blei godene fordelt etter arbeidspoengsystemet. Antallet arbeidstimer medlemmene utførte i løpet av året, blei bokført og deres andel av grøden blei basert på dette. Muligens tillempa også andre sosialistiske land dette prinsippet, men det kjenner ikke vi til.

Allment sett fortsatte de sosialistiske økonomiene å bruke penger. De utga sedler og mynter som inngikk i den allmenne sirkulasjonen. Disse pengene blei brukt i fem bestemte sirkulasjonsformer:

Det påstås ofte at i det første tilfellet fungerte ikke penger egentlig som penger, fordi de ikke bytta eier. Dersom bedrift A leverte varer til bedrift B; kanskje bedrift B betalte for dem, men det fant ikke sted noe virkelig eierbytte siden begge var eid av staten (7). Det er et snev av sannhet i dette, siden de fleste leveransene fant sted i forhold til en plan, men forklaringa er bare delvis sann. Dersom det ikke fant sted noe virkelig eierbytte, hvorfor skulle det overhodet skje en nominell utveksling av penger?

Viss produksjonen var direkte sosialisert, fins det ingen grunn til at bedrift B skal betale A for de varene som A leverer. I stedet kunne enhet B - la oss si et sykehus - motta et budsjett på x antall arbeidstimer. Alt arbeidet som utføres av sjukepleiere, reinholdere og leger i enheten ville bli belasta dette budsjettet. Enhver leveranse av mat og legemidler fra de offentlig eide legemiddelfabrikker osv. vil få sitt innhold av arbeidskraft dekka av dette budsjettet. Men det vil ikke lenger bli utbetalt penger fra sjukehuset til dets ansatte eller leverandører. Arbeiderne vil bli kreditert av staten eller naboskapskollektivet for utført arbeid. Og legemiddelfabrikkene blir ikke belasta ettersom de vil ha sine egne arbeidsbudsjett.

Vi kunne se dette systemet i uutviklet form i National Health Service der sjukehusa ikke tok seg betalt for tjenester som laboratorie- og røntgenundersøkelser som blei utført innafor samme sjukekassedistrikt. Slik var det inntil Tory (det konservative partiet i Storbritannia) omorganiserte.

Til sammenlikning med dette bevarte industrisektoren i de sosialistiske økonomiene vareformen i mye større omfang enn det som ser ut til å ha vært nødvendig med tanke på de sosialistiske eiendomsforholda. Stalin hevda (Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen, 1952 - Oktober forlag 1975) at den fortsatte bruken av vareformen kom av de andre formene for utveksling, i første rekke den mellom kollektivbruka og staten. Dette kan ha vært sant fra begynnelsen av, men i noen av de sosialistiske landa - spesielt kommer en til å tenke på Bulgaria - var kollektivenes uavhengighet av staten nesten forsvunnet på slutten av 1960-tallet. Likevel blei det, uten unntak, fortsatt brukt penger.

Dersom arbeidsverdibokføringa hadde vært dominerende i økonomien som helhet, kunne en tenkt seg overgangsformer for jordbruksproduksjonene der kollektivbruka som en enhet krediteres for det gjennomsnittlige arbeidskraftinnholdet i produktene som leveres. Dette ville innebære at kollektivbrukets arbeid fortsatt ikke fullt ut hadde vært direkte samfunnsmessig arbeid, men det ville vært forenlig med å avskaffe pengene.

Sluttpunktet i utvekslinga - markedet for forbruksvarer - er det avgjørende. Det er her de fundamentale klassemotsetningene virka for å hindre fullføringa av det marxistiske sosialistiske programmet. For den marxistiske oppfatningen av sosialismen bygde på radikalt likeverd. Det skulle ikke være noen annen kilde til inntekt enn arbeid, og alt arbeid skulle betraktes som like mye verdt. Å nå fram til dette ville ha krevd å avskaffe alle ekstra fordeler og tillegg som byråkratene nøt godt av. Det marxistiske programmet var ikke forenlig med eksistensen av et evigvarende elitesjikt. Marx applauderte prinsippene som blei tillempa av Pariskommunen, at offentlige tjenestemenn ikke skulle motta mer enn en gjennomsnittlig arbeiderlønn. (Se Marx' Skrifter i utvalg (Pax) bind 4, "Borgerkrigen i Frankrike". Finnes også elektronisk her.) For ikke så lenge sia motsatte Mao og venstresida i Kina seg lønnsskiller og påpekte at Kina fortsatt hadde langt igjen før det nådde et sosialistisk distribusjonssystem; de hevda at lønnssystemet på 8 trinn fortsatte å være et hinder for sosialismen.

Kina var spesielt på det vis at spørsmålet om å avskaffe det borgerlige systemet med differensiert arbeidslønn blei et brennende politisk spørsmål. Det var et av de sentrale politiske spørsmåla under Kulturrevolusjonen. Videre framrykking for å sette det marxistiske programmet ut i livet blei umulig i og med venstresidas nederlag og hegemoniet for Dengs linje. I de fleste andre sosialistiske landa kom aldri spørsmålet om å gå over til et betalingssystem basert på arbeid, opp på dagsorden engang.

Sosialistiske politikere, enten det er i vest eller i øst, er sjelden hissige på "utjamning". Mens en er motstander av ekstrem rikdom, anser de at noen nivåskiller bør beholdes. Det er mye enklere å rettferdiggjøre forskjeller ideologisk dersom alt fortsatt omtales i form av penger. Dersom bokføringa skjer i form av arbeidstid blir bedraget med forskjeller mellom ulike yrker litt for gjennomsiktig. Hvorfor skal en sekretær bare få betalt for 30 minutter per time hun arbeider, mens en hvitsnipparbeider på kontoret ved sida av få betalt for 2 timer per time han arbeider?

Sekretærer og reinholdere ville snart si: "Nei, stopp en hal. Hva er det for slags sosialisme som gjør at en av dere er verdt fire av oss?". Denne velkjente proletære forkjærlighet for utjamning (så primitiv og lite sofistikert), ville komme i forgrunnen: "Enhver er like god som noen annen." Denne demokratiske oppfatninga har vært i sentrum for alle proletære revolusjonære bevegelser. På slutten av 1800-tallet hadde oppfatninga av at en manns arbeid var like mye verdt som en annens, blitt veiledende doktrine for det som fortsatt kalles sosialdemokrati. Når borgerlige demokrater proklamerer at "alle mennesker er like", dog med tillegget "for loven", så gikk sosialdemokratene et skritt videre og krevde virkelig økonomisk likeverd. Det allmenn stemmerett var for det borgerlige demokratiet, var arbeidets likhet for proletariatet.

Motstanderne av politisk demokrati, som de hvite i Sør-Afrika, beklager hvordan doktrinen om "en mann - en stemme" lukker øynene for den naturlige menneskelige ulikhet. Skal virkelig et sivilisert hvit menneske likestilles med en nigger direkte fra jungelen? Motstanderne av økonomisk demokrati beklager den marxistiske doktrinen om arbeidsverditeorien for at den på falske premisser likestiller folk. Som en kinesisk gjestestudent uttrykte det til en av oss: skulle han med sin mangeårige utdanning ikke regnes for mer enn en uvitende full arbeider?

Sant nok, folk er forskjellige. Det arbeid en collegeprofessor utfører er forskjellig fra det en arbeider gjør. Boerkulturen er forskjellig fra zulukulturen. Menn og kvinner er forskjellige. For dem på toppen av pyramiden rettferdiggjør forskjeller også særforskjeller. Utsikten fra bånn er annerledes.


Forklaringer:

(Bortsett fra forklaring nr 5, er forklaringene skrevet av Arne Hedemann.)


Vedlegg:
Illustrerende betraktninger av multiplikator for kvalifisert arbeid

Dette vedlegget forklarer mer i detalj utregninga av kvalifisert arbeid slik det er diskutert i teksten. Vi illustrerer først beregninga av det totalte legemliggjorte arbeidsinnholdet i kvalifisert arbeid.

La oss så gjennomgå oppdelinga av dette totale arbeidsinnholdet i en enkel og en kvalifisert del. Studentens egenandel er enkelt; lærernes bidrag er kvalifisert; og la oss for diskusjonens skyld anta at "andre kostnader" kan deles opp i like store deler kvalifisert og enkelt arbeid. Da kommer vi til følgende resultat: totalt arbeidsinnhold av tilnærmelsesvis 7.600 timer (avrunda oppover), hvorav kvalifisert arbeid utgjør om lag 5 prosent (avrunda oppover igjen).

Dette beløp på totalt legemliggjort arbeid er den første beregning (faktisk en undervurdering, skal vi få se). La oss betegne denne beregninga som Tia0. Ved å bruke Tia0 kan vi konstruere den første beregninga av overføringshastigheten av legemliggjort arbeid når det gjelder kvalifisert arbeid:

Øh0 = Tia0/(Åa * At)

der Åa representerer arbeidstida som den kvalifiserte arbeider kommer til å arbeide etter endt utdanning, og At er avskrivningstida i år. Vi kan så benytte Øh0 for å omberegne det totale antall legemliggjorte timer (når vi antar at overføringshastigheten for lærere og andre som tilfører den kvalifiserte tilførsel i produksjonen av kvalifisert arbeidskraft, er den samme som for studentene, etter endt utdanning). Dersom den delen av Tia0 som utgjør kvalifisert arbeidsinput kalles Ka, blir vår reviderte beregning av den totale mengden legemliggjort arbeid:

(1 + Øh0) Ka * Tia0 + (1 - Ka)Tia0 = (1 + Øh0 Ka) Tia0

Men dette nye tallet for det totale antallet legemliggjorte arbeidstimer kan nå brukes til på nytt å beregne overføringshastigheten. Det tillater en ytterligere omregning av det totale antallet timer osv om og om igjen (rekursivt). De etterfølgende tilnærmede verdiene (approksimasjonene) av det totale legmeliggjorte arbeidet gjennom produksjonene av kvalifisert arbeidskraft skaper en geometrisk utvikling der den n-te termen er:

(1 + Øh0Ka + Øh20Ka2 + Øh30Ka3 + ... + Øhn0Kan) Tia0

Dersom vi lar n gå mot uendelig, så kan vi beregne de endelige approksimasjonene av den totale mengden legemliggjorte arbeidstimer, nemlig

(1-Øh0Ka)-1 Tia0,

og tilsvarende endelige mål på overføringshastigheten på det legemliggjorte arbeidet:

Øhs = (1-Øh0Ka)-1 Tia0 / (Åa x At)

Dersom vi husker på at Øh0 = Tia0 / (Åa * At), kan Øhs skrives som

Øhs = Tia0 / (Åa * At - KaE Tia0)

Dette gir oss muligheten til direkte å beregne den endelige overføringshastigheten. Dersom vi bruker de ovenfor nevnte illustrasjonstall

får vi

slik det er anført i teksten. I hvert enkelt tilfelle er multiplikatoren for kvalifisert arbeid helt enkelt 1 pluss Øhs.