Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Rapport fra Kurdistan

av Erling Hobøl

Røde Fane nr 2, 2002

Erling Hobøl er styremedlem i Kurdernes Venner i Oslo og Akershus


"Det viktigste PKK har gjort er å trekke styrkene sine ut av Tyrkia og erklære våpenhvile," sier en ungdom, som gjerne kan være ett ungt PKK-medlem. Vi - to fra Norge på reise høsten 2001- får høre det samme mange ganger gjennom reisen vår i tyrkisk Kurdistan. Forsøkene på å oppnå endringer i Tyrkia gjennom fredelig politisk kamp startet allerede før arrestasjonen av lederen til Det kurdiske arbeiderpartiet, PKK, Abdullah Öcalan, 15. februar 1999.

Tidligere var PKKs mål en sosialistisk føderasjon for hele Midt-Østen, med Kurdistan som en del av denne. Etter 1980-kuppet i Tyrkia så de det som vanskelig å kjempe for dette fra Tyrkia uten først å gå veien om et uavhengig Kurdistan utenfor det tyrkiske militærstyrets overherredøme. Og metoden for å oppnå dette var gjennom folkekrig.

I dag er dette målet i hvert fall skjøvet ut i framtida. PKK sier at kurderne bør slåss for et demokratisk Tyrkia, med kulturelle og demokratiske rettigheter også for kurderne.

Den demokratiske republikken

Når du snakker med folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen i Tyrkia trekker de fram kampen for den demokratiske republikken. Målet er gjennom massemobilisering og politiske aksjoner, kombinert med parlamentarisk arbeid, å drive gjennom en demokratisering av Tyrkia. Det vil si både anerkjennelse av rettigheter for kurderne og andre minoriteter og fjerning av det nasjonale sikkerhetsrådets makt. I dag har det nasjonale sikkerhetsrådet en slags vetorett over Tyrkias politikk og hindrer at den kommer ut over kemalismens snevre rammer. Det nasjonale sikkerhetsrådet består av toppene i generalstaben, den sittende regjeringa og presidenten. Makta ligger hos generalene. Dette statsstyret ble etablert i 1982, etter "normaliseringa" etter militærkuppet i 1980. På 1990-tallet ble både de to forløperne til dagens HADEP, HEP og DEP, forbudt. Det samme ble det islamistiske Refah (Velferds-) partiet, som da satt i regjeringa, i 1997.

Kemalismen

Kemalismen er Tyrkias "statsideologi" oppkalt etter det moderne Tyrkias første president Mustafa Kemal Atatürk. Atatürk prøvde å skape en moderne nasjonalstat ut av restene av det ottomanske imperiet. Ideologien i dette prosjektet er en sterk tyrkisk nasjonalisme som går over i sjåvinisme. En sterk hær som er nasjonens beskytter er også en viktig del av kemalismen. Kemalismen har som forutsetning at Tyrkia er en enhetlig nasjonalstat og benekter eksistensen av nasjonale minoriteter, og i hvert fall noen form for særskilte rettigheter for disse. Tyrkiske myndigheter har lykkes med å få de fleste tyrkere til å identifisere seg med kemalismen og også å assimilere andre etniske grupper inn i den tyrkiske nasjonen. Alle politiske partier i Tyrkia er kemalistiske bortsett fra det kurdervennlige partiet HADEP, noen av partiene på ytre venstre fløy og til dels noen av islamistene. Inntil nylig benektet tyrkiske myndigheter eksistensen av kurderne som en egen etnisk gruppe og omtalte dem som "fjelltyrkere". På tross av ett massivt ideologisk press har de fleste kurderne holdt på en sterk kurdisk identitet. PKK under Abdullah Öcalan la spesiell vekt på å bygge opp igjen den kurdiske sjølbevisstheten.

HADEP

I de siste årene har det kurdisk-vennlige partiet HADEP (Folkets demokratiske parti) hatt store valgframganger mange steder i tyrkisk Kurdistan. De har i dag ordføreren i mange byer i det kurdiske kjerneområdet som Batman, Van og Kurdistans "hovedstad" millionbyen Diyarbakir (Amed på kurdisk). Også i mange store byer i det vestlige Tyrkia har HADEP gjort det godt i valg, og partiet vant nesten valget i storbyen Mersin. I storbyene høster HADEP stemmer fra kurdere som har flyttet (dvs. ofte flyktet) dit fra den kurdiske landsbygda. HADEP kaller seg sosialister og legger vekt på kvinnekamp, de har egne kvinnekontorer og kvinnegrupper mange steder.

Hvorfor endringer i strategien

Blant kritikere av PKK blir det hevdet at partiets nye linje er styrt av Abdullah Öcalan som fra fengselscella har oppfordret til fredelig kamp og enhet med Tyrkia. Kritikerne mener at han har lagt om politikken for å redde sitt eget skinn og unngå henrettelse. Endringene i PKKs politikk skjedde imidlertid før Öcalan blei arrestert. Geriljaen AGRK (Folkets frigjøringshær for Kurdistan) erklærte ensidig våpenhvile første gang 15. august 1993, og PKK hadde endret sin politikk når det gjaldt uavhengighet for Kurdistan allerede før dette. Mange hevder at geriljaen var militært slått og at den kurdiske bevegelsen ikke hadde noe annet valg enn å finne andre kampformer. Det er i hvert fall trolig at PKK-ledelsen så at kampen ikke kunne vinnes militært og at strategien derfor måtte legges om. Utover på nittitallet blei Tyrkia USAs største mottager av militær hjelp. Tyrkia starta også med en strategi med å "fjerne vannet for å fange fisken". Det vil si at de fordreiv landsbyboere for å fjerne AGRKs massegrunnlag og forsyningslinjer. I dag er tre tusen landsbyer brent og to til tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem. Noen av flyktningene er i Vest-Europa, men de fleste finner man igjen i slumområdene i de store byene både i tyrkisk Kurdistan og i det vestlige Tyrkia.

Medlemmer og sympatisører av PKK som vi snakket med, trakk også fram andre grunner til endringa i strategi. Den kurdiske befolkninga var krigstrøtt etter 15 år med krig. Det har også vært et stort problem at den kurdiske bevegelsen i veldig liten grad har lykkes med å få noe sympati fra den tyrkiske befolkninga. Rasistiske holdninger til kurdere er svært utbredt og krigen har bare skapt enda større grøfter mellom befolkningsgruppene. Gjennom å vise fredsvilje håper derfor PKK å bryte ned de negative holdningene i den tyrkiske befolkninga. AGRK har trukket ut styrkene sine fra Tyrkia og frigjøringshæren er døpt om til Folkets sjølforsvarsgrupper (noe av geriljaen er muligens fortsatt igjen i Tyrkia. Da vi var i Diyarbakir var det en skyteepisode i byen Silvan hvor angivelig to PKK-medlemmer og to politifolk blei drept.). De fleste overslagene regner med at 4.000-5.000 geriljasoldater fortsatt er gruppert i Nord Irak og Iran. Vi ble også fortalt at flere unge folk drar opp i fjellene igjen i dag, fordi de mister tiltrua på at Tyrkia vil ta i mot den utstrakte fredshanda.

Kurdistan

En iøynefallende ting som skiller de kurdiske områdene fra resten av Tyrkia er det store militære nærværet. Langs veiene er det militære sjekkposter med korte mellomrom, en del steder er det også større leirer. Ved leirene og sjekkpostene er det malt slagord og tyrkiske flagg, eller hvitmalte steiner er lagt opp i fjellsidene som slagord og flagg. "Den er glad som kan si han er tyrker," står det i fjellsidene rundt byen Mardin. Det er neppe så mange glade mennesker i byen. Befolkninga består av kurdere, arabere og syrisk-ortodokse kristne. Over byen troner en stor Nato-radarstasjon, strategisk plassert på den siste høye åsen før grensa mot Syria. Ved noen av veiposteringene blir kjøretøyer stoppa og gjennomsøkt. Bussen vår blei også stoppa da vi kjørte, mellom Van og Tatvan, og alles bagasje blei gjennomsøkt. Noen menn fikk ikke bli med bussen videre. Også inne i byene er militæret tydelig til stede, men i dagens situasjon opptrer de ofte ganske avslappa.

Vi legger også merke til alle parabolantennene, på små hytter i landsbyene og på verandaene. Grunnen til dette er at folk ser på den kurdiske fjernsynskanalen Medya-TV som sender på satellitt fra Belgia. Inntil nylig var dette forbudt, men svært vanlig å se på allikevel. Medya-TV er en viktig del av kurdisk nasjonsbygging og når også ut til den store andelen av kurderne som er analfabeter.

Endringer

Tyrkia har endra en rekke lover blant annet for å tilpasse seg EU. I dag er det lovlig å produsere aviser på kurdisk. Problemet er at lovene bare finnes på papiret. Politiet arresterer folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen, enkelte vi snakka med mente situasjonen hadde blitt verre etter lovendringene. Det er unntakslover i enkelte av de kurdiske fylkene, og her er blader og aviser som er tillatt i resten av Tyrkia forbudt. Nå er jo forholdene i Tyrkia litt spesielle på området lovlig/ulovlig. I Istanbul selges blader fra PKK og illegale tyrkiske kommunistpartier åpent i bokhandler i hovedgatene. Kommunisme er forbudt i Tyrkia, flere av disse partiene driver også væpna kamp mot den tyrkiske staten. Samtidig kan folk bli arrestert for å drive lovlig politisk virksomhet. Lederen i HADEPs ungdomsorganisasjon i Van kunne fortelle oss at flere medlemmer av lokalavdelinga der var arrestert under en konferanse i Izmir, ingen visste hvor lenge de kom til å sitte inne. I Batman hadde lederen for TAYHEDER, en støtteorganisasjon for fanger, akkurat kommet ut etter flere måneder i fengsel mistenkt for medlemskap i PKK.

Men noen endringer har prosessen etter PKKs våpenhvile ført til. Kontrageriljaen som drepte svært mange mennesker på midten av nittitallet, har nå lagt ned våpnene, men den er ikke oppløst. Statens drap har også i hovedsak opphørt, men ikke helt. I nærheten av Van blei to menn som vendte tilbake til landsbyen de var fordrevet fra, for å hente ved, drept i september 2001, anklaget for å være geriljasoldater.

I stedet for drap på politiske aktivister satser myndighetene på razziaer, trakassering og vilkårlige arrestasjoner. I noen tilfeller har det gått så langt at folk har begått sjølmord etter behandlinga de har fått. Brysomme aktivister får også yrkesforbud eller blir fordrevet slik at de må flytte til det vestlige Tyrkia.

Mens vi var i Batman arrangerte HADEP et folkemøte utafor kontorene sine. Dette møtet var ett i en serie møter rundt i Tyrkia som HADEP arrangerte. Dagen etter skulle HADEP-ledelsen prøve å reise til Sirnak for å avholde ett møte der. Sirnak er ett av de stedene der kampene under krigen har vært hardest og hvor undertrykkelsen av den kurdiske bevegelsen har vært mest massiv. Dicle Anter som sitter i ledelsen av HADEP, sa til oss at det å reise til Sirnak for å arrangere dette møtet var en test for HADEP. Slapp de inn til byen og fikk gjennomført møtet, var det et tegn på et noe var i ferd med å endre seg i Tyrkia. Gikk det ikke, var alt ved det gamle. Dagen etter fikk vi høre at de var stoppa mellom Batman og Sirnak.

Også deler av borgerskapet i Tyrkia ønsker endringer. Noen fordi de er genuint motstandere av militærdiktaturet og vil endre konstitusjonen til et reint sivilt, borgerlig demokratisk styre. Noen ønsker det av taktiske grunner, for å komme inn i EU. Felles for alle disse er at de mener det vil tjene dem økonomisk.

Det ble nettopp vedtatt at TV-selskaper som myndighetene har kontroll med, skulle få sendinger på kurdisk i begrensa omfang og med kontroll over innholdet. Men sjøl dette må innkasseres som en delseier. Grensen går imidlertid fortsatt ved undervisning på kurdisk. Det strider mot konstitusjonen ifølge president Sezcer. Flere hundre av studentene som siden november i fjor har drevet en kampanje for nettopp denne rettigheten, er blitt trakassert, fengsla, utvist fra universiteter og høyskoler og flere også torturert. De appellerer om solidarisk støtte utenfra til denne kampanjen, en utfordring vi bør ta til oss! Noam Chomsky var nettopp i Diyarbakir og deltok på et solidaritetsmøte. Han ble sjølsagt møtt med anklage om oppildning til separatisme og trusler om rettsforfølgelse hvis han dukker opp i Tyrkia igjen.

Vi snakka også med mange om krigsfaren. Det var en redsel for at et angrep på Irak ville føre til en krig som bredte seg til Tyrkia. Tyrkia har også lenge hatt ambisjoner om å erobre den kurdiskdominerte, oljerike Mosulprovinsen fra Irak, så sjøl om de har gått ut med advarsler mot angrep på Irak, kan det også tenkes de vil bli fristet til å utnytte en ny situasjon som måtte oppstå.

En student vi snakket med sa også at han trodde en slik krig kunne utløse en ny krig i Tyrkia også, og at denne ville bli verre enn den forrige, fordi PKK nå finnes inne i sterkere grad i byene.