Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Jagland-boka

av Jorun Gulbrandsen

Røde Fane nr 2, 2002

Jorun Gulbrandsen er leder i AKP

Thorbjørn Jagland: Vår sårbare verden, Oslo: Aschehoug 2002
274 sider, ISBN 82-03-22780-5


Thorbjørn Jagland kom i januar 2002 med boka Vår sårbare verden.

Mange tilskuere til rivaliseringskampen mellom Jagland og Stoltenberg har spurt hva de politiske skillelinjene mellom dem går ut på, hvis det i det hele tatt er noen forskjell. Det var med dette utgangspunktet jeg leste boka. Ville det være et svar i den?

Slik jeg vurderer det, må svaret deles i to. Det ene er at boka nok er skrevet på grunn av rivaliseringskampen. Jagland ønsker å stå fram som en statsmann. En som ikke engang nøyer seg med Norge som arena, men som ønsker å styre hele verden. Den andre delen av svaret er at nei, jeg klarer i hvert fall ikke se noen politiske forskjeller mellom den Jagland og den Stoltenberg jeg kjenner til. Boka bygger bare opp under én ting, og har én konklusjon, nemlig at Norge må bli med i EU, og dette er nok den viktigste grunnen til at boka er laget.

Jagland sitt resonnement er slik: Globaliseringen må reguleres, kapitalismen må ikke fjernes, men styres, og derfor må Norge gå inn i EU fordi det er det nærmeste styringsredskapet for oss. Dette bruker han ei hel bok på å si mange ganger. For eksempel: "Heller ikke nå blir målet å avskaffe kapitalismen, men å regulere den og fordele rettferdig. Jo, det 21. århundre kommer til å dreie seg om å skape en global velferdsstat. Dette må være sosialdemokratiets neste store prosjekt. Utgangspunktet er Europa ... Det er Europa som er vår plattform for å forbedre verden." (side 34)

"Hvordan kan Europa brukes til å skape et globalt demokrati for å skape trygghet og frihet for alle, både her hjemme og ute i verden? Svært mange europeiske opinionsledere tenker i denne banen, for eksempel den venstreorienterte franske sosiologen Pierre Bourdieu, som mener at en ny sosial motstandsbevegelse mot nyliberalismen bør begynne på det europeiske kontinent." (side 250)

Reformere EU

Denne måten å argumentere for norsk medlemskap i EU på, er velkjent fra sosialdemokratiske ledere. Den handler om at vi skal inn i EU for å regulere kapitalen. Denne begrunnelsen håper de skal gå hjem hos dem som faktisk ønsker å "regulere kapitalen". De framstår riktignok som lite troverdige, for deres praksis hver dag viser at de synes det er helt fint å slippe markedet inn på alle områder. Men de strever likevel for å få med folk på å reformere EU, en kritikk av EU blir til og med brukt som et argument for å gå inn i EU.

Vi kjenner den samme retorikken fra grupper innafor antiglobaliseringsbevegelsen som kaller seg "venstre", som nedtoner kampen mot EU, eller som rett og slett sier at land kan gå inn i EU for å skape et "annerledes Europa" som kan tjene folkets arbeidende masser. (International Viewpoint, bladet noe som kaller seg 4. internasjonale.)

Tilbake til den første delen av svaret, om boka er et middel i kampen om makta i AP. Det er den. Med boka kommer Jagland med forslag til løsning for APs problemer. Det er den internasjonale statsmannen Jagland som snakker. Det er dette perspektivet han bruker for å komme med medisinen som AP trenger. Terapien er medlemskap i EU. Etter 11. september, spurte altså Jagland seg sjøl: "Hva gjør det gode gamle Arbeiderpartiet? Vår krise er forbundet med mangel på et stort prosjekt å kjempe for. I hele det 20. århundre var oppgaven å bygge opp velferdsstaten. Nå kan denne oppgaven ikke løses fra den internasjonale situasjon. Den globale virkelighet angår oss like mye som den angår menneskene i blikkskurene eller i en palestinsk flyktningleir. Det er her den nye oppgaven ligger: Å skape en global velferdsstat. Denne oppgaven kan ikke løses fra det europeiske sosialdemokratiet, for det er i Europa og i de europeiske institusjonene kimen til dette ligger." (side 32)

AP mangler prosjekter

Smak på det. "Vår krise er forbundet med mangel på et stort prosjekt å kjempe for. I hele det 20. århundre var oppgaven å bygge opp velferdsstaten. ... Det er her den nye oppgaven ligger: Å skape en global velferdsstat." Jeg er nokså sikker på at folk flest synes at en "global velferdsstat" er fint, men folk tror vel så lite på julenissen at akkurat dette målet kanskje ikke er nok for å stemme på eller være med i AP. Dessuten ser mange av dem som nettopp bekymrer seg over kapitalens internasjonale herjinger, at AP-ledelsen hjelper fram markedsliberalismen i Norge i offentlig sektor, i angrepene på rettigheter og avtaler i arbeidslivet, og de ser direktivdiktaturet fra EU og EØS. Så hvorfor skulle de tro på at Jagland har en global velferdsstat i sinne? Og Arbeiderpartiets egne folk, hva sier de? De blir jo fortvila (mars 2002) over at Jagland lanserer denne globale terapi, konkret uttrykt som behovet for ny EU-søknad. En EU-debatt i AP nå er kanskje akkurat hva de trenger for å knuse den ene foten helt og fullt. Så dette "store prosjektet" er allerede dødt.

Jagland mener noe

Men den ros skal han ha, han er kanskje den eneste som uttrykker meninger i AP-ledelsen. Det har slått meg siden stortingsvalget høsten 2001: Når (utallige) tillitsvalgte fra AP er blitt intervjua om hvorfor de tror AP mister så mange stemmer, sier de alle som en at de må bli flinkere til å "komme ut med politikken vår". "Vi må bli tydeligere på hva vi mener." Men de sier ikke hva de mener! Tenk på C. I. Hagen. Han er flink til å si "eldre og syke", vi husker det. Kristin Halvorsen sier "skole og barnehage", vi husker det. AP-folka sier "vi må bli flinkere til å få fram budskapet vårt". Hvorfor i all verden sier ikke journalistene HVILKET BUDSKAP??? For her er jo AP-ledelsens klemme, de sitter i saksa. Sier de det de mener, vil de miste enda flere av de vanlige støttespillerne sine.

En ledelse som representerer norske og internasjonale kapitalinteresser og med en nokså ekstrem høyrepolitikk, må jo få problemer i forhold til den klassen de liksom skal representere, de vanlige lønnsmottakerne, småbrukere, fiskere, folk som er opptatt av distriktenes framtid. AP-ledelsen forundrer seg stort over at folka deres går både til SV og til Fremskrittspartiet. De tror det er to helt forskjellige veier, og synes det er forvirrende. Partisekretær Kolberg sier for eksempel det. Men det er ikke ulogisk i det hele tatt, hvis en har et klasseperspektiv. Det er bedre å gå til "gamle og syke"-partiet og "skole og barnehage"-partiet, er det åpenbart mange som tenker. Så sitter AP-ledelsen der og sier "vi må bli tydeligere", og når det eneste tydelige er "inn i EU fortest mulig", må vi kanskje lure på om det store statsmannsskapet er så stort likevel.

I boka forsvarer han bombinga på Balkan, han vil at EU og Nato skal gå sammen om militære aksjoner "for å forsvare enkeltmennesket", og det er mer av de vanlige reaksjonære standpunktene vi kjenner så godt fra hele AP-ledelsen.

Han sier noe på slutten om Norge.

Må bli kvitt sinne

Det er flere ting denne bokmeldinga kunne ha tatt fatt i. Jeg vil bare avslutte med en smakebit som viser at for å kontrollere den globale kapitalen og arbeide for fred, kan vi begynne inne i oss. På bokas siste side sier Jagland: "I utenrikspolitikken er det i hvert fall nødvendig å begynne med hvert enkelt menneske." Han sier at mange skolebarn ikke kjenner særlig godt flere enn en fem medelever. Han spør, hvordan skal de bli vennlige og tolerante? "Hver og en av oss må begynne med seg selv. Hvem er jeg? Vi må bli kvitt sinne, misunnelse, grådighet, spenninger og negative uttrykk inne i oss."